Kunst i Oslo 2010

Kunst i oslo

Oslo kommunes utsmykkingsordning (2 % fondet) 2010

2

2

© Kulturetaten 2011

Kunst i Oslo: Aud Ganberg Inger Gogstad Else Haavik

Design: Andreas Bache-Wiig, Børresen & Co Reklamebyrå AS Produksjon: Børresen & Co Reklamebyrå AS Trykk: RK Grafisk Typografi: Verlag Papir: Arctic Volume Forsidefoto: Børresen & Co Reklamebyrå

Foto: Børresen & Co Reklamebyrå.

innhold

forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 KORT HISTORIKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 stovner skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Fyrstikkalléen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Lindeberg skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 bestum skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Tåsen skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Tøyenbadet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 marienlyst skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 rommen skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 pop-senteret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84

8

forord Det norske kunstfeltet er kraftig utvidet i løpet av de siste tiårene. Kunstnere må forholde seg til en internasjonal kunstscene og kunstpressen spiller en stadig viktigere rolle. I et globalisert kunstmarked sitter høyt kvalifiserte kuratorer, kritikere, teoretikere, noen få kunstnere og museumsdirektører med definisjonsmakten om hva som er bra kunst. Kunstens agenda settes også gjennom viktige utstillinger og manifestasjoner som Dokumenta og Venezia - biennalen. Gallerienes valg av kunst har mye å si og det samme kan man si om samlernes prioriteringer.

I Oslo forholder vi oss til mange sider av kunstfeltet. Det er et mål å stimulere til økt skapende virksomhet, produksjon og formidling av visuell kunst av høy kvalitet både i forbindelse med nybygg, rehabiliteringer av kommunale bygg og uterom. Aktiviteten innenfor Oslo kommunes utsmykkingsordning, 2 % - fondet, følger kommunens byggeaktivitet, og særlig innenfor skolesektoren er byggeaktiviteten økende.

I årets brosjyre presenterer vi 8 kunstprosjekter som ble ferdigstilt i 2010. Kunstkomiteene har engasjert samtidskunstnere til å utarbeide kunst for syv osloskoler og Oslos popsenter. Kunstproduksjonen i denne perioden hadde et tak på 0,5 mill. kroner til hvert enkelt kunstprosjekt. De ulike kunstkomiteene har bestått av byggherre, arkitekt, brukerrepresentant og kunstkonsulent oppnevnt av 2 % fondets styre etter forslag fra Regionalt samarbeidsutvalg Oslo (RSU). For tiden er kunstkomiteer og kunstnere engasjert i å realisere ytterligere 32 utsmykkingsoppdrag i Oslo, med inntil 4 mill. kroner hver i kunstbudsjett.

Med økte budsjetter og økt antall kunstprosjekter i Oslos offentlige rom ser vi det som viktig å få i gang en diskurs om prosjektene. I årets katalog har vi derfor gitt ordet til kunstnerne selv. Vi har også bedt profesjonelle kunstkritikere om å kommentere kunstprosjektene. Kunsten vil likevel tale for seg selv.

Vi håper du finner kunstprosjektene og tekstene engasjerende. Vi ønsker debatt og kommentarer som bidrar til videre utforskning av kunstens muligheter i det offentlige rom.

Vi mener kunst er en investering for fremtiden, for visuelt stimulerende omgivelser, for opplevelser og trivsel i det miljøet hvor mange mennesker har sitt daglige virke.

Anniken Thorsen

Gro Balas

Styreleder

Direktør

9

10

Kort historikk

I 1979 ble det kommunale 2 %-fondet opprettet og Oslo formannskap vedtok ”Regler for kunstnerisk utsmykking av kommunale bygg i Oslo - 2 %-fondet”. Derav navnet 2 %-fondet. Kulturetaten v/Kunst i Oslo administrerer ordningen. Bystyret vedtok i 2008 at den maksimale rammen for større rehabiliteringer er 0,5 mill. kroner, og den maksimale rammen ved alle nye bygg er 4 mill. kroner (jf. K53/2008). Byggherre er ansvarlig for at midlene overføres 2 %-fondet.

Ved kommunale utsmykkinger, kan det søkes om tilleggsbevilgning fra Kunst i offentlige rom (KORO). Bevilgning kan utgjøre inntil 1/3 del av den totale utsmykkingssummen.

Fondets formål er å sikre kunstnerisk utsmykking av kommunale bygg og bidra til at kunst skal være tilgjengelig der folk ferdes. http://www.kulturetaten.oslo.kommune.no/kunst_i_oslo

11

stovner skole Esther Maria Bjørneboe

12

Kunstkonsulent: Hanne Øverland Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Arkitekt: Katrine Jacobsen, Kristiansen & Bernhard Arkitekter Kunstner: Esther Maria Bjørneboe Tittel: Synapsis (bakvegg i auditoriet) og Synapsis (sceneteppe til Black Box) Mål: Synapsis (bakvegg) 150 x 1080 x 7 cm Synapsis (sceneteppe) 933 x 365 cm Foto: Thomas Tveter

13

14

15

Jeg har over et par år arbeidet med en maleriserie kalt Synapsis . Den har en tematikk der jeg utforsker det abstrakte maleriets muligheter for å kunne oppstå på ulike måter innenfor formatet, serielt eller gjennom andre medier og avledninger. Jeg har i denne utsmykkingen benyttet meg av en digital avledning fra maleriet, og overført det til tekstilverdenen.

Synapsis betyr sammenknytning og brukes i medisinsk sammenheng om berøringssteder for nervecellenes utløpere. Ideen er bygget på at jeg ser for meg en form for evolusjon innen de forskjellige abstrakte maleriske elementene og hvordan de i møte med hverandres ”annerledeshet” danner møter, overganger og helhet.

Tanken har også dreiet seg rundt at skolen har en stor og internasjonal brukergruppe. Et mangefassetert abstrakt kunstnerisk uttrykk som dette vil kunne danne forskjellige lesninger og gi grunnlag for opplevelser hos den enkelte som likegodt kan være begrunnet i tegneserier, graffiti eller referanser fra kunsthistorien. Verket vil kunne ha gyldighet ikke minst for den unge og flerkulturelle brukergruppen da det ikke har en klar tilhørighet, men mange og tilgjengelige referansepunker.

På grunn av rommets dimensjoner ønsket jeg å lage et visuelt sterkt verk, fargemessig og formmessig med en slik tilstedeværelse at det vil være mulig å se begge verkene fra lang avstand samtidig som verket har detaljerte kvaliteter for tilskueren som sitter nært opp til.

› Esther Maria Bjørneboe

16

17

Hjernekunst

Abstrakt kunst har i løpet av noen tiår gått fra å være lavt ansett i allmennheten til å være en ettertraktet vare i brede lag av befolkningen. Esther Maria Bjørneboes utsmykking på Stovner videregående skole er en del av denne utviklingen.

Vi kunne gjort oss fort ferdig med Esther Maria Bjørneboes utsmykking ved å konstatere at den er vakker, tiltalende og inviterende. Utsmykkingen gir dem som ser den et visuelt rom med farger og former som både er lette å like og gir åpning for ulike fortolkninger.

Samtidig er det noe annet ved utsmykkingen som gjør den interessant å diskutere i en kunstfaglig sammenheng. Og det er jo fag de driver og lærer på Stovner videregående skole, så la oss se om det er mulig å gjøre denne faglige utfordringen interessant også for folk som ikke er kunstinteressert. Jeg håper du som leser blir med meg videre, for først må vi ta for oss litt teori.

Innenfor billedkunsten gjøres det en distinksjon mellom «abstrakt» og «nonfigurativ» kunst. Det første betegner at noe er abstrahert fra virkeligheten, det vil si at det har en eller annen konkret form som forelegg

18

som så blir forenklet og forandret i den kunstneriske prosessen. Et nonfigurativt kunstverk, derimot, har ingen andre referanser enn seg selv og fremstår som et «rent» kunstverk der materiens utfordringer (i form av for eksempel maling og lerret) er formålet med kunstnerens arbeid. Det blir litt som når du mekker motor: Er formålet at motoren skal fungere, eller er mekkingen i seg selv det viktigste?

Selv om Esther Maria Bjørneboes todelte utsmykking (et sceneteppe og et tekstilt veggfelt) kan se ut som et nonfigurativt kunstverk, er det abstrakt. Utsmykkingen bærer navnet «Synapsis». Det betyr «sammenknytning», og er et begrep som brukes innen medisin som en betegnelse på nervecellenes berøringspunkter.

Som utgangspunkt er jo dette så abstrakt for de fleste av oss at det er vanskelig å se for seg hvordan slike sammenknytningspunkter ser ut, rent konkret.

Nervecellenes berøringspunkter kan kanskje ses i mikroskop, men for deg og meg vil dette først og fremst være noe som eksisterer i tankene våre – noe det jo også gjør helt konkret. Derfor er det interessant å vite at verket inngår i en serie, som like gjerne kan kalles et forskningsprosjekt, der kunstneren undersøker det

abstrakte maleriets muligheter innenfor ulike formater.

Kunstverket blir «hjernekunst» i flere betydninger av begrepet.

Slik sett er kunstverket like interessant som prosess som det er som ferdig resultat. For oss som ser på utsmykkingen kan denne kunnskapen åpne døren for et tanke- eller forestillingsrom der vi forsøker å se for oss hva som kom foran dette verket, og hva som ble resultatet i det neste verket kunstneren laget. Hvordan er kunstverket påvirket av den prosessen kunstneren jobber med? Og hvordan er det påvirket av rommet det er plassert i? Og i hvilken grad blir vår opplevelse av rommet påvirket av de fargerike tekstilene? Og vice versa.

Videre kan vi forsøke å forestille oss hvordan former og farger er et uttrykk for innholdet i den tittelen kunstneren har valgt. I likhet med nervecellenes synapser har også mennesker berøringspunkter, og på en skole som Stovner videregående med elever fra mange kulturer vil disse «synapsene» antagelig være annerledes enn dem vi finner på en mer homogen eller ensartet skole.

Men når vi først ser på kunstverket kan tittelen synes

litt søkt. Som nevnt betyr «synapsis» sammenknytning, men det er vel ikke akkurat sammenknytninger som er det mest fremtredende ved de frie formene i dette kunstverket? Det kan like gjerne sees som en opphopning av en gruppe fritt flytende former som i liten grad søker å knytte seg til hverandre. Hvis vi fortsetter å tolke kan vi tenke at ja, det stemmer jo på den måten at det å knytte seg til andre mennesker krever en innsats, og det kan være vanskelig. Men det ligger nå en gang dypt i vår menneskelige natur å søke «synapser», å knytte oss til andre mennesker. Det er slik vi danner samfunn og små og store enheter innenfor disse samfunnene – familie, venner, skoleklasser, arbeidsplasser, idrettslag, politiske partier, bygder, byer, hele land og De forente nasjoner. Spekteret er stort, og det lille er like viktig som det store.

Dermed blir det abstrakte kunstverket ganske konkret likevel. Slik er det i hvert fall i mine tanker. For deg kan det bety noe helt annet. Det er det som er det fine med kunst: Den gir oss noe å tenke over enten den tiltaler oss eller ikke. › Lars Elton

19

FyrstikkallĂŠen Lotte Konow Lund

20

Kunstkonsulent: Bente Tønnesen Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Arkitekt: Arkitektkontoret Gasa AS Kunstner: Lotte Konow Lund Tittel: Hver dag vokser du litt Mål: 105 x 40 cm Materialer: Glass, gummi, wire, aluminiumsrør Teknikk: Slipte glassperler og gummistoppere perlet på wire, holdt oppe av aluminium Samarbeidspartnere / leverandører: Haugen Kunstproduksjon Foto: Øystein Thorvaldsen

21

22

23

Hver dag vokser du litt – skrevet i glitter og som skygge. Det er en konstantering og ikke en poetisk setning.

Det er et løfte og en trussel. Det er en setning som forandrer seg med årene.

Jeg ønsket at utsmykkingen skulle fungere med arkitekturen. Gummien er ikke synlig utenifra når du kommer inn. Setningene forholder seg til sitt eget perspektiv, som er et annet enn rommet det henger i.

Glitter (glass) og gummi er ikke lenger kjønnsbestemt, slik det var før. Jeg ville at verket skulle appellere til de i syvende klasse som de i tredje gym.

Om rommet: Inngangspartiet til skolen, et avlangt og smalt søylerom med en glassvegg som følger hele fasaden.

Høyden er ca 8 meter til himling. Intensjonen har vært å følge rommets utfordringer, farge og lys. Det er viktig at arbeidet kan oppleves på forskjellige måter på innsiden og utsiden av bygget, forandringen skjer i takt med dagen, og mens man beveger seg i forhold til verket.

Med Hver dag vokser du litt har jeg arbeidet med å tegne i rommet, og arbeidet gir en illusjon av å være tredimensjonal, dette for å gi et annet og imaginært forsvinningspunkt i rommet som er ment for å gjøre rommet bredere. Ordene er skrevet i perspektiv og har fått en skygge, Ordene er skrevet med 10 000 fasettskårne glassperler, mens skyggen består av 20 000 gummikuler.

Teksten er ment som en trøst og et varsel – en dag er du størst, men det innebærer også at du en dag vil forlate skolen. Ordene er bevisst fra min side en kjensgjerning.

Om materialene: Arbeidet har en tekstil kvalitet. Jeg ville bruke materialer som ikke var plassert i kulturell forstand.

Perlene forandrer seg hele dagen med lyset, mens gummien blir som et statisk uttrykk mot perlene.

Setningen er tegnet i perspektiv, men henger i fra ett alluminiumsrør. For brukerne, elevene og lærerene er det tenkt på at man skal oppdage materialene, lyset og fargene gjennom dagen og årstidene. Arbeidet er opplyst på kveldstid.

› Lotte Konow Lund

24

25

Ja, visst gjør det vondt

«Hver dag vokser du litt». Det enkle budskapet i Lotte Konow Lunds utsmykking på Fyrstikkalléen skole er rikere på betydninger enn vi først tenker over.

Når en utsmykking henger fra taket på en skole er det selvfølgelig elevene som er de primære mottagerne av utsmykkingens budskap. For dem er teksten en konkret påminning om den fysiske vekstprosessen de er midt inne i, og som vil fortsette i mange år ennå.

Samtidig har teksten en dobbel bunn, en ekstra betydning. For budskapet peker også på det formålet elevene går på skolen for, nemlig å lære og utvikle seg. Slik sett peker «Hver dag vokser du litt» mot den kunnskapen elevene tilegner seg hver eneste dag.

Men den doble bunnen har også et tredje perspektiv: Teksten fungerer som en påminnelse om at utviklingen bringer deg til stadier i livet som innebærer forandring: Det at du vokser litt hver dag er en kontinuerlig forandring, men den bringer deg også, til slutt, til det

26

punkt da du skal forlate skolen som en av de eldste.

Dermed går du over i en ny del av tilværelsen der du igjen begynner nede på stigen.

Det at du vokser litt hver dag innebærer også at den fysiske prosessen en dag kommer til et vendepunkt da du er ferdig utvokst. Slik blir tekstens budskap en variant av den latinske frasen «memento mori», som gjerne oversettes med «husk at du skal dø».

Dette perspektivet får meg til å tenke på den svenske poeten Karin Boyes vakre dikt, som starter slik: «Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?»

Sagt med andre ord kan det å vokse være en smertefull prosess. Alle voksne vet det, men barna som står midt oppe i det har kanskje vanskeligere for å sette ord på denne opplevelsen – hvis de i det hele tatt erfarer den?

Men smerte til tross, Karin Boyes dikt munner ut i

en hyllest til livet. Kvistens knopper er en metafor for menneskets utvikling, og diktet uttrykker på en var og følsom måte de enorme, følelsesmessige kontrastene det innebærer å gjennomleve pubertet og ungdomstid.

Denne prosessen er også en følge av den teksten Lotte Konow Lund har hengt høyt oppe over elevenes hoder.

Hvis ungdommene ikke tenker på disse sidene ved det enkle budskapet med én gang, får de kanskje et hint gjennom kunstnerens utforming. Teksten er formet med perler som henger i snorer fra taket, og det er versjonen i lyse, glinsende glassperler som synes best. Under disse er budskapet gjentatt som en skygge av gummikuler, forskjøvet i forhold til den øverste tekstraden og med et perspektiv som forsterker budskapets tvetydige innhold: Glassperlebokstavene er ganske så rettlinjede og ordentlige, mens gummikulebokstavene er fortegnet med kraftigere perspektiv. Du vil raskt se at disse bokstavene rett og slett er ganske «gale» i sin typografiske form hvis du først tar en titt på detaljene.

Barn vokser til, og en dag er de ferdig utvokst. De er blitt voksne, og i møtet med verden vil de kanskje huske utsmykkingen på Fyrstikkalléen skole. Men en skole brukes også av voksne mennesker, og for dem som har sluttet å vokse fysisk er teksten en sannhet med visse modifikasjoner. Rent fysisk forandres også voksne mennesker, men vekstprosessen blir gradvis erstattet av forfall.

Men også i et slikt perspektiv kan teksten virke som en positiv påminnelse. Et munnhell sier at «den dagen du slutter å lære begynner du å dø», og slik kan teksten tolkes som en positiv påminnelse til voksne om at det alltid er noe nytt å lære, noe som kan gi deg ny kunnskap og forandre ditt perspektiv på livet.

Slik blir en enkel tekst stor, og det tekstlige perspektivet kunstneren har laget i fysisk form viser seg å ha like mange fasetter som det regnbuespillet som stråler fra glassperlene når lyset er riktig. › Lars Elton

27

Lindeberg skole Anders Sletvold Moe

28

Kunstkonsulent: Nils Olav Bøe Arkitekt: Kristiansen & Bernhard Arkitekter Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstner: Anders Sletvold Moe Foto: Terje Borud (s32-33) og Anders Sletvold Moe Titler: 1. colour for reflection 2. poured paint 3. 81 days for mangold Teknikk/materiale: 1: Installasjon av tre malerier. Svart 90 x 340 cm, hvitt todelt 910 x 550 cm.

Bengalakk på aluminium. Veggmaleri 910 x 550 cm. Neon alkydbasert maling på betongvegg.

2. Poured paint. Maleri på plate. 4stk 300 x 120 cm, innfelt i vegg. Bengalakk.

3. 81 days for mangold. Akryl på hylleplater. Serie på 6, hver ca 27 x 120 cm.

29

30

31

colour for reflection Denne tredelte utsmykkingen består av et veggmaleri og tre malerier på aluminium. Det todelte hvite maleriet danner en helhet sammen med det neongule veggmaleriet på rotunden. På den parallelle veggen på andre siden av rommet henger det svarte maleriet. Dette henger høyt opp på veggen og sees best når man går på gangbroen og fra studieplassene på toppen av rotunden. Når man kommer inn på rotunden vil man også se toppen av det øverste hvite maleriet stikke opp forbi kanten på rotunden. Et gult skinn fra veggmaleriet gjør også at man går bort til kanten og ser ned på det hvite maleriet og det reflekterende veggmaleriet. Ideene bak maleriene er at de med sine høyblanke monokrome flater skal speile arkitekturen og rommet. De er bygget opp ved at maling helles i ”pøler” på flaten og at man bygger opp en cellelignende overflate som refererer til malingens egen materie oppbygging, sett i et mikroskop. Veggmaleriet tar opp den monokrome flaten fra maleriene, men i en sterk lysende neonfarge. Ideen her er at når man kommer inn i hovedinngangen ser man bare et gult lysskimmer som reflekteres ut i rommet og treffer de hvite flatene. Først når man går lenger inn i rommet ser man at det er veggmaleriet som ”kaster” fargen ut i rommet. Veggmaleriet spiller på arkitektens ideer om utformingen av rommet og fremhever rotundens form. Det danner også et stort blikkfang fra utsiden av bygget igjennom glasspartiet.

› Anders Sletvold Moe

32

33

poured paint Utsmykkingen består av rennende malingsfelt på fire innfelte plater. 3 plater i samspill på den ene veggen (svart, lyseblå og oransje) og en plate plassert høyt opp på den parallelle veggen. (gul) Utsmykkingen består av rennende malingsformer som i tre av fire plater renner mot tyngdekraften. De to platene med svart og lyseblå former er plassert sammen inntil hverandre. De renner i hver sin retning og er med på å understreke den høye veggens karakter. Utsmykkingen aktiverer rommet med sine sterke farger og ulike retninger.

Det er også tanken at barna skal kunne tenke på hvordan det er mulig at malingen renner i mot tyngdekraften.

Malingen som er brukt har en blank overflate som gjør at rommet og omgivelsene speiler seg i overflaten.

› Anders Sletvold Moe

34

81 days for mangold Verket bestĂĽr av 6 gamle hylleplan (funnet materiale), malt med gul akrylfarge, 1 strek pr. dag. Verket er en referanse til Robert Mangolds Shaped Canvas.

› Anders Sletvold Moe

35

symbiose og kontrast

Deler av Anders Sletvold Moes utsmykking på Lindeberg skole er nærmest selvutslettende usynlig i skolens krevende arkitektur. Samtidig er det nettopp de lavmælte kvalitetene som forårsaker «forsvinningen» som gjør møtet mellom kunsten og skolens struktur spennende.

«Symbiose» kalles det når to ulike enheter vokser sammen og danner noe nytt. Det er en type prosess som i de fleste tilfeller oppleves positivt, men som like gjerne kan oppfattes problematisk og negativt. Hvordan vi vurderer det symbiotiske forholdet avhenger av utgangspunktet så vel som resultatet.

De fleste eksempler på symbiose finnes i dyre- og planteverdenen. Et velkjent eksempel er (snylte-)planter som lever i et symbiotisk avhengighetsforhold til sin vertsplante. Men det er ikke nødvendigvis snakk om en ensidig utnytting. En vert kan også ha nytte av snylteren, som tilfellet er i forholdet mellom bøffelen og fuglene som renser bøffelens hud for innsekter. Vi snakker også om symbiotiske forhold mellom mennesker når to eller flere utfyller hverandre på en positiv måte.

I tilfellet med Anders Sletvold Moes utsmykking på Lindeberg skole er det helt klart noe symbiotisk over deler av kunstens forhold til arkitekturen. Andre deler av utsmykkingen oppleves å være plassert mer i retning av den motsatte enden av skalaen. Med andre ord kan enkelte av verkene oppleves som så lavmælte, bortgjemte og integrerte i arkitekturen at de nærmest går i ett med sine omgivelser, mens det i andre deler av utsmykkingen er klar avstand mellom kunstverk og arkitektur. Dermed blir kunsten mer synlig slik at den skiller seg ut og blir en poengtert kontrast til det læringsrommet arkitekturen utgjør.

Kunstnerisk utsmykking kan fylle mange funksjoner.

36

Den kan være en ren estetisk nytelse, den kan fremheve kvaliteter i arkitekturen, eller den kan inngå i en pedagogisk sammenheng – for bare å nevne noe. På Lindeberg skole er Anders Sletvold Moes utsmykking et godt eksempel på et slikt mangfold.

Utsmykkingen består av tre deler, hvorav to er plassert i skolens sentrale hovedrom. Da Lindeberg skole ble modernisert og gjort om til baseskole, ble et nytt mellombygg oppført mellom de to gamle bygningene. Her ligger alle fellesfunksjoner som læringssenter/bibliotek, auditorium, studieplasser og et stort amfi mot kantine og scene. Hovedinngangen leder inn til dette rommet, som domineres av amfiet.

Men grunnet en stor kjegleform (som rommer scene og auditorium) mot vindusveggen oppleves rommet lukket.

Oppå kjeglen er det et pause- og gruppeareal med grønt gulvbelegg, og deler av den hvite kjeglens utside (den som knapt synes fra hovedinngangen) er malt signal- eller neongul.

Disse fargene reflekteres mot tak og vegg, og bidrar til å gi rommet karakter. Dessuten har de betydning for oppfattelsen av utsmykkingens tre malerier som er hengt høyt på veggen, inne i hjørnene mellom kjeglen og ytterveggen i glass. De henger relativt utilgjengelig, men er godt synlig fra plattformen oppå kjeglen. To av dem er hvite og henger vertikalt over hverandre, det tredje sorte henger horisontalt. De heter «colour for reflection» med fargeangivelse i parentes etter navnet, og er laget ved at kunstneren har dryppet lakk på aluminiumsplater.

Men den observante betrakter vil også se et navneskilt til. Der står samme tittel, men med «wall» i parentesen bak, og med målet 910 x 550 centimeter.

Et kunstverk som måler 9,1 ganger 5,5 meter! Og ja,

det stemmer. For «wall» er et veggmaleri, et såkalt monokrom, som består av kun én farge, den tidligere nevnte neongulfargen på utsiden av kjeglen.

Dermed får opplevelsen av kunstverket en ny dimensjon. De som følger det sorte og de hvite maleriene over tid vil merke at de endrer karakter ettersom dagslyset endres. Lakkens blanke overflate reflekterer (dags-)lyset, og spesielt opplevelsen av de to hvite maleriene vil bli påvirket når de reflekterer lyset fra for eksempel en fargesterk solnedgang. Grått vær og strålende sol gir disse maleriene ulik karakter.

– Men hva har dette med neongulfargen å gjøre?

– vil du kanskje spørre. I og med at den også er en del av utsmykkingen må det være noe. Og ja, det er definitivt «noe». For skyggen av de to hvite maleriene (aluminiumsplatene er montert med avstand til veggen) blir farget gule. Dermed blir det store, gule feltet på veggen, som lett kan oppleves som umotivert, plutselig meningsfylt og vesentlig for vår opplevelse av utsmykkingen. Dessuten kan fenomenet brukes som praktisk demonstrasjon i formingstimene.

Det henger en utsmykking til i det store amfirommet i mellombygget. Den heter «81 days for mangold», en tittel som referer til den amerikanske minimalisten Robert Mangolds «Shaped Canvases». Begrepet innebærer et avvik fra lerretets konvensjonelle, firkantede form, og betegner at lerretet har en avvikende form, for eksempel et kors, en sirkel eller en stjerneform.

Anders Sletvold Moe har brukt seks gamle hylleplater som «lerret», og de er knekt av i hjørnet på den rektangulære platen. «Motivet» er tykke, gule malingstriper, og han har føyd til én stripe hver dag.

Prosessen, som er hans hyllest til Robert Mangold, har

med andre ord tatt 81 dager. Og resultatet er svært annerledes enn de tre monokromene. Her er det tykke malingspølser som følger platens knekte linje, og den stoffligheten som oppstår gir en annen visuell opplevelse enn de tidligere omtalte maleriene.

Det finnes kanskje en ironi i dette verket. Mens de færreste har hørt om den amerikanske kunstneren, vil de fleste kunne assosiere til et velkjent fenomen når de får vite at det er gamle hylleplater som er brukt som «lerret». Man kan for eksempel spørre seg om dette er den eneste fornuftige bruken av hylleplater i en digitalisert tidsalder da behovet for bokhyller (antagelig) reduseres kraftig?

Det er derimot ingen ironi i den siste delen av Anders Sletvold Moes utsmykking. Det finnes et uttrykk som sier at ingen ting er så kjedelig som å se maling tørke. Vel, det er akkurat det som er utgangspunkt for «poured paint» (som betyr «helt maling» i betydningen «rennende maling»). Det er fire figurer med en form som kan gi assosiasjoner til maneter – for eksempel.

Figurene er oppstått ved noe så enkelt som at maling er helt på en skråstilt plate.

Formen har med andre ord oppstått ved at malingen har rent nedover mens den tørker. Det er fire forskjellige farger, og de fire platene er montert i ulike retninger slik at det bare er én plate som er montert på en måte som er «riktig» i forhold til den prosessen som har forårsaket formen. Når disse maleriene er montert i et leserom med overlys gir monteringen et hint om at her er det rom for å la tankene fly i alle retninger, i motsetning til virkelighetens maneter som i all hovedsak svømmer i samme retning. › Lars Elton

37

bestum skole Siv Bugge Vatne

38

Kunstkonsulent: Elise Storsveen Arkitekt: Gasa Arkitekter AS Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstner: Siv Bugge Vatne Tittel: Biter av verden Teknikk/materiale: Installasjon i glass.

Utklipp fra tegneserier er forstørret og trykket pü herdet glass. Flatbed UV print speilvendt pü baksiden av glass, folie selvklebende hvit vinyl Foto: Vegard Kleven (s. 28-30) og Siv Bugge Vatne (s. 31-32)

39

40

41

Biter av verden

Siv Bugge Vatnes arbeider kjennetegnes av en særegen interesse for naturen og jordkloden som mysteriøst skaperverk. I utsmykkingen på Bestum skole er ulike bildefragmenter fra gamle tegneserier forstørret opp og puslet sammen. Sammenhenger brytes og dannes. Til sammen 89 bilder trykket på baksiden av glass danner en fortelling gjennom et trappeløp på 5 avsatser som forbinder det gamle og det nye skolebygget.

I fortellingen kan vi følge ulike typer skyer som beveger seg gjennom trappeløpet. Det starter (eller ender) i det mørkeste rommet under jorden, med en eksplosjon som kan tolkes som Big Bang. Glassbitene spres utover i rommet og oppover trappeløpet med motiver av gasskyer og stjernepartikler. I første mellomavsats henger jordkloden svevende i verdensrommet. Videre oppover i trappen, der dagslyset begynner å sive ned, har skyene blitt mer vanlige godværsskyer. Nest øverst finner man et gammelt blomstrende tre som strekker seg mot vinduene og helt øverst, på toppen av trappen, en sol. Tidlig på dagen skinner solen utenfra direkte på solmotivet inne. Rett utenfor ligger skolegården.

42

43

Spill med arkitektur

Verket baserer seg på tegneserieestetikk, dvs. det består av en rekke utsnitt av tegneserieruter som er montert på vegg i en av skolens trappeoppganger.

Det som særpreger verket er mangel på tydelig narrativ sammenheng. Dette slår, i realiteten, flere veier. For det første er det et demonstrativt brudd med den visuelle og narrative flyten som gjerne definerer tegneseriemediet. De forskjellige delene av verket er likevel montert med en tydelig sans for rytmikk: utsnittene fra rutene er montert slik at de utfolder seg som en visuell sekvens idet man går ned trappa eller, motsatt, stiger opp trappa (det er snakk om tre etasjer her). De forskjellige delene av verket spiller altså med arkitekturen, nærmere bestemt trappens svingning og stigning, som et fortellingsskapende element. Dette er et både effektivt og spennende grep som gjør passasjen gjennom denne delen av bygget adskillig mer givende. Samtidig er monteringen av verkets elementer for hver etappe i passasjen ned (eller opp)

44

trappa noe umotivert montert: flere av delene er verken ideelt montert for barnets høyde eller for en voksen persons høyde. Mønsteret delene er montert i, for hver etasje, er også uklar i sin uregelmessighet.

Jeg antar at man har prøvd å skape en viss dynamikk ved å bryte stedet for montering fra etasjen under og dermed understreke et slags spenningselement i hvordan fortellingen utfolder seg i forhold til trappeavsats/arkitektur, men dette blir ikke helt vellykket.

Jeg aner ideen, men monteringen blir for uklar og tilfeldig.

Et annet aspekt som forblir uklart for denne kommentator er det rent visuelle valget. Hvorfor har kunstneren foretatt så avgrensende utsnitt av tegneseriene hun har brukt som forelegg? Det er liten sammenheng mellom de forskjellige rutene, bortsett fra at det er en del korresponderende atmosfæriske og astronomiske fenomener. Jeg antar at tanker her er å bygge videre ut den iscenesettende funksjon som ble påbegynt i spillet mellom arkitektur og

trapper: alstå at utsnittene skulle skape en scene, eller fungere som en kulisse, for skolen og de barna/ lærere som måtte befinne seg i trappeoppgangen.

Jeg liker denne ideen godt, siden verket markerer en viss generøsitet i forhold til den daglige brukeren av verket. Ved å fungere som en dramatiserende kulisse for hverdagslige begivenheter fungerer jo trappene også som en viss eksotisk sone i skolebygningens ellers organiserte skolerom. Det er fristende å si, her, at kunstneren og konsulenten har tenkt seg en drømmesone, et sted for fabulering, som fritar brukeren for daglige plikter for et lite øyeblikk og, i denne forstand, fungerer som et incitament for fantasiproduksjon og danner en diskret bro mellom brukerenes drømmeverden og den reelle undervisningsrammen man, på skolen, som regel beveger seg i.

Det som gjør dette aspektet, til en viss grad, fungerende, er måten verket holder tilbake det spektakulære som gjerne definerer tegneseriens

ikonografi og billedverden. Denne diskresjonen tilrettelegger opplevelsen av verket med en viss grad av ansvar: man skal ikke drømme seg bort i en eksotisk drømmeverden, men kun ane kantene av den, eller rammeverket for den, og på denne måten kanskje lettere kunne slå en bro mellom den hverdag man beveger seg i og fiksjon/fantasi som uforpliktende flukt. Verket har, med andre ord, et pedagogisk aspekt, i denne forstand: mangelen på bro mellom fantasi som underholdning en evne til å tenke verden rundt seg mer fleksibelt, og dermed tenke friere og mer kritisk, er akutt i mange skolesammenhenger. Dette verket prøver å bøte på dette. Verket fungerer, med andre ord, tilfredsstillende, men er litt for nøkternt til å få den helt store effekten. Diskresjonen er for tilbakeholden.

I tillegg er det ikke til å komme fra at montering virker noe tilfeldig – noe som svekker verkets generelle potensial. › Kjetil Røed

45

TĂĽsen skole Anna Sigmond Gudmundsdottir

46

Kunstkonsulent: Annette Faltin Arkitekt: Arkitektpartner AS Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstnere: Anna Sigmond Gudmundsdottir (og Cathrine Maske, vist i forrige katalog), Tittel: Løp mot ukjent mål Teknikk: Veggmaleri ca. 16 x 10 m.

Silikatmaling på betong Foto: Børresen & Co

47

48

49

Løp mot ukjent mål

Et bilde som handler om det å løpe mot et ukjent mål.

Barna klatrer i trær. De har krefter som vokser .

De er sterke og frie.

Elementer viser hva de skal inn i, hvordan man skal formes.

De er omgitt av bevegelse, synlig og usynlig.

Oksen har horn som vokser ut av hodet.

Som tanker vokser ut av hodet på menneskene.

› Anna Sigmond Gudmundsdottir

50

51

Diskrete ubehag

Anna Sigmond Gudmundsdottirs verk på Tåsen skole er, på mange måter et typisk verk for kunstneren.

Det kan sammenlignes med andre utsmykkinger, for eksempel verket Limbo på Paradis togstasjon i Stavanger. Det som imidlertid, ganske raskt, skiller seg ut med dette verket er at det er mer dempet: både i farger og kompleksitet, men først og fremst motivisk.

Motivisk er det langt mer diskret, langt mer visuelt forsiktig: Hos Gudmundsdottir ser vi ofte ellers en voldelig og seksualisert verden hvor grensene mellom natur og kultur, dødt og levende materiale, søppel og mat fremheves. Det som likevel finnes her, og som også gjør dette til et vellykket verk, er den glidende overgangen mellom forskjellige tablåer. I et område finnes en kvinne som spiller piano, i et annet finnes en medusa-lignende skikkelse (med viltvoksende hår; en hånd med en oppslått bok, piker klatrende i et tre. Den sekvensielle oppbygningen av verket bindes

52

dessuten, som i hennes andre utsmykkinger, av lange tråder, eller trevler, med en ukjent identitet. Den nevnte Medusaskikkelsens hår, som kan oppfattes som ”strengenes” opphav, binder, slik sett sammen gruppen av motiver. Hodet trevler seg opp i langstrakte former som spriker ut i (det finnes flere muligheter) tarmer, hår, kabler, organiske strenger av hud: rundt figuren sprer det seg ut, til hver sin kant, et vidstrakt galleri av former og skikkelser, mikrofortellinger, arkitektoniske utsnitt, jenter som henger/leker i trær.

Det er naturlig, og antagelig riktig, å ikke hengi seg til de groteskeriene som Gudmundsdottir ofte bedriver i sine andre verker. Men at det tydelig ubehagelige er, når man ser litt nærmere etter, også her. Jeg tenker spesielt på dette håret, eller disse strengene, som altså har en uklar identitet. Om vi leser verket fra venstre hjørne ser vi en eldre kvinne som umiddelbart ser ut som hun vever, men, ved nærmere

ettersyn er det uklart hva hun vever: den strukturen som går mellom hennes hender kan like gjerne se ut som en hageslange eller, langt mer urovekkende, tarmer. Dette siste, altså tarmer, er ikke en urimelig lesning siden strukturen utgår fra hennes mageparti og kretser seg videre inn mot andre enden av maleriet hvor ”tarmen” fletter seg inn i ”Medusas” hår. Det er uklart om det er snakk om tarmer her naturligvis, men om vi tar nøkternheten i motivene i betraktning er verket til og med kanskje mer effektivt enn de mer direkte versjonene av hennes burleske motiver. Dette er anpasset til verkets miljø – skolen – naturligvis; og motivet er absolutt ikke støtende. Likevel er det disse parallelle, og diskrete, men likevel urovekkende lesemåtene, som gir verket en dybde, og et overraskende lag som sikkert kan sette en støkk i både en lærer og elev. Rent visuelt og fortellingsmessig er verket strålende og svært interessant – som de fleste

av Gudmundsdottirs verker – men det er de plutselig mulighetene for en skremmende lesning som gjør verket tiltrekkende, på en mildt urovekkende måte.

Jeg savner likevel visse elementer her som ofte er å se i kunstnerens verk: Nemlig utsnitt fra atlas og mer ukjente geografier eller elementer fra manualer, kart eller ikke nærmere bestembare instruksjonsmanualer.

Elementer som dette, som jo umiddelbart signaliserer en pedagogisk funksjon, fungerer ofte godt sammen med motiver av typen vi er vitne til. I tillegg må jeg si meg en smule forundret over at nettopp disse elementene mangler her siden de jo, mer enn noe annet sted, hadde passet på en skole. Uansett: dette er et strålende verk som balanserer ubehag mot visuell kompleksitet og eleganse med utmerket fingerspitzgefühl. › Kjetil Røed

53

Tøyenbadet Heidi Wexelsen Goksøyr

54

Kunstkonsulent: Wenche Kvalstad Eckhoff Arkitekt: Medplan as arkitekter Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstnere: Heidi Wexelsen Goksøyr (og Marlene Lindmark vist i forrige katalog) Tittel: Under overflaten Teknikk/materiale: Foto printet på herdet glass med hvit bakfolie.

Foto: Heidi Wexelsen Goksøyr

55

56

57

Under overflaten

Med kamera og modell har jeg dukket ned under vann og befinner meg under overflaten. Det er noe forførende med vann. Under vann befinner man seg på siden av ens egen tilværelse. Overjordisk, underjordisk ... en slags magisk verden. Stemningen er innovervendt, langsom, meditativ, vektløs, samtidig opplever jeg lekenhet og kraft.

Lydene blir dumpere, man kan høre sin egen puls, det suser i ørene. Det betar meg fullstendig og dette ville jeg prøve og formidle.

Det er krevende å jobbe under vann, der all regi må gis mellom hvert dykk. Med to eller tre i samme opptak, krever det enda litt til. Men barna som var mine modeller, var alle helt fantastiske og gjorde det mulig å realisere mine drømmer.

Opptakene er gjort i Middelhavet der vannet er klart slik at landskapet under vann ble en del av bildene, og temperaturen jobbvennlig.

Første del av opptakene ble gjort i 1999 og andre del i 2001. Bildene på Tøyenbadet ble laget i 2010. Printet på herdet glass med hvit bakfolie.

› Heidi Wexelsen Goksøyr

58

59

under overflaten

”Under overflaten” heter verket som ble laget av Heidi Wexelsen Goksøyr, som et slags bonuskunstprosjekt på Tøyenbadet etter at hovedutsmykking for lengst var ferdig.

De fire elementer Goksøyr har ofte i sine fotografiske arbeider vært opptatt av å utforske de fire elementene, vann, jord, luft og ild. Hun skaper bilder der motivet forteller en slags historie, som vi selv som betraktere kan dikte videre på. Goksøyrs bilder er også preget av en sterk formsans, de handler mye om selve det komposisjonelle; om valører og ulike linjespill.

Under overflaten De to arbeidene ”Under overflaten” som nå henger på Tøyenbadet, viser tre barn i alderen 7 og 10 år; to litt større jenter og en liten gutt. Barna leker under vann. Koloristisk går bildene i sort-hvitt, eller mer presist i blått-hvitt. De er relativt kornete, men ikke slik at motivene blir direkte uklare. Det at vi kan se fotorastret minner oss om kameraet, det kontrollerende blikket som har fanget det hele inn. Det er den voksnes beskyttende eller truende øyne på barnet. De to bildene fanger inn hvert sitt øyeblikk. I det ene er barna

60

på vei mot hverandre med utstrakte armer, den ene jenta stuper nedover mot de to andre barna, som lukker øynene. De kniper munnen igjen, og håret svever vektløst rundt de runde små uferdige ansiktene, mens de danser sin langsomme, duvende undervannsdans.

Vannet omkring dem er fylt av bitte små bobler, og vi kan se det sterke dagslyset ovenfra trenge ned gjennom vannmassene. Vi aner virkeligheten der oppe som mørke skygger.

Det underlige vidunderlige Disse bildene gjorde et sterkt inntrykk på meg første gang jeg så dem. Jeg tenkte at de pekte på det underlige vidunderlige som kjennetegner barnas verden. Famlingen i vannet minner oss om hvordan man på vei inn i ungdommen må søke etter fast grunn, føle seg frem når man engstelig og lidenskaplig knytter sine første, sårbare vennskapsbånd. Også rent estetisk er dette sterke bilder, som det er godt å sitte å se på.

Fungerer ikke som utsmykking Men hva er det da som gjør at jeg likevel synes det hele virker temmelig labert og halvhjertet, på tross av at jeg altså synes bildene i og for seg er gode. Det knytter

seg nok til det faktum at man omtaler dette som en ”utsmykking” og ikke som et enkelt kunstinnkjøp.

Visuell refleksjon omkring stedet Det ligger en rekke sjangerforventninger knyttet til utsmykking, eller det man i dag mer korrekt kaller ”Kunst i det offentlige rom.” For det første fungerer det ofte best med såkalte integrerte kunstverk, et verk som feller seg inn i de arkitektoniske omgivelsene, og i den funksjonelle og symbolske konteksten - og som ikke bare er bilder hengt opp på en vegg. Men fremfor alt forventer vi at kunstneren har laget verket som en visuell refleksjon omkring - eller som en kritisk respons til stedet, byrommet eller institusjonen verket er en del av.

Det er mulig jeg er streng, men jeg opplever at en såkalt utsmykking bør være laget spesielt til stedet der det vises.

Heidi Wexelsen Goksøyrs bilder er ikke bare mer enn ti år gamle, de har også vært vist en rekke ganger tidligere.

Nesten alle som kjenner Goksøyrs navn forbinder henne med nettopp disse motivene. Som en utsmykking virker dette dermed mildest talt tafatt.

Burde tenkt seg bedre om Det er imidlertid ikke vanskelig å forestille seg hva man her har tenkt; at disse arbeidene ville passe som

hånd i hanske for Tøyenbadet siden de jo motivisk peker hen på dette stedets kjerneaktivitet, nemlig svømming og undervannslek. Her mener jeg både kunstner og konsulent burde tenkt seg adskillelig bedre om. For fra å ha vært et åpent, gåtefullt uttrykk som kunne lede betrakteren inn på sporet av mange mulige lesninger, henfaller bildene i denne sammenheng til platte badeillustrasjoner, en ganske uinteressante 1:1-beskrivelser av husets funksjon.

Skjødeløs opphengning Det er også noe skjødesløst og halvhjertet ved opphengningen. Bildene er riktig nok trykket opp på glass, i et ekstra stort format, for å gi dem et monumentalt preg. Men de er hengt enkelt opp på en grå betongvegg på hver sin side av de to runde vinduene gjennom hvilke vi kan se inn på de virkelige baderne. Dette er en plassering som dessverre aksentuerer det banaliserende i dette 1:1-forholdet mellom motivet i bildene og badingen som foregår på Tøyenbadet. I dette tilfelle tar sammenhengen helt og holdent luven fra prosjektet ved at den legger opp til en altfor snever tolkning av arbeidene. › Mona Pahle Bjerke

61

marienlyst skole Katrine GiÌver og Petter Hepsøe

62

Kunstkonsulent: Jenny Alnæs Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstnere: Katrine Giæver og Petter Hepsøe Titler: 1. Lollipop 2. Elefant # 1, 3 og 6 Teknikk/materiale: Marmorino og bronse Foto: Børresen & Co

63

64

65

Lollipop har Katrine Giæver kalt fargestripen som strekker seg over tre etasjer på veggen i det åpne rommet innenfor skolens hovedinngang. Med sju utvalgte farger i forskjellige bredder danner den en helhetlig stripe fra gulv til tak. Fargene er valgt lette og barnlige, som solgul, lyseblå og rosa, farger som jeg tror en barneskoleklasse lett kan assosiere seg med.

Ved å benytte muralteknikken Marmorino ligger fargen i selve materialet som blir sparklet på i mange lag.

Materialet består av, foruten fargen, en blanding av kalk, såpe og marmorstøv som ”forsteiner” ved påføring. Dette gir fargen en særegen dybde og glød.

66

67

Elefant (# 1, 3 og 6) består av tre skulpturer i bronse som representerer hoder av elefanter montert på vegg i hvert sitt atrium. Elefantene viser tre ulike ”gestikulasjoner” med snabelen og er et utvalg av en større serie på 12 elefanter. Serien er utformet med hensikt i å skape gjenkjennelsesmomenter hos mennesket der variasjon i samspill mellom øyne, form på hodet og snabelen signaliserer ulike mentale faser.

Relevansen imellom bronse som materiale og elefanten som motiv er også av betydning for forståelsen av verket. Spillet imellom elefanthuden og den patinerte bronsen er intendert å framkalle en opplevelse av dybde, bestandighet og soliditet. Dette forsterker etter min oppfatning uttrykket i skulpturene.

Da vi skulle være med å plassere de tre utvalgte elefantene i samarbeid med kunstkomiteen var det med stor glede og interesse at vi oppdaget de tre atriene/leserommene i tilknytning til biblioteket. Valget gav seg nærmest selv idet atriene gav muligheten for at skulpturene både får muligheten til å spille hver sin rolle i sine respektive rom samtidig som de ville framstå i en helhet som et slags ”triptykon”. Overlyset som kommer inn i hvert av rommene igjennom deres glasstak gir også verkene sin naturlige ”spotlight”.

68

69

lollipop

Det knytter seg store muligheter og utfordringer til kunsten i det offentlige rom, den er på godt og ondt en del av våre hverdagsomgivelser.

På mange måter er det en ekstra viktig oppgave å utsmykke steder der særlig barn og ungdom ferdes, som for eksempel skoler og idrettsanlegg.

For noen unge er dette kanskje deres eneste mulighet til å oppleve kunst. Selv om de muligens ikke bevisst tar inn over seg disse arbeidene, kan det likevel bli en verdifulle erfaringer som de tar med seg inn i fremtiden. Selv husker jeg godt fra jeg var ganske liten opplevelsen av Arne Lindaas ”Edens have” som med sine stiliserte sjablongaktige skikkelser og blomster lyste mot oss fra de eksostilgrisede veggene i Hammerborgtunnellen. Det var egentlig først for få år siden, da verket ble malt over at jeg virkelig tok innover meg hvor mye det hadde betydd for meg.

70

Appellere til følelser Når man skaper kunst for steder der barn er den primære målgruppen må kunsten kommunisere umiddelbart, og uten å lene seg til det som er trendy eller ”i vinden” i kunstlivet. Kunstneren må tale til vel så mye til følelser og sansing, som til intellektet.

Utfordringen er å skape noe som har en bred, direkte appell uten at det blir klisjéfylt og platt.

Marienlyst skole Høsten 2010 var den storstilte, og høyst betimelige renoveringen av Marienlyst skole på Majorstua ferdig.

Det var kunstneren Katrine Giæver som fikk i oppdrag å lage en utsmykking til den nyoppussede foajeen i skolen.

Verket hun har laget har fått tittelen ”Lollipop.” Det er et 10 meter høyt og ca 4 meter bredt veggmaleri bestående av vannrette bånd av ulik bredde, og i forskjellige farger. Maleriet er utført av en italiensk maler

i Stucco Lustro - eller marmorinoteknikk. Dette er en malerisk teknikk vi kjenner fra middelhavsområdene, og som visstnok skriver seg tilbake til ca år 30 før Kristi fødsel. Teknikken ble gjenoppdaget av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio på 1500-tallet.

Marmorinomaleriet er bygget opp av flere lag av en blanding av knust marmor og kalk. Denne massen er påført med spatel, eller sparkelspade til det danner en glatt, skinnende, og steinhard overflate. Det er en velegnet teknikk for kunst i det offentlige rom, fordi den både er slitesterk og vedlikeholdsfri, og samtidig vakker.

Som i et speil De skinnende fargebåndene i gult, grønt, oransje, blått og rødt fanger dagslyset på en nydelig måte, nesten som et mangefarget speil. Slik bringes på en virkningsfull måte noe av utendørsvirkeligheten inn i bygningen. Speilet er også en viktig og interessant

metafor for maleriet, som fra renessansen og frem til den gryende modernismen nettopp strebet etter å skape en refleksjon av virkeligheten.

Løfter og forskjønner Men speilet fungerer også som et bilde på følelser og fornemmelser som preger ungdomstiden, for eksempel den gryende forfengeligheten, og den deilige, men også ubekvemme selvbevisstheten som følger puberteten.

Dette fungerer veldig godt i denne sammenhengen, også i forhold til de mindre barna. Speilet er nemlig også bærer av noe magisk, noe vidunderlig som hører barndommen og eventyrenes verden til. ”Lollipop” er et åpent abstrakt arbeide, som man kan studere nitid, eller ta inn med sidesynet i forbifarten. Maleriet løfter og forskjønner skolens åpne, lyse foajé. › Mona Pahle Bjerke

71

72

elefant

Elefanten og biblioteket Som en sekundær utsmykking på Marienlyst ble det til det flunkende nye biblioteket kjøpt inn noen skulpturer av kunstneren Petter Hepsø, næmere bestemt tre elefanthoder i bronse.

Hepsøe har i flere år utforsket dyr gjennom større og mindre skulpturer av alt fra månefisk og frosk til sau, hjort og elefant.

Dyret som bilde på menneskelige egenskaper Dyret er virkelig et interessant og spesielt motiv i kunsten. Gjennom alle tider har man brukt det som et middel til å skildre guddommelige så vel som menneskelige egenskaper. Dyremotivene har vært med på å berike våre visuelle og verbale fortellinger, vår forestillingsverden. De har stimulert folkefantasien, gjennom fabler, folkeeventyr, men har også inspirert billedkunstnere gjennom historien.

Klok som en elefant Vi sier ”lur som en rev”, ”dum som en stut”, eller ”klok som en elefant.” Følgelig er elefanten et riktig godt valgt dyr for biblioteket i en barne- og ungdomsskole; Den er nemlig ikke bare et eventyrlig, eksotisk dyr, med et vær av den store verden omkring seg, den store verden man kan finne nettopp i bøkene; Elefanten er også symbol for majestetisk ro, åndelige krefter, styrke, klokskap, energi og god dømmekraft. ”En elefant glemmer aldri” sier vi og kobler den også slik til hukommelsen.

Forvandlingsmotiver De tre ulike elefanthodene i bronse er plassert i hver sin kvadratiske lesenisje med naturlig overlys. I den første nisjen finner vi en ganske abstrahert elefant, med

en underlig, liksom amputert snabel. I den midterste nisjen troner et mer detaljert, nærmest naturalistisk fremstilt eksemplar av arten, og i den siste er den blitt et slags fabeldyr, som representerer noe fremmed, og som vekker assosiasjoner til drømmer eller fantasibilder.

Hodet har noe magert, nærmest fugleaktig over seg, som en uhyggelig blanding av en ørn og en elefant.

Denne typen forvandlingsmotiver finner vi ofte hos Hepsø, enten det er vesener i grenseland mellom dyr og menneske, eller som her krysningen mellom ulike dyr.

Gammel kunst i nyoppussede rom Uttrykket er enkelt og rent. Langs veggene i lesenisjen løper, blodrøde sofarader. De svarte bronsehodene tar seg vakkert ut over denne ”scenekanten”, symmetrisk plassert mot de hvite veggene.

Det er nærmest et sjangerkrav at kunst i det offentlige rom skal være knyttet til stedet der verket er plassert, og i beste fall forholde seg aktivt til denne sammenhengen. Hepsøs skulpturer er produsert allerede i 2003. Det undrer meg litt at man ikke vil feire de nyoppussede lokalene med flunkende ny kunst, men i og med at man har kjøpt disse skulpturene for en relativt lav sum, mer som et tilleggsarbeide til hovedutstmykningen, fremstår det likevel som et godt valg i denne konteksten.

Fungerer bra Som helhet fungerer utsmykkingen på Marienlyst skole riktig bra. På hver sin måte byr de to prosjektene barna inn i en eventyrlig og magisk virkelighet. De blir ikke for ”høytsvevende” men heller ikke banale eller kjedelige. › Mona Pahle Bjerke

73

rommen skole Are Mokkelbost

74

Kunstkonsulent: Thorbjørn Sørensen Oppdragsgiver: Undervisningsbygg Oslo KF Kunstner: Are Mokkelbost Tittel: OK Teknikk/materiale: Vektorgrafikk og synthesizer, printet folie, lysbokser av aluminium og opal akryl, LED lys Foto: Børresen & Co

75

76

77

Utsmykkingen består av tre deler: lystegninger ved inngangene, en samling større lysbokser i Forum og til slutt to mindre lysbokser som fungerer som et grafisk ur. Lysboksene som er innendørs har programmerte lys- og lydforløp som varierer i løpet av dagen og uken.

Alle arbeidene på Rommen Skole er basert på grafisk og lydlig system jeg har kalt OK. OK er, i tillegg en fortelling, en skapelsesmyte. Historien er fortalt i bilder og viser hvordan to ulike arter møtes og en ny hybridart oppstår.

Samtidig er det en historie om utviklingen av form, farge, språk og musikk gjennom at de ulike rasene er definert av unike visuelle og lydlige kvaliteter, som gjennomgår en tilsvarende transformasjon. Med andre ord en syntese som oppstår mellom motsetninger.

OK innholder altså flere lag med historier: 1. En billedlig fortelling om møtet mellom to ulike arter som fører til skapelsen av en tredje.

2. En formal fortelling om syntesen mellom sirkler og grå valører på den ene siden, og trekanter og elementærfarger på den andre, hvorav alle former og farger oppstår.

3. En metafortelling om utviklingen av visuell og lydlig språkkultur.

Historien og grunnkonseptet i OK overleveres kun muntlig fra lærere til barn. Det er et enkelt konsept med komplekse konsekvenser i bilder, lyd og lys. Slik vil barna få muligheten til å knekke koden og lettere kunne forstå et tilsynelatende kryptisk bilde- og lydunivers - for eksempel hvordan verket fungerer som en grafisk og lydlig klokke.

Alle tegninger er utført med vektorgrafikk og all lyd med synthesizer. Motivene er printet på folie. Lysboksene består av aluminium og opal akryl, lyssatt med LED lys. Verket er realisert i samarbeid med Signex AS.

› Are Mokkelbost

78

79

80

”Ok” av Are Mokkelbost

Kunstneren Are Mokkelbost har laget en meget intrikat utsmykking i den lyse åpne, atrieliknende kantinesalen på Rommen skole og kultursenter i Groruddalen.

Særegne collager Mokkelbost er kjent for sine visuelt slående og særegne collager, der han klipper ut fragmenter av bilder fra moteblader og sortert dem etter farger, for dernest gjennom virkningsfulle kontraster å bygge opp fascinerende former og figurer. Man kan på en måte si at han ”maler” sine bilder med fotografiske fragmenter.

I de abstrakte, liksom flytende komposisjonene kan man for eksempel skjelne billedskjønne kvinneansikter, forvandlet til masker med tomme øyenhuler.

Collageestetikk I verket på Rommen skole er naturlig nok dette uhyggesvangre, og konsumkritiske aspektet tonet noe ned. Likevel er installasjonen helt klart preget av denne markante kunstnerens klare stilsignatur: Også her jobber han med sterke farger og slående effekter innenfor en collageestetikk.

Stringent audiovisuelt system Hele utsmykkingen er basert på et meget komplisert og stringent audiovisuelt system utviklet av kunstneren selv.

Systemet har fått navnet OK, og dette er også tittelen på Mokkelbost ambisiøse verk. Prosjektet bygger på en hegeliansk dialektisk logikk, basert på ideen om

81

hvordan to grunnleggende form- farge – eller lydarter møtes og genererer en flunkende ny art som favner essensielle egenskaper fra begge. Nærmere bestemt er det sirkel og ellipsebaserte tegninger i gråvalører som kontrasterer former skapt av trekanter i primærfarger.

Vektorgrafikk ”OK” er et multimedia prosjekt bestående av ulike enkeltstående, og sammensatte lystavler. Uttrykket er laget med såkalt vektorgrafikk, som ganske enkelt er digitalt tegnede bilder satt sammen av geometriske figurer i stedet for punkter. Med stor presisjon har kunstneren bygget disse tidkrevende motivene opp av ulike geometriske former. Motivene er siden skrevet ut på en folie montert på lyskasser.

Rammer om utsmykkingen Verket består av flere ulike deler. Ved de to hovedinngangene ser vi tegninger kalt “satelittene.” Ved den ene inngangen er det de runde formene som dominerer; Her ser vi utviklingen fra en enkel sirkel til et sammensatt dyreansikt. Ved den andre inngangen er det trekanten vi ser utvikle seg til en vakker, komplisert fugl.

Grafisk ur Inne i det såkalte forumrommet der også hovedinstallasjonen henger, finner vi to løsrevne lysbokser, som har fått tittelen “Grafisk ur.” Her skal man gjennom et komplekst lyssystem kunne avlese klokkeslettet med 5 minutters nøyaktighet.

82

Hovedverket Hovedverket er hengt opp på en vegg som strekker seg over to etasjer: Man kan betrakte det både fra kantineområdet i første etasje, men også fra en omkringløpende veranda i andre etasje.

I den nederste lyskassen finner vi motivet som er bygget opp av sikler og ellipser i ulike gråvalører. Her ser vi tre rovdyr liksom på sprang mot betrakteren.

Dyrenes øyne beveger seg på en uhyggelig måte, og med jevne mellomrom gir de fra seg skremmende, men likevel dempede hyl. Dyrene er omgitt av en grå tåke eller røyk, og det er som om dyrene skapes av tåken, som om tåken selv forvandles til levende vesener med tenner og klør.

Fjellandskap og graffiti Over dyrene ser vi inn i et mektig skogkledd fjellandskap. Dette er syntesedelen av bildet med kombinasjon av sirkler og trekanter, gråtoner og primærfarger. Landskapet er preget av en drømmeaktig fantasy-estetikk. Vi har helt klart opplevelsen av å se inn i en virtuell verden, et landskap man kan entre uten fjellstøvler eller ryggsekk. Det er fantasiens og teknologiens virkelighet. Samtidig spiller landskapsmotivet aktivt på noen klassisk romantiske maleriske konvensjoner, som vi vet har stått uvanlig sterkt i Norge.

Landskapet, fjellene og skogen er bilde på noe evig og uforanderlig. Midt i dette landskapsmotivet skjærer noen abstrakte, krystallinske trekantbaserte formelementer seg inn, i klare, skingrende

primærfarger. Uttrykket her henter dels en inspirasjon fra 60-tallet ”hard-edge”-abstraksjoner, men disse formene minner også noe om graffiti, i sitt umiddelbare, men likevel presise og stringente uttrykk. Helt øverst i den lyskassen som rommer landskapsmotivet ser vi noen underlige fargerike mandelformede figurer som ”renner” nedover som tårer, eller som blikkløse øyne. Dette er også en del av det kunstneren selv kaller syntesemotivet.

Fragmenter av en populærkulturell virkelighet Mokkelbost syr sammen ulike fragmenter fra en populærkulturell virkelighet, et plastikkaktig og tacky univers. Derfor er heller ikke verket vakkert i en tradisjonell forstand. Fargene er grelle og kontrastene skrikende, men dette feller seg inn i Mokkelbosts prosjekt, som gjennomgående nettopp har gått til angrep på et konvensjonelt og overfladisk bilde av skjønnhet, i sær slik vi finner det i motebladenes glansede virkelighet.

Tolkninger Verket åpner for et vell av tolkninger. Vi kan se det som et bilde på de motstridende følelsene som knytter seg til det å forlate barndommen til fordel for ungdommen. Det åpne vakre, men likevel ensomme landskapet kan sees som uttrykk for alle mulighetene man står ovenfor, mens det er nærliggende å se dyrene som bilde på farene som truer. Rovdyret er et mektig bilde på noe primitivt, på de grunnleggende kreftene i mennesket; som begjær og sinne, noe

farlig og uregjerlig som ulmer under overflaten.

Bildets glinsende, glitrende og fargesprakende uttrykk har også mye forførende og forlokkende ved seg, likevel er det bærer av en åpenbar smerte. Ikke minst oppleves de blikkløse øynene som et bilde på fremmedgjøring og sorg.

Reflekterer settingen på en god måte Jeg synes Mokkelbost skaper et verk som forholder seg til stedet og brukerne på en veldig fin måte. Det audiovisuelle OK-systemet som ligger bakenfor, som i følge kunstneren er nøkkelen til forståelse av verket, er nok for mange barn og ungdom i overkant komplisert, men det spiller jo ingen rolle, siden verket helt uavhengig av disse prinsippene er så spennende og rikt på mening. Mokkelbost spiller ulike gjenkjennelige motiviske og formale uttrykk ut mot hverandre. Man kan kanskje kalle det klisjeer, men er ikke klisjeene nettopp ungdommens uttrykk enten hxn snakker sitt uniformerte tenåringsspråk eller forundret og full av naiv inderlighet og begeistring for første gang uttaler de store selvfølgelige sannheter som var hxn den første og eneste eier av disse innsikter.

Sterkt og igangsettende Are Mokkelbost har laget et visuelt lydmessig sterk og sammensatt og igangsettende verk som jeg tror vil appellere til barna og ungdommene, men også til andre brukere av huset i lang tid fremover. › Mona Pahle Bjerke

83

pop-senteret Christopher Nielsen

84

Kunstkonsulent: Siri Austeen Oppdragsgiver: Kulturetaten Kunstnere: Christopher Nielsen Tittel: Superstar Teknikk/materiale: Flipperspill, printet folie, LED lys Foto: Børresen & Co

85

86

87

SUPERSTAR Utsmykkingsoppdrag for Kulturbryggeriet på Schous i Oslo – en vegg på 7,5 m x 3,65 m – en meditasjon over POPens fordervelse har resultert i følgende: En malt vegg Et tidløst tverrsnittmotiv over emnet POP, med et bredt nedslagsfelt av referanser med arketypiske populærkulturelle elementer malt i akryl med overflateteksturer.

Installasjon Utsmykkingen er like mye en installasjon som en frise. Foran veggen står et Flipperspill. Flipperspillet har fått skiftet ut all sin dekor og kunst med nye tegninger. Spillflaten er dekorert med nye motiver. Karosseriet foliert med nye motiver. Alt i min velkjente tegneseriestil med POP og den brutale higen etter suksess og anerkjennelse som tematikk.

Flipperspill Flipperspillet vil utgjøre midtpunktet. Flipperspillet viser vei videre til plexielementene på selve frisen. Bak plexielementene med tegninger og motiv som peker til flippern – er det skrudd inn lyspærer i platene på veggen.

Disse lysene følger lysanimasjoner i flipperen, og reagerer på handlinger i spillet. I dette samspillet vil mesteparten av fortellingen finne sted – interaktivt gjennom spillet og den som spiller det.

Dette ledsages av ny musikk, lydeffekter og stemmer. Et utvalg norske poplåter kommenterer det som skjer, blant dem Karin Krogs sarkastiske ”Sånn lager man pop-plater” (hennes debut singel fra 1963) og Jokke m/Tourettes ”Prisen for popen”. Jeg har utstyrt flipperen med fem nye karakterer, som går igjen på spillflaten, karosseriet og på veggen bak. Det er Gamle Eirik Svengali samt platemogul, Mr.Soft AR & PR, Fatelvis Doktor Rock’n’roll, Ze Grim Rocker dødsengel og Popdemonella Stardust, selve den personifiserte pop-gudinnen/demonen, alt ettersom. Disse fem roper ut oppfordringer om å ”Sign up” (selg sjela de for å bli stjerne), ”Sell out” (selg alt du står for). ”Indulge” (ta for deg av sex, drugs & alkohol m.m), ”Die young” (bli et vakkert lik & evig ungt pop-idol) og leder den som spiller gjennom handlingen i spillet. Når du har oppnådd alt du oppfordres til å oppnå, og kommer helt til topps i spillet, DA blir du en SUPERSTAR! Hvis du får ”high score”, kan du registrere initialene dine som Superstjerne på poengtavla på lyskassen.

› Christopher Nielsen

88

89

90

91

Et svært vellykket verk

Christopher Nielsen debuterer som kunstner for et større verk på POP-senteret i Oslo – det skulle han antagelig gjort tidligere fordi verket er, på mange måter, en ideell utsmykking. Det består av et større veggmaleri i en stil man kjenner godt fra Nielsens tegneserie-produksjon: skikkelsene er teatrale, stiliserte, og persongalleriet er hentet fra samfunnets ytterkant.

Jeg kjenner flere som – når de hørte om verket – stilte seg skeptisk til at Nielsens strek skulle blåses opp til disse dimensjonene, men enhver skeptisk blir gjort til skamme når man faktisk ser arbeidet. Mange veggmalerier svekkes ved at de begrenser seg til en illustrerende funksjon i forhold til sine omgivelser, men i Nielsens Superstar ser vi et kunstverk som er både en forlengelse av kunstnerens tidligere produksjon og en refleksjon og kommentar til stedet det er oppført. Om vi ser på persongalleriet i verket danner de forskjellige sentrum i flere lag av fortelling som går gjennom hele komposisjonen. Vi ser både den musikkgale, vi ser jazz-

92

fanatikeren som bruker dop, vi ser den pengegriske plateselskapsmannen, vi ser den booking-ansvarlige.

Om vi, for et øyeblikk, skulle konsentrere oss om en av skikkelsene er det fristende å fokusere på hovedpersonen i Nielsenes tegneserie Jazzbasillen som gjenfinnes her i galleriet av musikk-folk. Denne mannen er portrettert med en sans for den stereotypiske jazzmusikeren, med alpelue og fippskjegg og en hang til både alkohol og andre stimulerende midler. Om vi holder oss til tegneserieversjonen av denne skikkelsen blir stereotypien likevel ført inn i det tragiske og det er her hvor Nielsens portrettkunst konvergerer med hans kritiske brodd. For rusavhengigheten vokser seg så stor i løpet av tegneserien at det mytiske bildet av ”jazz-musikeren” revner, det slår sprekker, og en tragisk menneskelig skjebne eksponerer bak masken. Det er på dette punktet hvor Nielsen avslører sine sympatier og sin kritiske fremgangsmåte: gjennom overdrivelsen, gjennom å trekke stereotypien lenger enn den holder,

oppstår det et genuint tragisk øyeblikk hvor den svakest stilte – som den rusavhengige, uteliggeren eller den samfunnsmessige avvikeren, the freak – eksponeres innenfor rammen av vår egen komfortsone, når overdrivelsens eksesseffekt har krakelert og latteren har satt seg i halsen. Denne effekten skapes også i Superstar, men her foregår tegneseriefortellingens forløp som forskjellige stadier over veggflaten.

Felles for alle skikkelsene er at de ikke er idealiserte, men teatralsk iscenesatte som talerør for sine største svakheter i forhold til den posisjon de innehar i musikkbransjen. I denne forstand er Nielsens verk en hyperbol, en overdrivelse, men fordelen med dette er overdrivelsens avvæpnende effekt: det finnes ingen servilitet, eller nøktern realisme, å spore, men en karnevalistisk og fleksibel humor av satirisk format. Ved å fremstille alle som verre enn de er, eller ved å legge vekt på de største svikene i personenes karakteregenskaper, kommer man kritikk og skepsis

i forkjøpet og appellerer til latter og skaper en avslappende ramme for opplevelse av kunstverket. I kjølvannet kan det dermed lettere innledes en samtale rundt de reelle problemene i musikkbransjen, for eksempel hvordan aspirerende talenter lever for en slikk og ingenting for å kunne forfølge sine drømmer.

En slik samtale – rundt de virkelige problemene i denne bransjen – gjøres naturligvis lettere gjennom latteren og overdrivelsen, men skarpheten i observasjonen svekkes ikke siden verket også har et ganske bitende satirisk lag.

Det som imidlertid gjør verket spesielt vellykket er hvordan publikum involveres i det: i midten står en flipperspill-maskin hvor man kan spille seg opp i musikkverdenen. Spillet er integrert i maleriet og blir en iverksettende mekanisme både for publikum og verk.

Et strålende verk. › Kjetil Røed

93

www.kulturetaten.oslo.kommune.no/kunst_i_oslo