KUNST Norske kirkeskatter
Et besøk i Tanum kirke
anno 1376
Tanum kirke i Brunlanes har i over 800 år vært rammen om menneskers møte med det hellige. Nesten halve tiden er Moderkirkens messer blitt feiret der, og slik båret frelsesbudskapet gjennom århundrene. TEKST: ULF HOLMENE, FAGDIREKTØR HOS RIKSANTIKVAREN
T STUKE er et norrønt ord som betyr «ærme». Brukes om tilbygg på en kirke: et sidekapell, et sidealter eller en tårnstuke, som er et sidekapell i nederste del av kirkens tårnparti. En rekke norske middelalderkirker hadde slike alterstuker. ABSIDE, også kalt apsis, er en halvrund nisje bak alteret, åpen inn mot kirken.
(KILDE: NAOB)
TANUM KIRKE: Langkirke i tidlig romansk stil oppført i stein på 1100eller 1200-tallet.
rer vi inn i denne middelalderkirken i Vestfold i dag, er selvsagt kirkeskip og kor sterkt preget av mange århundrer med lutherske gudstjenester, liturgi og trosforestillinger. Men både kor og skip er de samme som i middelalderen, de er hverken utvidet eller særlig endret. Riktignok er det satt inn flere og større vinduer i murene, gamle åpninger er lukket og nye kommet til. I middelalderen kan vi tenke oss våpenhus foran inngangene i alle fall foran sydportalen, som var mennenes inngang den gang. Om det var forrom foran kvinnenes inngang i vest, er mer usikkert, våpen hadde de jo ikke. I dag står det store tårnet fra 1850 foran den utvidede døråpningen i vest. Den dekker også det store middelaldervinduet over døren som var det eneste som ga noe lys inn i det middelalderske kirkerommet. I dag brukes dette som døråpning fra tårnet inn til galleriet. EN REISE TILBAKE I TID
Om vi forestiller oss det umulige: å kunne tre inn mellom disse middelaldermurene, la oss
si år 1376, da ville vi kanskje møte presten Audun Labbasson, en av fem katolske prester vi vet navnet på i middelalderen. Over eller i koråpningen er krusifikset i eik, Guds sønn som døde for vår frelses skyld. En treskulptur av Jomfru Maria med Jesubarnet og av Hellig Olav er også å finne i kirkerommet, med sterke farger og gullforgylling som skimtes i et dunkelt lys fra det store vinduet i vestgavlen, eller fra vokslysene i kirkerommet. Maria står på skipets østvegg over en portal eller bueåpning inn til et lite rom eller tilbygg akkurat i møtet mellom østveggen og nordveggen. Åpningen er skåret delvis inn i indre murvange i nordveggen, noe som tyder på at åpningen og tilbygget ikke er bygget helt samtidig med selve kirken. Tilbygget er heller ikke murt sammen med skipets vegger, noe det nok hadde vært om det var bygget samtidig. Tilbygget avsluttes med en abside med halvkuppelhvelv mot øst. Koret har også abside, den også noe senere. På den andre siden av koråpningen er et tilsvarende tilbygg med åpning inn mot skipet. I disse tilbyggene er sidealtrene. Det er slike tilbygg som kalles stuker og som settes inn i sin liturgiske funksjon som steder for messen. Vi finner referanse til dem både i Sverresagaen og hos Sigrid Undset. MARIA-ALTERET
Foran Maria-alteret i nordre stuke møter vi altså Audun Labbasson en morgen i 1376. Over ham stråler Maria med barnet i sine farger; kanskje gir det lille vinduet i absiden nok lys, kanskje hjelper vokslysene til. Maria sitter med Jesubarnet i fanget. Fra 1100-tallet ble jo Maria stadig viktigere og mer sentral i Kirken, og Maria-altere finner vi nå også i mange norske kirker. Skulpturene bidro selvsagt til følelsen av de helliges nærvær. Maria
44
ST. OLAV | 4–2020
