Adventnytt 2022 12

Adventnytt

TROFASTHET – RAUSHET – SAMFUNNSANSVAR

Adventstid

Undervisning fra Bibelen og reportasjer fra fellesskapet. Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen.

Adventnytt

Abonnement

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60

ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

Ansvarlig Redaktør

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Redaktør

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

Faste medarbeidere

Tom Angelsen, Marianne Dyrud, Øyvind Gjengstø, Jóhann E. Jóhannsson, Claes Lundström.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER:

Den norske union

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson

E-post: johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter: Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Tlf.: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060

post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Studentprogrammet - Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Bankkontonr.: 3000.39.38456

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00

www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen Tlf: 992 49 714

E-post: finn.moller.nielsen@hebb.no Bankgironr.: 3000 26 41867

Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 370 pr. år. Til utlandet koster bladet kr. 450 pr. år.

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer.

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: 07 Media AS

Innhold

Ingen fotspor i snøen

Mens vi venter på han som kommer

Alle kjenner pastor Finn Myklebust

Leserbrev: "Å gjøre Faderens vilje er viktigst"

AdventistInfo nyhetsbrev

Adventistkirken sender ut et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse.

Du bestiller nyhetsbrevet på www.adventist.no

Følg oss på Facebook www.facebook.com/adventist.no

Adventnytt på nett

Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no.

Foto forsiden: Atle Haugen / iStock.com (Orlova Svetlana)

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes 9,6)

Evangeliet etter Luksusfellen og Sinnasnekkeren

Det må sitte langt inne for de fleste å melde seg på Luksusfellen på TV3. I full offentlighet brettes deres tragedier og feiltrinn ut, og de fleste som havner der har ingen andre å skylde på enn seg selv. De har levd et liv de ikke hadde økonomi til å bære, og står skamfulle igjen med en gjeld de ikke kan håndtere. Nå må de stå frem med sine nederlag til allmenn beskuelse, for ikke å si forlystelse. For jeg må innrømme at jeg «liker» å se disse programmene i stedet for filmer og annen underholdning.

Men en dag slo det meg hvordan Luksusfellen illustrerer synden og synderens problem. Og evangeliet. De gode nyhetene om Jesus, er også til mennesker som innser at de ikke har andre håp enn hjelp utenfra.

I Luksusfellen kommer finansfolkene inn som «frelsere» og gjør hva de kan for å redde synderne ut av elendigheten. Men det første de gjør, er å tvinge frem en «syndserkjennelse» hos klientene. Detaljert går de gjennom hva som har forårsaket uføret de befinner seg i og stiller synderne til ansvar. Så stiller de krav til synderne: Hva kan du selv gjøre med din situasjon? Deretter begynner de sammen å søke løsninger.

Her er det så at likheten mellom Luksusfellen og evangeliet om Jesus bryter sammen. Jesus ønsker også en syndserkjennelse fra oss. Men frelsen kommer før vi har fått bidratt selv. For vi har ingenting å bidra med! Frelsen er det bare Gud som kan gi.

Det betyr ikke at ikke også Vårherre forventer at frelsen han kommer med skal ha konsekvenser. Vi må legge om kursen, eller omvende oss, som vi sier. Vi må også rydde opp i, og leve med følgene av våre feiltrinn. Men det bidrar ikke til å gjøre oss mer eller mindre frelst alt etter som vi lykkes i å rydde opp og legge om kursen. Frelsen er alene Guds verk i Jesus.

Jesu metode

Luksusfellen er et glimrende eksempel på det å møte folks behov. Finansekspertene melder seg til tjeneste for mennesker i nød ved å gjøre bruk av sine talenter. Det harmonerer med et mye sitert sitat fra Ellen White:

Kristi metode alene vil gi sann suksess når det gjelder å nå folket. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket deres beste. Han viste sin medfølelse med dem, møtte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: "Følg meg."

–

The Ministry of Healing, 143.

En annen TV-kjendis, Sinnasnekkeren, er også et eksempel på det å møte folks behov. Han går inn i familier hvor oppussingsplanene har gått i stå og alt er kaos, også i relasjonene deres. Ved å hjelpe dem praktisk, og veilede dem i arbeidet, redder han ekteskap og familier og gir dem et nytt liv. Er ikke det evangelisme i praksis?

Å møte folks behov er så praktisk! En håndstrekning til en nabo med et problem krever gjerne ikke engang spesielle talenter, bare litt innsats. Vi vrir ofte hjernen for å finne på nye kampanjer og metoder for å formidle evangeliet i vår tid. Men så enkelt sier Jesu metode altså at det er: Møt menneskers behov! Derfra går veien ofte videre til samtale om det vi tror på.

Nå sier alle at vi går en vanskeligere vinter og tid i møte. Mennesker vil komme til å trenge hjelp. Det vil bli mange behov å møte. Er vi da klare til å mobilisere de talenter vi har for å møte behovene som melder seg? Har vi finansfolk, snekkere, mekanikere, jurister, helsearbeidere osv. som vil stille opp for å hjelpe mennesker ut av uføret de har havnet i? Har vi bedriftseiere og gründere som har virksomheter som kan gi arbeidsløse mennesker arbeid igjen?

Vi har nok ofte tenkt for snevert om hva evangelisme er. Det handler om å stille sine kvalifikasjoner, tid og hender til rådighet for å møte folks behov og hjelpe dem inn på en bedre kurs i livet. For det er akkurat hva evangeliet gjør: Jesus gir folk nytt liv og et håp for det som kommer. Vi er kalt til å følge hans eksempel, enten vi er finansfolk, snekkere eller noe helt annet. Behovene er umettelige og mulighetene mange. Hva vil du bidra med?

REDAKTØR: Atle Haugen er redaktør i Adventnytt, men også pastor i Adventistkirken Cornelius i Oslo.

Å møte folks behov er så praktisk!

En tid uten rom for Jesus

Julen er den tid da himmelen og jorden forstår hverandre. Det er en travel tid – som for Jesus. Mennesker fór hit og dit og stimlet sammen; det var manntall. Han ble født i en stall, «for det var ikke rom for dem i herberget.» Kanskje er det bare en bisetning i den store gleden? Men den er ikke uten betydning i evangeliet.

Jesus ble født i tidens fylde, i løftets og nådens tid, avgjørelsens tid. Endens tid. En tid med mas og mylder, overmot, angst og apati, krig og rykter om krig. Massenes tid. Herberget var fullt på grunn av manntallet; det var tid for å bli registrert, nummerert og identifisert med maktstrukturen. Uten rom for Jesus. Den store gleden blir kunngjort i stillheten og mørket, til hyrdene på marken.

Han er sammen med de andre som er uten rom i verden. De som er svake og vindskjeve og uten ære. De hører englenes sang.

For alle som ikke har et sted, er Kristus til stede.

Derfor er inkarnasjonen det skapende avkalls mysterium: «Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,7). Han skrev så å si «teologi» nedenfra. I hjertet hans er kanskje fotsporene av de minste og mest sårbare tydeligst, for de kan ikke tolke og tale sin egen sak. Jesu liv er skjønnheten i evangeliet.

I Fjodor Dostojevskijs roman Idioten (1868) sier fyrst Mysjkin at «skjønnheten skal frelse verden.» Han er rammet av epilepsi, som forfatteren selv, og er en skjør og følsom sjel. Mens mennesker flest bryr seg om alt som er stort og stolt, fra penger og karrierer til makt og myndighet, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot småfuglene som synger og sine medmenneskers gode sider. Han utstråler barnets uskyld, han er medfølelsens apostel. Og medfølelsen er skjønnhetens søster.

De andre karakteriserer imidlertid Mysjkin som en idiot, en som står utenfor samfunnet og ikke mestrer tilværelsen slik massen forventer. Men hans liv gjenspeiler skjønnheten i Jesu karakter, som et barn av vår Far i himmelen (Matt 5,45). Han er et vakkert menneske.

Dostojevskij skildrer hvordan en som søker skjønnhet, selv blir en inkarnasjon av skjønnhet. Og himmelens skjønnhet, slik den er i Jesus, vil frelse verden. Evigheten er en tid med rom for oss, og for han som er Gud med oss. Et vakkert

Gode grunner for å glede oss i adventstiden

Av Yngvar Børresen

Vi har verdens beste grunner for å glede oss over at Jesus kom til jorden. Ordet ble menneske og ble en av oss (Joh 1,14). Det er svimlende! Dette kan vi tenke på med undring og glede hele året, men hvorfor ikke spesielt på årets mørkeste tid som en tydelig kontrast, og som et mottrekk, til verdens håpløshet og mørke. Jeg foreslår at vi uten forbehold tar imot det gledelige englebudskapet, spesielt nå i vintermørket (Luk 2,10). Det fyller et behov.

Jesus kom første gang som et lite barn og levde og døde iblant oss. Men hans første komme ville vært en amputert affære uten hans andre komme. Derfor lever vi med et vel begrunnet adventhåp, håpet om hans andre komme.

Helt siden Jesus fortalte disiplene om verdens ende (Mat 24), har vi hatt noen generasjoner til å tenke over hva det var han egentlig sa. Ingen hadde nok regnet med en så lang ventetid. Og siden det Jesus snakket om dreide seg om historiens avslutning, er det ikke rart at det har vært kommentert, spekulert rundt og diskutert siden. Ikke minst har det blitt brukt på forskjellige måter av forkynnere, også for å fremme en egen agenda. Selv om vi ikke skal hovere over tidligere bibeltolkeres konklusjoner og feiltrinn, så må det være ærlig og riktig å erkjenne sannhet i etterpåklokskapens lys. Kanskje vi kunne unngått noen av trostraumene mange har gått igjennom som følge av menneskers tolkninger heller enn Jesu forkynnelse?

Mange har opplevd bitter skuffelse fordi Jesus enda ikke har kommet igjen. Gang etter gang gjennom historien, har Jesu snare komme blitt hauset opp til å dreie seg om dager, måneder eller år basert på tolkninger av Jesu ord i Matt 24. Argumentet har blitt brukt for alt det var verdt i kampen for å vinne sjeler. Men når tiden har gått og ingenting skjer, har mange mistet motet, gitt opp håpet og forkastet troen. For forkynnerne var jo blitt avslørt som lite troverdige. Så hva var det da å bygge på?

Men hva sa Jesus egentlig?

«Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. … men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene.»

En vanlig utleggelse av disse versene er at krig og ulykker er varseltegn på en analog tidslinje. Og når ulykkene, krigene og naturkatastrofer øker i antall, nærmer avslutningen seg mer og mer.

Men det var ikke det Jesus sa. For meg ser det ut for at han tydelig sa det motsatte: «Men ennå er ikke enden kommet», altså i motsetning til at dette er tegn på at vi så å si står oppe i selve enden. Det han faktisk sa, var at mellom hans egen tid og fram til han kommer igjen, vil det være kriger, hungersnød og jordskjelv konstant hele tiden. Det er også hva historien har vist oss. Enden er ikke kommet selv etter verre hendelser enn språket vårt kan beskrive.

– Kjære disipler, sa han, – det er dette dere må forvente av verden. Så derfor er dere i ventetiden i behov av å ikke bli ført vill.

Å vite når tar fokuset vekk fra det som betyr noe.

Ikke av redsler, ikke av apati, ikke av noe. Dere må være våkne og rede.

Disiplene spurte om når verdens ende skulle skje. Men de trengte ikke å vite når Det er faktisk viktig at ingen skal vite når. Ikke en gang Jesus vet når (Mark 13,32). Å vite når tar fokuset vekk fra det som betyr noe. Det var typisk for Jesus ikke å svare på slike direkte spørsmål fra disiplene. Jesus fortalte hva de heller trengte å vite: – Vær rede! – La dere ikke føre vill i en verden med allslags utrolige teorier og konspirasjoner.

Verdens ende vil ikke skje «snart» i betydningen av noen dager, måneder eller år, men i betydningen av plutselig og uventet (Mat 25, Luk 12,35-48). Poenget var at vi alltid må være rede, heller enn å spekulere i så nøyaktige beregninger som mulig. Med historien som vitne, vil jeg påstå at slike beregninger ikke fører til noe godt. Sannheten er at alle har bare sitt eget livs tid til rådighet. Så lang tid. Så forferdelig kort tid.

Med dette sa Jesus også noe om øyentjeneri. Det vitner ikke om en ektefølt tro hvis man ønsker å la nærheten til hans komme avgjøre graden av engasjement for Jesus.

Helt siden apostlenes tid, har troende vært utålmodige og syntes at Jesus drøyer vel lenge. Har Jesus kommet med løfter han ikke helt har greid å oppfylle? Men apostelen Peter skriver i sine brev om at ingenting kan rokke ved løftet om han kommer. Det vil skje på en konkret dato i kalenderen en gang. Det er ikke et eventyr. I stedet utfordrer Peter oss i ventetiden til å se mulighetene vi har, og til å arbeide for at flere skal bli frelst.

For Guds ønske er at mennesker skal bli frelst. Jesus kommer når tiden er inne, den som bare Faderen kjenner. For løftene står fortsatt ved lage: Han kommer. Det er gode tanker å tenke over i den mørke juletid.

Yngvar Børresen er nå pensjonist etter mange år i mediaarbeidet i Adventistkirken.

Baklukeloppis i Haugesund

Erfaringen forteller oss at det å arrangere et loppemarked kan være vanskelig og veldig ressurskrevende. Men det finnes heldigvis en light-utgave: Baklukeloppis.

Menigheten i Haugesund gjennomførte et slikt mini-marked torsdag den 27. oktober. I tillegg til fine ting, solgte vi vafler og drikkevarer. Vi hadde ikke brukt penger på annonsering, bare laget oppslag i ulike loppemarkedsgrupper på Facebook, men en journalist fra Haugesund Avis oppdaget arrangementet og laget i den anledning et intervju med pastoren. Det var meldt regn, men været holdt seg tørt så lenge salget stod på. Vi vet ikke hvor mange penger som gikk inn til ADRA’s Hjelpeaksjon via vipps-nummeret den dagen, men vi har tro på at hver en krone nytter – og vi hadde en veldig fin ettermiddag og kveld.

Lars Dorland

Hilsen fra Moss

I Moss har vi stiftet et lokallag for ADRA i menigheten vår. Og onsdag var vi ute med en liten aksjon for første gang. Flere onsdager i høst har ADRA Moss hatt markeringer utenfor butikken til HappyHand. På bildet her ser vi Per-Ole Elisenberg og Sonja Pran fra lokallaget i Moss som snakker med forbipasserende. «Vi ønsker å gjøre befolkningen mer kjent med ADRA», forteller Per-Ole. «Mange vi treffer når vi går med bøsser fra dør til dør sier at de aldri har hørt om ADRA, og det til tross for at vi har banket på dørene under ADRA-navnet helt siden tidlig på 80-tallet.» Markeringen utenfor HappyHand understreket også det gode samarbeidet mellom HappyHand og ADRA.

Yngvar Børresen

Fire medlemmer fra Kongo

For tre år siden ankom Daniel Mapendo, Innocent Nikuze, Janvier Mutabazi, David Murenzi Shenkesha til Bømlo. De så etter en Adventistkirke. Pastor Lars Dorland kjørte til Bømlo og besøkte dem og gjorde seg kjent med dem. Brødrene er opprinnelig fra Kongo, et land som lenge har vært preget av krig og politisk ustabilitet, men de har nå lært seg norsk og funnet seg til rette i Norge. De fire unge mennene har en levende tro som de deler med oss og med hverandre. Lørdag den 22. oktober var vi derfor også glade for endelig å ta dem opp som medlemmer i Adventistkirken i Haugesund.

Lars Dorland

Foto: Rudi Brochs

Foto: Lars Dorland

Kirkelig fellesmøte i Mjøndalen

Av Carolyn Azo Ødegård

250 voksne og barn deltok da kirkeledere og medlemmer av menighetene i Den norske kirke, Misjonskirken Betel, Pinsekirken, Eikerkirka og Frelsesarmeen ble invitert til fellesgudstjeneste i Adventistkirken Mjøndalen den 24. september. Kristne ledere som var invitert til møtet, vitnet om hva Jesus betyr for dem. Martin Kolsrud i Misjonskirken sa: «Jesus betyr alt for meg. Uten Jesus kunne vi ikke sett Faderen" idet han siterte den siste delen av verset i Johannes 14: 9 som sier: "Den som har sett meg, har sett Faderen." Arnstein Hardang, prest i Den norske kirke i Mjøndalen, sa at "Jesus er for meg et forbilde i å elske andre".

Det varierte programmet inkluderte også deltakelse av sanggruppen 'Seven', bestående av syv tenåringer som sang sammen med de minste barna i menigheten under ledelse av Melinda Løver. Pastor Reidar hadde barnefortelling om de første menneskene på jorden, og Hogne Hogganvik ledet ut i sangen «Adam ga navn til alle dyrene». Bibelfortellingen ble ledsaget av maskoten "Tiger", som tiltrakk seg oppmerksomhet fra både barn og voksne.

Denne regionale fellesskapssamlingen ble avsluttet med lovprisning og bønn. Deretter ble deltakerne invitert til å delta i en fellesskapslunsj mens barna hadde aktiviteter utenfor kirken.

- Vi arrangerte denne regionale samlingen med det formål å være et vitnesbyrd om Kristus for lokalsamfunnet. Men også for at våre medlemmer skulle møte andre kristne og være vitner om Kristus sammen med dem. Det er mange som ikke kjenner menigheten vår. Vi trenger å komme ut av isolasjonen og bli mer synlige i bybildet, sier Reidar. Fellesmøtet ble publisert i Nedre Eiker menighetsblad, der vi inviterte både troende og ikke-troende. Det er tradisjon for at slike fellesmøter holdes på ulike måter hver høst i lokalene til en kristen menighet i Nedre Eiker-regionen.

Et vitnesbyrd som gjorde inntrykk Inger Gammelsether har jobbet i elektrobransjen i mange år. Den servicen Inger har gitt, har preget livet til mange av kundene. Det kristne vitnesbyrdet hun har gitt gjennom sitt arbeid, har gitt mennesker uten håp en mulighet til å finne løsning på sine problemer. Hun er en av de kvinnene som, når hun ser en trist og bekymret person,

spør hvordan hun kan hjelpe. Kundebehandlingen hennes inngir så mye tillit at hun til og med har hjulpet par med å gjenoppbygge ekteskapene sine.

– Jesus er min hjelper. Gjennom årene har det gjort det mulig for meg å være et lys for mennesker i en verden av mørke, sier Inger.

Reidar Kvinge, pastor i Adventistkirken Mjøndalen, var den som kontaktet Inger og inviterte henne til å dele sitt vitnesbyrd med menigheten.

– Inger er en kvinne som formidler fred med sine ord. Du kan merke at det er noe annerledes med henne. Da jeg møtte henne i butikken første gang, slo tanken meg om ikke hun kunne være en kristen. Nå har jeg kjent Inger i flere år. Hun er en av drivkreftene i felleskomiteen i Nedre Eiker, sier Kvinge.

Høstmøte i Oslo

Det var Betel menighets tur til å arrangere høstmøte i Oslo i år. Dr. Kayle De Waal fra Trans-Europeisk divisjon var hovedtaler og disippelskap var temaet. Et variert og flott musikalsk program var organisert av Natanya Lundström. Her er noen glimt fra en fin sabbat i hovedstaden.

Foto: Daniel Reiley

Møteserie i Hønefoss

er adventist. Hun bor ikke i området, men ekteparet delte en lenke slik at hun kunne følge serien på nett. Etter en tøff tid med sykdom og død i familien, fortalte hun at møteserien ga henne «mer forståelse, kunnskap og håp».

Hun er ikke den eneste som har fulgt møtene på nett. Gjennom direkte-strømming og opptak som tilgjengeliggjøres på nettsiden framtiden.org har hundrevis av mennesker fulgt serien. Det er oppmuntrende å tenke på at gjennom å dele en enkel lenke kan man være med på å skape en forskjell i et menneskes liv – for dette livet og for evigheten. Verdien av en sjel evig frelst kan ikke veies og måles!

Av Silvia Pel

13. september gikk startskuddet for en 20 delers møteserie i Hønefoss menighet med tittelen «Håp for framtiden». Serien var fordelt over 10 uker, og hver tirsdag og torsdag sto kirkedørene åpne. Møtene ble holdt av menighetens pastor, Daniel Pel.

Møtene har vært til velsignelse både for menighetens egne medlemmer og for besøkende.

«Jeg hadde lyst til å gi dette en sjanse!» sa ei ung sykepleier. På tross av en krevende hverdag har hun stilt opp kveld etter kveld. Hun vokste opp i en adventistfamilie og fullførte Tyrifjord, men har ikke vært aktiv i trosmiljøet de senere årene. «Jeg må komme hit til kirken og bare ta det inn. Hjemme er det så mange distraksjoner. Og det jeg hører gir jo mening!» utbrøt hun begeistret.

«Det er fantastisk å se hvordan alt henger sammen og samles i personen Jesus Kristus», uttrykte et forholdsvis nytt menighetsmedlem. «Brikkene faller på plass, og adventbudskapet framstår logisk og tiltrekkende. Jeg kjenner at det griper meg og styrker troen.»

«I kveld tror jeg at jeg kommer til å sovne under møtet», sa en mann til kona

si etter en ekstra travel dag. Etter møtet var det en begeistret stemning. Guds ånd var merkbart til stede og mannen utbrøt: «Det var ikke mulig å sove – vi satt som naglet under hele presentasjonen og hjertene brant i oss som hos Emmausvandrerne idet den store frelseshistorien ble malt for øynene våre.»

Et eldre ektepar i menigheten fortalte om hvordan møteserien har vært til velsignelse for deres svigerdatter, som ikke

Det er ikke bare de voksne som har blitt velsignet av forkynnelsen. Barna har hatt sin egen møteserie som har gått parallelt. Stine Gro Struksnæs har utarbeidet et engasjerende program med egen temasang, historier og aktiviteter under tittelen «Håpets helter».

Møteserien har blitt båret på bønnens vinger. Hver tirsdag og torsdag var vi samlet til bønn en time før møtene gikk i gang, og vi opplevde at Gud velsignet. Han er trofast og har oppfylt sitt løfte om at Guds ord ikke skal vende tomt tilbake (Jesaja 55, 11)!

Hvis du ønsker å få en smak av møteserien, eller dele den med andre, kan du besøke websiden framtiden.org der alle opptakene er tilgjengelig.

Innsettelsesgudstjeneste i Lofoten

Av Tom Angelsen

15. oktober var det høytidsgudstjeneste i Adventistkirken på Leknes. Adventistkirken representert ved unionsleder Victor Marley, distriktsleder i Nordnorsk distrikt, Tom Angelsen, sammen med Linda Ness fra Lofoten menighet, ba om Guds velsignelse over Anne-Siri Gustafsson i forbindelse med at hun ble innsatt som pastor med nasjonal fullmakt.

Innsettelsesgudstjenesten var på kveldstid slik at så mange som mulig skulle ha mulighet til å være til stede. I en fullsatt kirke, møttes menighetens egne medlemmer, NNDs ansatte samt venner og bekjente fra nærmiljøet, for å vise omsorg, støtte og glede over at Anne-Siri ønsker å tjene Gud og menigheten som pastor. Alt var satt i en vakker ramme med musikk under ledelse av Vidar Hovden, leder for predikantavdelingen, og med et verdig postludium med Anne-Siris mann, Bernt Gustafsson på trompet.

Innsettelsesgudstjenesten ble også strømmet direkte til NNDs facebookside. Selv om strømmingen ble gjort med enkelt utstyr, var det mange som satte pris på muligheten til å være en del av gudstjenestefellesskapet.

Anne-Siri Gustafsson har arbeidet som pastor i NND siden august 2021. Fra 2006 til juli 2021, arbeidet Anne-Siri som lærer i videregående skole i religion, etikk og engelsk. I denne tiden var hun en aktiv del av Lofoten menighet. Før årene som lærer, arbeidet hun som pastor i Vestnorsk distrikt (1997-2002), i Bergen, Kristiansand og Mandal, samt i NND (20022003) i Lofoten menighet. Fra august 2021 har hun hatt ansvar for Bodø, Lofoten og Steigen menigheter.

For å markere at Adventistkirken i Leknes og i Norge er et flerkulturelt fellesskap, ble skriftlesningen lest på engelsk, norsk og kinyarwanda. I andakten fokuserte Victor Marley på teksten i 1. Tim 1,12: “Jeg takker

ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten”.

– Noen er kalt til å være pastor, andre er kalt til andre oppgaver, men alle er vi kalt. Gud viser tillit til hver og en av oss. Han har en rolle til oss alle. For et privilegium å bli satt til tjeneste av vår Herre!

Før selve forbønnshandlingen, fortalte Tom Angelsen om Anne-Siris kall, og at hun nå har kommet tilbake til pastortjenesten som en respons på det kallet hun har hatt hele tiden, et kall om å tjene Herren gjennom forkynnelse, undervisning og veiledning.

– Det har ikke alltid vært lett å være

Anne-Siri Gustafsson er nå pastor med nasjonal fullmakt. Det betyr at Adventistkirken i Norge sier til menighetens medlemmer, til Anne-Siri selv og til storsamfunnet at hun har vår tillit og at hun har alle rettigheter som pastor i Norge. Vi ønsker Guds rike velsignelse over Anne-Siri og hennes tjeneste, enten hun arbeider i NND, andre deler av landet eller i andre land.

kvinne og pastor. Jeg er glad for at du holdt fast på kallet, Anne-Siri. Å ha deg som en del av pastorstaben er en berikelse. Du lever ut ditt kall med omsorg, kreativitet, kunnskap, engasjement, humor og visdom, sa Angelsen.

I sin respons takket Anne-Siri alle som har heiet på henne og støttet henne – alt fra venner som tror og som ikke tror, og til Lofoten menighet og Adventistkirken i Norge. Videre sa hun:

– Jeg er takknemlig for alle de damene i livet mitt og som har vist seg som ledere i denne menigheten og i andre kirker. De har vist at Gud kaller alle. Og at når Gud kaller, skal vi gå.

Vær varsom-plakat for kristen barneoppdragelse vekker interesse

Hvordan sørger vi for at vi gjennom barneoppdragelsen gir barna våre et sunt og riktig gudsbilde og en trygg tro? Dette har inspirert Harald Giesebrecht og SABU til å utvikle en «Vær varsom-plakat» for kristen barneoppdragelse. Plakaten ble utviklet som et utgangspunkt for dialog og samtale om dette, og har vært tatt frem på ledersamlinger i SABU. Underveis har både adventistpsykologer og -pedagoger kommet med innspill og veiledning til det dokumentet som nå foreligger. Harald understreker at plakaten ikke er spikret fast og at samtalen absolutt bør fortsette.

ken jeg skrev, Ærlig talt, Gud, også konfronterer usunne Gudsbilder.

Vær Varsom-Plakaten ble rett og slett en naturlig oppsamling av mye som jeg har tenkt og følt i mange år.

–

Hva var bakgrunnen for at du begynte å jobbe med dette, Harald?

– Bakgrunnen er at jeg siden Anders Torp kom ut mot Oslokirken i 2009, har fulgt med på alt jeg har sett i media om usunn tro (se liste nedenfor med eksempler). Jeg har spurt meg selv hva vi kan lære av dette. Hvordan vi kan unngå å gjøre de samme tabbene, og hvilke tabber har jeg selv gjort, eller sett andre gjøre?

…vi trengte noe som satte tydeligere ord på hva som var usunt.

Det slo meg også at så mye av elendigheten hadde skjedd på tross av de aller beste intensjoner. Jeg kjente jo i noen tilfeller flere av de involverte i disse sakene. Det var hjerteskjærende å se hvordan noe som var ment så bra, kunne bli så feil for noen.

Gjennom hele denne perioden hadde vi også jobbet med liknende problemstillinger på Prosess-konferansene våre, samt at bo-

Da Hjelpekilden og Redd Barna laget et hefte om hvordan voksne kunne møte barn som har vokst opp i strenge religiøse miljøer, oppdaget jeg at flere av problemstillingene behøvde man ikke være i noe lukket samfunn for å oppleve. Alt som trengtes, var en stor dose idealisme blandet med litt manglende refleksjon rundt hva som er sunt og bærekraftig i lengden.

Vi trengte noe for helt vanlige kristne, idealistiske familier som lengter etter at barna deres skal vokse opp og være glade for troen de fikk oppleve. Jeg oppdaget at Søndagsskolen Norge hadde en gjennomtenkt tilnærming til dette, kalt Søndagsskolens femfingerregler for barn og tro, og som egentlig var fullt ut dekkende og veldig bra. Men jeg følte samtidig at vi trengte noe som satte tydeligere ord på hva som var usunt. Jeg har i hvert fall opplevd i eget liv at jeg har trengt tydelig konfrontasjon for å skjønne implikasjonen av nedarvede forestillinger. Og det er jo nettopp det barneoppdragelse ofte er. Vi går på autopilot og kjører ureflektert store deler av det nedlastede programmet fra vår foreldregenerasjon. Da er det nyttig at noen setter ord på skadelige mekanismer som på overflaten kanskje virker uskyldige. Rent strategisk måtte vi begynne med å konfrontere, og så må vi bygge videre derfra.

– Hvordan havnet så dette i avisen DAGEN og har vakt interesse utenfor menigheten? – Da Aslaug Olette Klaussen med sin

siste bok nylig satte søkelyset på nettopp traumatisk barnetro, tenkte jeg at tiden var inne til å invitere hele kristen-Norge inn i denne samtalen. Underveis er det særlig helsepersonell og pedagoger i Adventistkirken som har både heiet og kommet med viktige tilbakemeldinger. Så langt er responsen fra adventister og andre overveldende. Det viser seg at dette er en samtale mange har ventet på lenge, og at det er helbredende bare det å sette ord på dette.

I siste nummer av Advent Ungdom er også denne saken tatt opp som et av flere tabu-tema vi helst ikke snakker om i menigheten. Nå inviteres resten av menigheten med i samtalen.

En lengre versjon av plakaten finnes på https://www.sabu.no/varvarsom/ og bør absolutt leses.

Samvittighet, tro og religiøs identitet er aspekter ved menneskets psyke som griper inn i kjernen av hvem vi er. Når troen får utvikle seg gradvis, og i et balansert og støttende miljø, kan den fremme et selvbilde og en psyke som er sammenhengende og sunn. Usunn teologi – der det blir påført skam, påkrevd blind lydighet, og lagt føringer på hvordan man «bør» eller «skal» være, kan derimot gjøre tankegangen rigid og påføre store emosjonelle sår.

Selve essensen i religiøs manipulasjon går ut på å oppnå kontroll over andres tanker og følelser gjennom å skremme, isolere, tvinge og skylde på. Dette er sterke psykologiske krefter som er vanskelig å sette fingeren på og arrestere, men som likevel kan ha store, noen ganger livsvarige konsekvenser– selv for voksne som anser seg selv som psykisk sterke.

Det er mitt håp at Vær varsomplakaten kan utgjøre startskuddet som for alvor retter søkelyset mot misbruk av teologi og åndelig autoritet.

Silje-Maria Jensen, psykologistudent i Bergen

Hvordan omsorgsgivere (og andre voksne), behandler og kommuniserer med barn kan få betydning for deres psykiske helse og gudstro langt inn i voksenlivet. Det er derfor svært gledelig at Adventistkirken v/SABU nå har tatt forebygging et steg videre, gjennom utarbeidelsen av en «Vær varsom» plakat for kristen barneoppdragelse. I 10 punkter blir vanlige fallgruver i religiøs formidling forbilledlig adressert. Stoffet framstår gjennomarbeidet, og er krydret med lettfattelige, praktiske eksempler. Samtalen rundt «vær varsom» plakaten bør fortsette rundt i menighetene, og temaet har også relevans langt utenfor våre egne rekker. Dette er en viktig påminner om at formidling til barn må skje i respekt for deres egenart og følelsesliv, slik at de kan få mulighet til å utvikle en trygg identitet, og et godt og sant gudsbilde.

Heidi Ranvik Jensen, psykiater (ved Spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer, Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand)

Vær varsom-plakaten for kristen barneoppdragelse

1. Ikke skrem barna med satan, demoner, endetid, helvete eller fortapelse Dersom troen = frykt vil mange senere kvitte seg med den! Å leve i frykt er ikke bærekraftig.

2. Ikke bruk troen til å påføre skam Skam sier: «Du er u-akseptabel som du er.» Ikke gjør det. Dersom du bruker Jesus til å skape skam, så bli ikke overrasket om barnet ditt senere sier farvel til ham. Modeller at barnet er elsket og akseptert uansett og «hører Guds rike til.»

3. Ikke bruk troen til å påføre skyld Å drives av skyld er usunt. Dersom barn trenger Jesu pekefinger eller våkende øye for å gjøre rett, har de ikke lært å resonnere etisk og medmenneskelig. Modeller oppførselen du ønsker. Frem empati. Presenter Jesus som den som får skyld til å forsvinne, når vi angrer og gjør opp.

4. Ikke mal verden i svart og hvitt Dersom alt utenom menigheten og dens meninger er mørke, blir det også farlig å vokse, utforske, utvikle seg, stille spørsmål og tenke kritisk. Troen blir da heller aldri barnets egen og kan derfor lett mistes. Når barna oppdager at det er godhet utenfor og også ondskap innenfor menigheten, vil de lett tenke at alt du sa var løgn.

5. Ikke gjør lydighet til en religiøs dyd Barn som ikke tør å si nei til voksne, er mer utsatt for overgrep og utnytting. Vis vennlig respekt for deres nei, selv når du ikke kan godta det, og øv med barnet på å si stopp og sette grenser.

6. Ikke gi barna ansvaret for Guds humør En Gud som er avhengig av barnets oppførsel for å være glad, er veik, ustabil og ikke til å stole på og vil aldri bli en positiv ressurs i livet. (Å si: «Nå tror jeg gud smilte litt ekstra», er greit).

7. Ikke gi barna ansvaret for andres frelse De har ikke det. Og selv om du skulle tro at du har det og har klart å rasjonalisere et slikt ansvar så det blir levelig, klarer ikke alle barn det.

8. Ikke snakk foraktelig om «de andre». Den dagen barnet ditt skulle identifisere seg med dem eller det du så tydelig forakter, vil det slutte å snakke med deg, og en relasjon du har investert et halvt liv i, vil stå i fare.

9. Ikke snakk foraktelig om naturvitenskap En av de hyppigste grunnene til at ungdom forlater menigheten eller mister troen i dag, er at de har fått inntrykk av at de må velge mellom tro og rasjonalitet. Ingenting i naturvitenskapen hindrer en levende gudstro. Gå gjerne i dialog med naturvitenskapen. Men ikke snakk foraktelig om den.

10. Ikke vær for idealistisk Å leve i en konstant unntakstilstand der naturlig livsutfoldelse som sport, hobbyer, kunst, god mat etc. må settes på vent fordi «Jesus kommer snart» er rett og slett ikke bærekraftig i lengden og skaper ofte bitterhet og avstand senere.

TAKK

Vi vil avslutte året 2022 med å takke!

Bildene vi har valgt ut til denne utgaven av Advent Nytt, forteller litt av historien om engasjement som finnes i Norge blant kirker, skoler og fra enkeltpersoner. Takk for oppfinnsomhet, vilje, mot og alle gode gaver!

Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort.

Ord. 19,17

Hjelpeaksjonen har i år handlet om at barn og ungdommer skal ha en oppvekst hvor de kan leke og være trygge til å lære. Utdanning virker. Alternativet til utdanning og skolegang for barn og unge kan være situasjoner med moderne slaveri i industri, gruver, som barnesoldater eller barn som blir giftet bort i tidlige tenår.

Mens vi jobber for å hjelpe, håper vi at du vil be for ADRA, og at konflikter

og kriger i de landene vi arbeider i, skal ta slutt. Vi trenger også å be for oss selv – at andre menneskers smerte er synlig for oss og berører oss. Og så sender vi en takk til Gud for at vi sammen får lov til å være en del av løsningen for mennesker i nød!

Endelig strek for Hjelpeaksjon 2022 settes siste dag i desember, og resultatet vil publiseres på nyåret.

Tønsberg menighet hadde fellesaksjon i byen med bøsser og Vipps. Det var bare Johnas som greide å bære bøssa på hodet!

Tøffe speidere i Mjøndalen delte ut boller og plukka søppel i byen.

Hjelpeaksjon er spennende, nesten så det sitrer litt i magen!

Foto: Forskjellige bidragsytere / Tekst: Gry A. Haugen

Glad

Også i år har elevene ved Tyrifjord vgs gjort en god jobb i Hjelpeaksjonen. Skolen har hatt blant annet hatt dør-til-dør-aksjon og arrangert sponsorløp.

Gry i Mjøndalen: Flere i ADRA-staben har besøkt flere menigheter og alle Adventistskolene i løpet av denne høsten.

markedsdag i Bergen i regi av Møllebakken skole. Og se hvilket utvalg og mange flotte tilbud!

Familien Quispe arrangerte symbolsk «bursdag» for ukjente venner, med gaver til Hjelpeaksjonen.

Penger telles på Engesvea skole, Lillehammer.

Ulsrud menighet markerte «Vår dag» i Frivillighetsåret ved Nasjonalteateret stasjon i Oslo.

Frivillighet er menighetens viktigste ressurs

Av Willy Aronsen

Tidene forandrer seg sier vi, men har lett for å glemme at det også gjelder for menighetene våre. Nå etter koronapandemien, sliter flere menigheter med at mange ikke er kommet tilbake til kirkene igjen. Det samme melder konsertarrangører, idrettslag og andre fellesskapsarenaer.

I et lengre perspektiv, har vi også sett at færre forblir i tjenesteoppgavene i menigheten over lang tid. Mange sier kanskje «ja» til å hjelpe til med enkeltoppdrag som å arrangere en tenåringssamling, eller å ta en barnesabbatskole-klasse en gang iblant, men vil nødig binde seg til faste lister. Det gjør det vanskeligere å legge langsiktige planer, men dette er nok en av de tendensene vi må erkjenne preger vår tid.

Hvorfor være frivillig?

Frivillighet er oppgaver du tar på deg uten betaling. Hvorfor velger mange å være frivillige år etter år? Alle trenger å bli synligjort og bekreftet. Her er noe av det som mange har erfart som gode grunner for frivillig tjeneste og engasjement:

• Man får være engasjert i noe som har betydning.

• Et ønske om å være engasjert i tjeneste for Gud.

• Være til nytte for andre.

• Lengsel etter å se mennesker komme til tro.

• Oppleve å vokse selv som en kristen.

• Man øker sin egen sosiale og åndelige kompetanse.

To år med pandemi har gjort betydningen av det frivillige arbeidet i menighetene enda mer synlig. Isolasjon

er ikke bra hverken for helse eller kirkeliv. Vi ønsker å ta vare på hverandre. Gudstjenester engasjerer deltakere både på plattformen og i benkeradene. Da gudstjenester, barneprogram og andre aktiviteter ble flyttet over til Zoom eller Teams, ble mange passivisert. Idrettslagene i Norge har mistet over 100 000 medlemmer etter pandemien! Selv om noen menigheter også har merket denne tendensen, håper jeg ikke den blir langvarig.

Samarbeid

Adventistkirkens virksomhet er basert på frivillighet, men vi har også noen lønnede arbeidere. Hvordan jobber disse sammen? Hvordan legger vi som menighet til rette for frivillighet?

Uheldige tendenser til tross, frivilligheten er en enestående ressurs i alle våre menigheter og grupper. Alle som deltar, bidrar til å skape tillit og fellesskap. Mange finner styrke til sitt eget liv og tro i frivilligheten. Vi vil aldri kunne erstatte den frivillige tjenesten med lønnede arbeidere på hel eller deltid. Derfor er det viktig at de av oss som er i lønnede stillinger, selv er synlige og gode rollefigurer ved også å bidra i det frivillige arbeidet som trengs for å drive en menighet. Vi pastorer er også menighetsmedlemmer! Vi må alltid huske at frivillige jobber sine fulle arbeidsuker og at tjenestene og oppgavene i menigheten kommer i tillegg.

Frivillige må påskjønnes. Ta aldri deres innsats som en selvfølge! Gi frivillige status! Dette er menighetens viktigste lagarbeid. Slik bygger vi menigheten opp fra grasrota hver dag.

Vi heier på alle i dette frivillighetens år.

Hvordan legger vi som menighet til rette for frivillighet?

Årets bønneuke – slutt å lese Bibelen!?

Tittelen på høstens bønneuke på TVS var «Slutt å lese Bibelen», og det var kanskje en litt provoserende tittel for noen, flere ble iallfall veldig nysgjerrige på hva dette kom til å handle om! Men da Patrick Johnson, bønneukas taler, hele uka snakket om å «Stop reading your Bible – start re-reading your Bible!» ble det tydeligere for elevene hva dette var snakk om.

Patrick mente at vi av og til har misforstått bibelske sannheter, som vi kanskje trenger å studere på nytt for å få en bedre forståelse av dem. Dette ble veldig tydelig da Patrick på torsdag, fredag og sabbaten snakket om de 3 englers budskap, der han tok for seg en engel av gangen. Han mente

at vi adventister ofte snakker om at vi må forkynne de 3 englers budskap, men hvis vi blir spurt om hva de 3 englers budskap er, så vet vi det kanskje ikke...

Patrick oppsummerte budskapet på følgende måte: 1. Dommen er gode nyheter. 2. Systemet er defekt. 3. Det verste Gud kan gjøre er å la oss mennesker gå, altså å velge Gud bort.

Flere elever hadde spørsmål til taleren gjennom uka og det ble flere gode samtaler. Møtene var veldig godt besøkte, og uka ellers var full av sang og musikk, ulike «ice breaker»-aktiviteter og bønneaktiviteter.

På gudstjenesten på sabbaten var det nattverd, og Patrick ledet også ut i denne. For en inspirerende uke vi har hatt denne bønneuka, der vi ble utfordret til å tenke annerledes om hvem Gud er, om Guds karakter!

Foto: Richard Oliveira

May Anette

Foreldrehelgen på TVS

Av Mette Singo / Foto: Valeria Juarez

Høstens foreldrehelg på TVS markerer avslutningen på campingsesongen for vår del, alltid spennende å se om været er varmt nok til at vi kommer opp bakkene på søndag etter middag!

Fredag kveld sto maten klar, og på kvelden fikk vi delta på en stemningsfull

Fri-ship der elevene satte oss i sabbats stemming med vakker lovsang. May Anette Tallini holdt en varm kveldsandakt over de «søte» ordene i Ordspr 16,24.

Lørdag morgen sto maten atter klar, og vi kunne følge et ordinært sabbatsprogram.

Denne gangen holdt May Anette en engasjerende tale over «Fra skuffelse til gode nyheter». Ikke fritt for at førerkorthistorien holdt oss i spenning!

Etter en deilig middag ble det skogstur for mann, hund og meg. Det er utallige flotte turområder og det anbefales virkelig å oppdage Ringerike. Vi holdt oss denne gangen til Leineåsen.

Etter kveldsmaten arrangerte foreldreforeningen spill og kakekveld i spisesalen. Oi, oi, det var kaker i lange baner, og spill i alle sjangre. Selv fant jeg en herlig gruppe foreldre der vi spilte, lo og til slutt ble så varme at vi måtte ut å kjøle oss ned! Happy Salmon sier nå jeg!

Søndag var effektivitetens dag. Informasjon kom på løpende bånd. Personlig savnet jeg mange foreldre, og til orientering var vi 5-6 foreldre som ga vår innstilling til utenlandsturen for 2. klassingene, kjent

som USA-turen. Samtalen med klasseforstander og faglærere var flott lagt opp, her fikk man trim og informasjon i samme pakka! Trenger man lengre tid, har man jo telefon og zoom antar jeg!

Etter god suppe, kom vi oss opp bakkene og ser fram til neste foreldrehelg i februar.

Takk for oss, og for at dere tar vare på vår datter.

Med vennlig hilsen Mette Singo

Kunstgruppen på TVS

Jeg heter Karina Vedaa og går i VG2 helsefagarbeider. Kunstgruppen er et beroligende avbrekk fra skoleukens mange gjøremål. Jeg føler at jeg får samlet tankene mine og slappet av når jeg er i

kunstgruppen. Vi har en veldig flink leder for gruppen, hun er en av volontørene fra USA og heter Cortney. Hun har mange kreative ideer til kunst i alle sjangre.

Kunstgruppen er for alle, for nybegynnere som vil prøve nye kunstarter og for de mer erfarne som vil forbedre sine kunstneriske ferdigheter. Mange i kunstgruppen liker også å ta med sin egen kunst de holder på med på rommet for å være med i det sosiale fellesskapet. Det pleier også å være snacks for de som vil ha.

Jeg er veldig glad i kunstgruppen og håper den fortsetter å være en fritidsaktivitet på TVS i årene som kommer.

Karina Vedaa

Løye på gutteinternatet!

En vakker dag i oktober ble det liv i korridorene på TVS! Da troppet gutta i 2. etasje i internatet opp med like, splitter nye, hvite hettegensere dekorerte med bilde av guttenes helt fra Barne-TV, Makkapakka, og med en tekst som fjernet enhver tvil: Her gjorde «Makkapakkaboiz, 2. etasje» sin entré!

Dere som har en fortid som internatelever, kjenner dere sikkert igjen. Makkapakkaboiz er et resultat av at «alle» pleide å samle seg på rom 104 i fjor, hos Sondre og Joel. Og ved en anledning fant de ut at de burde ha en «romgenser». Så fant de ut at de hadde en felles helt fra Barne-TV, Makkapakka. Og dermed var motiv og navn på gruppen valgt.

I år bor de fleste av gutta i 2. etasje, og de har derfor markert dette på genserne.

Herlig påfunn som dere aldri kommer til å glemme, gutter!

Kirsten

Vår utvekslingstur til Vejlefjord!

I uke 43 var vi så heldige at vi fikk lov å være utvekslingselever i en uke på Vejlefjordskolen i Danmark. Reisen startet tidlig søndag morgen, og vi var framme ved skolen på kvelden.

Elevene ved Vejlefjord hadde nettopp hatt ferie, noe som gjorde at gjensynsgleden var stor da de kom tilbake. Vi ble tatt godt imot av både ansatte og elever. Selv om både undervisningen og samtaler på

dansk kunne være litt krevende å forstå til tider, klarte vi likevel å bli kjent med noen nye mennesker.

Det har vært en fantastisk uke, og vi er evig takknemlig for muligheten vi fikk til å være utvekslingselever en uke på Vejlefjord. Vi kommer til å ta med oss mange gode minner og nye vennskap inn i fremtiden. For en opplevelse!!

«Jeg må si at jeg på ingen måte forestilte med at denne uken skulle bli så bra som den ble. Menneskene jeg møtte, tingene jeg fikk se, alt jeg opplevde, er bare wow! Jeg har fått minner for livet og er kommet tilbake hjem med hjertet fylt av glede.»

– Roxy

– Iselin

«Jeg hadde en helt sykt bra uke, og fikk lov til å bli kjent med så mange utrolig nydelige mennesker!»

Min fritid: Ingrid – privatskolenes fremtidige politiske talerør?

Ingrid Risøy er elev på tredje året på TVS. Vi ville høre litt om hennes store lidenskap – og litt til.

Først: Du er dagelev og bor på Tyristrand. Fortell hvorfor du valgte TVS? Jeg tok T matte på en annen videregående skole da jeg gikk i 10. klasse. Helt greit der, men min søster hadde gått på TVS og beskrev skolen og miljøet her på en så overbevisende måte at jeg valgte TVS.

Hva var det hun sa som fikk deg til å begynne her?!

Det hun sa om lærerne, først og fremst. Og jeg har erfart at det hun sa stemmer med mine opplevelser. Jeg opplevde stor forskjell på undervisningen, et mer personlig engasjement fra lærernes side. Opplevelsen av å bli «sett» av dem. At de er tilgjengelige og åpne for veiledning.

Siden du går her på 3. året har du tydeligvis ikke angret på valget!? Jeg trives veldig godt! Ikke store klasser, oversiktlig og avslappet miljø elevene

imellom. Klassen min er en herlig gjeng som passer veldig godt sammen. Og så er jeg veldig takknemlig for at skolen er positiv og tilrettelegger for at jeg kan drive med politikk, til tider også i skoletiden. Det er viktig for meg.

Faktisk, så har alle de gode sidene ved TVS oppveid det heller dårlige kollektivtransporttilbudet fra Tyristrand til skolen!

Ja, da nærmer vi oss årsaken til denne praten: fortell om fritiden din!

I 1. klasse på TVS var jeg elevrådsleder, og da var jeg med på Viken-tinget. Der merket jeg at jeg var ekstremt uenig med andre elevrådsledere på andre skoler. På grunn av dette fant jeg ut at jeg ikke kunne holde meg til partinøytral politikk, så jeg meldte meg inn i Unge Høyre i bilen på vei hjem fra tinget.

I løpet av disse to årene som har gått, er jeg blitt med i forskjellige råd og utvalg, og i august i år ble jeg valgt til leder av Buskerud UH.

Bratt utviklingskurve og tidkrevende hobby! Hva motiverer deg?

Jeg er opptatt av mange ting, blant annet skolesystemet. Jeg vil gjerne være med på å påvirke hvordan skolesystemet skal være. Tanken på å være med på å skape verdens beste skole (!), at folk skal kunne velge i et godt utvalg av offentlige og private skoler, er motiverende!

Ellers, så får vi ekstremt god kunnskap om lokalmiljøet gjennom bedriftsbesøk og foredrag, vi går gjennom et interessant skoleringsopplegg som også ruster oss til å bli bedre i skolefag og som inspirerer til mer og bedre jobbing i fag på skolen, som for eksempel samfunnsfag, norsk og ikke minst historie. Og økonomi, selv om det er et fag jeg ikke har!

Jeg merker også på meg selv at jeg har blitt mer løsningsorientert og flinkere til å jobbe under press. Ellers er selvfølgelig det sosiale viktig.

Vi takker for hyggelig og engasjerende prat, Ingrid, og ønsker hjertelig lykke til med alt du driver med!

Rektor har ordet...

Tiden er kommet. Vi venter på julen. Det er advent, som handler om å vente på Herrens ankomst. Vi skal igjen feire Jesu første komme, men det er også en anledning til å minnes om at han skal komme en gang til.

Vi er ofte opptatt av å kjøpe og konsumere. Vi kjøper gaver, julepynt, julemat, er med på juleavslutninger og deltar på julebord. Advent og jul i Norge, er den tiden av året da vi bruker mest penger.

Det er menneskelig å sette søkelys på det materielle. Det er fint at vi gir hver-

andre gaver for å vise at vi setter pris på hverandre, men det er også nødvendig å bli minnet om det viktigste.

Jesus kom med fred til vår jord. Ikke en fred som kun er fravær av krig og konflikt, eller den fred som verden gir, men en fred som overgår all forstand. En fred som strekker seg fra dette livet, og får sin fulle og hele oppfyllelse i det evige. Det er en fred som vi kan kjenne på i juletiden, og som hjelper oss å ta inn over oss julemysteriet – at Gud ble menneske - for å lide og dø, for vår frelse.

Styrkår Dramstad

Misjon 10/40 ble etablert 23/10-2007 og har siden oppstarten samlet inn ca. 2,5 mill. kr til ulike prosjekt i 10/40 vinduet. Misjon 10/40 drives i nær forståelse med SDA DNU, og er godkjent som en Supporting Ministry av Trans Europeisk Divisjon. Misjon 10/40 har pr. i dag følgende partnere: Israel Field, MENA, (Middle East North Africa Union Mission) og Sør-Sudan. (SSAT)

Vi søker etter ny daglig leder i Misjon 10/40

Misjon 10/40 søker etter en ny daglig leder. Stillingen er ulønnet og basert på frivillighet. Hovedoppgaver er:

• Mobilisere engasjement for misjon gjennom besøk og forkynnelse i menigheter, skoler og kristne arrangement

• Kontakt med partnere i 10/40 vinduet for kvalitetssikring og oppfølging av prosjekt

• Forberede styremøter i samarbeid med styreleder

• Kommunikasjon med givere og menigheter

• Delta i planlegging og gjennomføring av Misjon 10/40 sabbater

• Utvikle, styrke og lede organisasjonen i samarbeid med styret

Tjenesten er meningsfull og gir rike anledninger til å fremme Guds verk i vanskelige tider. Dersom du kjenner at Gud leder deg til en utfordring litt utover det vanlige, mulighet til å bli kjent med nye kulturer og få nærkontakt med mennesker som brenner for å dele evangeliet i 10/40 vinduet, kan dette være det kallet Gud gir deg. Mer informasjon kan fås ved å kontakte styreleder og nåværende daglig leder, Atle F. Aluwini, 906 40 706. Søknadsfrist 31/12-2022.

10 dager i bønn 2023

Av Atle F. Aluwini, DNU Bønnekoordinator

Fra 11.-21. januar 2023 gjennomføres 10 dager i bønn igjen. Årets tema er: Tilbake til alteret, og bibelteksten er fra Joh 4,23:

Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.

DNU har planlagt en nasjonal Zoom-samling som starter onsdag 11. januar og strekker seg fram til fredag 20. januar. Samlingene starter kl. 18:30.

Hvorfor holde på med dette år etter år, rett etter at vi har hatt vår tradisjonelle bønneuke i november, og som vi også har holdt på med siden - ja, hvem kan vel egentlig huske tiden før vi hadde den årlige bønneuken? Det er interessant å merke seg hvordan noen aktiviteter fester seg og blir en del av årets gang i menigheten.

SARA OG REVEN

Sara og reven er uttrykk for et ønske om å få barn, og voksne, til å tenke over livet. Til å stille spørsmål og godta at det kan være flere meninger og sjelden fasitsvar. I boken møter vi Sara og Bror, som har mistet sin mor i kreft og en far som flykter inn i alkoholen. Barna flytter til bestemor og bestefar. Her treffer de Tahera, som er aleneflyktning fra Afghanistan, og Knut, som ikke har det så godt hjemme. Tross alle forskjeller blir de knyttet sammen, og fordi det er voksne medmennesker som ser dem og bryr seg om dem, kommer de seg delvis gjennom traumene på en god måte.

Forfatteren, Gunnhild Hansen, skrev og illustrerte boken som kreftsyk, men den bærer preg av håp og livsvisdom.

Boken bestilles fra Ove Berntsen. Pris: kr 120. Vipps 41223217, eller bankkonto 9713 15 00800.

Historien bak 10 dager i bønn er ganske spesiell, og den favner bredere enn SDA. Likevel har initiativet etter hvert også fått et unikt SDA-preg. Det begynte med to pastorer fra USA som startet noe som ble kalt Operation Global Rain. De som satte det i gang i vår menighet, har selv kommet i bakgrunnen. Slik er det gjerne med initiativ som Den hellige ånd står bak. Verdensmenigheten tok eierskap til dette initiativet i 2010 og forandret navnet til Ten days of prayer. Siden da har omfanget bare økt i styrke. Stikkord som Zoom og Covid-19 har gitt en ny dimensjon til denne verdensomspennende bønnekampanjen. Vi i Norge har mulighet til å knytte oss til dette nettverket, og jeg håper flere vil oppdage styrken i et bønnefellesskap. Gjennom nettsiden www.tendaysofprayer.org åpner det seg et vindu mot en verden i bønn. Deler av materialet vil bli oversatt til norsk slik vi er blitt vant til. Tidligere har vi også sett at medlemmer har oversatt materialet på eget initiativ. Det viser at tiltaket har kraft i seg til å mobilisere og inspirere.

La ikke disse dagene bare skli forbi uten at du oppdager hva som skjer. La oss sørge for at dette initiativet får en sterk, norsk gren og vokser til et vakkert bønnetre, der Kristus er stammen.

(merk gjerne med steds- eller menighetsnavn) (eller til lokalt ADRA Vipps-nummer)

Ingen fotspor i snøen

Julen, en tid for mirakler

Av Jeris Bragan

Tidlig tirsdags ettermiddag den 11. desember 1951, begynte snøen å falle tungt over Hall-gården, tre og en halv mil nord for Lisbond-fossen i Maine, USA. Det var en våt storm med sterk vind som blåste inn fra havet. Mer enn 15 cm våt snø dekket bakken da mørket falt på i firetiden.

59 år gamle Charley Hall, en høy, kraftig gårdbruker, dunket neven irritert i rattet på sin gamle 1939 modell Dodge lastebil mens han kjørte uforsvarlig fort hjemover gjennom stormen. Han var nesten blind på grunn av en sykdom som hadde rammet ham tidlig i livet og gjort ham bitter. Derfor kjørte han mer etter hukommelsen, der han sladdet bilen i snøen på vei hjemover.

Tre måneder tidligere hadde han mistet jobben på Bona Fide Linoleumsfabrikk, og han følte seg fanget i en umulig situasjon. Det lille han hadde av penger til å sørge for sin kone og fem barn gjennom vinteren, var allerede i ferd med å bli brukt opp. Nå hadde han vært i byen for å trygle om å få jobben sin tilbake.

– Beklager, Charley, men vi kan ikke ta deg inn igjen med det dårlige synet du har, hadde hans tidligere sjef sagt en time tidligere.

Han vred hardt på rattet i det han svingte opp foran huset. Bilen sladdet og slo inn i postkassen. Ansiktet hans vred seg

i sinne mens han ruset motoren hardt før han stoppet.

Alt var hans 37 år gamle kone, Elsies feil, og hennes nye religion. Alt hadde begynt å falle fra hverandre da hun ble med i en kristen menighet og begynte å gå dit hver helg med barna deres.

Edie, hans syv år gamle datter, satt ved vinduet og stirret urolig i det faren nærmet seg døra.

– Pappa er hjemme, ropte hun, og tonen var mer en advarsel enn en opplysning.

Edie slapp gardinen for vinduet igjen og flyktet opp til sitt kalde rom på loftet. Det var det eneste stedet hun kunne unngå bråk og vold nedenunder.

Klokken halv seks samlet familien seg stille og vaktsomme på kjøkkenet til middag, maissuppe med tomatstuing og melk, og hjemmebakt loff med hjemmekjernet smør. Det var ingen samtale rundt bordet.

Hva med engler?

En time senere, mens popcorn poppet i jerngryta på kjøkkenet, slo Charley på radioen for å høre på et av sine favorittprogrammer.

Men dette var ingen romantisk, julekortaktig og lykkelig familie som tilbrakte kvelden sammen. De var ikke bare materielt fattige, men også fattige på kjærlighet og normal omsorg for hverandre. De satt sammen i kjøkkenet fordi det var det

eneste varme rommet i det trekkfulle huset.

Edie satt ved bordet og bet seg i leppen mens hun flittig klippet ut papirdukker og klær fra en bok. Elleve år gamle Melvin, visste at hun ønsket seg noen å leke med, så han satte seg for å hjelpe henne.

– Det er bare jenter som leker med dukker, gryntet 13 år gamle Ben surt.

Melvin ble rød av sinne. Men før han rakk å svare, slo faren knyttneven i bordet og forlangte stillhet så han kunne høre på programmet sitt.

En tåre sprang fram i øyekroken hos Edie som forsøkte å blunke den vekk. Hun kastet blikket på juletreet som stod borte ved vinduet i stuen. De fleste dekorasjonene var hjemmelagde: Lange strenger med popcorn, remser av sølvpapir, fargede snøkrystaller og snøballer som Edie hadde lagd på skolen. Det eneste som var kjøpt, var lysene og noen julekuler de hadde fått fra bestemor.

Og en ting til: På toppen av treet sto en porselensengel med utstrakte armer mot himmelen.

– Tror du engler finnes i virkeligheten? spurte Edie Melvin med lav stemme for å forsøke å bryte den spente stemningen i rommet.

Melvin trakk på skuldrene. – Jeg vet ikke, men de snakker om dem i kirka, så kanskje gjør de det.

En kraftig banking på ytterdøren avbrøt samtalen deres.

Et sent kveldsbesøk

– Charley, noen banker på, sa Elsie.

– Ja vel, så gå og bli kvitt dem, slang han irritert tilbake. – Bare la meg være i fred.

En høy mann med skjegg sto i yttergangen. Han smilte hyggelig da Elsie åpnet døren og så usikkert på ham i det halvmørke rommet. Edie gjemte seg bak mor og holdt fast i skjørtet hennes mens hun kikket nysgjerrig på mannen.

– Beklager å forstyrre dere så sent, men jeg må snakke med herr Hall, sa mannen.

– Jeg vet ikke riktig… eh… em, stammet Elsie usikkert.

– Det er veldig viktig, vil du be ham å komme, jeg må snakke med ham.

Elsie slapp skuldrene oppgitt og sa: – Jeg skal gi ham beskjed, men han eh…em… er ikke akkurat pratsom i kveld…

Mens han ventet, bøyde mannen seg ned på et kne ved siden av Edie og pekte på juletreet.

– Jeg gjetter på at du har lagd noe av den fine pynten på treet, sa han.

– Ja, sa Edie stolt, fornøyd over at han hadde lagt merke til det. Hun lurte på hvordan det ville vært å ha en pappa som ham.

Blikket hans gikk langsomt over treet og stoppet da han så engelen. Edie la merke til at han så på den.

– Tror du på engler, spurte hun sjenert?

– Å, ja, sa mannen bestemt, gjør ikke du?

– Jeg vet ikke, svarte hun ærlig. – Men jeg skulle ønske jeg gjorde det, og jeg skulle gjerne møtt en, en dag.

Mannen humret. – Kanskje du har det allerede selv om du ikke har oppdaget det, foreslo han.

Hun så inn i hans smilende øyne.

– Hvordan kan jeg vite det, spurte hun kort.

Spørsmålet ble avbrutt av lyden av faren som slo knyttneven i bordet og ropte – Jeg bryr meg ikke om det er presidenten selv –bli kvitt ham!

– Ikke vær redd, Edie, sa mannen i det han reiste seg. – Engler lar deg alltid få vite på en eller annen måte. Det er Guds måte å sende en personlig melding til deg om at han er glad i deg.

Moren hennes kom tilbake med stramme lepper. Men før hun fikk sagt noe, stakk den fremmede hånden i lommen og trakk opp en enkel, hvit konvolutt.

– Beklager å ha forstyrret familien din,

sa han i det han ga henne konvolutten. – Jeg ønsket bare å gi dere denne og å gi beskjed til herr Hall om å komme på jobb igjen i morgen. Han har fått en ny jobb der.

Så lente han seg ned mot den lille jenta, og kysset henne lett på kinnet. – God jul. Og ikke glem hva jeg sa, Edie: Engler lar deg alltid vite!

Ingen fotspor

For en rar mann, mumlet Elsie mens hun nervøst åpnet konvolutten. Innholdet gled ut mellom de skjelvende fingrene hennes og ramlet ned på gulvet: Tre nye hundre dollar sedler. I et langt øyeblikk sto mor og datter og stirret vekselvis på pengene på gulvet og på døra mannen hadde lukket bak seg.

Edie var den første som samlet seg igjen, feide opp de tre sedlene og ga dem til moren sin. Så styrtet de begge mot kjøkkenet.

– Charley, du vil ikke tro hva jeg har fått, ropte Elsie.

– Jeg bryr meg ikke, snøftet Charley grettent, vil du se å tie still…

– Ikke våg deg å be meg tie still, avbrøt hun ham, – se på dette!

Den vanligvis sjenerte og forsiktige kvinnen stilte seg bestemt opp foran mannen og viftet med pengene for ham.

Overrumplet av styrken i stemmen hennes, så han overrasket på henne. Så så han pengene.

– Hva er dette spurte han mistenksomt mens han pekte på sedlene.

– Det er hva mannen ved døren kom for å gi deg, sammen med noen gode nyheter. Du skal tilbake på arbeid på fabrikken i morgen, sa hun mens tårer fylte øynene hennes. – Jeg sa at Gud ville ta seg av oss!

Charley kom seg klønete opp fra stolen.

– Hvor ble det av mannen? Rop ham inn igjen så jeg kan få snakket med ham.

– Det var rart, jeg hørte ikke at bilen hans dro, sa Edie før moren rakk å si noe.

– Gi meg en lykt, sa Charley, han kan ikke ha kommet så langt av sted i denne snøen.

Edie hadde allerede løpt og hektet parafinlampen i yttergangen av kroken ved døra. Faren strøk av en fyrstikk og tente den før han gikk ut i mørket.

– Hallo, ropte han, er det noen der?

Bare noen snøflak danset stille i luften.

– Jeg kan ikke se noe, klaget den svaksynte mannen.

Edie løp opp foran faren.

– Se deg rundt, pappa, hvisket hun.

– Hva ser du spurte han nervøst.

– Det hadde sluttet å snø før mannen kom, pappa. Men det er ingen fotspor av noe slag i snøen.

Stille vendte familien inn igjen og lukket døren. Elsie og barna så på hverandre i forvirring mens Charley sto med ryggen mot dem. Han renset halsen og gned baksiden av hånden over øynene.

– Jeg kan ikke fatte det, mumlet han om og om igjen.

Edie dro moren i armen. – Mamma, hvordan visste mannen hva jeg het, spurte hun.

– Jeg vet ikke, kjære, var alt Elsie kunne svare.

Plutselig bredte det seg et smil over Edies ansikt mens hun så mot engelen på toppen av juletreet og husket på den fremmedes siste ord til henne: Engler vil la deg få vite det.

Denne fortellingen sto første gang i Adventist Review den 23. Desember 1993.

Fortapt, gå til grunne eller frelst?

Av Atle Haugen

Nylig slapp Bibelselskapet nyheter om endringer i teksten når bibeloversettelsen av NO2011 skal revideres om et par år. Noen av endringene har vakt oppsikt, slik de alltid gjør når endringer av kjente tekster gjøres.

En av de viktigste tekstene som handler om julens mysterium, inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er foreslått endret.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1,14

I 1930 oversettelsen, sto det: «Og Ordet ble kjød…» altså kropp, fysisk. I 1978 mente man kjød var utdatert, og erstattet det med «menneske» – altså i tråd med det som er poenget i teksten, men ikke ordrett fra gresk.

Nå vil oversetterne tilbake til en mer bokstavelig oversettelse, men i moderne form og si: «Og Ordet ble kjøtt». Det fikk den kjente kokken Andreas Viestad til å reagere kraftig. – Det sender assosiasjonene rett til slakteren, sa han i et intervju.

«Kjød» var akkurat som «flesh» på engelsk, et mer innholdsrikt ord som ikke ble brukt om matvarer. Selv skulle jeg derfor gjerne sett at man tok det gamle ordet frem igjen.

Gå til grunne

Men den endringen som nok har vakt enda større diskusjon i de kristne avisene, er endringen i Joh 3,16, Den lille bibel:

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,16

Her vil oversetterne endre «fortapt,» til «gå til grunne».

Bjørn Eidsvåg er en av dem som hilser endringen velkommen, skriver avisen Vårt Land. Han minnes sin helvetesfrykt og tordentaler om fortapelsen fra barndommen, og er glad for at man vil endre det, selv om å «gå til grunne» ikke er særlig lystelig det heller, innrømmer han!

Det trenger vi ikke Gud til å gjøre.

Selv synes jeg også at forslaget er godt. Det største problemet med den tradisjonelle forståelsen av fortapelsen, er hva den gjør med gudsbildet vårt. En Gud som vil pine en synder i all evighet for noe galt han har gjort, fremstår ikke som den kjærlige Gud som Johannes beskriver i sitt første brev. Heller ikke en Gud som straffer med en altoppslukende ild, slik vi adventister har forstått Bibelen, er en Gud det er uproblematisk å elske.

Å gå til grunne, derimot, burde vår generasjon vite mer enn nok om. Daglig konfronteres vi nå med dommedagstrusler om klimakrise og atomkrig. Greta Thunberg og andre klimaprofeter er vår tids svovel-

predikanter, og den varmen de advarer om vil komme, er ikke mye lystigere enn den andre.

Så å gå til grunne, vet vi hva innebærer. Det er noe vi påfører oss selv. Det trenger vi ikke Gud til å gjøre.

Frelse

Gud trenger vi imidlertid for å bli frelst. Det norske ordet «frelse», kommer visstnok fra slaveriet. En slave som ble satt fri, fikk lenken han hadde om halsen åpnet. Da ble han en «fri hals», og etter hvert ble til det til ordet «frelse».

Det er interessant å følge dette ordet i Bibelen. I Det gamle testamente snakkes det mye om frelse. Det handler i de fleste tilfellene om å komme ut av fengslende omstendigheter her i livet. I Salmene er det David som fremfor noen roper om frelse fra fiender, men også fra synden og rotet han selv har stelt i stand. Folket roper også om frelse når de har rotet det til moralsk eller politisk.

Profetene snakker også mest om frelse for Israel i denne verden. Men der blir det tydeligere at frelse også har et evighetsperspektiv. Det som hele tiden understrekes, er at frelsen kommer fra Gud, ikke fra vår egen fortjeneste. I Jes 30,15 tegnes dette tydelig:

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være…

…«Men dere ville ikke,» legger han til. Det er en menneskelig svakhet å ville kjempe for sin egen frelse. Det virkelige håpet om

å

finne frelse, derimot, samler seg i en som skal komme:

Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel. Jes 7,14

Og han kom. Matteus forteller om engelen som kom til Josef med dette budskapet:

Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Matt 1,21

Så siterer han Jesaja:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. Matt 1,23

Gud med oss

Gud med oss. Som menneske, i kjød - eller altså i kjøtt (og blod)! Ikke en som observerer oss utenfra og dømmer oss.

Evangeliene forteller oss om Jesu gjerning de tre årene han virket. I alle møtene Jesus har med mennesker, frelser han dem, han setter dem fri. Fri fra sykdom, fra utestengelse, fra synd. Frelsen handler først og fremst om noe som oppleves i vår verden. Evangeliet er virksomt her og nå. Vi settes fri til å leve andre liv enn de som slavebinder oss.

En av de første som fikk erfare det, var den spedalske mannen som kom og ba om hjelp (Mark 1).

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» 41 Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Mark 1,40-41

Det er lett å forstå mannens fortvilelse over en slik sykdom. Den slavebinder ham utvilsomt, hindrer ham fra sosial kontakt og bryter kroppen ned.

«Hvis du vil, kan du gjøre meg frisk…»

Selv med Markus' knappe og konsise språk, får han frem noe helt sentralt hos Jesus: Han fikk inderlig medfølelse med ham – Gud med oss. Og Gud vil, mannen blir frisk. Han blir frelst, som en av de første av mange som har fått møte Jesus.

Evig liv

Men frelse handler også om evigheten.

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Mark 10,17

Også i dette møtet får vi et glimt av Immanuel, Gud med oss: Jesus så på ham «og fikk ham kjær», står det.

Da han ber mannen om å selge alt han hittil har satset på for å finne frelse, blir det for mye for mannen. Jesus kommenterer trist:

Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike. Mark 10,25

Disiplene som har sett på det hele blir sjokkert. – Hvem kan da bli frelst?

Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.» Mark 10,27

Frelsen kommer fra Gud, ikke fra oss selv. Noe Peter og Johannes også uttrykte tydelig da de ble forhørt av fariseerne og de skriftlærde:

Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved. Apg 4,12

Barabbas

Jeg tenker at en av de mest oversette personene i Bibelen er Barabbas.

Han var en beryktet drapsmann som var arrestert etter et opprør og satt på dødscelle og ventet på sitt kors. Han visste at det var hans egen skyld den ulykken han hadde satt seg i. Det var ikke Gud som dømte ham.

Gud kom derimot med frelse til ham. Helt ufortjent. Jesus døde bokstavelig talt i hans sted. Og med det ble han både satt fri fra sitt jordiske fengsel, og fikk del i løftet også om det evige liv som Jesu frelse tilbyr alle som tror.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå «til grunne», men ha evig liv. Joh 3,16

Det håpet gjelder oss alle fordi Jesus kom og ble menneske, viste oss at Gud er med oss, og døde og oppsto i vårt sted. Er ikke en slik Gud verd å elske?

GRATIS MISJONSLITTERATUR TILGJENGELIG PÅ FREMMEDE SPRÅK

• ARABISK:

– Patriarker og Profeter av Ellen G. White (innbundet). Egner seg som en første bok å gi til muslimer som er åpne for kristendommen, da Islam og kristendommen deler troen på patriarkene.

– Mot historiens Klimaks av Ellen G. White (innbundet og heftet)

– Veien til Kristus av Ellen G. White (heftet)

– Seventh-day Adventists Believe (27 doktriner) (Innbundet)

• PERSISK (Iransk):

– Bibelen (Innbundet)

• TYRKISK:

– Bibelen (Heftet)

• UKRAINSK

– Mot Historiens Klimaks av Ellen G. White (heftet)

– Et magasin skrevet at Mark Finley

Det er begrensede antall av alt, så det er viktig at bøkene gis kun til de som på forhånd er tydelig på at de ønsker å lese dem. Skal altså ikke deles ut til folk som ikke er motivert for å få og lese dem.

All overnevnte litteratur er gratis. Du betaler kun frakten.

Henvendelse til Ressurssenteret v/ordre: ordre@norskbokforlag.no, tlf. 32161550.

Unionens ressurssenter har nå tilgjengelig noe litteratur på følgende språk:

Alle kjenner pastor Finn Myklebust

Av Yngvar Børresen

Flyalarmen gikk den natten Finn ble født på Karmøy i 1942. Da han som liten gutt, få år senere, var på vei med Hurtigruta til bestefarens begravelse i Ålesund, sto han hånd i hånd med sin far ute på dekk. Over Stadt speidet de voksne etter bombefly. Det var naturlig at det første skriftstedet Finn lærte utenat var «Frykt ikke».

Finn har alltid trodd på Gud. Men ikke uten kvaler og gråt. De som har hørt hans taler de siste årene, vet at han er opptatt av å forstå slagene mange må kjempe i sine sinn. Selv har han strevd med redsel for evighetens aldri opphørende uendelighet, om apokalyptiske forestillinger og med dårlig samvittighet. Han har slitt med eksistensielle spørsmål og angst i mange år, og fremdeles ligger angstens stygge ansikt på lur.

Men det er det ikke alle som vet. Tvert imot er Finn kjent som den oppmuntrende, positive og sprudlende pastoren fra utallige prekener og arrangementer. Speiderlederen, ungdomslederen, seileren, friluftsmannen, og ikke minst inspiratoren, har satt sine spor.

Finn er blitt 80 år. Jeg tenker at han og jeg må prate litt om gamle dager. Vi har mange minner felles, ikke minst fordi vi har seilt sammen i diverse seilbåter. Seilingen begynte i vårt meget aktive ungdomslag i menighetene i Larvik, Sandefjord og Tønsberg. Finn hadde funnet en gammel og sprukken Killing på en låve, og Gunnar Jørgensen, som var ny pastor på den tiden, var ikke snauere enn at han skaffet seg en Oslo-jolle med seil. Da ble det plass til hele mannskapet. Jeg tror vi alle har fått erfare senere at hele livet er

som en seilas der vi seiler i både godt og dårlig vær, i både trygt og farlig farvann, og at alt avhenger av at vi er årvåkne og leser kartet riktig.

Finn tar imot meg i hagen på Saltnes utenfor Fredrikstad, og vi blir sittende og mimre i det nydelige høstværet - lenge.

– Finn, vi er visst ikke helt unge lenger. Men jeg husker jo at du lenge var den aller yngste i pastorstaben i adventistkirken, ikke sant?

– Jo, pastorer og andre ansatte var stort sett 20 år eldre enn meg. Og til overmål ble jeg i mitt første oppdrag i Stavanger, satt til å jobbe sammen med en som var mer enn 50 år eldre enn meg selv, nemlig legendariske T.S. Valen. Han lærte meg mye, og vi kom bokstavelig talt svært tett på hverandre i leiligheten kona mi Turid og jeg delte med ham. For at Valen skulle komme til sitt toalett, måtte han gå gjennom kjøkkenet og soverommet vårt (!!). Man fant seg i mye rart den gangen, sier Finn, og vi kan ikke annet enn å le.

– Det lå vel i kortene at du skulle bli ungdomspastor, siden du var så ung?

– Men først var jeg vanlig menighetspastor, med et ekstra øye for de unge. Etter mitt innledende år, var jeg pastor i Haugesund og Arendal i til sammen tre år. Så ble jeg beordret tilbake til Haugesund igjen.

Men på vei til Haugesund måtte han snu.

– Jeg kjørte fra Arendal mot Haugesund, og stoppet i Kristiansand hos mine svigerforeldre. Der fikk jeg telefon om at årsmøtet i Adventistkirkens Østnorske distrikt hadde valgt meg som ungdomsleder. Så vi snudde og kjørte til Oslo i stedet. Sånn begynte mine mange år som ung-

domsleder og speiderleder i menighetene.

Finn ramser opp steder der han har arrangert stevner for ungdom og speidere, og jeg husker tilbake på noen av stedene der jeg selv var til stede som enten speider eller medhjelper: Helgeroa, Florø, Arendal, Lom. Og ikke minst toktene med seilskuta «Anna Rogde» er det mange som minnes. Finn var også på Torshavn på Færøyene og ledet stevner også der.

– Arvid Dyresen hadde bygget opp et godt speiderarbeid i Norge som jeg bare kunne gå rett inn i, forteller Finn. - Så jeg slapp å bruke masse tid på logistikk og administrering.

– Ja, du brukte vel desto mer tid på å planlegge opplevelser som speiderne, nå etter at de er blitt godt voksne, enda snakker om. Har du noen eksempler?

– Jeg tror vi vågde å finne på veldig morsomme og spennende ting som speiderne husket i årevis etterpå. Som f.eks. på speiderleiren i Isfjorden ikke langt fra Åndalsnes. Tema for leiren var Afrika. Vi gjorde oss til venns med ordføreren i kommunen. Akkompagnert av trommer og sang ble han båret inn i møteteltet av speiderne. Og i Lom, der var speiderne med på høstonna til bonden Ola Per som vi leide et jorde fra. Speiderne slo gress, fikk hengt høyet på hesjer, mens bygda bivånte. Det gjorde inntrykk på meg da Ola Per sto på tunet og gråt da speiderleiren var over.

– Så du hadde fritt spillerom og kunne gjøre stort sett som du ønsket?

– Absolutt, og det er jeg veldig takknemlig for. For dette var jo en tid med brytninger i samfunnet når det gjaldt både moter og musikkstil. Det var jo noen i menigheten som ikke var så glade for at ung-

Foto:

domslaget hadde begynt å bruke musikk som var mer moderne enn det vi hørte på gudstjenestene våre. Ungdomskoret «Gospel Voice» forskrekket nok noen. Likevel fikk «Gospel Voice» og ungdomslaget lov til å holde egne offentlige møter i Adventkirken Betel i Oslo. Det var ikke verst.

– Apropos forkynnelsen, jeg husker godt innsatsen du gjorde for å rekruttere ungdom til pastoryrket. Du kalte det «predikant-spire-seminar»?

– Ja, vi hadde samlinger på Tyrifjord Videregående Skole for ungdom som kanskje vurderte å bli pastor. Så vi dro på weekend-turer, og også til Newbold College i England, for å skape større interesse. Og faktisk, en tid hadde Norge over 30 studenter på Newbold College.

De som selv har hørt Finn på talerstolen de siste årene vet at han ofte har snakket om et begrep som har vært mye omtalt og diskutert i menighetene våre: «Sannheten for vår tid». Gang på gang har han tatt opp dette emnet.

Finn utdyper: -Før jeg selv ble predikant, og lenge etter også, var det vanlig med store offentlige møter. Valen samlet over tusen mennesker i lille Moss i sin tid. Og jeg husker husmøtene med Lohnes lysbildeserie som engasjerte mange. Alt dette var veldig bra. Vi sa vi forkynte «sannheten for vår tid».

Men mye av den utøvende religiøsiteten vi sto for som menighet den gangen, var bud og råd som lett kunne forskyve eller sette frelsesplanen i Kristus på sidelinjen. Jeg tror troselementene i vårt evangeliske budskap er enten primære eller sekundære. Tidene og kulturen forandrer seg jo hele tiden, akkurat som vi ser i den første kristne menighet som vi leser om i Apostlenes gjerninger. Den første menigheten gikk fra lys til lys, som vi også oppfordres til. Derfor leser vi at de faktisk forandret svært mye på sin forkynnelse, på tross av at det var mange som strittet imot. Jeg tror det alltid vil være slik at det er rett å gå fra lys til lys, og ikke at man nesten for enhver pris skal forkynne akkurat det samme og på samme måten som vi har gjort fra våre pionerers dager.

Finn fortsetter: - Jeg tenker på at vi jo ikke forkynner kun fra talerstolen, men med våre liv i den praktiske hverdagen. Vi må forkynne det som er sant om Gud i vår egen tid og kultur. Det er så mye som har forandret seg siden jeg var barn, f.eks. når

det gjelder hvordan vi helligholder hviledagen. Kan vi gå på restaurant eller ikke på sabbaten? Kan vi trykke på startknappen på vaskemaskinen på sabbatsdagen, selv om vi før i tiden aldri ville ta klesvasken akkurat den dagen? Kan våre barn leke sammen med ball på fotballøkka på hviledagen, eller må de beordres til å holde seg i ro, slik noen har opplevd som barn og senere beklaget det.

– Jeg husker godt en episode ved et barnearrangement ved juletider, sier Finn. – En mann, en ny adventist, ville være hyggelig mot barna våre, så han kom forkledd som julenisse og ville dele ut gaver. Han ble sendt på dør. For «i Adventistkirken tror vi ikke på julenissen.» Noen hadde hatt sin egen oppfatning om «sannheten for vår tid». Han kom aldri tilbake.

Finn minnes også en episode fra et påskestevne han ledet en gang for en del år siden:

– Kulturforskjellene fra land til land kan også være problematiske når de kolliderer. Gjestetaleren kom fra Adventistkirkens Transeuropeiske divisjon. Han ble rystet og fortvilet da vi fredag kveld la planer for en skitur på fjellet dagen derpå. For ham var det strabasiøs sport å gå på ski. Det var noe man absolutt ikke kunne drive med om man ville være tro mot sabbatsbudet. Han valgte å gå tur langs en vei med tung påsketrafikk og tre meter høye brøytekanter. Vi andre gikk på ski innover på fjellet der vi hadde sabbatskole ute i Guds frie natur.

– Jeg tror vi ofte glemmer at de forskjellige menigheter og kirkesamfunn oppsto på grunn av oppdagelser i Guds ord i sin egen tid og kultur. Men oppdagelsenes tid er slett ikke forbi. Og vi må aldri glemme de to prinsippene Jesus forkynte: «Du skal elske Herren din Gud av all din makt, og din neste som deg selv.»

Finn pleier å trekke fram et sitat fra Ellen White som han liker:

«Vi må møte folk der de er», – altså i sin egen tid og kultur akkurat slik folk er, og ikke slik noen skulle ønske at de burde være, før de er verdige til at vi skal kunne omgås dem. Men heldigvis, jeg mener at vi har sett store forandringer både i vår egen menighet, og i andres menigheter når det gjelder akkurat det. Jeg var med på en tverrkirkelig utdeling av bibler i Østfold. Diverse trossamfunn og menigheter hadde slått seg sammen for å dele ut gratis bibler til husstandene. Vi gikk ut og banket på

dører. I etterkant fikk jeg flere innbydelser til å tale i andres kirker. Jeg hadde aldri i livet trodd at det kunne skje. Det er ikke mange år siden vi alle sto på hver våre talerstoler og var veldig opptatt av å fortelle alle andre at «det er vi som har rett, og dere som åpenbart tar feil». Kanskje vi heller bør erkjenne alle sammen at det er ingen av oss som har den hele fulle sannheten. Og at ingen kan dømme om hvor vidt andre elsker Jesus høyt nok til frelse. Vi må møte folk hvor DE ER I DAG OG I VÅR TID, sier Finn i store bokstaver.

– Jeg husker at du for noen år siden fortalte meg at himmelporten er blitt bredere for deg ettersom du er blitt eldre.

– Ja, jeg har jo en stor familie, med barnebarn, og til overmål og stor glede også flere oldebarn. Livet dreier seg om folk, om våre kjære. Det er det som gjør livet så fantastisk, meningsfylt og ubeskrivelig godt. Det er maktpåliggende at vi alle en dag må komme hjem. Hjem til Guds rike. Det er min inderlige bønn. For å styrke min tro har jeg begynt å lese Bibelen bakfra. Da ser jeg at alt slutter med nåde, som i Åp 22,21: «Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle.» Åpenbaringsboken begynner også med nåde, Åp 1,4: «Nåde være med dere.» Nåden kommer først og sist. Paulus nevner nåden i begynnelsen og slutten av alle sine brev. Jeg tror nåden er større og viktigere enn jeg kanskje har trodd før. På grunn av nåden er himmelporten blitt bredere for meg enn den var for mange år siden. Jeg klamrer meg til Jesu nåde. Akkurat som den gamle «høvdingen» Valen sa i en av de siste samtalene jeg hadde med ham: – Nå er det bare nåden som gjelder.

Kirkeledere møter lekmannsorganisasjoner

Av Tor Tjeransen

Adventistkirkens ledelse i de fire nordiske landene, møtte sist helg ledere for lekmannsorganisasjoner i regionen til tre dager med samtaler. Hensikten med samlingen på LifeStyleTV i Sverige fra 22. til 24. oktober var å legge grunnlaget for mer effektivt misjonsarbeid i Norden. Samarbeidet mellom lekmannsorganisasjonene er allerede positivt, og samlingen i Sverige bidro til å styrke dette.

Dan Millares eier Webbtrim, et firma som utvikler websider og programvare for næringslivet. Han bruker firmaet som utgangspunkt til å støtte kirkens misjonsarbeid. Han var svært godt fornøyd med samlingen.

– Det var spesielt å møte så mange som vanligvis ikke treffes, på ett sted, sa Millares i en kommentar etter konferansen.

Leder for Adventistkirken i Norge, Victor Marley, var også godt fornøyd etter tre dager i samtaler med engasjerte ledere for lekmannsorganisasjoner i de nordiske landene.

– Samlingen var veldig nyttig for kirkens ledere i Norden. Vi har fått en bedre forståelse av hverandre, og det gir oss mulighet til å samarbeide bedre med lekmannsorganisasjonene om menighetens misjonsoppgave, sa han.

Samtaler bygger tillit

En viktig målsetting for konferansen var å bygge gjensidig tillit mellom kirkens ledelse og ledere av lekmannsorganisasjoner. Åpenhjertige samtaler både i plenum og på tomannshånd, samt aktiviteter i programmet bidro til å skape tillit.

– Som kristne burde vi være modeller for å vise hverandre tillit, men det har ikke alltid vært tilfelle i møte med lekmannsorganisasjonene, forklarte Marley, som også viste til at det i de senere år er utgitt flere bøker som understreker hvor viktig det er med tillit for at organisasjoner skal være effektive. Høy grad av tillit leder ofte til høy effektivitet.

– Denne samlingen har absolutt bidratt til å styrke tilliten mellom organisasjonene og kirkens ledelse, sa Millares. Han fortalte at han selv hadde fått en bedre forståelse for kirkens organisasjon og beslutningsprosesser, som er veldig annerledes og oftest lengre enn i private foretak.

– Private bedrifter og kirken er to helt forskjellige typer organisasjoner, kommenterte han.

Bedre kommunikasjon

Et viktig poeng som kom fram i samtalene, var behovet for bedre kommunika-

sjon mellom organisasjonene og kirken. Kirkeledere måtte erkjenne at de ikke har full oversikt over hvem som har ansvaret for hva i de enkelte organisasjonene, og hva de arbeider med. Organisasjonslederne innrømmet på sin side at de kunne bli bedre på å informere både om egne aktiviteter, og hvem som sitter med ansvaret.

– I samtalene har vi oppklart noen misforståelser som har eksistert på begge sider, fortalte Marley, og det er åpenbart at det blir lettere å holde hverandre orientert når man har truffet hverandre og kjenner hverandre.

Claus Nybo, leder av LifeStyleTV og vertskap for konferansen, var takknemlig for at både unionsledere og ledere for organisasjonene, hadde prioritert å delta på samlingen.

– Dette var et viktig og positivt steg for å utvikle det samarbeidet som allerede finnes. Alle som deltok, ønsket at vi skulle møtes igjen, og da snakke mer konkret om hvordan vi kan styrke kirkens misjonsarbeid, fortalte Nybo.

Samlingen var organisert av ASI Scandinavia der Nybo har ansvaret for medlemskap. ASI Scandinavia er en organisasjon for lekfolk som driver organisasjoner eller bedrifter.

Samling på LifeStyleTV for å effektivisere misjonsarbeidet i Norden.

Adventistkirkens ledere i de fire nordiske landene møtte ledere for kirkens lekmannsorganisasjoner til samtaler organisert av ASI Scandinavia på LifeStyleTV i Sverige 22.-24. oktober. Foto: Silvia Pel/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

«Å gjøre Faderens vilje er viktigst»

Vi skal være oppmerksomme på at språk hele tiden er under endring og at ord og uttrykk kan endre innhold og mening etter hvert som tiden og kulturen forandrer seg.

I Adventnytt nummer 07/08 2022 leste jeg et referat ved Tor Tjeransen fra talen som leder for Transeuropeisk divisjon, Raafat Kamal, holdt ved åpningsmøtet for generalforsamlingen for Vestnorsk distrikt med overskriften: «Å gjøre Faderens vilje er viktigst».

Jeg vil gjerne påpeke at jeg ikke er uenig i innholdet i referatet, men jeg fryser nedover ryggen når jeg leser formuleringen i overskriften! Jeg opplever altfor ofte, synes jeg, at vi anvender slike formuleringer - å gjøre Guds vilje, å holde Guds lov, eller sågar å underkaste seg Guds vilje, etc. – og jeg liker det ikke.

Ikke fordi jeg er imot Guds lov eller hans vilje. Langt ifra. Men det er selve formuleringene som byr meg imot. Jeg er selvsagt klar over at disse uttrykk er hentet direkte fra vår norske versjon av Bibelen, og det kan derfor neppe herske tvil om at slike uttrykk ble brukt av Bibelens forfattere, men vi skal være oppmerksomme på at språk hele tiden er under endring og at ord og uttrykk kan endre innhold og mening etter hvert som tiden og kulturen forandrer seg.

De som måtte være uenig med meg i dette, bør spørre en tenåring og en pensjonist om hva en «skjerm» er for noe. Tenåringen

vil uten tvil forholde seg til en eller annen form for dataskjerm, mens pensjonisten kanskje vil huske andre typer skjermer, som ble brukt som beskyttelse, f.eks. mot innsyn eller kontakt.

Jeg er opptatt av at vår religion både har en kjærlig, allmektig Gud (som ønsker vi skal kalle ham vår Far), og en motstander, som gjør alt for å ødelegge vårt forhold til vår himmelske Far. Noe av det første Bibelen forteller, var at denne Satan - som betyr motstander - utfordret Eva nettopp på lydighet med en blanding av sannhet og løgn, slik hans spesiale er. Og jeg husker også, at Bibelen advarer mot Satan fordi han dels farer frem som en brølende løve, og dels som en snikende slange.

Slik jeg oppfatter Satan, så er hans fremste mål å forhindre at vi overhodet tror på vår Skaper. Hvis det ikke lykkes, så prøver han å fremstille denne allmektige Gud som en tyrann som krever absolutt lydighet. Og dersom vi ikke overholder Guds lov, men i stedet er ulydige, så blir Gud sint og straffer beinhardt med ild og svovel i all evighet, slik han har klart å få det meste av den kristne verden til å tro.

På den annen side oppfatter jeg Gud som min beste venn, og jeg er overbevist om at han også ønsker å være min venn

Ingen tvil om at Gud er ufattelig mektig og kjærlig, og fortjener all den tilbedelse og respekt vi kan gi Ham – og mye mer også.

Og likevel ønsker han å være min venn, og ikke en opphøyet hersker som aksepterer å ta seg av meg så lenge jeg underkaster meg hans retningslinjer, slik Satan ønsker å fremstille ham. Satan vil helst at vi oppfatter Gud som streng og kravstor og at vi skal oppføre oss som treller, med mindre han kan overbevise oss om at Gud ikke er verd vår tilbedelse.

Formuleringer som den nevnte overskriften, smaker for mye av lovtrelldom for meg. Den får meg til å tenke på krav og straff uten ubetinget underkastelse.

Når jeg snakker med andre om disse tingene, forsøker jeg å unngå å snakke om «Guds lov», «Guds bud» og «Guds forskrifter» – jeg forsøker i stedet å snakke om Guds 10 gode råd og Guds veiledninger.

Og når jeg vet, at Gud har skapt meg, må jeg jo være dum om jeg ikke også skjønner at hans råd om hvordan jeg lever mitt liv, er verd å følge.

Og det er av to grunner:

1. Jeg kan glede min beste venn ved å gjøre noe han setter pris på. 2. Å følge ham, er til beste for meg selv også – og en glede for min venn.

Så jeg skulle ønske at overskriften i ovennevnte referat hadde vært: Å følge Faderens råd er viktigst.

Kristensen, Mjøndalen

Ivan

NY!

Gavetips!

Flotte gaveideer til noen du er glad i – eller kanskje til deg selv? Her finner du noe for enhver smak og til alle aldre.

Sue Radd

Mat som medisin – kjøkkenveien til et friskere liv

Kr

Her starter du på et godt og sunt liv Med disse 150 lekre vegetariske oppskriftene kan du gjøre deg selv og din familie en tjeneste. For med den riktige maten kan du ta opp kampen mot de ernæringsmessige årsakene til våre vanligste kroniske lidelser.

Sukeshinie Goonatilleke

Reformasjonens heltemodige kvinner

Reformasjonen ble ledet av menn som Luther, Calvin og Zwingli, som revolusjonerte deres verden – og vår. Men det var også mange bemerkelsesverdige kvinner som fryktløst trosset forutinntatte meninger og tradisjoner idet de var fast bestemt på å følge Guds ord. Deres eksempel kan inspirere oss til å stå opp for vår tro.

George R. Knight Vend ditt blikk opp mot Jesus

Denne andaktsboken gir deg anledning til å tilbringe et år sammen med Jesus, idet den tar deg steg for steg fra hans evige fortid, gjennom hans liv på jorden og hans himmelske tjeneste, og inn i den evige fremtiden som vi vil dele med ham.

Kr 379

INNBUNDET

Kr 449

INNBUNDET

ISBN 978-82-7007-479-2 396 SIDER VARENR. 3498

Flotte ressurser fra SABU:

MEMORY – Norske dyrespor «Memory med norske dyr er et morsomt og lærerikt memoryspill der man skal koble et dyr med dyrets kjennetegn. Det har speidermerket bak på alle kortene, men kan fint brukes til andre formål.»

Kr 100 + porto

RESSURSVARE 20120

Par-kort

«En vakker gave-eske full av spennende, morsomme og viktige samtalestartere. Den perfekte julegaven til et par du er glad i eller til dere selv!»

Kr 50 + porto

RESSURSVARE 30199

Jesu

mirakler

Jesus mens han hjelper mennesker i nød ved å gjøre fantastiske mirakler. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser på sin vei?

Den første julen / The First Christmas

La barna lære Bibelvers mens de legger puslespill. Motivet på dette puslespillet er baby-Jesus med Maria og Josef i stallen, sammen med de tre vise menn. Historien bygger på Lukas 2 og Matteus 2. Spillet har 200 brikker og er beregnet for barn fra 8 år og oppover, og gjerne voksne også. Bibelteksten på bildet er på engelsk.

Andrew Newton Juniorbibelen

Juniorbibelen inneholder et utvalg fortellinger fra 1. Mosebok til Åpenbaringen, som gir et bredt overblikk over Guds ord. Fantastiske fargeillustrasjoner underbygger og levendegjør historiene. Bakerst i boken er det flere sider med nyttig veiledning, lesehjelp og plass for notater. Historiene i Juniorbibelen er gjenfortalt på et språk som er tillpasset barn fra ca 8 til 12+ år.

Vi gratulerer!

95 år Greta Draget

Moss menighet, 20. des.

Erna Lie

Stavanger menighet, 9. jan.

90 år Miriam Astrid Kleiven Mosjøen menighet, 15. des.

85 år Bjørnsten Petter Arntsen

Tyrifjord menighet, 13. des.

80 år Lillian Fransiska Løfgren Kirkenes menighet, 10. des.

Egil Hilmar Thorvaldsen Oslo, Ulsrud menighet, 12. des.

Elsie Ann Bettum Olsen Sør-Karmøy menighet, 15. des.

Einar Holm

Gjøvik menighet, 18. des.

Gerd Kirsten Haugen Grenland menighet, 20. des. Grethe Fosse Rosendal Sandefjord menighet, 21. des. Birgith Lyngvær Trondheim menighet, 25. des. Kirsten Heiden Kristiansand menighet, 2. jan. Marie-Luise Saunes Ålesund menighet, 8. jan.

75 år Roar Winston Nyen Mjøndalen menighet, 10. des. Per Einar Svensen Mjøndalen menighet, 14. des. Sverre Aasen Haugesund menighet, 14. des. Veslemøy Irene Weist Halden menighet, 23. des. Seija Annikki Grønning Trondheim menighet, 1. jan. Werner Rusch Skotselv menighet, 8. jan.

70 år Judith Johanna Tørresdal Haugesund menighet, 19. des. Arild Bjørndahl Viksand Tønsberg menighet, 29. des. Hanne Brødsgaard Berntsen Tyrifjord menighet, 31. des.

Åremålsdager fra 70 år blir annonsert i Adventnytt hvis vi vet om din fødselsdato. Ønsker du ikke at fødselsdagen skal nevnes, så gi beskjed senest tre måneder før til post@adventnytt.no eller ring Atle Haugen, 976 69 368

Vi minnes

Helge Ernst Grønning, Steigen menighet, døde den 2. oktober, 78 år gammel. Helge ble født den 5. april i 1944, året før 2. verdenskrig tok slutt. Foreldrene, Anny og Einar Grønning, bodde i Steigen der Helge vokste opp som eldstemann av tre søsken, Arne, Oddvar og Svanhild. De hadde et småbruk, men senere begynte også far, Einar, å kolportere ved å selge bøker og Sunnhetsbladet

Helge reiste til Østlandet for å gå på Tyrifjord høyere skole. Der ble han også døpt av Trygve Åsheim den 13.05.1961.

Helge ble selv bonde, og jobbet på Bodin gård i Bodø helt til han ble pensjonist. Han hadde stor interesse for dyr og naturen, og var en utrolig dyktig og kunnskapsrik bonde. Han var den politiet i Bodø ringte til hvis dyr var på avveie, og han visste alltid hvem dyrene tilhørte. Med kona Gunn, fikk han etter hvert to døtre, Line og Hege, og han fikk også en bonussønn, Thomas. Familien beskriver Helge som en snill og vennlig person som aldri sa noe vondt om noen. Han var lun og koselig og hadde alltid et glimt i øyet. Han elsket å leke med barna, og etter hvert også barnebarna som det ble syv av. Ti dager før han døde fikk han en alvorlig kreftdiagnose, og også beskjed om at det ikke fantes noen behandling han ville tåle. Det var en voldsomt tung beskjed å få, men familien samlet seg raskt rundt ham og var der sammen med ham dag og natt de siste dagene han levde. Helge døde på Malvik utenfor Trondheim. Begravelsen fant sted i Bodin kirke i Bodø den 13. oktober, der undertegnede som også var Helges niese, forrettet. Vi lyser fred over Helge Grønnings minne. May Anette Stølen Tallini

Inger Kristoffersen, Ulsrud menighet, sovnet stille inn den 15. september 2022, hun ble 69 år. Inger vokste opp i en fiskerfamilie på Ulvøya i indre Oslofjord sammen med to eldre brødre. I ung alder valgte hun å flytte til London hvor hun fikk jobb som ekspeditør på Harrods. Tilbake i Norge møtte hun sin Inge, og de giftet seg og bosatte seg på Kampen i Oslo. Sammen har de to barn, Eivind og Jon. Inger tok utdannelse som teknisk tegner og ble en del av Inges arkitektkontor. Inger var en høyt verdsatt ektefelle, kollega og mamma. Hun var også en god samtalepartner.

For ni år siden mistet Inger sin Inge. Selv var hun nyoperert for kreft, og fikk også kort tid etter ett tilbakefall. I denne perioden var hun søkende og fikk også sin erfaring med Gud. Det gav henne en enorm styrke, ro og trygghet. Gud hadde vist henne de troendes dåp, så hun oppsøkte derfor Frikirken på Kampen og ble voksendøpt der. Inger mente selv at Gud hadde grepet inn i hennes liv og ledet henne til Adventistkirken. Hun ble tatt opp ved trosbekjennelse i Betel menighet i Oslo den 17. desember i 2017. Året etter flyttet hun sitt medlemskap til Ulsrud menighet. Menigheten betydde mye for henne, og hun knyttet mange nære bånd, på tvers av alder og bakgrunn. Inger var ivrig med i menighetens aktiviteter, og hun var veldig interessert i å lære mer om Bibelen og dens budskap. Hun brant for å dele med andre det Gud hadde vist henne, og Gud gav henne frimodighet til å vitne for andre hun kom i kontakt med. Inger hadde overgitt seg i Jesu hender og så veldig frem til å få møte Jesus når han kommer.

Da kreften kom tilbake for tredje gang kunne ikke legene gjøre noe annet enn å bremse utviklingen. Inger ønsket da å komme nærmere familien, og de fant en fin ordning hvor hun tidvis bodde hos Jon og tidvis hos Eivind. Den siste uken var hun på Hospice Stabekk, hvor hun sovnet stille inn med familien rundt seg. Bisettelsen var fra Adventistkirken på Ulsrud den 23. september, hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Inger Kristoffersens gode minne.

Øystein Hogganvik

Gi noen du kjenner en kjempegod klem. Gå ut og plukk søppel.

Send et kort eller brev i posten til noen det er lenge siden du møtte. Lær å si tusen takk på minst 4 språk. Hvilken julesang er din favoritt? Lytt og syng! Hva setter

En god gave

Av Victor Marley

Det er mange gode gaver du kan gi til deg selv og familien, men en av de aller viktigste må være daglige andakter. Et daglig kontaktpunkt med Gud, er som et kompass i en kaotisk verden og et lys i mørket.

Tanken om å få til en andakt i tillegg til alt annet som skjer i løpet av en dag kan være overveldende. Det var ikke perfekt hos oss når barna våre var små. I begynnelsen hadde vi ambisjoner som viste seg å være for høye. Det er mye en familie skal gjennom i løpet av en dag. Til slutt, etter et familieråd der barna våre også ble konsultert, fant vi en rutine som fungerte for oss. Vi hadde andakt hver morgen under frokost. Vi brukte stort sett andaktsbøker skrevet for den alderen våre barn var i. Men vi klarte også å lese gjennom Maxwells Bibelens beste, ja, alle 10 bøkene.

Barna var noen ganger rastløse, noen ganger trøtte, noen ganger i dårlig humør. (Er det nå jeg skal innrømme at det var dager vi voksne også var trøtte og i dårlig humør…?) Noen ganger var jeg usikker på hvor mye av andakten som ble hørt. Men jeg vet at noe kom gjennom. Og for alle de frustrerende dagene, var det gode dager hvor vi fikk til en liten samtale under frokosten om Gud, livet og troen.

Disse korte andaktene ble avsluttet ved at en av oss ba. Vi var fem stykker, så på ukedagene hadde vi hver vår dag hvor vi

ba. Tanken var at barna skulle øve seg på å be. Jeg tror de er takknemlig for det nå når de er voksne. Det ble mer virkelig for dem ved at de også kunne delta.

Når jeg nå ser tilbake, så tenker jeg at innholdet i andaktene var viktig. Men kanskje var selve rutinen viktigere? Hver ukedag hadde vi som en familie et kon-

Gjør noe fint med andakten nå i adventstiden.

taktpunkt med Gud. Både store og små ble minnet om at Gud ønsker å høre fra oss. Han ønsker å være en del av hverdagen vår. Vi fikk oppleve en liten time-out og en åndelig virkelighet. Det var bra for barna, men også bra for oss som familie. Vi opplevde felleskap, og at vi var sammen om troen.

Vi snakker ofte om viktigheten av personlig andakt. Det er viktig å lese Bibelen. Det er viktig å be. Men å snakke om det, er ikke i nærheten av så påvirkningsfullt som når vi modellerer det. Gjennom familieandakten tror jeg at vi gir våre barn en gave som varer livet ut. En gave som de kommer til å sett pris på. Et redskap som vil hjelpe dem også gjennom et liv i en verden som

er stadig mer preget av forandringer og usikkerhet.

Om de bruker den gaven når de blir voksne er selvfølgelig opp til dem, men som foreldre, kan vi i hvert fall gi dem det valget ved å prioritere familieandakt. Vi kan gi dem et redskap som vi håper de bruker regelmessig. Men selv om de skulle bruke redskapet sjeldent, er det bedre at de har det redskapet enn om de aldri hadde opplevd det.

Det er noen som leser dette som aldri opplevde familieandakter i oppveksten, men som nå har barn selv. Jeg vil oppmuntre deg på det sterkeste å introdusere det som en ny familietradisjon. Gi dine barn den gaven du ikke fikk. Det blir en velsignelse for både deg og barna.

Vi tenker mye på Jesus i advents- og juletiden. Så kanskje det er et godt tidspunkt å enten fornye, eller å komme i gang med familieandakt. Er du singel, kan du også gjør noe fint med bibelen i denne tiden. Er dere et par, vil det være en styrke om dere kan være sammen om en andakt i hverdagen. Gjør noe fint med andakten nå i adventstiden, så er du allerede i gang med en god vane for det nye året.

Jeg ønsker deg en god adventstid, og velsignet jul.

sist

Victor Marley er leder for Adventistkirken i Norge.