SERIE De kom og ble
Nestekjærlighet gir livet mening I år 2002 kom en kongolesisk kvinne til Norge med lyse drømmer i bagasjen. Veien fra Bukavu til Nord-Norge er lang, ikke minst kulturelt. Men hvordan kunne hun vite det? Hun var jo bare 24 år. Isabelle kom for å gifte seg med sin utkårede. TEKST: ELISABETH SOLBERG FOTO: KRISTIN SVORTE
D
et lyder et unisont rop fra «mørkets hjerte», et kor av mishandlede kvinner gråter ut sin fortvilelse, nakne barn med oppblåste mager piper frem sin spede sopraninostemme. Høyest runger den indignerte forkynnelsen fra legen som fikk Nobels fredspris i 2018, Denis Mukwege. Hoderystende og hjelpeløse har vi lyttet til elendigheten, og det vi sitter igjen med, er forestillinger om et dysfunksjonelt samfunn der en hel befolkning lider. Det er riktig at nøden er stor i Kongo, bildene lyver ikke. Likevel har våre oppfatninger en tendens til å bli for stereotype. I et land på størrelse med Vest-Europa finnes det også andre stemmer. I dette intervjuet skal Isabelle få synge sitt soloparti. ROTLØSHET OG TRYGGHET
– Jeg ble født i 1978 i Butembo, en kongolesisk by helt øst i daværende Zaïre. Faren min var blant de første som fikk militær opplæring etter frigjøringen. Han ble offiser under Mobuturegimet. Familien min flyttet stadig, for pappa ble stasjonert på militærbaser rundt om i landet. Yrket hans var den gang prestisjefylt, og familien var velstående. Offiserer fikk tildelt gratis bolig, og barnas skolegang ble dekket av staten. Pappa hadde store drømmer for sine barn. De skulle gå på de beste skolene. Jeg skulle bli lege. Siden han selv var mye borte fra hjemmet, var moren min den stabile søylen i familien. Hun var alltid til stede, hun
52
ST. OLAV | 2–2020
stelte huset og passet på oss barna. På spørsmålet om hvor mange søsken de var, svarer Isabelle slik man ofte gjør når man ikke vet beskjed: – Det er et godt spørsmål. Huset vårt var fullt av folk hele tiden. Det er en gammel tradisjon i Kongo at når et par gifter seg, følger noen i familien med for å hjelpe til når de etablerer et nytt hjem. Siden far var så mye borte, var det naturlig at mor fikk hjelp av slektninger. Vi levde alle som én stor familie, så vi barna visste ikke hvem som var egne søsken og hvem som var søskenbarn. Mine foreldre var flinke til å inkludere alle, så søskentilknytning var ikke noe tema. Siden vi var så mange, kunne det bli trange boforhold. Jentene sov på ett rom, guttene på et annet. Slik var det. Det slår meg at det skal en stor porsjon raushet til for å kunne leve under tak med så mange ulike mennesker. Den afrikanske kulturen er mye mer inkluderende enn det vi er vant til i vårt kalde land her nord. Mange afrikanske innvandrere gir da også uttrykk for at det er vanskelig å bli kjent med nordmenn. – Et kjernebegrep i afrikansk kultur kalles «ubuntu». Det innebærer at vi skal være solidariske og vise medfølelse med våre medmennesker. Etter å ha levd her i Norge en stund begynner jeg å oppdage at det ikke er så stor avstand mellom norsk kultur og min egen. Også nordmenn kan være inkluderende. DEN HJEMLIGE KLANEN
– Mamma og pappa kom fra Chanya, en liten landsby i nærheten av Bukavu. Der tilhørte de en stor klan. Det var vanskelig for klanen å akseptere at pappa valgte et yrke som gjorde det nødvendig for ham å forlate hjemtraktene. Mine foreldre kom aldri tilbake til Chanya, før de skulle begraves der. Vi flyttet til mange forskjellige steder i det enorme landet og ungeflokken økte etter
