ST. PRP. 42 – KONSEKVENSER
02_88.qxd
17-09-04
11:05
Side 24
FRA MFU TIL IVB –
EN KOMMUNIKASJONS M I disse dager legger Forsvarsministeren frem Iverksettingsbrevet for forsvarssektoren for perioden 2005 – 2008. Dokumentet angir hovedretningen for den videre moderniseringen av Forsvaret og bygger i
TEKST: Seniorrådgiver MFU
Christian Bugge Hjort Forsvarsstaben
I
Iverksettingsbrevet er konsekvensen av en prosess som startet med Forsvarsstudien, en prosess som er radikal i den forstand at den angir en helt ny retning for Forsvaret – et nytt Forsvarskonsept. Samtidig med å endre på Forsvarets innretning har målet vært å oppnå en vesentlig rasjonalisering, kanskje den største i noen offentlig bedrift her i landet. For oss som har arbeidet med MFU har det vært et poeng å profilere prosessen som en fornyelsesprosess like mye som en rasjonaliseringsprosess. Begge deler representerer en kommunikasjonsmessig utfordring fordi endringene er dyptgripende, går så raskt og har så store konsekvenser at det er vanskelig å følge med – både for dem som setter rammer for vår virksomhet og for Forsvarets personell. Dette innebærer en risiko av flere grunner.
FOKUS PÅ INVOLVERING For det første risikerer vi at medarbeidere og ledere på forskjellige nivåer ikke tilegner seg den tilstrekkelige forståelse for hvorfor endringene skal gjennomføres, selv om Forsvarssjefen satte intern forankring som punkt én på dagsorden under MFU 03. Vi satset mye på
24 LUFTLED
nr. 3 september 2004
hovedsak på Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning og Stortingsproposisjon nr. 42, som ble behandlet i Stortinget like før sommeren.
involvering, både gjennom selve arbeidet med delutredningene og ved bruk av dialogmøter, debattsider på intranett, artikler, brosjyrer, trykksaker og andre hjelpemidler i kommunikasjonsarbeidet. Det sier seg selv at manglende forståelse – og dermed manglende aksept internt – kan føre til at prosessen ikke går så raskt som man har tenkt seg. Når de beslutninger man har lagt opp til – og som mange for så vidt i prinsippet har akseptert – slår tilbake med full tyngde i form av nedtrekk, nedleggelser, endinger i organisasjon og rammebetingelser, ja da betyr dette at vi har en kommunikasjonsmessig utfordring. Personlig er jeg overbevist om at vi med MFU og IVB får et langt mer effektivt og relevant Forsvar. Men for å komme dit i det tempo som forespeiles er vi avhengig av fortsatt å bruke vesentlige ressurser på intern dialog, informasjon, og motivasjon. I den sammenheng må den enkelte leder ta et valg: Er jeg med eller er jeg ikke? Dersom lederne ikke er med, og uten fortsatt sterk fokus på dialog og kommunikasjon, er jeg redd for at det i tillegg til å svekke vår evne til å iverksette, får konsekvenser i forhold til hvordan vi oppfattes av omverdenen, noe som ikke akkurat bidrar til å sikre etaten de nødvendige fremtidige forsvarsmilliarder. Det hurtige tempoet og de radikale endringene representerer en annen kommunikasjonsmessig utfordring der
man kan stille spørsmålet: Har omverden, det vil si opinionen og de som er med på å sette rammebetingelsene for Forsvaret, forstått hvilke endringer som må til? Med andre ord: Har de tatt inn over seg det nye forsvarskonseptet?
OMFATTENDE FORANKRINGSARBEID I MFU 03 la vi sterk vekt på å forklare drivkreftene bak endringene: Vi sa at trusselbildet har forandret seg. Vi sa at den sikkerhetspolitiske, økonomiske, teknologiske, sosiale og samfunnsmessige utviklingen betinger et nytt forsvar tuftet på nye prinsipper. Vi sa at Forsvaret trengte en ny struktur for å bli relevant. Da Forsvarsministeren la frem Stortingsproposisjon nr. 42 var det mange oppfatninger rundt disse spørsmålene. Mer eller mindre kvalifiserte. Uten en forsvarskomité som var særdeles godt forberedt og rustet til å ta stilling, og uten et omfattende informasjons-, forankrings- og opplysningsarbeid forut for beslutningene – i regi av MFU, senere også Forsvarsdepartementet – er jeg redd for at beslutningene og dermed Forsvarets fremtid kunne sett annerledes ut. Konseptet, slik det ble vedtatt i Stortinget, var i det alt vesentlige inntakt, bortsett fra noen endringer i forhold til lokalisering og selvsagt det faktum at Forsvarets medarbeidere tapte oppsigelsesvernet, et tap som oppleves som smertelig og urimelig.
