REFLEKSJONER
Tid og evighet Dette handler om noe som filosofer og kirkelærere har reflektert over fra antikken til våre dager: hva er egentlig tid? Og kan vi si noe om hva evighet er? TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
or ca. 40 år siden var jeg på en fisketur i Namsen. En noe eldre venn av meg rodde, mens jeg holdt i laksestangen. En dag på elven spurte han meg: «Du, Georg, har du tenkt på hva evigheten er for noe?». Det var et stort spørsmål å få på en fisketur, og jeg måtte medgi at spørsmålet hadde opptatt meg. Så la han ut om sitt syn på evigheten. «Tenk deg, sa han, et fjell så høyt som Mount Everest, og som egentlig er en enorm diamant, ett av verdens hardeste stoffer. Tenk deg videre at én gang i året lander en fugl på toppen av dette fjellet og stryker nebbet sitt på denne. Nye fugler avløser den første og fortsetter med å gni nebbet sitt den ene gangen i året». Vennen min tar en liten pause og konkluderer: «Når fjellet er slitt helt ned, har det gått ett sekund av evigheten!». Han så på meg med sine tunge øyne og var synlig tilfreds med løsningen. Jeg husker ikke om jeg ga uttrykk for mine refleksjoner om evigheten, men jeg visste at de ledet i ganske andre retninger. For ham var evighet en uendelighet av tid, for meg er den noe annet.
F
filosofene som har gjort temaet for vanskelig. Men la meg begynne med å se litt på «tid og evighet» fra den ikke-troendes perspektiv. Med et materialistisk og rent evolusjonistisk syn på verden og menneskenes utvikling, der ingen Skaper er til stede, er spørsmålet om «evighet» meningsløst. Det man kan konstatere med vitenskapens blikk, er at tiden løper og alt på jorden og i universet endrer seg underveis. Det er en stadig forandring. Det gir ikke mening å spørre om hvordan det hele «startet». Det hevdes at «vårt» univers startet med en kjempesmell, men det reiser bare nye spørsmål. Hva var årsaken? Hvor kom kreftene fra? Noe må ha eksistert forut for smellen. Her strekker vår viten ikke til. Det er derfor også begrensende for tanken å konstatere at universet er «milliarder av år» gammelt. Det kan ha vært der «bestandig» og vil alltid være der. I så fall er dette det nærmeste man kommer en forestilling om «evighet» uten Gud. Denne «evigheten» blir altså en ubegrenset tid, bakover og fremover. TO YTTERSTANDPUNKTER
EN NORSK BOK OM EMNET
Tid og evighet – et kompleks av problemer som filosofer og kirkelærere har tumlet med i årtusener. Aristoteles, Augustin, Thomas Aquinas og Albert Einstein har alle tenkt dypt om tiden som fenomen. Og i moderne tid er det mange filosofer som har beskjeftiget seg med temaet. Den pensjonerte legen og katolikken Helge Erik Solberg har skrevet en bok med tittelen Klokke og katedral. Tanker om tid og evighet (Efrem forlag, 2010). Her veksler hans egne refleksjoner med gjengivelse av hva mange filosofer har tenkt om hva tid er. Solberg nøler ikke med å kritisere deres synspunkter, drøfte dem, påpeke svakheter i analysene og ta selvstendig standpunkt. Boken har et utmerket forord av Lars Roar Langslet, som finner boken tankestimulerende og krevende – det er vanskelige problemer Solberg behandler. For meg er det en inspirerende bok, som har gitt meg lyst til å skrive litt om emnet, selv om jeg ikke på noe vis har studert det og lest bakgrunnsstoff så grundig som forfatteren. Umiddelbart har vi vel alle noen forestillinger om hva tid og evighet er. Kanskje vanlig troende menneskers oppfatninger her har mest for seg, og at det er
70
ST. OLAV | 4–2020
Hvis vi deretter ser på spørsmålet ut fra den kristne tro på at en allmektig Gud har skapt universet og alt hva det inneholder, blir spørsmålet om tid og evighet mer sammensatt og mer krevende å forholde seg til. Dette illustreres godt i Helge Erik Solbergs bok, der vi leser at troende filosofer er til dels sterkt uenige om forholdet mellom tid og evighet. Enkelt og grovt sagt har vi to ytterstandpunkter. Det ene er at Gud skapte universet som vi kjenner det og derved tiden, men går ikke inn i tiden og blir en del av den. Han er ikke i tiden, men utenfor den, i det vi kaller evigheten. Det annet er at Gud er nærværende i tiden og deltaker i denne. Han er ikke utenfor eller «over» tiden. Jeg slutter meg til Solberg når han føler seg fremmed i begge disse standpunkter. Det første beskriver en altfor fjern Gud, som vi knapt kjenner igjen fra Den hellige skrift og den kristne tradisjon. Ganske visst er Gud evig, utenfor tiden og fullkommen i seg selv. Han er den som ER, den absolutte, enestående og tidløse eksistens. Som Kristus sier (Joh. 8-58): «Jeg ER, før Abraham var». Men Kristus er jo i seg selv det sterkeste uttrykk for Guds inngripen og tilstedeværelse i den skapte tiden. Og nettopp dette, at Faderen sendte
