den demokratiske styringskjeden – fra valg til velferd
munen har valgt en parlamentarisk styringsmodell. Som på nasjonalt nivå betjenes politikerne av en administrasjon, den fylkeskommunale eller kommunale administrasjonen, og også lokalt er det opprettet mange offentlige selskaper og foretak de senere årene. Styringskjeden er sluttet når folket på bakgrunn av tilfredsheten med politikere, tiltak og tjenester igjen velger hvilke politikere som skal få plass på Stortinget, i fylkesting og kommunestyrer. Slik kan den demokratiske styringskjeden ideelt sett ses som et selvregulerende system som sikrer at folkets ønsker og behov avspeiles i offentlige beslutninger og tjenester (Olsen 1978). En mer overordnet teoretisk innfallsvinkel er å betrakte den demokratiske styringskjeden som en delegeringskjede, inspirert av økonomisk teori.
Den demokratiske styringskjeden som delegeringskjede Teoretisk sett kan den demokratiske styringskjeden ses på som en delegeringskjede (Rasch 2016; Grindheim mfl. 2017). Å delegere betyr å «gi myndighet til å opptre på ens vegne» (Bokmålsordboken). I økonomisk orientert teori vil den som gir makt og myndighet, omtales som prinsipalen. Ordet stammer fra det latinske princeps, som betyr leder eller førstemann. Den som får myndighet til å opptre på prinsipalens vegne, kalles agenten. Samtidig kan prinsipalen stille agentene til ansvar for hvordan de oppfører seg. Den demokratiske styringskjeden kan altså sies å bestå av delegering og ansvarliggjøring (delegation og accountability). I et demokrati er det befolkningen som er prinsipalen, og de delegerer sin makt til politikerne, som er agenten. Befolkningen holder så politikerne ansvarlige gjennom valg. Et tilbakevendende tema er hvordan prinsipalen kan stole på at agenten handler i tråd med det prinsipalen ønsker. Det kan være trekk ved agenten man ikke vet om (skjult informasjon). Man har rett og slett ikke fullstendig oversikt over agentens holdninger i alle relevante saker. Når velgerne stemmer representanter inn på Stortinget, vet de for eksempel ikke hva representantene mener om saker som ennå ikke er satt på dagsorden. Når folk stemte ved stortingsvalget i 2017, visste de for eksempel ikke hvordan politikerne ville forholde seg til metoo-kampanjen, som kom noen måneder etter valget. De visste heller ikke hvordan politikere fra ulike partier ville møte koronapandemien, som skulle dominere den politiske dagsorden i årene 2020 og 2021. Ved stortingsvalget 2021 trodde de fleste at pandemien 17
