kapittel 1
I kapittel 2 omtales de ulike samfunnssektorene: offentlig, privat og frivillig sektor. Kapittel 3 handler om inntakssiden i politikken; den demokratiske meningsdannelsen. Det er det vi har kalt agendasetting. I kapittel 4 dreier det seg om valgsystemet. Kapittel 5 og 6 omhandler henholdsvis Stortinget og regjeringen, både oppbygning og virkemåte på disse statsinstitusjonene samt hvordan de har utviklet seg over tid. Kapittel 7 dreier seg om den statlige sentralforvaltningen, både departementer, direktorater og tilsyn. Her ser vi også nærmere på statlige foretak og selskaper. Kapittel 8 handler om hvorfor vi har kommuner og fylkeskommuner. I kapittel 9 ser vi nærmere på de politiske og administrative organene på lokalt nivå. Kapittel 10 handler om reformer og utviklingstrekk i offentlig sektor. Vi runder av boken i kapittel 11 med å reflektere over hvordan den demokratiske styringskjeden fungerer i møte med ulike kriser. Det siste tiåret har vært et tiår der det norske styringssystemet er blitt stilt overfor flere utfordrende krisesituasjoner. Siden boken kom ut første gang i 2018, har Norge vært gjennom koronapandemien, og da denne var på hell, ble den etterfulgt av Russlands angrep på Ukraina vinteren 2022, som fikk konsekvenser for Norge, blant annet gjennom økt tilstrømming av flyktninger. En slik uventet og stor flyktningestrøm opplevde Norge også i 2015, da svært mange flyktninger fra Syria og andre deler av Midtøsten, Afrika, Asia og Balkan kom til Norge i løpet av kort tid. Og sist, men ikke minst var det i 2021 ti år siden terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya. I hele dette tiåret har dessuten klimakrisen påvirket samfunnet – mer «snikende» enn de plutselige hendelsene – men etter hvert også med tydelige og merkbare konsekvenser. I kapittel 11 ser vi nærmere på disse krisene. Boken konsentrerer seg om det norske styringssystemet. Overnasjonale nivåer, som EU, legger klare føringer på den nasjonale politikken. Vi har imidlertid valgt ikke å behandle de overnasjonale nivåene i denne boken, bare konstatere at overnasjonale føringer kan påvirke «spillerommet» for det norske demokratiet. Den empiriske referanserammen er også norsk i den forstand at vi ikke har en systematisk sammenligning med andre land. Referanser til styringssystemer i andre land er kun inkludert enkelte steder for å sette vårt system i perspektiv. Boken fokuserer dessuten mer på organiseringen av offentlig virksomhet enn på selve innholdet i politikken. Dette er også et bevisst valg. De politiske og administrative institusjonene er «grunnmuren» i et demokratisk samfunn. Vi mener det er viktigst at en innføringsbok som denne presenterer grunnmuren 32
