Hardangersider

HARDANGER SIDER

En guide til verdens beste sider

Foto: Øystein Haara med flere

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Sats: Overhaus

Omslagsdesign: Overhaus

Omslagsfoto: Øystein Haara

Papir: 130 g Amber Graphic Boken er satt med Myriad Pro, Gentium Basic og Menlo

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-5994-3

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS

Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

I Hardanger kan du slappe av i eplehagene og nyte den storslåtte utsikten. Foto: Øystein Haara

Forord

Sider har lange tradisjoner i Norge og Hardanger, men det er først de siste årene at norsk sider har blitt så godt kjent. Det er det flere grunner til. En håndfull ildsjeler har arbeidet systematisk over lengre tid for å forbedre kvaliteten på sideren og inspirert andre til å satse på siderproduksjon. Dette har ført til at norsk sider, og spesielt sider fra Hardanger, har hevdet seg meget godt i nasjonale og internasjonale siderkonkurranser og vunnet flere priser i blant annet Sider-VM, CiderWorld og Det Norske Måltid.

I dag lages sideren av de beste eplene. Eplene har vokst og utviklet seg i de bratte liene i Hardanger, som har ypperlige vekstforhold med godt jordsmonn, nok sol og passelig temperatur. Frukten blir foredlet gjennom moderne prosesser til sidere som dufter og smaker av friske norske epler og har en flott balanse mellom sødme, syre og alkohol. Det er denne kvaliteten vi nå kan få tak i både på Vinmonopolet og hos siderbøndene selv.

Vi har fulgt denne utviklingen med stor interesse. Med denne boka ønsker vi å bidra til at enda flere blir kjent med de fantastiske siderne som lages i Hardanger, og med de ambisiøse og lidenskapelige siderprodusentene som står bak.

Først gir Einar en introduksjon til siderens historie, hvordan moderne sider lages og til de ulike sidertypene. Merete beskriver hvordan du smaker sider, og hvilken sider som passer best til forskjellig mat. Så blir du med på en reise gjennom vakkert landskap til siderprodusentene i Hardanger – fra Ulvik til østsiden av Sørfjorden, videre til vestsiden og over til Kvam.

Arne deler sine beste reisetips til hver region, og Einar besøker 20 sidergårder for å bli kjent med deres sidere, historie og særpreg. Merete har valgt ut to sidere fra hver produsent som blir presentert i boka.

Du har mye å glede deg til. Etter å ha lest boka kan du selv ta turen til Hardanger og besøke sidergårdene. Selvfølgelig kan du smake på, ja, kanskje verdens beste sidere.

Einar, Merete og Arne

I Hardanger har fjorden vært en transportåre i uminnelige tider. Nå kan du reise på sidersafari som siderturist.

Foto: Visit Hardangerfjord / Yrjan Olsnes

Hardanger

Velkomen til Hardanger, enten du sit med denne boka og ynskjer at du var der, eller les boka der.

Det er det som er den draumen. Å vera i Hardanger. Dette vakre fjordlandskapet som har så mange fleire dimensjonar. Hardanger er saum, saft, sjarmerande små samfunn, storslagen natur, snøkledde toppar, søte morellar og sjølvsagt sider. Stadnamnet vart fyrst kjend attende i vikingtida. Kva namnet kjem av, er det fleire forklaringar på: Somme meiner det står for hordane, som var ei germansk folkegruppe, sin fjord. Andre meiner det tyder fjorden med det harde vêret.

I dag er Hardanger definert som det området kring fjorden som du finn i kommunane Kvam, Ulvik, Ullensvang og Eidfjord. Etter at Voss vart slått saman med Granvin, vart nye Voss herad ein del av Hardanger. Lenger ute i fjorden ligg Kvinnherad, som òg må seiast å vera ein del av Hardanger. Folk som bur her, kallar seg hardingar. Dialekta er lett å kjenna att på skarre-r-en og særprega uttrykk, gjerne med «ao»-lyd som i «pao» (på) eller «hjao» (hjå) med mykje bruk av o-ending som «deko» (dykk) og «auko» (oss), som i «sjao auko» (hjå oss).

Det ligg berre éin by her. Odda skil seg ut frå fruktbygdene som ein klassisk industriby, skapt av at me klarte å temma vasskrafta. Den kjende industripioneren Sam Eyde stod for bygginga av den vakre kraftstasjonen i Tyssedal, eit praktverk i modernisering av landet teikna av arkitektane Nordan og Astrup, med vindauge frå Christiania Glasmagasin og fliselagd turbinhall.

Kva vasskrafta har hatt å seia for Hardanger, er verd ei bok i seg sjølv, men i denne boka skal me konsentrera oss om frukt og den magiske drikken hardingane får ut av dei smakfulle epla sine. Dei bratte fjellsidene og det fuktige fjordklimaet er perfekt for fruktdyrking. Her var

det ikkje plass til store, flate gardar med kornproduksjon og storfe, som på Austlandet. Bøndene heldt seg med sau og frukt, og det gjer dei framleis.

Du skal verta mykje klokare på denne anerkjende epledrikken gjennom både møte med dei som lagar han, og ikkje minst i presentasjonen av dei mange gode sidrane som me har funne fram til i vår forteljing om denne tradisjonsrike kulturberaren.

Sideren har vore i Hardanger sidan dei fyrste epla vart dyrka, men i dei seinare åra har han verkeleg vorte både ei stor næring og ein internasjonal drikk. Hardangersider har skapt seg eit namn med sin høge kvalitet og friske smak frå dei beste epla i verda. Men det er ikkje berre frukt som blømer i Hardanger. Kulturlivet har òg fostra mange store namn.

Innerst i Hardanger i Ulvik ligg til dømes heimbygda til Olav H. Hauge, som har skrive diktet som vart kåra til Noregs nasjonaldikt, «Det er den draumen». Sjølv om dikta hans reiste verda rundt, budde den stillfarne lyrikaren på garden Hakastad i Ulvik heile livet. Eigentleg var han gartnar. Han var utdanna på Hjeltnes hagebruksskule, som vart stifta av oldefar min, Kristofer Hjeltnes. Han igjen var soneson soneson av (tipptippoldefar) Kristofer Sjursson Hjeltnes, som var den fyrste som dyrka poteter i Noreg.

Sjølv vart eg så inspirert av verdspoeten i heimbygda til far min at eg skreiv eit dikt til han då eg debuterte med Den sumaren eg fylte diesel i 1993.

Godt med en pause i eplehøstingen. Fra Vikebygd. Foto: Øystein Haara

DIKTAR MILLOM EPLETRE

Diktar millom epletre

plukkar orda varsamt ned.

Diktar i ein vestlandsfjord leitar fram globale ord.

Diktar langt frå ståk og mas, med ljåen klar i slåttegras.

Diktar sterk og diktar klar, på sin bratte vesle gard.

Diktar kjend på mange mål, blyg og fri for skrik og skrål.

Diktar millom frukt og bær, midt i verda, der han er.

Hardanger har definitivt bidrege til norsk kulturliv. Komponisten Geirr Tveitt levde 40 år i Norheimsund. Hardingfelevirtuosen Sigbjørn Bernhoft Osa var fødd i Ulvik og spela mellom anna på legendariske Ragnarock i Holmenkollen i 1973 saman med rockegruppa Saft frå Bergen. Songar Herborg Kråkevik er frå Jondal. Forfattar Jon Fosse er frå Samnanger, og Leif Einar Lothe, kjend som Lothepus, er frå Rogdo, rett opp i lia nord for Edel Sider på Nå, for å nemna nokre kjende hardingar.

Hardanger har òg ei særstilling i reiselivet vårt.

Det eldste trehotellet i landet som har vore i kontinuerleg drift, Utne Hotel, vart opna så tidleg som i 1722.

Dei aller fyrste turistane som reiste her til lands, skulle naturlegvis til dei mektige fjordane på Vestlandet. I spissen for dei kom keisar Wilhelm, som var den største influensaren på den tida. Vekebladkeisaren vart han kalla. Dit han reiste, kom resten av fiffen i Europa etter. Han vart så bergteken av dei nasjonalromantiske måleria av norske landskap som tyske kunstnarar viste fram i Berlin, at han i 1889 rusta ein heil ekspedisjon i keisaryachten «Hohenzollern». Han hadde eige

orkester, teatersal, eigne fotografar og ein heil flåte av tyske marinefartøy på slep. Aller fyrste stopp var Granvin i Hardanger.

Keisaren kom att år etter år og vart ein ekte noregsven.

Sidan den gong har turismen vore svært viktig for Hardanger. Dei vakre bygdene, Hardangervidda, isbreane Hardangerjøkulen og Folgefonna, Baroniet Rosendal, fossane og fruktene lokkar tusenvis av turistar til området kvart år. I seinare tid har særleg to attraksjonar vore heilt på topp av populære naturopplevingar i Noreg: Trolltunga, det ikoniske fjellutspringet over Ringedalsvatnet ved Tyssedal, og Dronningstien på ryggen mellom Kinsarvik og Lofthus, som H.M. Dronning Sonja har vore med og fremja som ein av dei flottaste fotrutene våre. Det er i det heile eit vell av opplevingar i dette området, som hardingane har sitt liv i.

Korleis skal eg koma meg til Hardanger, tenker du kanskje? Du kan reise inn fjorden frå Bergen med båt eller bil, gjennom Telemark over Haukeli og ned til Odda, frå Stavanger gjennom Ryfylke og ned til Odda,

frå Hallingdalen via Hardangervidda og den spektakulære Vøringsfossen til Eidfjord, med Bergensbanen til Voss og ned til Granvin eller, som eg har vore med på nokre gonger i mai: Gå på ski frå Finse over Hardangerjøkulen og ned til Osa. Og mai er nettopp eit godt poeng, då får du siste rest av vinteren på Hardangervidda og kan ta av deg skia og stilla dei opp til eit frukttre i full bløming, medan du tek deg eit forfriskande bad i fjorden og får eit glas leskande sider som løn for strevet.

God tur!

Klyngetunet på Aga med de karakteristiske skifertakene. Foto: Øystein Haara

Eple- og siderhistorien i Hardanger

Så lenge det har levd mennesker på jorden, har frukt, bær, nøtter og frø blitt sanket og vært en viktig del av kostholdet. Det første eplet vi kjenner til, hadde sitt opphav i Kaukasus for mange millioner år siden. Dette var et lite villeple som smakte svært surt. Villeplet ble spredd til de godt tempererte sonene rundt jorden, der det fant varme og fikk vokse. Kilder forteller at på De britiske øyer, i Vest-Frankrike og Nord-Spania ble det laget sider av villepler så tidlig som for mer enn 5000 år siden.

Det kultiverte eplet er utviklet fra villeplet. I Egypt drev bønder med kultivering av frukt for mer enn 5000 år siden. Her ble trærne plantet i rekker og vannet. På denne tiden var det også vanlig at det beitet dyr under trærne som sørget for gjødsling. Etter hvert utviklet man podekunsten, som har vært svært viktig for fruktdyrkingen. Metoden er å ta en gren eller knopp fra den sorten man ønsker å formere, og forsøke å få den til å vokse sammen med det treet man har valgt skal danne roten. Dyrkes et frø fra eplekjernen i jorden, er det nemlig usikkert hvilken sort som vil spire og bli til et tre. Ved å pode treet kan man formere eplesorter som er smaksrike og gir gode avlinger.

Kong Kyros fra Perserriket plantet frukttrær langs hovedveiene i riket sitt 500 år før vår tid. Trærne ga

både skygge og mat til de reisende. Planting av frukttrær langs veiene har også vært vanlig i Europa fram til vår tid, og gjennom handel spredde podekunsten seg fra Asia til Sør-Europa.

Romerne var kjent for sin fruktdyrking og dokumenterte flittig hva de gjorde for å få best mulig avling. Dyrkingen spredde seg i hele Romerriket, der klimaet var godt egnet for fruktdyrking. Baskerland, Nordvest-Frankrike og Vest-England er eksempler på slike områder, og her lages det ennå sider. Videre har epledyrkingen og siderproduksjonen spredd seg med koloniene til for eksempel Amerika, Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika.

Eplene kommer til Norge

Trolig har det vært en form for fruktdyrking i Norden før vikingtiden, og samhandel mellom vikinger og stormenn i land i sør og vest ga vikingene tilgang til frukt. Et funn i Alvastra i Sverige fra yngre steinalder dokumenterer villepler som er høstet. Eplene ble trolig tørket på steinheller over varmen fra bål. Tørkede epler var viktig for kostholdet om vinteren fordi det ikke fantes mye annet grønt å spise på den tiden av året.

Eplehagene på Måge har gode lysforhold der de ligger mot sør. Foto: Øystein Haara

I Norge er det gjort et interessant funn i Osebergskipet i Tønsberg. Her ble en mektig kvinne, Alvhild, gravlagt rundt år 850 sammen med det som senere fikk navnet Osebergskipet. I graven lå også alt hun hadde behov for å ta med seg etter sitt liv på jorden, blant annet epler, som hun må ha verdsatt høyt. I den norrøne mytologien er Idunns epler symbolet for fruktbarhet, liv og kunnskap. Kanskje skulle eplene gi Alvhild et evig og ungdommelig liv i den neste verden hun ville komme til.

I Frostatingsloven fra år 940 står det at det var straffbart å ta epler og nøtter fra andre. Fra kong Sverres tid på 1100-tallet er det nevnt en aldehage i Sogn, og alde var det gamle ordet for frukt. Munkene som på denne tiden kom med kristendommen fra land som Frankrike og De britiske øyer, bidro også til å gjøre fruktdyrkin-

gen kjent i Norge. Munkene var kjent for hagedyrking, og de drev også bugarder (bondegårder) i nærheten av klostrene, hvor de dyrket forskjellige vekster.

Det var en slik bugard som lå på Opedal på Lofthus i Ullensvang på 1200-tallet. Bugarden var eid av Lyse kloster, som munker fra Cistercienserordenen fra Cîteaux i Frankrike hadde etablert utenfor Bergen. I dag er det flere spor etter munkene på Opedal, blant annet lokale navn som Munkegard, som var den nederste gården på klyngetunet. I tillegg finnes navnene Munkakjelleren, Munkakjelda, Munkatreppene og Munkebu. Munkene lærte bøndene i området å dyrke epler, men det er uvisst om de lærte fra seg podekunsten. Kilder sier at munkene også laget vin og sider av frukten de dyrket, og at det var tillatt å drikke en halv liter vin per dag.

I Vikebygd ligger sidergårdene tett. Foto: Visit Hardangerfjord / Yrjan Olsnes

Etter reformasjonen i 1536–37 med den religiøse omveltningen fra katolisisme til protestantisme ble alt klosterliv avviklet. Flere av aldehagene i Hardanger ble omgjort til åkre, og jorden ble utnyttet til husdyrhold. Eple- og fruktdyrking ble en binæring på gårdene, og frukttrær ble plantet på steder som var mindre egnet til åkerdrift.

Fra eplejuice til sider

Etter at munkene forsvant, har frukt- og epledyrking her i landet blitt videreutviklet av flere ildsjeler. Den kanskje viktigste sett med hardangerøyne var Peder Olsen (1703–86), som hadde lært kunsten å foredle frukttrær fra Danmark. En annen pioner var Kristofer Sjursson Hjeltnes (1730–1804) fra Ulvik. Han fikk tak i nye frukt-

sorter fra utlandet og etablerte i 1765 trolig den første planteskolen for frukttrær i Norge. Stadig flere bønder lærte seg å dyrke frukt, og fruktdyrkingen tok seg også betydelig opp da fraktmulighetene ble bedre med jekter og seilskuter på fjordene. Etter hvert ble det fraktet frukt fra Sogn og Hardanger til Bergen og Stavanger, og senere til Oslo.

Første dokumentasjon på at man laget eplejuice i Hardanger, er i 1777. «Stor-Knut» fra Nå hadde kjøpt eplepresse i Danmark og solgte eplejuice i Bergen. På 1800-tallet er det flere omtaler av fruktvin. Selve ordet sider ble trolig ikke tatt i bruk i Hardanger før på slutten av 1800-tallet.

Fotografen Knud Knudsen (1832–1915) var en annen som fremmet fruktdyrkingen i Hardanger. Han eksperimenterte og samlet sorter fra inn- og utland.

En god sider krever gode epler. Foto: Øystein Haara

På sin egen, søsterens og naboenes gårder på Tokheim i Odda dyrket han fram utallige fruktsorter. Opptegnelser fra 1899 sier at frukthagene på Tokheim inneholdt 157 eplesorter, 111 pæresorter, 49 plommesorter og 61 sorter moreller og kirsebær. Ikke alle sortene var like bærekraftige, men mange trær ble solgt til andre fruktbønder i og rundt Hardanger.

Hardanger Cidreri & Saftfabrikk ble etablert på Syreflot på Aga i 1900. Sammen med noen andre siderog fruktvinprodusenter i Hardanger solgte de fruktvin og sider til vinhandlere i de store byene fram til alkoholforbudet ble innført i Norge i 1920. Fire av disse sideriene var så store at de til og med eksporterte varer til Danmark og Tyskland. Men da Vinmonopolet ble etablert i 1922 og produksjon og salg av alkohol ble monopolisert, minket sider- og fruktvinproduksjonen kraftig. Mange fruktbønder holdt likevel liv i tradisjonen ved å lage sider til eget bruk, såkalt kjellersider. Den dag i dag holdes tradisjonen i hevd, også for å få utnyttet nedfallsfrukt og den frukten som ikke blir videresolgt. Kjellersideren var preget av høyt alkoholinnhold, den var ofte uklar og hadde en fremtredende gjærsmak. Den ble laget under enkle forhold med mindre kontroll på renhold og temperatur enn i dag. Det gjorde at kvaliteten på kjellersideren ikke kan sammenlignes med den sideren som fruktbøndene lager i dag.

Det moderne sidereventyret

I 1990-årene våknet interessen for å løfte sideren ut fra kjelleren og drive kommersiell siderproduksjon. De førs te som startet i Hardanger, var Olav og Torill Widding og Sjur K. Jaastad. Med Hardanger Cideri var de i 1999 de første som fikk tilvirkningsløyve for salg til restauranter og andre som hadde skjenkeløyve. Dette førte til enda mer interesse for å produsere og selge sider for å utnytte eplene på gårdene.

I oktober 2002 reiste en gruppe fra Ulvik med Nils J. Lekve og Asbjørn Børsheim i spissen til Normandie for å lære mer om profesjonell siderproduksjon. Turen ga dem mye inspirasjon og kunnskap om spontangjæring av sider (naturgjæring), og de ble de første i Ulvik som

begynte med kommersiell siderproduksjon.

En måned senere arrangerte fylkeslandbruksdirektør Ole Bakkebø og Sjur K. Jaastad en båttur i Hardanger for å kartlegge potensialet til sider fra Hardanger, og hvordan man kunne realisere dette. Resten av følget var siderpioner Asbjørn Børsheim, fruktforsker Lars Sekse og vinspesialistene Tom Marthinsen og Geir K. Gjerdrum. De var innom mange kjellere med siderproduksjon og avsluttet turen på Aga. Konklusjonen var at eplene fra Hardanger er fantastiske til å lage sider av. Anbefalingen var at de måtte bedre produksjonsutstyret og redusere alkoholstyrken fra 14–15% til 6–8%. Dette ville gi sideren en renere og tydeligere eplesmak.

I desember 2003 ble Hardanger Siderprodusentlag stiftet med to hovedmål – å øke kvaliteten på sideren og få til en lovendring slik at det ble mulig å selge sider fra egen gård.

Asbjørn Børsheim var leder i laget fra 2005 og tok kontakt med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Lofthus i Ullensvang. Ønsket var å heve siderbøndenes kompetanse for å bedre kvaliteten på sideren. Det førte til flere innovasjonsprosjekter, og et av dem gikk ut på å arbeide for at sider fra Hardanger kunne bli godkjent som beskyttet geografisk betegnelse. Dette er samme type kvalitetsmerking som for eksempel champagne har i Frankrike. I april 2009 fikk de lønn for innsatsen: «Sider frå Hardanger» ble godkjent som beskyttet geografisk betegnelse av Matmerk (nå Stiftelsen Norsk Mat). Kravene til «Sider frå Hardanger» er at den er laget på epler dyrket i Hardanger, at man ikke bruker eplekonsentrat, at den kun kan tilsettes sukker og gjær, og at sideren er produsert i Hardanger.

Den andre viktige oppgaven var å jobbe for at bøndene kunne selge sideren fra egen gård, slik produsenter i utlandet gjorde. Flere siderprodusenter hadde begynt med omvisning og prøvesmaking på gården sin, men det var ikke tillatt for besøkende å kjøpe med seg en flaske. Etter mye arbeid og påtrykk fra Siderprodusentlaget fikk daværende regjering og landbruksminister Sylvi Listhaug innført en lovendring som førte til at hver råvareprodusent kunne selge egne foredlede produkter på egen gård. Denne lovendringen førte til stor

interesse for å etablere siderproduksjon i Hardanger. Salget av norsk sider på Vinmonopolet har økt fra 31 000 liter i 2016 til 279 000 liter i 2022, og en stor andel av dette er sider fra Hardanger.

Hardanger Siderprodusentlag har vært en sterk pådriver for å heve kvaliteten på sider fra Hardanger og gjøre den kjent i Norge. Gjennom prosjektet Siderklynga har Kjetil Widding blant annet arbeidet for å øke antall siderprodusenter og styrket samarbeidet blant fruktbøndene og med aktører i reiselivet. Denne satsingen har båret frukter, og mange siderprodusenter i Hardanger har vunnet nasjonale og internasjonale pri-

ser for sine sidere. Det er også stor interesse for å besøke de dedikerte fruktbøndene, enten ved å kjøre fra gård til gård eller ved å komme sjøveien på arrangerte siderturer. Her kan du smake og kjøpe verdens beste sidere.

Sider har lange tradisjoner i Hardanger. Her er Eirik Nå Aga med bestefar Mekjell Nå. Foto: Øystein Haara

Sidervisa

Bjarne Ljones (1913–2004) fra Ulvik var professor i fruktdyrking og forfatter av bøker og artikler om frukt og bær. Han er også kjent for å ha skrevet teksten til Sidervisa om hvordan sideren blir til, og drømmen om å få nyte de edle dråpene til våren en gang:

Han Paodl ha eit eldgamalt surepletre so lute seg ut yve hytto.

Naor eplæ æ gjóre so dette dei né, å dao æ han Paodl dar mé bytto, å pitla dei uppi å fær dei i sekk å sete dei varlæ i kjedlaren vekk.

Han ha visst eit håp, og han synge ein song: om sider, om sider, té vaoren eingong.

Visst grannen æ blie, han fær seg ein dram so kan da seg laga mé pressing.

I kveldingjæ finne me reidskapen fram å hjelpest mæ lessing å klessing.

Dæ litt tao eit tétak, å notté ho gaor mæ saftæ ho drype so blank å so klaor.

Å me fær eit haop, å me synge ein song: om sider, om sider, té vaoren eingong.

Ballongo æ klar, å ho fydlest so smaott mé saft og mé sukker og vatten.

Da putla å gjenge, å gjenge da godt so vette da ikkje for katten.

Men tio mao da ha om da ska vetta bra. Dæ freistande ofta å tappa og ta.

Men me ha eit haop, å me synge ein song: om sider, om sider, té vaoren eingong.

Pao Skjértorsdags aftan dao bere da laust, for dao ska da prøvast i kruset.

Dæ langsama tier te vaor i frao haust, naor du gjenge å venta på ruset.

-Men her skal eg sei da vatt styrkje å smak, ein kjenne seg sprek om ein før tottest spak. Han Paodl livna té å synge ein song: om sider, om sider, té vaoren eingong.

Å du vette sterke, å du vette stor, å du vette fine te sjao te.

Å du vette rike pao penger å jor´, å dao kan du jedna væ kaote. Men væ litt forsiktig, da raor eg det te, da teke i leggjer, da teke i kne.

Å skulde du kubba, so prøv mæ ein song: om sider, om sider, kom vaoren eingong.

Bjarne Ljones

Dilek Karaca smaker på Alde Sider. Foto: Øystein Haara

Etterord

Idéen om å skrive boka ble til sommeren 2021, etter at jeg hadde vært på Hardanger internasjonale siderfestival og sidercruise på Hardangerfjorden og fått møte menneskene bak siderne.

Jeg vil først takke medforfatterne Merete og Arne for at de har bidratt med sine store kunnskaper om sider og Hardanger. En ekstra stor takk til min kone Elsegunn Aase, som har støttet meg gjennom hele prosjektet med bidrag til gode tekster og bilder. Jeg hadde ikke klart å gjennomføre bokprosjektet uten deg. Uten støtten fra Haakon Kvestad, Asbjørn Børsheim, alle siderbøndene og Siderklynga / Hardanger

Siderprodusentlag hadde heller ikke boka blitt noe av. Takk for flotte bilder fra alle fotografene, og spesielt til Øystein Haara, og til Anne Arnesen Mørch fra Vigmostad & Bjørke for godt samarbeid gjennom hele prosjektet.

Einar Simensrud

Kilder

Litteratur

Anderson, Kasper Wrem. Siderens reise inn i Hardanger. Bodoni, 2022

Anker, Peter. Hardanger og fjorden. ARFO, 2005

Aasen, C., Bucher-Johannessen, B. og Haalien, E. Sidereventyret. Skald, 2022

Baglo, Christine. «Keiseren som startet norgesturismen». Dagsavisen, 18.3.2018, https://www.dagsavisen.no/ kultur/2018/03/18/keiseren-som-startet-norgesturismen/

Brekke, N. G. og Nord, S. (redaktører): Folgefonna og fjordbygdene. Nord 4, 2008

Bruning, Ted. Golden Fire. New Generation Publishing, 2012

Crowden, James. Cider Country. HarperCollins Publisher, 2022

Dreyer, Lisbeth. Knud Knudsens album. Skald, 2015

Grønsnes, A. og Eitrheim, S. G. Den store epleboka. Samlaget, 2002

Horne, Thomas: Om sider. Handverk forlag, 2019

Kolltveit, Olav: Hædersbonden Kristofer Sjurson Hjeltnes 1730–1804. Hardanger Historielags tilleggsskrift nr. 12, 1961

Langgåt, Anja Hysvær: Lyse kloster: Jordegodset som økonomisk fundament for et norsk cistercienserkloster. Universitetet i Oslo, 2009

Måge, Finn: Norsk frukthistorie. Skald, 2016

Måge, F. og Lindvik, P. O. «Cideriet på Syreflot». I Hardanger (s. 161–188). Hardanger historielag 105, 2013

Nash, Felix. Fine Cider. Dog ’n’ Bone, 2019

Vangdal, Eivind. Siderboka. Hanen, 2022

Muntlige kilder

Eple- og siderbønder i Hardanger

Historiker Guttorm Rogdaberg

Andre kilder

Hardanger Folkeblad

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)

snl.no

Vinmonopolet.no

wikipedia.no

Rød prins. Foto: Øystein Haara

I Hardanger er vekstvilkårene for epler ideelle og tradisjonen for siderlaging sterk, og de siste årene har innovative fruktbønder revolusjonert siderproduksjonen. Her fremstilles det som av mange regnes som verdens beste sider.

Denne boken er en inspirerende guide til moderne sider, både for den som vil smake hjemme og den som vil reise på sidertur i idylliske Hardanger.

Merete Bø gir leseren en innføring i sidersmaking og hvordan sider kombineres med mat, og presenterer 40 førsteklasses sidere fra Hardanger. Einar Simensrud tar leseren med til 20 siderprodusenter som tilbyr smaking og gårdsutsalg. Arne Hjeltnes forteller med skråblikk og kjærlighet om opplevelser og historie i Hardanger.

Einar Simensrud fra Sandnes jobber i Heimevernet. Han har slekt i Odda og har fulgt siderutviklingen i Hardanger i flere år. Han anbefaler på det varmeste å besøke siderbøndene og smake på den gode sideren de lager.

Merete Bø er vinanmelder i Dagens Næringsliv og prisvinnende sommelier. Hun er halvt harding og halvt vossing, og synes det er fantastisk å se og smake utviklingen sideren har hatt i Hardanger.

Arne Hjeltnes er en folkekjær forfatter og programleder. Tre av hans besteforeldre er fra Hardanger, og han har fått eplesaft og siderkulturen inn med blodet. Også han elsker sider.