SERIE De kom og ble
PÅ SPORET AV EN SVUNNEN TID Da en folkeoppstand i Ungarn med krav om politisk frihet ble brutalt slått ned av sovjetiske styrker i 1956, flyktet mange til utlandet. Noen kom til Norge. En av dem var Arpad Matlary TEKST: ELISABETH SOLBERG FOTO: TOR ERIK SCHRØDER
P
å 1950-tallet bodde det ikke mange katolikker i Norge. Noen ordenssamfunn hadde etablert seg her, og flere klostre drev sykehus og skolevirksomhet. Katolikkene var som oftest utlendinger, men det fantes også en og annen norsk konvertitt. Med tiden har Den katolske kirken i Norge hatt en formidabel vekst, hovedsakelig på grunn av flukt og arbeidsinnvandring. Den første gruppen flyktninger som kom hit, var ungarerne. Året var 1956. Arpad Matlary er en herre man nesten får lyst til å si «De» til. Det er noe høvisk over hans fremferd. Galant åpner han døren og trer litt til side, så jeg kan gå først inn i kafeen der vi skal møtes. Det litt alderdommelige ordet «dannelse» streifer meg. Så har han
54
ST. OLAV | 4–2020
da også røtter langt tilbake i en mellomeuropeisk kultur man kan lese om i Stefan Zweigs bok «Verden av i går». På mitt spørsmål om hans bakgrunn, sier Arpad: – Hvor langt bakover skal jeg gå? Nei, hva skal jeg svare på det? – Jeg pleier å si at min slekt går tilbake før Trianon-traktaten i 1920, da Ungarn måtte avstå to tredjedeler av sitt territorium til nabolandene. Min farfar kom fra et sted i Tatrafjellene – det ligger i dag i Slovakia. Som jurist flyttet han til det sørlige Ungarn, der han giftet seg og fikk seks barn. Den eldste sønnen falt i første verdenskrig, én ble jurist i hæren og to ble offiserer. Faren min var yngste sønn. Han gikk på kadettskole i Timisuara i Romania. Min bestefar på morssiden var fra Transylvania, som nå tilhører Romania. Han var også jurist, og han flyttet til Kalocsa i Ungarn, der jeg ble født i 1935. Ungarn var i sannhet et stort og mektig land før første verdenskrig, da det utgjorde en likestilt del av dobbeltmonarkiet ØsterrikeUngarn. Franz Josef var keiser av Østerrike og
