AKTUELL PROFIL HVEM: Søster Mette Andrésen AKTUELL: Fylte 80 år 27. mai. I 57 av dem har hun vært dominikanerinne.
E
n frognerfrøken som ville bli prest på 50-tallet, var litt spesielt. Hvis hun i tillegg konverterer til katolisismen, blir dominikanerinne og deretter blir omtalt som «rødstrømpe i nonneklær», er hun definitivt noe «atypisk».
TEKST OG FOTO: PETTER T. STOCKE-NICOLAISEN
– Du var aktiv i Den norske kirke og skulle sågar bli prest der. Så ble du katolikk. Hva førte en ung kvinne fra Frogner i Oslo til klosterlivet? – For meg var det et kall helt fra konfirmasjonsalderen å kunne forkynne Guds ord. Først trodde jeg at det skulle skje i Statskirken, der var jeg døpt og vokste jeg opp. Så kom jeg i kontakt med Den katolske kirke og det ble anderledes. Stikkordet er kall – det har vært ledemotivet for mitt liv: Det er en vei, med mange sideveier, som har ledet meg hit jeg er idag. – Man henter styrke fra mange kilder – og nå ser vi bort fra Den største – hvem var ditt viktigste forbilde i perioden rundt avleggelsen av de første løfter i 1966? – De som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg konverterte, var søstrene på Lunden kloster: De levde et innestengt liv, men virket så lykkelige. Jeg ble engang spurt på TV: ‘Er du lykkelig, søster Mette?’ Jeg svarte at jeg vel ikke er lykkelig som ved en forelskelse, men jeg er glad for den vei jeg har valgt: At jeg er kommet på den rette hyllen, så å si: Jeg har vært i tjeneste for Kirken. Jeg hadde ingen «menneskelige forbilder» som sådan: Mitt forbilde har alltid vært Kristus. Og Maria Magdalena. Vi kaller henne «Apostlenes apostel» i dominikanerordenen, den første som forkynte Jesu oppstandelse og som var kvinne. – Det annet vatikankonsil fant sted fra 1962 til 1965. Du har uttalt at du vanskelig kunne utholdt et ordensliv om
90
ST. OLAV | 2–2020
leder av skolekontoret i Oslo katolske bispedømme
«Jeg er fremdeles glad i livet – mer enn noensinne, det er mindre igjen av det.» ikke endringene hadde kommet så raskt. Hvorfor? – Konsilet kom med et budskap som svarte til det jeg ventet av Kirken. Liturgi på folkespråket var viktig. Jeg slet med latinen – hvem gjorde ikke det? Ordenslivet ble også modernisert, drakten ble for eksempel forenklet. Tidligere så vi jo ut som pingviner. Konsilets økumeniske perspektiv var også viktig for meg. Vi var ikke så redde for hverandre lenger – vi begynte å samtale med hverandre. Jeg følte meg nesten som en forræder da jeg konverterte; folk skjønte simpelthen ikke at jeg kunne bli katolikk. Noe av det hyggeligste ved å bli 80 er alle hilsenene fra lutherske prester som jeg har møtt opp igjennom årene. – Du har møtt mange spennende og viktige personer i løpet av dine 57 år som ordenssøster. Hvem vil du trekke frem? Og hvorfor? – Jeg vil ikke trekke frem én – da gjør jeg så mange urett. Det finnes personer som har betydd mer for meg enn andre,
men det er mellom oss: Det har ingen andre noe med. Å bety noe for noen, er viktig. Jeg har møtt mange som har betydd mye for meg – og jeg håper at jeg har kunnet gjøre det samme for andre. Når du fyller 80, hører du så mange godord at du tror du er død allerede – jeg har hørt de nydeligste nekrologer de siste dagene. – Hva har gitt deg størst glede? – Mine venner: Venner som jeg har kunnet stole på i tykt og tynt. Du velger ikke hvem du skal være i kloster med, derfor er det viktig å finne og ha venner også utenfor klosteret. Og selvsagt: Å være på den plass som jeg tror Gud har kalt meg til. Det har vært en vedvarende kilde til glede. – Hvis du skal oppsummere din livsvisdom i en alder av 80, hva vil det være? – Forkynnelse. Det er derfor jeg er her, for det er det det handler om: Jeg har fått så meget, og det vil jeg gjerne dele med andre. Dessuten – HUMOR: Jeg tror man kan klare meget gjennom det; og
