ST. PRP. 42 – KONSEKVENSER
02_88.qxd
17-09-04
11:05
Side 34
BASEDRIFT – STRATEGISKE VALG I FR GIL har nedsatt en arbeidsgruppe for å se på Luftforsvarets fremtidige driftsmønster. Dette arbeidet tar utgangspunkt i Føniks og har fått det slående navnet Føniks 2. I denne
TEKST: Kaptein
Tom Robert Elvebu Sjef forvaltningsstøtteskvadron Gardermoen flystasjon
N
NATO definerer base som “Et område som tjener til utgangspunkt for en hærs, flåtes eller flystyrkes operasjoner, og hvorfra den får sine tilførsler av drivstoff, proviant, ammunisjon, personell m.m.” Historisk sett har basene hatt en strategisk betydning i invasjonsforsvaret av Norge, men denne betydningen tillegges ikke særlig vekt lengre. Lokalisering av basene virker å være fundamentert på faktorer som økonomi, operasjonelle hensyn og distriktspolitikk. Luftforsvarsstaben gjennom bakkeoperativt inspektorat klassifiserer Luftforsvarets baser som type A, B og C baser. A basene er hovedbasene (Bodø og Ørland). B basene er de såkalte kompakte basene, hvor det er begrenset med militære operasjoner, dette er Bardufoss, Rygge og Andøya. Type C er det som er kalt satellittbaser hvor det er en sivil flyplass med militær virksomhet (Sola, Banak og Gardermoen). A-basene i Luftforsvaret blir kalt hangarskip! Dette synes jeg gir et feil bilde, da
artikkelen vil jeg forsøke å berøre ett av områdene Føniks 2 skal se nærmere på, nemlig basestruktur og basedrift.
hangarskipene har 3 – 4 ganger større slagkraft enn våre A-baser. Dette indikerer manglende samsvar mellom ambisjoner og virkelighetsoppfatning, noe som etter min mening har preget Forsvaret de siste årene.
BASESTRUKTUREN ER FOR STOR Jeg tror fremtidens basestruktur vil være betydelig mindre enn den er i dag. Investeringsbudsjettene skal økes og driftsutgiftene skal gå betydelig ned. I et 10 – 15 års perspektiv vil jeg anta det er riktig å spørre hvorvidt Forsvaret vil ha råd til å operere med mer enn en jagerflybase og om man har råd til å opprettholde inspektorater og skoleavdelinger på egne stasjoner. Kanskje vil fremtidens luftforsvar bestå av en hovedbase og en rekke øvings- og deployeringsbaser, som benyttes etter behov (av mønster fra 330 skvadronen). De personellmessige konsekvensene med en slik løsning er dramatiske, men jeg tror dette vil fremtvinge seg på grunn av de økonomiske rammevilkårene. Luftforsvaret kan heller ikke ensidig anbefale hvordan basestrukturen skal være. Det påligger Luftforsvaret et ansvar for at FLO kan driftes så effektivt
FIG 1: Kommandørkaptein Thomas Wedervang ved Luftforsvaret forvaltningsseminar mars 2004.
34 LUFTLED
nr. 3 september 2004
som mulig. Jeg har inntrykk av at enkelte i Luftforsvaret tror utgiftene til Luftforsvaret forsvinner i det øyeblikket man overfører dem til FLO. Dette er den berømte slangen som spiser seg i halen. Alle oppdrag vi overfører til FLO betaler forsvarsgrenene for gjennom samhandlingsavtalene. Hvis for eksempel Luftforsvaret velger å drifte på et sted hvor dette medfører økte utgifter for FLO, vil Luftforsvaret måtte dekke disse kostnadene i sin drift. Et nært samarbeid med FLO er nøkkelen til hvordan driften av Luftforsvaret kan gjøres enda mer effektivt. Dagens konsepter muliggjør operasjoner stort sett hvor som helst i verden og kampenhetene blir mindre og mindre avhengige av den nasjonale basestrukturen. Basestrukturen i seg selv har ingen egenverdi, men stor verdi sammen med en kampenhet. Basedriften må derfor trenes til å kunne medfølge kampenhetene hvor disse opererer fra. Figur 1 synes jeg godt illustrerer fremtidens basedrift og forvaltning. Den viser at man har kampenheter, med en faglig tilknytning til de forskjellige fagmiljøene. Disse understøttes av operativ
