KULA KULA 2022 Nr. 1

LEDER

Makt kommer til utrykk i mange former. Makt befinner seg mellom mennesker på forskjellige måter. Det finnes maktspill i politikk, på arbeidsplassen og på skolen. I nyere tid har vi selv fått oppleve makt utspillt i konflikt og hvordan dette påvirker alle deler av samfunnet. I vårt samfunn har vi de som har makt og de som ikke har makt. Man kan si at makt definerer samfunn vårt, relasjoner våre og hver dagen vår.

Med Makt som tema for semestrets utgave har vi utforsket for ekesmpel maktbalanse blant internasjonale bedrifter og deres ar beidere. Vi har også tatt for oss hvordan makt skaper forskjell blant mennesker basert på evnen til å vedlikeholde hage, men også hvor forskjell skaper polarisering og vold gjennom mistillit til systemet.

Vi i Kula Kula håper at du som leser vil kunne få et alternativt perspektiv på vårt samfunn gjennom en belysning av hvordan makt former livene våre og relasjonene vi har med hverandre. God lesing!

Vennlig hilsen

Ansvarlig redaktør Haakon Simonsen Hellesø Kjelbergnes og medredaktør Marita Haugsdal

Foto: Lucas Kohoko

INNHOLD

Leder 04

Redaksjon 05 Hva er egentlig antropologi og Kula Kula? 06

Automatisering av arbeid – moglegheit eller trugsel? 10 Å oppnå full ansvarsfraskrivelse 16 Kula’s fotokonkurranse 22 Qanon - språk og makt blant høyreekstreme konspirasjons- teoretikere 28 Vil du bli med? 30

Det norske hagekomplekset 32

Fra fyrsten til høvdingen: en alternativ maktdiskurs 38

Fra arkivet: hva var vi opptatt av i 2002? 40

Antrokryssord 42

Atingting 43 Til ettertanke 44

Litteraturliste 47 Takk til

Redaktør: Haakon S. H. Kjelbergnes

Nestredaktør: Marita Haugsdal

Økonomiansvarlig: Thea Dahlberg

Tekstansvarlig: Silje B. Paulsen

Soialansvarlig: Johanne Gjelten

Kommunikasjonsansvarlig: Marita Haugsdal

Grafisk ansvarlig: Haakon S. H. Kjelbergnes

Korrekturlesere: Camilia Brekken

Ida Marie Aakerholt

Melania Edvardsen Silje B. Paulsen

Fotografer: Esma Suleymanoglu

Ida Marie Aakerholt Iver Daaland Åse

Jonas Aleksander Foldnes Jon S. Helli

Skribenter:

John Andal

Ida Marie Aakerholt

Silje B. Paulsen

Thea Dahlberg

Stefan S. M. H. Ogedengbe

Fra

REDAKSJONEN

Ikke fotografert: Johanne Gjelten

venstre: Marita Haugsdal, Thea Dahlberg, Haakon Simonsen Hellesø Kjel bergnes, Silje B. Paulsen.

HVA ER EGENTLIG ANTROPOLOGI?

Sosialantropologi er et studieområde som faller under paraplybegrepet antropologi. Antropol ogiens ambisjon er å redegjøre for sosiale og kulturelle variasjoner rundt om i verden. Det er mennesket som er i fokus, og antropologer ser dermed på den menneskelige tilværelse, dets ulike aspekter, og sammenhengen mellom disse.

Disiplinen prøver å oppnå en helhetsforståelse av menneskets komplekse relasjonsnett. Antro pologi handler kort sagt om læren om menne sket. Disiplinen søker etter en dyp forståelse av mennesket og dets omgivelse.

OG HVEM ER KULA KULA?

Kula Kula er et tidsskrift hovedsakelig laget av sosialantropologistudenter. Vi gir engasjerte studenter muligheten til å publisere tekster og bilder i tidsskriftet som blir publisert en gang hvert semester.

Tidsskriftet sikter mot å bedre studentmiljøet på faget, samt a fremme viktige antropologiske samtidsdebatter. Tidsskriftet består av nyhets saker, kronikker og faste spalter og portretter som hovedsakelig har til hensikt a tiltale alle med interesse innen sosialantropologi.

AUTOMATISERING AV ARBEID – MOGLEGHEIT ELLER

TRUGSEL?

Automatisering vert ofte sett på som ein trugsel for arbeidet grunna tankar om bort fall av arbeidsplassar. Samstundes er automatisering ogso sett på som framtida, noko som kan gjera oss mindre avhengige av å arbeida. I denne teksten skal eg taka for meg nettopp desse to motseiingane (eller paradokset) mellom automatisering som trugsel og automatisering som moglegheit. Eg vil drøfta denne problemstillinga i kontekst av arbeidet som ei «skaparkraft» i sosialt liv.

Skribent:

Stefan S. M. H. Ogedengbe Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Inspirerande verk om arbeid1

Litteraturen om arbeid har eit enormt spenn innan samfunnsvitskapen. Her kan ein lesa om alt frå Karl Marx sin eviggrøne kritikk av kapitalismen og arbeidsforhold til Arlie Hoch schild’s verk om kommersialisering av kjensle i sørvisyrke. Vidare, vil eg taka for meg eit fåtal verk som eg synst er interessante i det siktemål å sjå på nokre av dei sentrale tematikkane som går igjen i arbeidslitteraturen i dag.

Til dømes det klassiske samfunnsfilosofiske boka til Hannah Arendt (2012) Vita Vitae: Det virksomme liv haustar stadig relevans i dag som ein kritikk av lønsarbeidet og det kapital istiske samfunnet. Boka til Arendt er på mange måtar ei fortsetjing av Marx sin kritikk, men ho tek kritikken eit steg vidare. Arendt meiner nemleg at det moderne lønsarbeidet fjernar fokus frå ting som burde vera, i fylgje henne, viktigare i livet. Her peiker ho mot politisk deltaking som meir meiningsfylt enn det å berre arbeida for kroner. Forklart på ein annan måte so meiner Arendt at arbeidet naudsynt og nyttig – men berre til eit visst punkt. For Arendt er mange samfunn i dag fylt med «verksame vesen» som fyrst og fremst arbeidar for løn som endeleg mål i seg sjølv. Ho meiner at ein heller bør arbeida for større sosiale og politiske mål og meiningar. Løn som mål i seg sjølv meiner ho forvitrar samfunnet og lèt moralen forfalla.

Sosiolog Richard Sennett stør seg ogso på kritikk av moderne lønsarbeid i sine to bøker: Det fleksible mennesket: personlige konse kvenser av å jobbe under den nye kapitalismen og The Craftsman (eller Håndværkeren på dansk viss ein føretrekkjer skandinavisk).

I desse bøkene tek Sennett opp temaet korleis den moderne arbeidsmarknaden skapar brot og hol i livshistorier, og gjer det vanskeleg å finna tilfredsstilling og kontinuitet i arbei det. Han skriv at «handverkaren» frå fortida som dyrkar virket sitt fritt utan påverknad frå dei stressande, urettferdige og upersonlege arbeidsvilkåra mange møter på i dag. Verka til Sennett føyer seg til lista over verk som kritiserer kva nyliberalismen gjer med ein skildmenneske på det personlege plan og kva konsekvensar dette får.

I antropologiske kretsar er nok likevel den relativt nyutgjevne boka til David Graeber Bullshit Jobs det som er i elden om dagen. Kva er so «bullshit jobs» tenkjer ein med ein gong. Bullshit jobs er i fylgje Graeber jobbar utan sosial verdi enkelt forklart. Slike jobbar bidreg i liten grad til sosial verdiskaping i samfunnet som heilskap. Slike jobbar finn ein ofte innan for konsulentverksemd, telefonsal, marknads føring og so vidare. Med andre ord: hadde desse jobbane forsvunne, ville vi sannsynlegvis ikkje merka noko særleg til det. Graeber fork larer det slik i eit intervju (Illing 2019):

“Bullshit jobs are jobs which even the person doing the job can’t really justify the existence of, but they have to pretend that there’s some reason for it to exist. That’s the bullshit element. A lot of people confuse bullshit jobs and shit jobs, but they’re not the same thing. Bad jobs are bad because they’re hard or they have terrible con ditions or the pay sucks, but often these jobs are very useful. In fact, in our society, often the more useful the work is, the less they pay you. Whereas bullshit jobs are often highly respected and pay well but are completely pointless, and the people doing them know this.”

1 Det finst ein god del kjende akademikarar (antropologar og anna) som har skrive om arbeid i ulike omfang. I norsk samanheng er kanskje den mest kjende sosiologiske studien Arbeiderkollektivet som er skriven ein gong på 60-talet om sosial organisasjon blant fabrikkarbeidarar. Dette er ein særs viktig studie som gjer eit djupdykk inn i kollektiviseringsprosessar på arbeidsplassen og korleis arbeidarar samhandlar. Denne boka har soleis vore eit slags referansepunkt i norsk arbeidslivsforsking. I norsk samanheng er deri mot ein personleg favoritt verka til antropolog Hanne Müller som skriv om arbeidets fenomenologi og tileigning av taus kunnskap.

Foto: Colin Watts

Altso er det er naturleg å ville bidraga til samfunnet, og desse stillingane – som i grunn ikkje er nyttige - avheng av konstant ret tferdiggjering for at dei i det heile teke skal kunne halda fram eksistensen sin. Eit poeng eg hentar frå Graeber er difor på lik linje med det blant anna Castel (1996) meiner, at arbeid handlar om eller bør handla om høve til å føle seg og gjera seg nyttig for verda. Gjennom denne korte litteraturgjennomgangen har eg notert nokre av dei verka eg personleg synst er interessante i arbeidslitteraturen. Desse verka kritiserer i stor grad arbeid i kontekst av nylib eralisme/kapitalisme og dei problemstillinga som so oppstår. På ei anna side, stadfestar dei ogso den sentrale rolla til arbeid i menneske livet. Det er denne rolla eg vil gå litt meir inn på no.

Skaparkraft i arbeidet Mykje av den litteraturen eg har kjapt gått gjennom, til dømes arbeida til Arendt, Sen nett og Graeber, er opptekne av kva arbeidet tilfører samfunnet og fylgjeleg kva rolle arbei det speler i det sosiale livet både individuelt og kollektivt. I desse verka har arbeidet ei sentral rolle i å skapa dette sosiale livet. Det er ein re iskap som menneske nyttar flittig for å oppnå livsmåla sine og å finna plassen sin i verda (få kjøpt bustad, reisa ut i verda osv.). Vi kan difor seia at arbeidet innehar ei slags skapande makt eller kraft. Det er nettopp her, når denne makta kjem til syne, at problemet med autom atisering, hovudtema i teksten, kjem på bana. For kva skjer viss moglegheita til å taka opp arbeid forsvinn?

Automatisering på godt og vondt Automatisering2 er ein av de viktigaste en dringsprosessane i det moderne arbeidslivet (sjå t.d. Héry 2018). Automatisering kan føra med seg permanent bortfall av faste arbeid splassar viss ikkje

staten regulerer arbeidet på ein annan. Desse reguleringane kan til dømes vera 6-timars arbeidsdag, borgarløn og mål om nullvek støkonomi for å nå klimamål (færre arbeid splassar vil sannsynlegvis verte skapte). Betre og smartare kunstig intelligens vert stadig utvikla og maskiner kan utfylla fleire og fleire oppgåver samanlikna med før. Automatisering har soleis høve til å radikalt endra arbeidskvardagen vår. Det store spørsmålet er korleis dette vil påverka arbeidet som ein skapande reiskap.

I Noreg er satsinga at «alle skal arbeida» og flest mogleg skal ha fast tilsetting. For å enno kunne vere «nyttige» for verda (Castel 1996) må staten difor garantera meiningsfylt virke for alle statsborgarar sjølv om det vært færre arbeidsplassar.

Her er det rom for store samfunnsfilosofiske endringar som kan endra kva arbeidet er for noko og kva som skal vera målet vårt med arbeidet. Arbeidet kan gå frå å vera dominert av fokus på løn og fortsetjinga av forbrukar samfunnet, til å retta seg mot større tema - litt slikt som Arendt (2012) talar for. Her er det store moglegheiter om høgare grad av politisk deltaking og nye meiningshorisontar viss arbeidstida vert redusert og automatisering i større grad realisert i framtida. Noko må ein jo bruka tida si på.

2 Med automatisering meiner eg arbeid der krav om menneskeleg innblanding minskar.

har

Illustrasjon: Håkon Asheim

“Automatisering

soleis høve til å radikalt endra arbeidskvardagen vår.”

Å OPPNÅ FULL ANSVARSFRASKRIVELSE

Hvordan gig-økonomien avskrives ansvaret for deres arbeidere, samtidig som den får oss til å verdsette og utnytte mennesket.

Den beste måten å unngå ansvaret for sine ar beidere er ved å få dem til å tro at rettigheter, og faste stillinger, er med på å undertrykke deres potensiale som individer. Dette er noe gig-økonomien (oversatt fra det engelske begrepet gig economy) tilbyr menneskeheten sammen med lovnader om frihet, selvsten dighet og makt: Friheten til å bestemme over eget liv; selvstendigheten av å være sin egen sjef; og makten til å forandre arbeidsformen som har eksistert til nå. Gig-økonomi er en kelt forklart en retning innenfor plattformkapi talismen, hvor selvsten dige næringsdrivende kan tilby sitt eget arbeid på digitale plattformer, som da blir tilgjengelig for konsumenter å kjøpe. De selvstendige næringsdrivende de fineres som gig-arbeidere (gig workers). Som gig-arbeider har en derfor det fulle ansvaret for seg selv og sitt arbeid. Er den utopiske fremstillingen om frihet, som gig-økonomiens ideologer sverger til, reell? Og tilbyr gig-økon omien en ny form for arbeid? Utgangspunktet for denne artikkelen bunner i mitt feltarbeid jeg holder på med i Berlin 2022-24. Derfor vil jeg også trekke inn litt av erfaringene jeg så langt har kommet over her, men først og fremst basere artikkelen på tidligere forskning gjort på temaet. Gjennom denne artikkelen

skal jeg først enkelt gjøre rede for plattform kapitalismen og gig-økonomiens grunnprin sipper, og forklare hvordan disse er med på å undertrykke menneskelig verdi. Videre vil artikkelen trekke denne teorien inn mot den dagsaktuelle situasjonen for å vise til gig-økonomiens transformasjon inn i samfun net.

Plattformkapitalismens og gig-økonomiens hovedprinsipper

‘Er den utopiske frem stillingen om frihet, som gig-økonomiens ideologer sverger til, reell? Og tilbyr gig-økonomien en ny form for arbeid?’

Plattformkapitalismen og gig-økonomien har i løpet av en relativt kort periode blitt en stor del av folks hverdag. Daglig er vi inne på sosiale medier som Facebook og Twitter for å oppdatere oss på hva som skjer i verden. Vi bruker Spotify og Netflix for å ha tilgang til det meste som finnes av musikk, og strømme våre favorittfilmer uten å måtte kjøpe dem selv. Når vi drar på ferie, leier vi fra AirB nB og tar Uber istedenfor å vente på en ledig taxi. Vi bestiller kafé- og restaurantmat fra Wolt, eller dagligvarer fra Gorillas. Alle disse, med mer, har blitt luksuriøse goder som har blitt en stor del av de fleste sin hverdag. Det er også dette som er en del av plattformkapitalis men og gig-økonomiens univers:

“The world’s largest taxi firm, Uber, owns no cars. The world’s most popular media company, Face book, creates no content. The world’s most valuable retailer, Alibaba, carries no stock. And the world’s largest accommodation provider, Airbnb, owns no property” (McRea, 2015).

Ut ifra Starks og Pais (2020) sine analyser går disse ideologienes hovedprinsipper ut på tre ulike roller/aktører som på lik linje er medlemmer av disse plattformene. Disse er lederen, arbeideren og brukeren. Hva som skiller dette økonomiske systemet fra andre, er hvordan ingen av disse aktørene har noen forhold til hverandre. Med dette mener jeg at plattformene fungerer uten at noen av aktørene behøver noen form for samarbeid/ kontakt, så lenge de bidrar på sine egne felt. Lederen er aktøren som styrer det strukturelle med plattformen, arbeideren er selvstendig næringsdrivende som tilbyr og blir tilbudt/ tildelt arbeid av brukerne, og brukerne er de som etterspør/benytter tjenesten. Uten noen av disse aktørene kan ikke plattformen eksistere, likevel er det en tydelig hierarkisk fordeling av maktforhold (Stark og Pais, 2020). Med dette sikter jeg til hvordan lederne gjør desidert minst arbeid, men tjener mest og har mest makt. Brukerne utgjør mer jobb for selve plattformen gjennom å etterlyse tjenester, og å rangere arbeidet som blir utført. Disse får lite, til ingen, fortjeneste av arbeidet de utfører, utenom muligheten til å utvikle plattformen etter egne behov. Arbeiderne, eller de selvs tendige næringsdrivende, utfører den absolutt største andelen av arbeidet. I tillegg til dette står de i fare for å gå i minus på grunn av ar beidet de utfører.

Med stillingen som selvstendige næringsdriv ende er det ingen andre enn dem selv som har ansvar for deres liv og velvære. De er selv nødt til å stille opp med det nødvendige utstyret

som kreves for å utføre tjenesten. Om noe av utstyret skulle bli ødelagt er de selv ansvarlige for å erstatte dette, for å kunne utføre neste tjeneste. Om de ikke klarer å følge opp dette står de i fare for å bli faset ut av plattformen (Walsh, 2021). Det som skiller gig-økonomi fra plattformkapitalismen, er dens mer ak tive rolle i det urbane rommet. Daglig ser en Wolt-syklister og Uber-sjåfører (i hvert fall i de store byene). Det er også disse som utsetter sin egen tilværelse mer i fare på grunn av sin aktive rolle.

Dette bildet er tatt i Friedrichshain, Berlin, i et område hvor spis esteder og barer ligger på rekke og rad nedover gatene. Å gå her på fredagskvelden er det uunngåelig å møte på minst 20 gig-arbeidere. De står utenfor restaurantene og venter på at maten skal være ferdig så de kan dra videre.

Foto: Ida Marie Aakerholt

Mennesket som maskin

Vår daglige ubevissthet

Så langt i artikkelen har jeg allerede etablert hvor påstanden min for hvordan denne nye økonomien får muligheten til å oppnå sin ans varsfraskrivelse fra. Ved bruk av selvstendige næringsdrivende avskriver ledere seg ansvaret som følger gjennom en ansettelse. Teoretisk sett forhindrer også dette arbeidernes mulighet til å protestere imot forholdene de står ovenfor. Enkelt og greit ligger dette inne i plattformenes grunnleggende verdier, som både arbeiderne og brukerne er nødt til å akseptere om de øn sker å benytte seg av plattformen1. Jeg vil med dette argumentere for at vi blir gjort om til en del av et maskineri innad en både fysisk og digital infrastruktur.

Videre hevder denne artikkelen at særlig gig-arbeidere blir gjort om til et fysisk sam lebånd som er en del av vår hverdag, uten at vi nødvendigvis legger merke til dette selv. Har du telling på hvor mange gig-arbeidere du har hatt mer eller mindre kontakt med det siste året? Legger du merke til hvor mange syklistleveranser som passerer deg når du er utenfor hjemmet? Når du bestiller mat, tenk er du på at du da kjøper en person til å sykle fra et sted og til restauranten, for så å sykle maten fortest mulig hjem til døren din? Og at denne syklisten allerede har syklet 2 mil den dagen for knappe 150 kroner timen i vannrett regnvær?2 Det er disse punktene som under bygger mitt argument. På denne måten mister gig-arbeiderne sitt menneskelige aspekt. Det er lett for Gorillas sine ledere å love at leveransen skal være på døren din innen 5 minutter, det er ikke like lett for en enkelt person å overholde dette. Det er også enklere for en syklist med elsykkel på en solværsdag å overholde

algoritmenes utregninger på tid og avstand, det er derimot ikke så lett for en syklist å overholde den samme approksimerte tiden på en vanlig sykkel med sterk motvind og sludd3 Likevel er det normalt å gi en dårlig rangering på leveransen om maten kommer for sent og er kald innen den når døren. Om syklisten har fem sånne rangeringer i løpet av en dag er sannsynligheten stor for at hen allerede er på vei til å bli faset ut fra plattformen. Det betyr at hen mest sannsynlig får færre jobbtilbud av plattformen, noe som selvsagt leder til enda færre jobbtilbud om syklisten ikke klarer å imponere algoritmene.

‘Når du bestiller mat, tenker du på at du da kjøper en person til å sykle fra et sted og til restauranten, for så å sykle maten fortest mulig hjem til døren din? Og at denne syklisten al lerede har syklet 2 mil den dagen for knappe 150 kroner timen i vannrett regnvær?’

Gig-økonomien i det større bildet Dette reiser spørsmål om hvordan gigøkonomi kommer til å påvirke arbeidsstruk turen og rettigheter vi har i dag. Er ar beidsstrukturen som følger med gig-økonomi noe nytt? Nei, det er det ikke. Under den industrielle revolusjonen ble arbeiderne behandlet som maskiner, på lik linje som gig-økonomien behandler sine selvstendige næringsdrivende i dag. Stark og Pais (2020) trekker frem nettopp dette at gig-økonomien baserer seg på den Tayloristiske ideologien som ble utviklet under den industrielle rev olusjonen.

1 Det står altså i den unødvendig kompliserte lange meldingen vi ellers pleier å bare trykke «akseptere» på, når den popper opp. Den meldingen vi aldri gidder å lese, hvor vi like greit kan love bort vår nestefødte uten å vite det. Det er der vi aksepterer å jobbe gratis (eller faktisk også betale dem) for å utvikle en plattform.

2 Om du bor i Bergen, må vi bare være ærlige om at dette er en stor sannsynlighet.

3 Om du bor i Norge generelt, er dette heller ikke særlig usannsynlig.

Bildet viser et banner som ble vist frem under en pressekonferanse og protest imot et Gorillas varehus som skulle legges ned. Arbeiderne var forholdsvis ikke imot selve nedleggelsen av varehuset, men hvordan selskapet hadde håndtert situasjonen. Varehuset skulle legges ned siden leiekontrakten på lokalet gikk ut. Dette hadde selskapet vært klar over i seks måneder, men videreformidlet ikke dette til varehusets arbeidere før måneden før nedstengningen. Istedenfor å omplassere arbei derne til andre varehus, valgte de å gi sparken til alle de 87 ansatte ved dette varehuset. Dette uten noe fortrinn om de skulle ønske å søke på stillingen ved andre varehus.

Enkelt forklart baserer F. W. Taylors ideologi seg på å effektivisere organiseringen av pro duksjon. Under dette systemet ble mennesket objektivert til maskiner, og industrien mistet sine filantropiske aspekter. De ble brukt som deler, lett erstattbare, og er noe jeg har både observert innad gig-økonomien, men også innad andre bedrifter. Denne artikkelen skal ikke gå dypere inn i det sistnevnte, men det må nevnes at det er naivt å anta at det kun er plattformkapitalistiske selskaper som benytter seg av dette menneskesynet. Etter hva som er argumentert ovenfor kan det derfor se ut som at gig-økonomien heller tar oss tilbake i tid. Tilbake til industrialiseringen med sitt tydelige klasseskille og maktstrukturen som splittet arbeider- og overklassen. Den nye økonomien ser ut til å ta avstand fra alt vi mennesker har kjempet for når det gjelder arbeidernes ret tigheter, og det har vi tilsynelatende tatt imot med åpne armer. Heldigvis har land som

Norge og Tyskland arbeidsrettigheter flettet inn i lovverket sitt, noe som utfordrer en kelte selskaper som Uber å kunne drifte i disse landene. Når Uber første gang prøvde å etablere seg i Norge, brøt selskapet med norsk lov. Etter en lovendring som fjernet kravet om dros jeløyve i 2020 fikk selskapet nye muligheter til å drifte i Norge (Brekke og Garvik, 2021).

I Tyskland kreves det også, likt som Norge, at arbeiderne er nødt til å ha en forbindelse med selskapet gjennom arbeidskontrakter. Dette forhindrer den fullstendige selvstendig næringsdrivende delen av gig-økonomiens filosofi. Likevel klarer disse selskapene å gå omveier rundt reglementet for å kunne oppnå ansvarsfraskrivelsen. Arbeiderne blir ansatt ved et annet selskap som videre leier ut ar beiderne til plattformen. På denne måten blir ikke ansvaret direkte sentrert hos plattformen, samtidig som de oppfyller kravet om en ar beidskontrakt.

‘Den nye økonomien ser ut til å ta avstand fra alt vi mennesker har kjem pet for når det gjelder arbeidernes rettigheter, og det har vi tilsynelatende tatt imot med åpne armer.’

Dette har jeg blitt fortalt av to av mine inform anter her i Tyskland, som gikk til rettssak mot plattformen de jobbet på. I forsøk på å samle en arbeiderforening prøvde plattformen å kvitte seg med personene som jobbet for dette. Plattformkapitalismen tjener i stor grad på mangelen av et felles arbeidsmiljø. Om folket ikke kan samles og diskutere det som er urett, vil selskapet sannsynligvis kunne fortsette med sine enkle løsninger uten forstyrrelser. På grunn av det tyske lovverkets fordeler til arbeideren, vant begge mine informanter rettssaken, og fikk derfor også muligheten til å danne en arbeiderforening lønnet av plattfor men de jobber for. De fikk også et valg om å ta imot en stor sum penger istedenfor den videre ansettelsen, og å la saken ligge. Dette var noe en annen venn av dem valgte. Han investerte disse pengene på å lage en enda større sak mot selskapet som han holder på å kjempe for.

Det skjer altså store endringer innad plat tformkapitalismens utvikling i verden. Flere faktum presentert i dokumentaren «The Gig is Up» (Walsh, 2021) stemmer ikke lengre. Blant annet tilbyr selskaper som Gorillas og Wolt utstyr som elektriske sykler og værbeskyttende klær. Hvor mye dette faktisk hjelper blir her et annet spørsmål. Ifølge mine informanter blir utstyret de blir tilbudt bare et visuelt plaster, når utstyret ikke er i god stand og har dårlig funksjonalitet. Det virker derfor som at sel skapene prøver å kjøpe seg ut av konfrontas joner gjennom billige løsninger, som å tilby penger for å få arbeidere til å tie og investere i dårlig utstyr som skal tyde til en viss grad for omsorg over sine ansatte. Likevel godtar ikke

arbeiderne disse enkle løsningene, og jobber hardt for å samle seg imot selskapene. De vel ger å stå opp for arbeidernes rettigheter. Dette skjer ikke bare i Tyskland, men også i landene trukket frem i Walsh (2021) dokumentar: Frankrike (se Kayali, 2021; Young, 2018) og USA (se Dickey, 2021; Paul, 2021), inkludert flere land verden over.

Utenfor det tidligere nevnte varehuset hadde arbeiderne hengt opp banneret som oppfordrer “Riders Unite”. Utenfor inngangspartiet ser en også at politifolk var plassert ut rundt for å hindre arbeiderne i å gå inn, hvor de hadde planlagt å holde et felles privat møte for arbeiderne. En fra selskapet var til stede under pressekonferansen og informerte om at de ikke kunne holde møter i disse lokalene. De måtte også ha sendt inn en søknad om dette på forhånd til ledelsen. Dette hindret derimot ikke arbeiderne i å informere alle som var til stede om hva som foregikk, og de valgte å holde det private møte utenfor lokalet etter at pressekonferansen var over.

Foto: Ida Marie Aakerholt

Avslutning

Det avrundende spørsmålet er om gig-økono mien har klart å oppnå full ansvarsfraskrivelse. En kan trygt si at de tilsynelatende ønsker å gå i den retningen, men møter motstand av sine arbeidere. Plattformkapitalismen har under få år klart å etablere seg som nødvendigheter i mange menneskers daglige liv. Den appellerer til vårt behov for effektivitet og latskap, og selger seg inn på den måten at vi, ved første øyekast, ikke ser dens underliggende ideologi.

Hvilken retning denne økonomiske strukturen vil føre samfunnet er enda tidlig å si, men å se at arbeiderne står opp imot undertrykkelsen de opplever gir fremtiden enet mer positiv kurs. Om også plattformenes brukere etter hvert får øynene opp for de mørke sidene ved den nye økonomien, vil denne kampen an tagelig bli lettere for alle.

Skribent: Ida Marie Aakerholt Masterstudent i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen

Illustrasjon: Håkon Asheim

KULA’S FOTOKONKURRANSE VINNERBILDE

Bildet er tatt i forbindelse med lysprøving og øvelse i kunstfotografi, og er et resultat av kreativ bruk av begrensede studioeffekter.

Samfunnets makt til å sensurere dens befolkning er ikke helt ube grenset. Tross ytringsfriheten er det til en hver tid sosiale normer som skal dytte oss inn i en form, eller noen som skal kaste et teppe over noe de ikke liker.

Foto: Iver Daaland Aase

Jonas Aleksander Foldnes

Dette bildet ble tatt ved politihuset i Bergen Sentrum i etterkant av SIAN-demon strasjonen 22. august 2020 hvor politiet brukte tåregass mot demonstranter, deri blant barn nede i 14-årsalderen. Det viser maktforskjellene mellom politiet i ut styret sitt, med hjelm, vest og skjold, og ungdommene som stod på andre siden av veien. Likevel også usikkerheten fra politiet sin side med den ene politibetjenten som lener seg bortover og ser nedover rekken, og at alt er på stell, eventuelt om det virkelig er riktig det de gjør. Til tross for at demonstrantene kun var unge og sinte på politiet så brukte de overdreven makt mot ungdommene som de i etter kant fikk mye fordømmelse for. Det bringer også opp spørsmål om ytringsfrihet, om begrensningen av den i form av paragraf 185 er nødvendig eller ikke. I tillegg spørsmål om politimaktens rett til å inngripe i slike situasjoner. Politiet beskytter lovens rett, men dersom loven er feil, burde politiet beskytte en lov som de kansk je selv også tenker er moralsk feil?

Esma Suleymanoglu

Den som har sosialt nettverk, har en makt over de som ikke har. Enten det er på internasjonalt, nasjonalt eller på individuelt nivå. De etablerer bro mellom indi vider, organisasjoner eller nasjoner med forskjellige kulturell og sosial bakgrunn.

I dag hjelper dem, slik at i morgen skal de få hjelp uten å bli nølt.

Jon S. Heli

Dette bildet er tatt fra en demonstrasjon mars i Oslo, to kvartaler unna den Russiske ambassaden. Ukrainere, nordmenn, russere og flere samlet seg for å protes tere mot den russiske invasjonen av Ukraina. Det er lite en sivilbefolkning kan gjøre mot en av verdens mektigste hærer. Likevel blir disse demonstrasjonene fine arenaer for sivilbefolkningen å uttrykke sin sorg, sinne, frustrasjon og misnøye med situasjonen. Man kan sammen demonstrere sitt forakt mot Putins regime og vise til viktigheten med å få hjelp fra vestmaktene til forsvaret. Både beskyttelse fra luftangrep og behovet for våpen donasjoner var uttrykt eksplisitt. Det ukrain ske samfunnet i Norge har nesten hver dag siden krigen startet i februar stilt opp slike demonstrasjoner, noe som har styrket samholdet blant deres medlemmer, og fått bred oppmerksomhet ellers i det norske samfunnet.

TAKK!

Takk til alle som bidro med bilder til fotokonkurransen vår!

Vi gleder oss stort til å se neste semesters bidrag

6. Januar 2021, i kjølvannet av det Amerikanske presidentvalget, der Joe Biden vant med god margin, ble representantenes hus stormet av demonstranter. Nyhetsbildet verden over var preget av bilder fra den brutale hendelsen.

Demonstrantene tok seg inn med våpen. De bar et variert utvalg av ny-fascistiske flagg og symboler. De kjente Trump-flaggene og Trump-capsene farget også det brutale landskapet rødt og blått. De mystiske flaggene med bokstaven ‘Q’ over det Amerikanske flagget i flammer ble for mange selve symbolet for denne dagen.

Blant demonstrantene, var det mange som var motivert av den såkalte QAnon-konspir asjonsteorien. En teori som har sitt opphav fra nettstedet 4chan, der en anonym bruker under navnet Q hevdet at Trump kjemper mot «the deep state», som ifølge de troende driver en slags satanistisk, pedofilsk sex-ring, med ofring av barneblod som ett av sine ritualer. En av QAnon sinne kjennetegn er å finne bevis for teorien deres basert på språk og koder i media for så å komme med ‘absurde’ konklus joner om hvordan de korresponderer til deres verdensbilde (McIntosh, 2022: 8). Gjennom bruk av språk og fremmedfrykt, skapes det en slags imagined community (Anderson, 2016) av likesinnede som finner solidaritet gjennom sine håp om en etnisk ren, høyreekstrem stat, med tidligere president Donald Trump som sin ‘messias’ og øvrige leder.

Gjennom denne artikkelen ønsker jeg å ut forske hvordan konspirasjonsteorier dannes. QAnon er nemlig bare en av mange konspir asjonsteorier som lener seg på nasjonalistiske ideer. Jeg ønsker å finne svar på flere spørsmål gjennom artikkelen: hvordan konspirasjon steoretikere etablerer makt; hvordan hvit nasjonalisme henger sammen med konspiras jonsteoretisk tenkning; hvilke andre konspiras jonsteorier kan man se nasjonalistisk retorikk; og hva er det som gjør at QAnon skiller seg ut.

Konspirasjonsteorien sitt opphav Det er mange måter en konspirasjonsteori kan oppstå, og dette varierer med hensikten av konspirasjonsteorien. Jeg vil forholde meg til konspirasjonsteorier som er skeptiske til statens makt. Konspirasjonsteorier som dette har eksistert lenge, og man kan se eksempler på konspirasjonsteorier mot staten helt tilbake til middelalderen (Van Proojien & Douglas, 2017). Gjennom historien kan man se at i tider med økt fremmedgjøring kan individer føle seg maktesløs. Konspirasjonsteorier kan være en forklaring for hvorfor de blir fremmedgjort og glemt av staten (Swami, 2012: 2). Ut ifra en kollektiv følelse av maktesløshet og identifiser ing av en felles fiende, dannes det grupper av mennesker som ønsker å slå ned denne felles fienden sammen (Brubaker, 2002: 168). Kon spirasjonsteorier dannes og vokser gjennom et felleskap blant dem som føler seg ignorert og sviktet. Et felleskap som bygges av polarisering og frykt overfor en annen gruppe. Under en samfunnskrise vil konspirasjonsteorien fun gere som en tikkende bombe som venter på å eksplodere.

QAnon dukket opp som en skikkelse på 4chan i 2017, men selv før dette hadde ideene som skikkelsen spredte et stort publikum. Lunten ble tent da valgkampen i 2016 begynte. Pres identvalget i 2016 mellom Hillary Clinton og Donald Trump var et spesielt valg preget av mye falske nyheter. Både russiske og amer ikanske hackere bidro til blant annet spred ning av e-post utvekslinger mellom Hillary Clinton og tidligere stabssjef i Det hvite hus John Podesta. Deres mål var å spre falsk informasjon om Hillary Clinton i håp om å gi flere stemmer til Donald Trump. Det var ut ifra disse e-post utvekslingene der det ble spekulert om demokratenes tilknytning til en satanistisk sex-ring i kjelleren av en pizzares taurant. Denne teorien er kjent som Pizzagate, og er i stor grad del av det QAnon ble formet av (Brodner, Welch, Brodie, 2020: 153-4).

Presidentvalget i 2016 kan bli sett på som en tid med stor usikkerhet, med mye polarisering. Dannelsen av QAnon fungerte som en pådriver for å øke følelsen av fremmedgjøring mange konservative følte overfor de mer ‘progressive’ demokratene, og en gruppe ble dannet med motivasjon om å slå tilbake på denne makten.

Språkets ideologiske makt

Gjennom sosiale medier har høyreekstreme brukt språkbilder og koder for å kommunisere med hverandre og skape frykt. Dette er kjent som dog whistles, og de brukes for å identi fisere hverandre på sosiale medier. Dette kan være for eksempel tall som 88 (‘Heil Hitler’). I denne seksjonen ønsker jeg å vise hvordan Q bruker språket på en lik måte for å kommun

isere med hverandre, og identifisere hverandre.

Benedict Anderson illustrerer i Imagined Communities at bruk av språk og definering av «oss» og «de andre» er en stor del av hva som definerer nasjonalisme (Anderson, 2006). Han setter fokus på hvordan oppfinnelsen av tryk kpresse og massepublisering i det kapitalistiske markedet, førte til et nasjon-basert samhold blant dem som deler et språk (Anderson, 2006: 44). Dette var også et verktøy brukt for å eta blere lingvistisk ekskludering og nasjonalisme innen nasjoner (Anderson, 2006: 134).

I vår tid har Anderson sin trykkpresse tatt en ny, digital form. Når skikkelsen Q postet på forumnettstedet 4chan, postet de kryptiske meldinger, knyttet til navn og hendelser fra moderne, amerikansk politikk. Det var opp til følgerne å løse disse kodene. Ut i fra dette ble det skapt en egen måte blant Q sine følgere å kommunisere med hverandre på, og skape en mening ut av verden de lever gjennom dette delte «språket» (McIntosh, 2022: 11). QAnon vil fungere som en slags imagined community og solidaritet skapes gjennom felles kjennskap til Q sitt “språk”. Deres mulighet til å tolke hen delser, skaper også en distanse mellom dem selv, og «de andre» (McIntosh, 2022: 12).

‘

Hvit nasjonalisme «De andre» i QAnon sitt perspektiv, tar både en politisk og etnisk form. Ofte er det mak teliten som representerer etnisiteten de ønsker å kjempe imot. I mange konspirasjonsteorier, inkludert QAnon, tar denne makteliten form av jøder (Van Proojien & Douglas, 2017: 326).

‘Under en samfunnskrise vil konspirasjonsteorien fungere som en tikkende bombe som venter på å eksplodere.’

QAnon vil fungere som en slags imagined community og solidaritet skapes gjennom felles kjennskap til Q sitt “språk”.’

Nasjonalismen, kategoriseringen og hierark iseringen av jøder som en gruppe oppstår da ved at de ser på alle jøder som del av denne maktholdende gruppen, og deler de samme motivene og verdiene som dem (Brubaker, 2002: 164). Q sine følgere bruker ofte jøder som en etnisk gruppe for å forstå fienden sin og for å forstå hvorfor de politiske krisesituas jonene oppstår.

Språk og performativitet er et verktøy som kan brukes for å påvirke og etablere politisk makt (Mertz, 2007:343). Som autoritetsfigur, har Trump brukt QAnon sitt språk og retorikk for å etablere sin makt blant Q sine følgere. Trump har ved flere anledninger brukt taktikker bygd på fremmedfrykt overfor jøder, i tillegg til an dre marginaliserte grupper som muslimer

og latinamerikanere for å sanke inn sin støtte fra høyreekstreme (Thorleifsson, 2021).

Konspirasjonsteorier om blodanklagelse, eller ritualmord, har siden middelalderen blitt brukt for å skape frykt rettet mot jøder (Van Proojien & Douglas, 2017: 326). I moderne tid, ser man slike anklagelser og konspir asjonsteorier oppstå, ikke bare mot jøder, men også mot andre marginaliserte grupper. Høyreekstreme bruker spredning av feilinfor masjon om slike grupper som en taktikk for å legitimere sin egen makt (Thorleifsson, 2021). Man kan se gjennom bruk av sosiale medier at antisemittiske holdninger økes, spesielt blant høyreekstreme nettsteder som Gab, en såkalt «free-speech hub», der mange av nettstedets brukere har blitt utestengt fra andre medier for antisemittiske holdninger. (De Smedt, 2021: 5).

Et av QAnon-bevegelsen sine flagg brukt under Virginia 2nd Amendment rally, januar 2020 Foto: Anthony Cider

‘Som autoritetsfigur, har Trump brukt QAnon sitt språk og re torikk for å etablere sin makt blant Q sine følgere.’

Blant følgerne av QAnon, ser man at omtrent halvparten mener at jøder har som mål om å skape et jødisk verdensherredømme. Nærmere 80% av dem som tror på konspirasjonsteorien om det jødiske verdensherredømmet, tror at verden i dag er kontrollert av satanister som begår blodanklager og pedofili (Halvorsen, 2021). Man ser altså en tydelig overlapping mellom grupper som tror på QAnon og grup per som tror på gamle, jødiske konspirasjon steorier som er inspirert av antisemittisk og fascistisk tankegang, uten at den anonyme Q direkte nevner jødedom (Halvorsen, 2021).

gjennom menneskets utvikling (Rossi, 2019: 164). Dette er en av mange konspirasjonsteor ier som deler mange kjennetegn med QAnon, men gjerne ikke like tydelig.

Som kontrast, bruker QAnon kristne analo gier for å legitimere makten til Q og Donald Trump. For følgerne av Q kan Q bli sett på som en åndelig kraft som gir sine følgere profetier om hva som venter (McIntosh, 2022: 11). På samme måte blir Trump sett på som en slags ‘messias’, med lik åndelig makt som Q (McIn tosh, 2022: 9). Q, Trump og deres følgere er en kontrast mot «de ondsinnede andre», og det er opp til dem å kjempe imot de for å etablere sin rene, hvite og kristne utopi. Denne kampen er det som binder dem sammen.

Ancient Aliens

Nå som vi har gått gjennom kjennetegn rundt QAnon, ønsker jeg å sette søkelys på en annen kjent (og kanskje kjær) konspirasjonsteori, eksistensen av såkalte Ancient Aliens. Ancient Aliens-teorien hevder at store historiske lande merker som for eksempel pyramidene i Egypt og Machu Picchu ikke er resultatet av menne skene som levde på tiden de ble bygget, men heller romvesen som jevnlig har besøkt jorden

Som i QAnon, oppstår det også et politisk og etnisk skille mellom «oss» og «dem». Dette tar form på flere måter, spesielt gjennom pseudoarkeologiske teorier og blant retorik ken til pseudoarkeologer innen feltet. Erich von Däniken er en av pionerene innen pseu doarkeologisk forskning. Han argumenterte imot at sivilisasjoner i for eksempel Afrika og Sør-Amerika kunne ha den rette teknologien til å bygge pyramider og andre strukturer. I boken hans, Chariots of the Gods, skrev han at romvesen med ‘arisk utseende’ introduserte teknologi til det ‘primitive’ folket verden over (Rossi, 2019: 166-7). Teorien om ariske rom vesen er ikke bare stor blant dem som står bak Ancient Aliens-teorien, men også nynazister og hvite nasjonalister som bruker teorien, eller variasjoner av teorien, for å bekrefte den hvite rases historiske herredømme. Däniken og andre pseudoarkeologer innen dette feltet kan også sammenlignes med QAnon i at de still er seg over ‘ekspertene’. Deres overbevisning baserer seg på at staten og «big archaeology» skjuler sannheten om menneskelig utvikling (Rossi, 2019: 171). Gjennom deres retorikk skaper de altså også et skille mellom «oss» og «dem» gjennom det politiske og etniske.

‘Teorien om ariske romvesen er ikke bare stor blant dem som står bak Ancient Aliens-teorien, men også nynazister og hvite nasjonalister som bruker teorien, eller variasjoner av teorien, for å bekrefte den hvite rases histor iske herredømme.’

‘Blant følgerne av QAnon, ser man at omtrent halvparten mener at jøder har som mål om å skape et jødisk verdensherredømme.’

Konklusjon

Gjennom denne artikkelen har jeg vist til kjennetegn med konspirasjonsteorier og hvit nasjonalisme, og hvordan de to konseptene henger sammen. Jeg ønsker ved denne ar tikkelen å gjøre oppmerksom på kjennetegn rundt konspirasjonsteorier som kan identi fisere dem som farlige, og hvordan de kan føre til vold. Mangel på makt og ønske om å få tilbake denne makten ligger til grunn hos mange konspirasjonsteoretikere. Man føler seg fremmedgjort av dem som holder makten i et samfunn, og man løser dette med å skape en gruppe som setter seg selv over makteliten. Ofte ser konspirasjonsteoretikere på seg selv som del av en intellektuell makt, som vet noe ingen andre vet, og hevder at deres kunnskap er noe makteliten ønsker å skjule. Om det enn er barnesexringer, eksistensen av romvesen, eksistensen av Atlantis, eller hva det måtte være.

QAnon skiller seg derimot ut fra andre konspi rasjonsteorier enn de mer «uskyldige» teoriene nevnt ovenfor. Synene til QAnon-følgerne, er det som direkte førte til stormingen av kon gressen. Dette kan ha mange årsaker, som jeg har illustrert gjennom artikkelen. Jeg mener den viktigste aktøren for massemobiliserin gen blant QAnon, var et resultat av Donald Trump som identifiserte seg med bevegelsen, og sammen med QAnon sitt fellesskap, identi fiserte seg som deres store leder og redning fra fienden. Når Donald Trump brukte QAnon sin felles måte å kommunisere på og ga den enkle meldingen «be ready and stand by» (Thorleifs son, 2021) kan det ha blitt oppfattet som en ordre fra øverste hold til QAnon sine følgere til å gjøre seg klar for 6. januar, 2021.

VIL DU BLI MED?

KULA KULA

“Kula Kula er det sosialantropologiske tidsskriftet her ved UiB. Det drives av studenter med mål om å engas jere leserne i antropologiske spørsmål. Mot slutten av hvert semester publiserer vi en ny utgave, og nå ser vi etter deg som vil være med i høstens redaksjon! Redaksjonen trenger skribenter, illustratører og fotografer, og det er flere redaksjonelle verv som må fylles. Vi i Kula Kula arrangerer også sosiale aktiviteter for alle som er med, og har redaksjonsmøter annenhver uke. Vi er alltid på jakt etter folk som kan være med i grafisk-, sosial-, kommunikasjon-, økonomi-, og tekst gruppa. Her er det plass til alle, uansett hvor mye eller lite ansvar du vil ha! Lurer du på noe, eller har du noe bidrag du vil dele, kan du kontakte oss på mail eller sosiale medier.

Facebook: @kulakulatidsskrift Instagram: @kulakula_official Mail: kulakula.uib@gmail.com

ANTROHALVTIMEN

Antrohalvtimen er en podcast drevet av studenter ved UiB. Vi utforsker varierte tematikker fra et antropologisk perspektiv, i samtale med spennende gjester. Målet vårt er å gjøre antropolo gien mer tilgjengelig, gjennom å skape en plattform hvor vi kan utforske og lære sammen. Ønsker du å engasjere deg i Antrohalvtimen? Vil du gjøre noe gøy ved siden av studiene samtidig som du lærer antropologi og knytter nyttige kontakter ved instituttet? Vi søker nye engasjerte medlemmer, foran mikrofonen og bak kulissene. Er du nysgjerrig, har forslag til tematikker, eller har lyst til å bli en del av gjengen, er det bare å kontakte oss på Antrohalvtimen@gmail.com eller sosiale medier. Bli med å skape en halvtime antropologi i hverdagen!

ETNOGRAFENE / FAGUTVALGET

Fagutvalget ønsker å være et talerør for studentene og et bindeledd til instituttet. Har du for eksempel ros eller kritikk til et fag, men ikke har lyst til å ta de opp med fagansvarlig kan vi gjøre det for deg, helt anonymt. Vi planlegger også en rekke arrangementer, alt fra fester og quiz til fagkritisk dag. Det er en kjempe fin mulighet, både for å bli kjent med medstudenter på tvers av kullene, og å komme nærmere instituttet. Info møte og konstituerende møte skjer i starten av hvert semester som vil si at august blir det nye muligheter for å melde seg inn. Du vil også få en attest for eventuelle verv som ser veldig bra ut på en CV. Så om du ønsker å bidra til å gjøre en forskjell på instituttet og samtidig bli med i et hyggelig sosialt miljø er du hjertelig velkom men!

Dersom du har noe du vil ta opp, hva enn det skulle være, ikke nøl med å sende oss en email på fagutvalg@sosantr.uib.no

DET NORSKE

HAGEKOMPLEKSET

Som en del av den norske kulturen er hage et viktig symbol på makt. Kirsebærtrær, prestekrag er og kuletuja symboliserer penger, nettverk og kunnskap. Med dette kan man vise til verden at man har kommet til seg til toppen av samfunnet.

Skribent: Thea Dahlberg Bachelor i administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen

Hage er det desidert største symbolet på makt. Om vi ser på Bourdieus tre kapitaler kan vi identifisere hvordan økonomisk, kulturell og sosial kapital kan brukes som analyseverktøy for å demonstrere makten som ligger i det å ha hage (Granovetter, 2018, s. 78). For det første koster hage mye penger, altså økonom isk kapital. Man må ha muligheten til å kjøpe seg et hus som har stor nok eiendom til å lage en hage, og ikke minst er elementene som skal være i hagen dyre. Ikke nok med at busker og blomster koster mange tusen, selve prikken over i’en er hagemøbler til godt over femti tus en kroner. Eple- og plommetrær, et fargerikt staudebed, en grønn gressplen, blomsterkasser fulle av de vakreste sommerblomster, og en rekke rhododendron og hortensia er å finne i de aller fineste hagene. I tillegg skal man ha krydder- og grønnsakshage med fullt utekjøk ken der man kan høste økologisk og kortreist mat til en grønn og insta-vennlig søndags frokost.

For det tredje er også hage et stort sosialt sym bol. Man kan argumentere for at en hage får mer verdi jo flere som har sett den og snakker om den. Hvorfor skal man ha en hage man kun skal se på selv? Det store teltet i hagen må fylles med gode venner og samtaler, om ikke vil det miste verdi. Hage er preget av store trender som spres på kaffebesøk og sosiale medier. Ordet om hvilke blomster og hekker som er de fineste denne sesongen må spres gjennom det sosiale nettverket. Derfor kan man argumentere for at de som har de fineste hagene også har stor sosial kapital.

Hage er dermed det ultimate symbolet på velstand og makt. Å ha en fin hage krever at man har økonomisk kapital i form av penger til å kjøpe eiendom, planter og møbler. Man trenger kulturell kapital for å samle kunnskap og tradisjoner rundt hagestell, og man trenger sosial kapital for å fylle hagen med mennesker og trendy blomster. Hage er ikke lenger

symboliserer velstand og makt”

For det andre krever hage en mengde stell og kunnskap. Den institusjonaliserte kulturelle kapitalen, i form av utdanningskapital, er derfor relevant i en analyse av hage (Grano vetter, 2018, s. 79). Hagestell er en del av norsk kultur, og for mange er raking og luking en del av arbeidsoppgaver fra oppveksten. Gleden og engasjementet rundt hage vil for noen være et symbol på at man har nådd et hvilepunkt i livet, der man kan slå seg til ro med huset man bor i, og at man er villig til å investere penger og tid i materielle objekter. Å kjøpe seg en hage kan virke som en engangshendelse, men fordi det er snakk om levende organismer krever hagen enormt med egeninnsats i form av vanning, klipping av plen og gjødsling.

et tidsfordriv for spesielt interesserte, det er nå forbeholdt mennesker med store mengder penger og tid.

Å lage og drive en hage krever også at man har mye frihet. Frihet til å ha en hverdag der man har tid til å bruke i hagen, og frihet til å gjøre et grundig arbeid før man investerer i kost bare trær, hekker og grill. Fritid symboliserer velstand og makt. Det er makt i kunne ha tid til å utvikle en hobby, og det er makt i pengene som brukes på hobbyen. Hage skiller seg som hobby fra for eksempel strikking, gå tur eller lese, ved at det er en enorm prislapp på det hele.

“Fritid

Og jeg håper du ikke har glemt at vi må ha hage på hytta også?

FRA FYRSTEN TIL HØVDINGEN: EN ALTERNATIV MAKTDISKURS

Skribent: John Erik Åndahl

doktorgradsstudent

ved Universitetet i Oxford

Vestlig-filosofisk idéhistories behandling av begrepet makt gjennomsyres av den allestedsværende staten: statens makt, herskerens ordrer, byråkratiets kapa sitet, partisanens motmakt. For den nysgjerrige studenten er det en betydelig oppgave å unnslippe statens grep om studien av makt. I denne artikkelen ser jeg med kritisk blikk på vår vestlige forståelse av makt og den historiske tradisjonen den bygger på. Jeg tilbyr et innblikk i en alternativ maktdiskurs ved å peke på høvdingens ‘tradisjonelle’ rolle i Amazonas. Staten og dens imponerende kapasitet til å konsen trere, legitimere og utøve makt er et gjennomgående tema i teksten, og avslutningsvis ser jeg på hvordan statsmaktens økende tilstedeværelse i Amazonas-re gionen er med på å tilrettelegge for en ‘symbiose’ mel lom vestlige og lokale maktforståelser med grobunn i amazonske kosmologier.

Polisen, Fyrsten og staten Staten er en gjenganger i samfunnsanalysen: Tillegger ikke Weber statsbyråkratiet volds monopolet? Framstiller ikke Foucaults staten som lokuset for subjektets overgivelse av sin frihet? Ser ikke Marx staten som et redskap for borgerskapets undertrykkelse av arbeider klassen. Nyansene er nok gråere, men makt og staten er uomtvistelig sammenbundet i vår samfunnsforståelse. Sammen utgjør de et ek teskap som harker årtusener tilbake til, i hvert fall, antikkens Hellas via de nord-italienske bystatene.

Makt handler i bunn om kapasiteten til å bestemme, både på egne og andres vegne; begrepet knyttes slik uomtvistelig til politik ken. Slik overrasker det lite at statsvitenskapen defineres som den vitenskapelige studien av politikk. Fagets genealogi avslører tankerek ken som naturliggjør å tenke makt og stat i koppel: Niccolò Machiavellis, gjerne omtalt som ‘statsvitenskapens far‚’ bok Fyrsten (2014 [1532]) behandler praktiske og administrative spørsmål for å oppnå og beholde makt for her skerne i de nord-italienske bystatene. Prem issene i Fyrsten er mange: Herskeren skal gi ordrer; kun motta råd fra noen få; heller være fryktet enn elsket; og hans makt må selvsagt underbygges av vold og våpen. Den suverene herskeren er personifiseringen av makt gjen nom tvang, ordrer og hierarki, og slik plasseres makten i tvangens sfære (Machiavelli, 2014 [1532]).

Fyrstens skildring av makt som hierarkisk statsmakt følger vår egen idéhistorie: Mach iavellis Italia tilhørte Renessansen, perioden hvor gammelgresk filosofi og kunst ble re-eval uert og fikk sin andre vår. Rett nord for Athens bymurer spurte Plato studentene i Akademiet hva som var den ideelle polisen, eller bystaten, mens hans elev Aristoteles søkte å dissekere polisen gjennom å undersøke hva den var og hvorfor den eksisterte i Lykeion litt østover. Ulidelig komprimert, men det finnes liten tvil om at stats-konseptet følger en rød linje av

‘Premissene i Fyrsten er mange: Herskeren skal gi ordrer; kun motta råd fra noen få; heller være fryktet enn elsket; og hans makt må selvsagt underbygges av vold og våpen.’

makt og orden i den europeiske idétradisjo nen i samspill med vår særegne verdsettelse av gresk filosofi. På tross av de grunnleggende skillene mellom antikkens, renessansens og industriepokens statsformer, ser vi i Webers (1946, 1958) sosiologi et nært forhold mellom statsdannelsen og makt – ofte presentert gjen nom statens enerett over legitim voldsutøvelse. I tillegg er statsdannelsen av hierarkisk kar akter, med struktur, differensierte ansvarsom råder og belønninger og bygd på aksept av styre gjennom ordrer – ovenfra og ned.

Den maktesløse lederen

Også i vår samtid gjelder ordrene og styret gjennom differensiert makt: i statsinstitus jonene selv, i arbeidslivet, i oppdragelsen og i skolen. Makt, hierarki og ordrer er naturligg jorte elementer i vårt samtidsliv. Men, hva om jeg fortalte deg at i Amazonas’ jungel finnes det en annen historie, en forståelse av makt som hverken baserer seg på hierarki, ordre

‘Også i vår samtid gjelder ordrene og styret gjennom differensiert makt: i statsinstitusjonene selv, i arbeidslivet, i oppdrag elsen og i skolen. Makt, hier arki og ordrer er naturliggjorte elementer i vårt samtidsliv.’

eller byråkratisk organisasjon? Antropologen Clastres (1989, 2010) demonstrerte at stats dannelsen ikke er en naturlig videreutvikling av menneskelig samfunnsdannelse, men heller resultatet av makt fraskilt fra samfunnet selv; i såkalte statsløse samfunn holder samfunnet selv makten kollektivt. Blant Amazonas’ urfolk argumenterer derfor Clastres (2010) for at høvdingen ikke er en maktholder, men hel ler en slags funksjon for å artikulere gruppas ønsker og behov.

Antikkens Hellas kan spores gjennom ruiner, ofte side om side med moderne bygninger. Antikken kan også ses i vår samtids makt forståelse. Her Akropolis i Athen.

Foto: Arian Zwegers.

Ved å nekte høvdingen å samle makt i egne henderforblir makten i samfunnets kollektive eie; makt gjennom tvang oppstår ikke. Slik dannes ikke en stat med separate politiske, økonomiske og religiøse sfærer, for den sosiale totaliteten omfatter alle disse i en udifferensi ert form (Clastres, 2010). Høvdingen kan ikke påtvinge gruppa sine ønsker, for han mangler både autoriteten og midlene til dette; om han så prøver, kan gruppa avsette, forvise eller myrde ham. Derfor omtaler Clastres (1989) ‘statsløse’ samfunn, som de amazonske vi kjenner fra etnografisk litteratur, som «sam funn mot staten.» Der hvor fyrsten beordrer, skal høvdingen lytte og veilede; den europeiske herskeren kjennetegnes som maktens senter, mens den amazonske høvdingen er maktesløs i å påtvinge gruppa sin vilje. Faktisk oppnår høvdingen mager makt, men høy prestisje, og må konstant etterstrebe å være sjenerøs i bytte mot sin høye, men primært maktesløse, posis jon (Clastres, 2010: 204).

Den forlokkende statsmakten? Siden 1960- og 1970-tallet har staten og stats byråkratiet fått stadig sterkere feste og nærvær i Amazonas-regionen, stort sett på tvers av de ni statene hvis territorier overlapper Amazo nas-biomet. Skoler og helsetjenester har blitt etablert (Killick, 2008; Kelly, 2011). Person lige og juridiske dokumenter har fått innpass (Walker, 2016; Walker og Allard, 2016; Pen field, 2016). Amazonas’ urfolk deltar i politiske prosesser (Nahum-Claudel, 2016; Killick, 2008). Rettsprosesser regulerer i større grad hverdagslivet (Walker, 2015). Dette har skjedd i samband med større regional penetrasjon av markedskrefter og religiøse aktører, noe som både har muliggjort og påtvunget at amazon ske grupper inkorporer utenforstående aktører i sin kosmologi og tar til seg ikke-innfødte gjenstander, vaner og væremåter. Statlig som ikke-statlig tilstedeværelse påtvinger innfødte

Et av mange små lokalsamfunn i Amazonas. Regionen representerer en måte å forstå makt på som er svært forskjellig fra vår egen.

Foto: Ömer Bozkurt.

samfunn i Amazonas å forholde seg til det som er en radikalt, nærmest diametralt, forskjellig måte å forstå og organisere makt.

Det overrasker gjerne derfor å lese en lang rekke etnografiske beviser på at urfolk på tvers av Amazonas ønsker velkommen og i blant begjærer statens nærvær og ber om dens tje nester. ‘Amazonere’ tilnærmer seg, tar imot og approprierer statsbyråkratiet og den makten det besitter. Både dokumenter, politiske posis joner og velferdstjenester anses som legitime måter å oppnå og organisere det gode livet. Urarinaene i Peru bruker rettsapparatet aktivt i hverdagslivet (Walker, 2015). Yanomamiene i Venezuela søker å appropriere statens helset jenester (Kelly, 2011). Og, Perus Ashéninkaer jobber målretta for å sikre seg juridiske lan drettigheter (Killick, 2008). For enkelte kan det framstå paradoksalt, men mitt argument er motsatt: En analyse av amazonsk kosmologi forklarer i stor grad hvorfor staten gjennom dens byråkrati og makt ofte er blant de mest verdsatte utenforstående kreftene blant region ens urfolk.

Lokale kosmologier i Amazonas er gjerne sterkt dikotome på det ‘ideologiske’ nivået, med basis i motsetningen mellom ego og egos gruppe, og det eller de som ikke tilhører disse gruppene; sosialitetens grunnstoffer omfatter selvet og den andre. I et animistisk univers bestående av en rekke vesener, menneskelige som ikke-menneskelige, står egos gruppe i motsetning, men relasjon, til ‘grupper’ som andre urfolk, ‘hvite’ (ikke-urfolk), dyr og ånder. Amazonas’ spesifikke versjon av ani misme kalles perspektivisme, en kosmologi hvor en rekke vesener ser og erfarer verden ut ifra deres kroppslige fakulteter, men med en felles (menneskelig) subjektivitet (se Viveiros de Castro, 1998). Gjennom interaksjoner og nærhet kan mennesker utsettes for og høste

hvor fyrsten beordrer, skal høvdingen lytte og veilede; den europeiske herskeren kjen netegnes som maktens senter, mens den amazonske høvdin gen er maktesløs i å påtvinge gruppa sin vilje.’

av andre veseners krefter – den andres makt. Sjamanen reiser mellom forskjellige perspek tiv, noe som både utsetter ham for de risikoene nærhet og kontakt med ikke-menneskelige subjekter innebærer, men også lar ham høste deres styrke til sin og gruppas fordel. Fra et perspektivistisk ståsted gir nærhet til den andre tilgang til dens makt og fare (Viveiros de Castro, 1998, 2007).

Jeg mener at det finnes flere klare likhetstrekk mellom sjamanistisk tenkning og de inter-et niske relasjonene som utgjør store deler av amazonaske urfolks forhold til statsapparatene ‘sine.’ Slik blir det lettere å forstå at gruppene Clastres (1989) kalte «samfunn mot staten,» i dag er svært interesserte i staten og dens makt. Ved å dra på perspektivisme, kan vi se statsmakten ikke som en entydig kilde til fare i Amazonas, men heller som en ambivalent ba sis for potensiell makt og risiko. Makt fremstår dermed som mer komplisert enn først antatt: På den ene siden har vi identifisert at den euroamerikanske maktforståelse kun utgjør ett i en pluralitet av alternativer. Samtidig ser vi gjennom dens appropriasjon i Amazonas at en ikke-lokal maktform kan akkommoderes til sameksistens med lokale maktforståelser i lys av emiske og etablerte verdensforståelser. Følgelig er det også interessant å vurdere vår samfunnsfaglige kanon, også: I følge Bear og Mathur (2015), tillegger vi voldsmonopolet for stor viktighet i vår lesning av Webers (2006) statsforståelse.

‘Der

Et alternativ er å tillegge større vekt til de organisatoriske sidene av statens byråkrati og dens evne til å bidra til fellesgoder. Slik kan vi forstå hvordan statsmakten både er forlok kende og truende blant grupper i dens periferi.

Avslutningsvis Å oppsummere et komplekst tema i dette for matet innebærer, som de fleste studenter som har skrevet ‘obliger’ veit, hard prioritering og gjerne én og annen snarvei. Avslutningsvis øn sker jeg derfor å ta et par skritt tilbake og rede gjøre for to potensielt problematiske trekk ved denne teksten. Først til begrepet Amazonas: Kan man dekke et så omfattende kulturom råde som denne regionen gjennom et slikt samlebegrep? Svaret er nok tsja. På den ene si den er regionen geografisk enorm, og rommer rundt 400–500 forskjellige urfolksgrupper. Alle har sine egne særtrekk, mange også egne språk samt ulikheter i sosial organisasjon.1 Når jeg behandler kosmologier i Amazonas som rela tivt like på tvers av sosiale, geografiske, lingvis tiske, politiske og kulturelle skillelinjer, utfører jeg en analytisk reduksjon som både kritiseres og ses som nødvendig. Dyktigere antropologer enn meg har diskutert temaet, men i min bruk av samlebegrepet ‘amazonsk’ har jeg vektlagt Descolas (2013) forståelse av Amazonas som en høyst homogen kulturregion på tvers av geografiske og kulturelle skillelinjer. Dette understøttes også av, blant andre, Viveiros de Castro (1998, 2007) krysskulturelle analyser av lokale kosmologier.

(Helt) avslutningsvis påpeker jeg at forholdet mellom stater og urfolk i Amazonas er langt mer komplekst enn jeg har prioritert å disku tere i denne teksten. Som med religiøse aktører og markedskrefter, utgjør staten en kime til konflikt i regionen.

‘Et alternativ er å tillegge større vekt til de organisatoriske sidene av statens byråkrati og dens evne til å bidra til felles goder.’

Særs viktig er det å påpeke at dette gjelder den definisjonsmakten staten har til å regulere hvilke lokalsamfunn som oppfyller nasjonale krav til å få urfolksstatus, og hvilke rettslige forpliktelser dette medfører; andre viktige momenter vedrører landrettigheter, sikkerhet og naturvern. I land som Brasil har forholdet mellom amazonske urfolk og staten nådd et nytt bunnpunkt. Mitt fokus i denne teksten har derimot vært på de lokale møtepunktene mellom stat og urfolk i statens ‘periferi,’ hvor enkle velferdstjenester, tilgang til dokumen tasjon og muligheten til å mobilisere juridiske og politiske krefter ofte også gjør staten til en ambivalent, men tidvis tiltrekkende maktfak tor. Der hvor amazonske urfolks forståelse av makt har verdsatt den maktesløse høvdingen framfor muligheten for den enerådige fyrsten, ser vi i dag at den vestlig-inspirerte forståelsen av makt i mange tilfeller lever i symbiose med lokale kosmologier og ideer om makt.

1 Se Killick (2008) for en presis kritikk av antropologers bruk av begrepet ‘Amazonas’ og hvordan dette kan oppfattes som en ana lytisk reduksjon av en heterogen virkelighet.

FRA ARKIVET: HVA VAR VI OPPTATT AV I 2002?

Vi har bladd i arkivet til Kula Kula for å se hva so sialantropologer var opptatt av for 20 år siden. Første tidsskrift fra 2002 omhandler antropologi i Latin Amerika og Karibia, og inneholder mange spen nende essays. Ett av de er skrevet av Hanna Skartveit som på denne tiden skrev sin hovedfagsoppgave om kultur og klasse i Argentina. I denne utgaven fra 2002 skrev hun Krisen i Argentina – en middelklasse i opprør som tar for seg demonstrasjonene som oppsto etter en stor økonomisk krise oppsto i landet. Artikkelen illustrerer hvordan mangel på tillit til dem med makt fører til uro, og hvordan maktmisb ruk kan føre til kriser. Den viser hvordan makten til høyere klasser kan ha store konsekvenser for dem i lavere klasser, og hvordan det globale markedet har makt til å påvirke det politiske bildet.

«Tenk deg at regjeringen plutselig begrens er hvor mye penger du får lov til å ta ut av lønnskontoen din i måneden. I tillegg får du beskjed om at du ikke kan røre sparepengene dine på minst et år, sannsynligvis mer, rett og slett fordi pengene dine ikke er der lenger. Det høres latterlig ut, men det er realiteten for veldig mange i Argentina i dag. Jeg sitter med en følelse av at feltarbeidet mitt er blitt forstyrret av en helt uvirkelig virkelighet. En virkelighet det er vanskelig å forutse i en pros jektbeskrivelse. Argentina har fått en president som foreløpig ser ut til å forbli en stund, men det vil ta lang tid før folkets tillit blir gjenop prettet. To ord har blitt en del av dagligtalen; Saqueos og cacerolazo. Det første er en beteg nelse for gruppeplyndring av supermarkeder eller andre butikker, og det andre er en mer fredelig demonstrasjonsform som går ut på å slå på gryter eller lignende ting som lager lyd. Køene utenfor bankene er milelange og Argen tina ligger med alt for god margin sist i verden

på en liste de fleste ikke engang trenger å vite om, «el riesgo pais», en liste som rangerer hvor risikofylt det er å investere i hvert enkelt land.

30 november ble 1000 millioner pesos tatt ut av argentinske banker pga. rykter om de valuering. For å unngå at bankene ble tømt bestemte regjeringen at fra og med 3. desem ber skulle kontantuttak pr. person pr. måned fryses på 1000 pesos, et tiltak som går under navnet «el corralito» («innhegningen»). I dagene som fulgte var minibankene tomme for penger og gatene i Buenos Aires, som på kveldstid vanligvis er fulle av folk som skal ut å spise eller møtes på cafe, var folketomme. I Norge ville et slikt tiltak antagelig føre til små endringer, men i Argentinas stort sett kontantbaserte hverdag fikk det store konse kvenser. De fleste var ikke vant til å bruke kort, de færreste butikker har kortterminal og for svært mange vil det heller ikke la seg gjøre å installere det. Men tiltaket har også gått utover de som ikke har bankkonto i det hele tatt. Ubekreftede tall tilsier at rundt 46% av den arbeidende befolkningen jobber svart, en stor andel av dem som hushjelper eller annen form for arbeid i private hjem. Mange arbeidsgivere som nå ikke har nok kontanter til å utbetale lønn vil nok heller foretrekke å avskjedige sine arbeidstagere enn å registrere dem, og arbeid sledigheten har steget ytterligere [...]

Krisen har rammet alle, men antagelig mid delklassen mest. Det er iallfall de som er mest synlige i disse dager. Demonstrasjonene og desperasjonen reflekterer altså klasse, men ikke de laveste som en kanskje skulle forvente. Middelklassen har penger, men får ikke ta dem ut av bankene. De har også huslån som de nå har problemer med å betale ned. De føler der for de blir frarøvet mange av sine rettigheter,

sin frihet og trygghet. Disse gruppene vil ha el corralito avskaffet og krever at «pesofiserin gen» av sparepenger og gjeld som før var i dollar skal skje ved den gamle kursen 1/1, ikke etter pesoens verdi på markedet i dag. Men realiteten er at hvis el corralito opphører i dag vil bankene bryte sammen. Under nor male omstendigheter ville de fleste ikke røre sparepengene sine, men nå har alle så liten tillit til bankvesenet at hvis de får mulighet vil de heller putte pengene i madrassen enn å ha dem i banken. Og mistilliten er ikke grunnløs. Magasinet Veintitres presenterte nylig tall som viser at de største bankene sendte minst 2000 millioner dollar til utlandet i perioden mellom april og desember i 2001, som «lån» til hver andre eller til egne filialer. Det er også sann synlig at store bedrifter og enkeltpersoner med stor innflytelse ble tipset om det som kom før krisen bygget seg opp og sendte pengene sine ut. Under slike forhold er det vanskelig å bygge opp tillit og en stabil økonomi.

[...]

Argentina er i kaos, men jeg tviler på at TVbildene i Norge representerer den fulle sann heten. Det som preger situasjonen for de fleste er ikke voldelige demonstrasjoner, tåregass og gummikuler, men fortvilelse. Mesteparten av demonstrantene er familier og enkeltin divider som samles for å si hva de mener om forholdene Argentina befinner seg i, og når provokatørene møter opp på Plaza de Mayo, trekker de fleste av disse seg tilbake. Det er ikke tvil om at både politiet og demonstranter har gjort mye urett og at mange uskyldige har måttet lide, men jeg opplever det ikke som farlig å være her – og dagligliv er jo tross alt aldri så interessant for TV-kameraene som voldelige demonstrasjoner. Det vil ta utrolig lang tid før Argentinas økonomi kommer på beina igjen. Tiden med velstand og økonomisk vekst er forbi, iallfall for overskuelig fremtid.»

– Hanna Skartveit, 2002

Test ditt antropologiske ordforråd

Svar finner du på siste side!

Illustrasjon: Suzanne Maëla Nyquist Liengaard

DEN

ATINGTING

TROM TROMTROM TROMMELOM - ATINGTING TROMMER

Atingting-kopi.png

Etter en lang juleferie var det hyggelig å se studentene tilbake på campus, selv om det tok litt tid til vi var tilbake til normalen. Semesteret startet med digital undervisning, men heldigvis tok det ikke lang tid før vi igjen kunne møtes fysisk. Den digitale tidsalderen er forbi; nå som flere av foreleserne har bestemt seg for at vi ikke lenger trenger å streame forelesninger (noe studentene ikke nødvendigvis er helt enige i). Men; tanken som teller, eller?

10.05.2022, 19:55

Atingting trommer videre…

I forrige semester fikk vi falske forhåpninger den 25 sep tember når vi trodde korona var forbi og alt skulle åpne, for godt. Det varte dessverre ikke lenge. Nå derimot, er gjenåpningen et faktum (forhåpentligvis) og testplas sen har endelig blitt festplassen igjen! Vi får håpe på at dette varer, og at neste semester og fadderuke går uten amputeringer.

Tromtrom trommelom… Det har vært mye hvisking og tisking i gangene i åttende etasje der jeg står, men ingenting som passer seg å dele videre…Tror noen av og til glemmer at jeg står der å hører alt.

Håper eksamen gikk fint for alle våre flotte studenter og videre studering, og at de nye som kommer til høsten finner seg godt til rette!

Og husk: Trom trom trommelom, Atingting får med seg alt.

Skrevet av: Johanne Gjelten

TIL ETTERTANKE

Vi lever i en tid med mye usikkerhet. Russland, et land som grenser til vårt eget, har invad ert Ukraina, og det er krig i Europa. Plutselig kan farene som før virket fjerne nå virke mye nærmere. Hele Europa viser sin solidaritet med Ukraina og deres folk. Flyktninger får hjelp og ressurser til å leve gode liv utenfor deres krigsherjede hjemland. Solidariteten går også utenfor Europa. Hele den vestlige verden uttrykker sin støtte for det ukrainske folk. Man går sjeldent en dag uten å se det ukrainske flagg i vinduer, utenfor rådhus og skoler, og på sosiale medier. Nyhetene er preget av stygge bilder av familier i bomberom. Av døde krop per spredt ut i ødelagte gater.

Når man blir møtt med slike bilder i hver dagen er det vanskelig å forestille seg at det samme skjer i andre deler av verden. Eller er man klar over det? Kanskje vi bare ikke bryr oss like mye? Men hvorfor ikke? Hvorfor hører man ikke like mye om krigene i for eksempel Palestina, Yemen eller Etiopia? Hva er det som egentlig gjør krigen i Ukraina så annerledes fra de andre krigene utenfor Europa? Svaret ligger i makt. Det handler om det synet det vestlige samfunnet har overfor land man ser på som mindre ‘siviliserte’ enn oss. Det handler om en rangering av folkegrupper basert på den utdaterte teorien om sosial evolusjon.

Utenrikskorrespondent for CBS News Chris D’Aagata sa i en sending om krigen at Ukraina «isn’t a place, with all due respect, like Iraq or Afghanistan, that has seen conflict raging for ages. This is a relatively civilized, relatively Eu ropean – i have to choose my words carefully

too – city, one where you wouldn’t expect that, or hope that it’s going to happen» (K. Ananda, 2022). Og samtidig som Storbritannia åpner sine grenser for ukrainske flyktninger har Boris Johnson opprettet en innvandring splan som skal sende asylsøkere som risikerer livet sitt ved å flykte over den britiske kanal til Rwanda (Et land kjent for flere brudd på men neskerettigheter (Amnesty, 2021)) (Johnson, 2022).

Det ligger makt i ordene man bruker for å danne et bilde av en konflikt. Det ligger makt i hvordan man kategoriserer disse konfliktene. Å bruke ord som ‘sivilisert’ og ‘primitiv’ når man snakker om dem som blir rammet av krig skaper et hierarki av hvem man ønsker å hjelpe og vise solidaritet til. Makten til å definere og realisere dette synet, ligger hos land med økonomisk og politisk makt. Hos land som fortsatt bruker ord som ‘primitiv’ og ‘sivilisert’ for å segregere mennesker. Hos land med inn flytelse, som har makt til å overføre tanker om segregering og kategorisering av mennesker til resten av verden.

Ukrainerne som flykter krig møter nå varm solidaritet med hele verden. Vi ønsker å gi dem tilgang til ressursene våre og gi dem et godt, nytt liv i våre fredelige land. Det varmer hjertet mitt å se hvordan de blir møtt med hjem, skolegang og jobb i deres nye land. Men jeg sitter også igjen med en vond følelse. Hvorfor har vi ikke møtt lik solidaritet med flyktninger utenfor Europa?

Skrevet av: Silje B. Paulsen

LITTERATURLISTE

Automatisering av arbeid – moglegheit eller trugsel?

Arendt, H. (2012). Vita activa : det virksomme liv. Oslo: Pax.

Castel, R. (1996). Work and usefulness to the world. International Labour Review, 135 (6), 615-622.

Graeber, D. (2018). Bullshit jobs: A theory. New York: Simon and Schuster.

Héry, M. (2018). The effects of the automation of labor. Études, 43-54.

Illing, S. (2019). Bullshit Jobs: Why they Exist and Why You Might Have One. Vox. Henta frå: https://www.vox.com/2018/5/8/17308744/ bullshit-jobs-book-david-graeber-occupywall-street-karl-marx (lest 1. April 2022).

Sennett, R. (2001). Det fleksible mennesket : personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen. Fagbokforlaget: Oslo.

Å oppnå full ansvarsfraskrivelse

Bateman, T. (2021) Gorillas delivery app fires hundreds of Berlin workers for strikes over pay and working conditions. Tilgjengelig fra: https://www.euronews.com/next/2021/10/08/ gorillas-delivery-app-fires-hundreds-of-berlinworkers-for-strikes-over-pay-and-working-co (Hentet: 05.12.2021)

Brekke, S. og Garvik, O. (2021) Uber. Tilg jengelig fra: https://snl.no/Uber (Hentet: 27.04.2021)

Dickey, M. (2021) ‘Poverty is not flexibility’: Gig workers strike over labor practices. Tilg jengelig fra: place/gig-worker-strike-san-franciscohttps://www.protocol.com/work(Hentet: 26.04.2022)

DW. 2021. Germany: Gorillas delivery riders protest unfavorable working conditions. Tilg jengelig fra: https://www.dw.com/en/germa ny-gorillas-delivery-riders-protest-unfavora ble-working-conditions/a-58325911 (Hentet: 05.12.2021)

Graeber, D. 2018. Bullshit jobs: a theory. New York: Simon & Schuster.

Kayali, L. (2021) French Uber drivers pro test stalling of privacy complaints. Tilg jengelig fra: france-uber-drivers-protest-privacy-comhttps://www.politico.eu/article/ plaints/ (Hentet: 26.04.2022)

McRea, H. (2015) Facebook, Airbnb, Uber, and the unstoppable rise of the content non-generators. Tilgjengelig fra: https:// www.independent.co.uk/news/business/ comment/hamish-mcrae/facebook-airb nb-uber-and-the-unstoppable-rise-of-the-con tent-nongenerators-10227207.html (Hentet: 26.04.2022)

Mulcahy, D. 2016. The Gig Economy: The Complete Guide to Getting Better Work, Tak ing More Time Off, and Financing the Life You Want. NY: AMACOM.

Sansom, A. (2017) Bicycle couriers protest against takeaway food service Deliveroo. Tilgjengelig fra: https://www.france24.com/ en/20170812-france-paris-protest-food-deliv ery-service-deliveroo-financial-insecurity-em manuel-macron (Hentet: 26.04.2022).

Paul, K. (2021) Uber and Lyft drivers join day-long strike over working conditions. Tilgjengelig fra: https://www.theguardian. com/technology/2021/jul/21/uber-lyft-driversstrike-app-based-work-gig-economy (Hentet: 26.04.2022)

Simone, A. 2021. “Ritornello: “People as Infra structure”.” Urban Geography 42 (6): 1-8.

Stark, D., and I. Pais. 2020. “Algorithmic Man agement in the Platform Economy.” Sociologi ca. 14 (3): 47-72.

The Local (2019) German taxi drivers stage nationwide protests against Uber. Tilgjengelig fra: drivers-strike-around-germany/https://www.thelocal.de/20190410/taxi(Hentet: 05.12.2021).

Vallas, S., and J.B. Schor. 2020. “What Do Plat forms Do? Understanding the Gig Economy.” Annual Review of Sociology 46: 273-294.

Walsh, S. «The Gig Is Up» (Film). 2021. Tilg jengelig fra: https://www.biff.no/f/the-gig-is- up/350 (Hentet: 26.10.2021).

Young, Z. (2018) French Uber Eats, Deliveroo, Foodora workers strike during World Cup final. Tilgjengelig fra: article/french-uber-eats-deliveroo-foodora-https://www.politico.eu/ workers-strike-to-coincide-with-world-cupfinal/ (Hentet: 26.04.2022).

QAnon – Språk og makt blant høyreeks treme konspirasjonsteoretikereAnderson, B. (2006). Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Na tionalism. (3. utg.) Verso.

Axelsen, J. E., Emberland, T. (2020). What is a Conspiracy Theory? C-REX Compendium, UiO. Sist oppdatert 7. November 2020. Hen tet fra https://www.sv.uio.no/c-rex/english/ groups/compendium/what-is-a-conspira cy-theory.html

Bodner, J., Welch, W. & Brodie, I. (2020). COVID-19 Conspiracy Theories: QAnon, 5G, the New World Order and Other Viral Ideas. McFarland & Company, Incorperated Publish ers, s. 143-163

Brubaker, R. (2002). Ethnicity Without Groups. European Journal of Sociology vol 43. (2), s. 163-189.

De Smedt, T. (2021). Online anti-Semitism across platforms. Textgains Technical Reports 7.

McIntosh, J. (2022). The sinister signs of QAon: Interpretive agency and paranoid truths in alt-right oracles. Anthropology Today vol. 38(1), s. 8-12.

Mertz, E. (2007). Semiotic Anthropology. Annual Review of Anthropology vol. 36, s. 337-353.

Halvorsen, M. (2021). Not Every QAnon Believer is an Antisemite. But There’s a Lot of Overlap Between Its Adherents and Belief in a Century-Old Antisemetic Hoax. Morning Consult. Sist oppdatert 28. Juni 2021. Hentet fra https://morningconsult.com/2021/06/28/ qanon-antisemitism-right-wing-authoritarian ism-polling/

Rossi, F. D. (2019). Reckoning with the Pop ular Uptake of Alien Archaeology, Public Archaeology vol. 18(3), s. 162-183.

Swami, V. (2012). Social psychological origins of conspiracy theories: the case of the Jewish conspiracy theory in Malaysa. Fronties in Psychology.

Thorleifsson, C. (2021). Creeping Fascism in America. C-REX Compendium, UiO. Sist oppdatert 14. januar 2021. Hentet fra: https:// www.sv.uio.no/c-rex/english/news-and-events/ right-now/2020/creeping-fascism-in-america-. html

Van Proojien, J-W., Douglas, K. M. (2017). Conspiracy theories as part of history: The role of societal crisis situations. Memory Studies vol. 10(3), s. 323-333.

Det norske hagekompleksetGranovetter, M. (2018) The Sociology of Eco nomic Life. London: Routledge

Fra Fyrsten til høvdingen: en alternativ maktdiskurs

Allard, O. and H. Walker (2016) “Paper, Power, and Procedure: Reflections on Amazonian Ap propriations of Bureaucracy and Documents.” The Journal of Latin American and Caribbean Anthropology, 21(3).

Clastres, P. (2010) Archeology of Violence. Los Angeles: Semiotext(e). ———. (1989) Society Against the State: Essays in Political Anthro pology. New York: Zone Books.

Kelly, J.A. (2011) State Healthcare and Yanomami Transformations: A Symmetrical Ethnography. Tucson: The University of Arizo na Press.

Killick, E. (2008) “Creating Community: Land Titling, Education, and Settlement Formation among the Ashéninka of Peruvian Amazonia.” The Journal of Latin American and Caribbean Anthropology, 13(1): pp. 22–47.

Machiavelli, N. (2014) [1532] The Prince. Mil ton Keynes: Penguin Classics.

Nahum-Claudel, C. (2016) “The To and Fro of Documents: Vying for Recognition in Enawene-Nawe Dealings with the Brazilian State.” The Journal of Latin American and Car ibbean Anthropology, 21(3): pp. 478–496.

Penfield, A. (2016) “Maneuvering for Paper: Physical and Social Experiences of Bureaucra cy in Venezuelan Amazonia,” The Journal of Latin American and Caribbean Anthropology, 21(3): pp. 457– 477.

Walker, H. (2016) “Documents as Displaced Voice: Writing among Amazonian Urarina.” The Journal of Latin American and Caribbean Anthropology, 21(3): pp. 414–433. ———. (2015) “Justice and the Dark Arts: Law and Shamanism in Amazonia.” American Anthropologist, 117(1): pp. 47–58.

Weber, M. (2006) “Bureaucracy.” In A. Sharma and A. Gupta (Eds.) The Anthropology of the State: A Reader, pp. 49–70. Malden: Blackwell. ———. (1958) “The Three Types of Legitimate Rule.” Berkely Publications in Society and Institutions, 4(1): pp. 1–11. ———. (1946) “Politics as a Vocation.” In H.H. Gerth and C.W. Mills (Eds.) From Max Weber: Essays in Sociology, pp. 77–128. [Translated by editors.] New York: Oxford University Press.

Til ettertanke Ananda, K. (2022). The Racial Politics of Solidarity with Ukraine. Non Profit Quarte ly. Sist oppdatert 31. mars 2022. Hentet fra: https://nonprofitquarterly.org/the-racial-poli tics-of-solidarity-with-ukraine/

Amnesty International (2021). Rwanda. Am nesty.org. Hentet fra: https://www.amnesty. org/en/location/africa/east-africa-the-hornand-great-lakes/rwanda/report-rwanda/

Prime Minister’s Office, 10 Downing Street and Rt Hon Boris Johnson MP (14. april 2022). PM speech on action to tackle illegal migration: 14 April 2022. Gov.uk. Hentet fra: https://www.gov.uk/government/speeches/pmspeech-on-action-to-tackle-illegal-migration14-april-2022

TAKK TIL

Fasit til kryssordet

KULA KULA

ANTROPOLOGISK TIDSSKRIFT NR 1. 2022

Facebook: @kulakulatidsskrift

Instagram: @kulakula_official