KATOLSK PROFIL John Willem Gran
Biskop Gran
Det lå en hånd på hans skulder Han tenkte norsk, og med de bånd han hadde til kunst- og kulturkretser, gjorde han Den katolske kirke i Norge synlig og profilert på en måte som inntil da hadde vært utenkelig. TEKST: KJELL ARILD POLLESTAD
D
en 5. april i år var det 100 år siden biskop John Willem Gran ble født. På selve hundreårsdagen falt det naturlig å blåse støvet av hans to selvbiografiske erindringsbøker «En hånd på min skulder» (1995) og «Terskelen» (1997). Jeg hadde vært «litterær konsulent» for ham da han skrev dem, og strøket adskillige sangere og sangerinner som den gamle operaelskeren ikke kunne la stå unevnt, enda de ikke hadde annen funksjon i teksten enn nettopp å være nevnt. Jeg husker at jeg var forbauset over hvor godt han skrev, for de skrivelser han sendte ut som biskop, kunne være nokså oppstyltede i formen, og bar stundom preg av å være tenkt på helt andre språk enn norsk. Han snakket flytende fransk, engelsk, tysk og italiensk, og hadde heller ikke glemt sin latin. INGEN TYPISK NORDMANN
Det var heller ingen typisk nordmann som ble den første norske katolske biskop siden reformasjonen (bortsett fra noen måneders mellomspill med biskop Offerdal i 1930). Ikke bare var han bergenser – og det på sin hals! – han vokste opp på Nygårdshøyden og tilhørte det som den gang kaltes den «kondisjonerte» klasse: Barndomshjemmet hadde tre etasjer, kokke, stuepike og barnepike, alle kalt «hushjelper»
66
ST. OLAV | 2–2020
av moren fra Østlandet – dessuten vaskekone og en mann til å passe fyren om vinteren. Storebroren Jens Johan var 16 måneder eldre. De fikk ris «med ordentlig spanskrør» og gikk på Frøken Fayes private gutteskole. Han var bare 6 år gammel da han første gang opplevde teatret: Reisen til julestjernen. «Allerede på hjemveien hadde jeg min fremtid klar.» Noen religiøs oppdragelse fikk han ikke. «I vårt hjem glimret religionen stort sett med sitt fravær.» Moren leste Fadervår med dem som aftenbønn. Hjemmet var også moderne i den forstand at forholdet mellom foreldrene kunne være stormfullt. Brødrene hørte dem trette høylytt. I 1932 gikk de fra hverandre. «Egentlig følte jeg en slags lettelse over å skulle få slippe den anspente atmosfæren i hjemmet,» skriver den gamle biskopen, men foreldrenes skilsmisse i hans mest sårbare alder var nok noe han dypest sett aldri kom helt over. Moren flyttet tilbake til Oslo, sønnen fikk eget værelse i hennes leilighet på Frogner og gikk på Halling skole i Oscars gate når han bodde i hovedstaden. I 1933 så han «Carmen» på Den Nationale Scene i Bergen. Inntrykket var voldsomt: Han ville bli operaregissør. Samme høst ga helten fra sveivegrammofonens 78-plater, Beniamino Gigli, konsert i Calmeyergatens Misjonshus. To år senere gjestet selveste «La Scala»
