Men må studiet vært utfordrende for å oppnå et transformativt sprang?
som selvfølgelig vil variere fra person til person, vil læringen forbli på overflaten.
For å danne et bilde igjen: Du går inn på NTNU’s hjemmeside og ser glade studenter hoppe i været i læringsglede. Læring er gøy, spennende og tilrettelagt slik at du på enklest mulig måte kan tilegne deg den nødvendige kunnskapen som kreves til eksamen. Studenten er en konsument og institusjonen tilbyr så lekre utdanningsløp som mulig. Dessverre, eller skal jeg si heldigvis, er det ikke slik det fungerer hvis vi snakker om arkitektstudiet. Det dreier seg ikke bare om å samle kunnskap innenfor det eksisterende tankesettet, men å utfordre dette, ta sjansen på å se hva som skjer hvis nye horisonter får lov å åpne seg. Lærdom som har noen verdi, har en pris og prisen betales ikke først og fremst gjennom studielånet, men at man forandrer seg. Og forandring av dyptgående art skjer ikke uten friksjon. Man kan si at dyplæring, læring som berører ens opplevelse av seg selv og forståelse av verden krever en emosjonell investering. Uten denne emosjonelle investeringen,
Kan en robot, eller et A.I.-system skape god arkitektur?
18
Haha, det er godt spørsmål. Det enkle og raske svaret er nei, men det er jo ikke så interessant, da. Hva er en robot? Hvis en robot er en maskin som er bygd opp av kun komponenter som har instrumentell karakter, så kan den kanskje likevel lage kunstobjekter, for kunstobjektet kan også skapes maskinelt, men den kan ikke OPPLEVE kunst. Kunstverket er ikke bare selve kunstobjektet, men møtet mellom objektet og betrakterens opplevelse av det. Poenget med kunsten er at den rommer mer enn det rasjonelle og det instrumentelle, den har i seg en åpenhet som overskrider det som kan forståes. Selv kunstig intelligens som har i seg en imponerende mengde av krysnings-moduser, er i forhold til menneskehjernen likevel ekstremt primitiv. Det er min oppfatning at menneskesinnet er uutgrunnelig, og det skumle er hvis vi begynner å forstå og forme våre omgivelser
