AKTUELT
Litt kirurgisk historie - II INGE GLAMBEK KORREPONDANSE: INGE.GLAMBEK@HARALDSPLASS.NO
Gjennom hele historien ser vi, med unntak av tiden fra den franske revolusjon frem til vår tid, at det har vært store ulikheter mellom kirurger og leger. I vår urolige tid kan det være interessant å se på denne historien. Dette er andre artikkel som handler om kirurgi i senmiddelalderen. Forrige artikkel omhandlet kirurgi frem til Claudius
av den oppfatning at medisin og kirurgi var uatskillelige.
Galenos (131-200). Hans forståelse for sykdom, fysiologi
Han skrev (engelsk oversettelse): «Good Lord, why should
og anatomi var preget av manglende anatomisk og fysio-
there be such a great difference between an internal doc-
logisk forståelse, men ble likevel grunnlaget for kirurgi
tor and a surgeon? Keep well in mind that nobody can be-
og medisin opp til renessansen. Han ble hele tiden refe-
come a good internist without any knowledge of surgery,
rert til, selv om det allerede i senmiddelalderen (1300-
and conversely: nobody can become a good surgeon who
1500) begynte å komme mer nyansert og oppdatert kunn-
knows nothing about medicine.”
skap. Bakgrunnen for denne stillstanden var et pavelig dekret fra 1135 eller 1163, det angis litt ulikt. Dette forbød
Lanfranc stilte strenge krav til kirurgene, antagelig med
disseksjon, egentlig også kirurgi på levende mennesker,
god grunn: En kirurg skulle være begavet, være i stand
men gjaldt bare legene som var tilknyttet klostre og kir-
til å lese medisinske skrifter kritisk, være bevandret i
ker. Kirurgi var av og til livsviktig, men var overlatt til
filosofi og logikk, kunne argumentere og formulere seg
lekfolk, kvakksalvere og uutdannete bartskjærer og felt-
godt. Han skulle være ydmyk og samtidig modig, men
skjærer.
ikke dumdristig. Til alt overmål måtte han også holde seg i god form og være velstelt.
Arabisk medisin lå litt foran den europeiske, og var den som først anerkjente kirurgi som eget fagfelt. Riktignok
Henri de Mondeville (f.1260) etterfulgte Lanfranc på hans
med en lavere rang enn medisinen. Abu Ali al-Husain ibn
lærested. Også han skrev egen lærebok i kirurgi, men
Abdullah ibn Sina (Avicenna) (980–1037) så på kirurgene
denne videreførte fortsatt Galenos og Avicennas feilopp-
som et nødvendig onde. Arabisk medisin var grunnlaget
fatninger. Det pavelige dekret mot å skjære i mennesker
for den medisinske skolen i Cordoba, Sevilla og Toledo.
og forbudet mot autopsier hindret fortsatt den anatomis-
I Cordoba skrev professoren Abu`l Quasim (Albucasis)
ke undervisningen. Men i det andre bindet som handler
(926–1013) den foreløpig eneste læreboken på arabisk,
om sårheling, er Henri virkelig forut for sin tid. Hans tan-
som omhandlet kirurgi som eget tema. Han klagde på en
ker skulle dermed ikke få gjennomslag i samtidens medi-
nesten total mangel på utdannete kirurger og beskrev fle-
sinske miljø. Han mente at sår skulle tilhele i rene omgi-
re fatale eksempler på kirurgisk inkompetanse.
velser. Puss måtte dreneres fordi sår tilhelte bedre uten puss, fremmedlegemer måtte fjernes, blødninger måtte
TRE BANEBRYTENDE KIRURGER I FRANKRIKE
stoppes, og sårene måtte lukkes så langt som det var tek-
Frankrike er på mange måter den europeiske kirurgiens
nisk mulig. Dette er selvsagt for oss i dag, men langt fra
vugge, og det landet der kirurger først ble forsøkt løftet
selvsagt på denne tiden. Når det gjaldt blodstillingen, var
opp i anseelse som kunne sammenlignes med medisiner-
kauterisering fortsatt den mest brukte metoden.
nes. I hvert fall nesten. Det var fire store kirurger som bidro aktivt og bevisst til dette.
Henri var ikke redd for å forlange solide salærer for sin kirurgi, vel å merke hvis den var utført på rike som han
Den første var Guido Lanfranchi (d. 1315), opprinnelig
anså hadde råd til det. Fattige behandlet han ofte uten
italiener. Lanfranc, som han ble hetende i Frankrike, var
betaling, men for Henri var det å ta skikkelig betalt en del
236 I KIRURGEN 3-2021
