Hildegard Aksdal er en uerfaren regattaseiler. Det hindrer ikke den uredde Stavanger-jenta med det skyhøye konkurranseinstinktet å kaste seg på seilasen, som skipper på sin egen båt. Hun har lave forventninger til det konkurransemessige, men har desto høyere forventning til selve opplevelsen. AV CHRISTIAN RUSCETTA
H
ildegard (46) skal for første gang seile Færderseilasen, som skipper om bord på båten hun eier sammen med sin mann, en 36 fots Bavaria cruiser. Med seg skal hun ha et mannskap på tre seilervenner. Mannen Roger er, i motsetning til Hildegard, nærmest allergisk mot organisert idrett, og blir derfor ikke å finne om bord under regattaen. – Da var det naturlig at jeg ble skipperen denne gang. Jeg elsker å konkurrere, og leter etter en ny gren å konkurrere i, forteller Hildegard. Hun har konkurrert mye i individuelle idretter der det kreves mye av enkeltpersonen, som terrengsykling og sprangridningskonkurranser. Hun mener at seiling er spennende på en litt annen måte, og at man må være et godt team tiltaler henne. – Jeg liker teamfølelsen og det sosiale i seiling. Pluss naturopplevelsen, og det å være på sjøen sammen med andre båter, som har samme mål som deg selv, sier hun. Hildegard har vært med i onsdagsregatta i Son, men ikke med egen båt, bare som medseiler. Det ga stor mersmak. – Det var såpass spennende at jeg fikk lyst til å bli bedre, sånn at jeg kunne beherske min egen båt i en slik setting. Tenk å kunne vinne over noen av de noe sjølgode mennene? Det har lenge vært en tanke, men nå har det altså blitt en realitet. Jeg har ikke vært med i andre regattaer, men drømmer om at det skal bli flere, sier hun.
– HVOR VANSKELIG KAN DET VÆRE? Å være med og konkurrere i en ikonisk
regatta som Færderseilasen, som skipper i egen båt, mot mange drevne motseilere, blir en ny sti å tråkke opp for 46-åringen. – Jeg er helt uerfaren i regattasammenheng, det må jeg innrømme. Men jeg liker å prøve nye ting, og er overhodet ikke flau over å være nybegynner. Jeg tenker ikke på at det er en hel gjeng med erfarne og proffe folk der ute, vi kjører vårt eget løp, slår hun fast, og legger til at hun har sikret seg ved å sørge for å ha med seg
«Jeg våget aldri å selv be om roret, men faren min spurte meg ofte om jeg ville styre. Etter hvert som jeg prøvde oftere og oftere økte også selvtilliten» erfarne folk, som har deltatt tidligere. – Hvor vanskelig kan det være? Jeg er ikke redd for å tape, jeg tar det som det kommer. Men vi skal trene i forkant, og det gjør meg trygg på at vi finner vår rytme. Hildegard har bare seilt aktivt i fire år. Da hun var tidlig i tyveårene fikk hun være med fedrene til sine venninner på seiltur, og de mente at dette lå naturlig for henne. – Jeg ble smigret, men seiling den gang virket totalt uoppnåelig. I alle fall at
jeg skulle stå bak roret selv, på min egen skute, smiler hun. Derfor ble lykken stor da hun og mannen kom over et godt båtkjøp for fire år siden i Stavanger. – Min første skikkelige seilas var da vi hentet båten for å seile henne fra Stavanger til Son. Det var en mektig opplevelse, og ble starten på vårt eventyr, sier Hildegard. Den utdannede barnevernspedagogen, som nå jobber som rådgiver i Barne, ungdoms- og familieetaten, har bodd i Oslo og etter hvert Kolbotn siden 2002. Men det er i oljebyen i sørvest hun er født og oppvokst, og hvor hun tilbragte mye tid på hytte ved sjøen. Båtlivet var en naturlig del av dette, selv om hun ikke var særlig frampå når det gjaldt båter. Det ble mest å sitte og se på hvordan andre gjorde det.
NESTEN-DRUKNING SKAPTE RESPEKT FOR VANNET, MEN IKKE FRYKT
– Jeg våget aldri å selv be om roret, men faren min spurte meg ofte om jeg ville styre. Etter hvert som jeg prøvde oftere og oftere økte også selvtilliten. Men mine foreldre var ikke sjøfolk egentlig. Det var noen nestenulykker som satte sitt preg på meg, og jeg fikk tidlig veldig respekt for havet og vindene, sier Hildegard, og illustrerer dette med en dramatisk opplevelse i barneårene. – Jeg holdt på drukne som åtteåring da jeg falt over bord. Jeg var ikke særlig svømmedyktig i det kalde vannet. Jeg lærte mye av de tingene der, men jeg ble faktisk ikke skremt! Jeg fikk bare tidlig en respekt, blant annet for bølger, været, vindene, og sikkerhet om bord. Mannen Roger er oppvokst på en Albin
13
