AKTUELT
ET JUBILEUM:
TERESA OG KATARINA – KIRKELÆRERE I 50 ÅR TEKST: NILS HEYERDAHL
– I svaret på spørsmålet «Tror du det er Guds vilje at homofile ikke skal kunne dele livet med en de er glad i?» sier førstelektor Peder Solberg blant annet at «jeg tror vi i vårt samfunn har et ekstremt overfokus på at lykken, og å dele livet med noen vi er glad i, er forbeholdt det seksuelle parforholdet». Hvilke tanker gjør du deg om det? – Er Guds rike, som vi kristne håper på og Jesus Kristus har invitert oss til å være medskapende i, bare kjennetegnet av lidelse og tristesse? Det tror jeg ikke. Jesu forkynnelse av Guds rike kjennetegnes tvert om av en kjærlighet og en glede som alle har del i – også og spesielt for de grupper som står utenfor religiøse institusjoner og samfunnet. Å leve i felleskap med andre og i kjærlighet til Gud, til hverandre, til Guds skaperverk og til sitt eget jeg, slik det vokser frem, er den store kristne utfordringen. Kirken kan veilede oss i hvordan vi kan lykkes på forskjellige vis. Noen kristne er kallet til sølibat, andre til et liv i ekteskap eller partnerskap. Seksuell legning bør ikke automatisk kobles til bare den ene eller andre livsformen. BE OM UNNSKYLDNING
Teologiprofessoren mener pave Frans’ posisjon synes å være: «Støtte til beskyttelse og juridiske rettigheter for homofile, mens ekteskap er forbeholdt mann og kvinne». – Slik resonnerer jo også mange pastoralt tenkende biskoper idag. Det viktigste er at troende katolikker aksepterer at mennesker av homoseksuell legning er Guds barn på samme måte som mennesker av heteroseksuell legning og at de behøver samme støtte til å leve lykkelige familieliv. Gud er kjærlighet, og menneskets forskjellige måter å uttrykke kjærlighet til Gud og til hverandre på – selv kroppslig – må anerkjennes og ordnes til alles beste og med respekt for andres seksuelle legning, poengterer Jeanrond. Så legger han til: – Dessuten er det på tide at Den katolske kirken ber homofile mennesker om unnskyldning for all den lidelse de har måttet tåle over svært lang tid på grunn av den interne undertrykkelsen og for hvordan den har påvirket allmennhetens forakt og hat mot homofile medmennesker. •
F
or et halvt hundre år siden, i 1970, i en periode som i Europa i stor grad var preget av kvinners kamp for likestilling, utnevnte pave Paul VI Kirkens to første kvinnelige kirkelærere (doctores ecclaesiae): Katarina av Siena og Teresa av Avila. KATARINA (1347–1380) fra den italienske byen Siena fikk i svært ung alder kallet til å vie seg Kristus og Kirken, og levde i tre år i stillhet og bønn, før hun som 18-åring trådte inn i en gren av dominikanerordenen som ble kalt mantellater, den hellige Dominikus’ botssøstre. De virket blant fattige og syke. Etter flere år i isolasjon, meditasjon og med visjonære erfaringer som hun beskrev i nesten 400 brev (antagelig diktert, for hun kunne ikke skrive), forlot hun sin celle og trådte ut i offentligheten. Hun gjorde en stor sosial innsats for vanskeligstilte medmennesker og ytret seg med autoritet i politiske og samfunnsmessige spørsmål. Katarina var medvirkende til at paven flyttet tilbake til Roma fra sitt «fangenskap» i Avignon. Hun ble helgenkåret i 1461 og utropt til Italias skytshelgen i 1939, en posisjon hun deler med Frans av Assisi. Hun var hverken lærd eller teolog, men refleksjonene over den kristne tro, nedtegnet i hennes skrifter, er bakgrunnen for at hun ble opphøyet til kirkelærer. TERESA (1515–1582) hadde adelig bakgrunn og kom fra den spanske byen Ávila. Hun reformerte karmelitterordenen sammen med Johannes av Korset, grunnla en rekke klostre og skrev verker der hun fremstår som en betydelig mystiker, teolog og skildrer av det kontemplative liv. Hovedverket Den indre borg, utgitt på norsk av Efrem forlag, beskriver de syv stadier sjelen må gjennom for å nå forening med Gud. Boken om mitt liv, utgitt på norsk av Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er hennes åndelig selvbiografi. St Olav forlag har også utgitt to biografier: Tomás Álvarez: Teresa av Avila. Guds vagabond, og den mer kortfattede Den hellige Teresa av Avila, av karmelittersøster Maria Nada av Inkarnasjonen, som før hun gikk i kloster het Marit Flagestad. Teresa av Ávila ble helgenkåret i 1622, og som den betydelige forfatteren hun var, har hun en sentral plass i spansk renessanselitteratur. Hennes innflytelse har nådd langt ut over karmelitterordenens rekker. •
TRAPPISTENE – NOEN PRESISERINGER
I forrige nummer ble det i flere sammenhenger skrevet om cistercienserordenen av den «strenge observans», også kalt trappistene. Et sted ble den avdøde trappist. fader Robert Anderson ved en feil gitt tittelen «dom», men denne er hos cistercienserne bare brukt om abbedene. Hos benediktinerne og karteuserne, derimot, brukes «dom» om alle presteviede munker. Det ble også gitt inntrykk av at klostrene på Tautra og på Munkeby tilhørte den «vanlige» cistercienserordenen, Ordo Cisterciensis (O.C.), men begge tilhører den reformerte delen, Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae (O.C.S.O) – trappistene. 4–2020 | ST. OLAV
53
