den demokratiske styringskjeden – fra valg til velferd
Den demokratiske styringskjeden og det norske demokratiet Figur 1 viser en meget enkel, modifisert utgave av Johan P. Olsens styringskjede, slik han presenterte den i 1978. Han benyttet begrepet den parlamentariske styringskjeden. Når vi benytter begrepet «demokratisk styringskjede» som en gjennomgående betegnelse, er det fordi vi ønsker å legge det samme perspektivet på styringssystemet både lokalt, i fylkeskommuner og kommuner. I et demokrati er folket utgangspunktet for all politisk autoritet. Selv om man kan ha ulike former for demokrati – fra direkte demokratier som vi kjenner det fra antikkens Hellas, til dagens representative demokratier – skal makten til syvende og sist ligge hos folket. Ettersom det er krevende å praktisere direkte demokrati i moderne, komplekse samfunn, og krevende for velgerne å ha god oversikt og formeninger om alle saker som angår dem, utnevner folket gjennom valg representanter som skal styre på dets vegne. At det arrangeres periodiske valg, er en nødvendig betingelse for demokrati, men det er ikke ensbetydende med at vi har et velfungerende demokrati. Det avholdes valg i mange land som slett ikke kan karakteriseres som demokratier. Valg i seg selv er ikke nok, men valgsystemet er én viktig faktor som påvirker den demokratiske styringskjeden. Figur 1.1: Den demokratiske styringskjeden – nasjonalt og lokalt. Modifisert etter J.P. Olsen (1978, s. 24). Sentrale politiske organer: Regjeringen Fylkesutvalg/fylkesråd Formannskap/kommuneråd
Folkevalgt forsamling: Stortinget Fylkesting Kommunestyret
Det administrative apparatet: Statsadministrasjon Fylkesadministrasjon Kommuneadministrasjon
Det suverene folk: grunnlag for all politisk autoritet
15
