STOFF #60

VIL DU VÆRE MED I STOFF?

39

ansvarlig redaktør Oskar Haltbrekken Tveitdal

samfunnsredaktør Jørgen Sjeggestad

kulturredaktør Borghild Rangnes Homlong

fotoredaktør Martin Archer Dreyer

nettredaktør Nike Söderström Sager

illustrasjonsansvarlig Søkes!

art director Marie Reike

some-ansvarlig

redaksjonen

Nike Söderström Sager

Mads Bertelsen Reis

Simen Tomren Grip

Anniken Phillipps, Astri Nyaas, Christian Midtun, Fay Arentz-Hansen, Hallvard

Hegland Øvstebø, Hauk Fevang, Hedda Terjesen Mossin, Hermann Stange Jenssen, Ingeborg Håvarstein Andersen, Jose ne Gjerde, Julie Strand Klausen, Kamilla Ellingsen, Maja Elfrida Reseland, Mari Evjen, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Simen Tomren Grip

foto Ada Harboe, Daniel Jin Heggelund, Terkel Eikemo, Jonas Johannessen Eian, Mads Bertelsen Reis

grafikere/ illustrasjon

Anna-Lena Frosch, Haruna Inagaki, Julia Jagemann, Kais Chaouch, Kristine Sundsdal, Maria Hanset Demdal, Marie Haugen, Nadja

Asghar

daglig leder Søkes!

styreleder Nina Thuestad Forus

Forside Marie Haugen

publiseringsdato 22.02.2023

trykkedato 21.02.2023

trykkeri Schibsted Trykk

PÅ TAMPEN AV LITTERATURHUSDEBATTEN

Det har vært ei litta debatt om Litteraturhuset i anledning dets 10-årsjubileum. Lever de opp til forventning og rolle? Er de i overkant eller underkant begeistra for Bergens litteraturelite? Med uttalt ambisjon om å være et kulturmagasin (kritisk sådan), bør vi de nitivt slenge oss på.

Men først må vi nt takke Litteraturhuset for en riktig så n n jubileumsfest. Det var stor stas for et lite studentmagasin å bli invitert. Utsøkt ngermat og gratis cava blant celebre gjester overgår mange, om ikke de este, lørdagskvelder vi har begitt oss ut på. For ikke å snakke om bandet hyret inn for anledningen, som velvillig tok imot requests fra oss. Takk for det! Aldri har det vel blitt danset så hardt på et litteraturhus noen gang! Også var det jo interessante taler og sånt da. Må ikke glemme det. Vi koste oss gløgg!

Eller, det må jo kanskje sies: Det gikk uheldigvis litt galt for en av oss (om det skyldes i overkant mye gratis cava, eller feiltilberedning av blåskjell undertegnede vartet opp med i forkant, vites ikke). Vedkommende måtte jaffal spy. Men skal hilse og si at bedre spyfasiliteter kan du se langt etter! Og når attpåtil en kjent kulturpersonlighet var vitne til ens harde oppstøt fra sidebåsen, er det jo egentlig litt dritkult! Eller, kanskje ikke for kulturpersonligheten da.

Uansett: Takk for minnerik opplevelse! Nå over til saken. For jubileer er ikke tida utelukkende for fest og påskjønnelser. Det er også en tid for tilbakeblikk og møysommelig evaluering.

Blant de som var hardest i sin evaluering var Tomas Espedal. Han fant rett og slett ut at huset var «helt dødt». Skjønt, hans påfølgende begrunnelse skjønte vi ikke helt. Var noe greier om småborgerlighet og at vi har universitet her i byen og at det er bra og ja og ha. Også kom han med noen ertende stikk til bygdeforfatterne Olaug Nilsen og Agnes Ravatn. Hvorpå Nilsen i et Facebook-innlegg impliserte at Espedal kanskje led av «small dick energy».

Men man bør kanskje egentlig holde seg for god for sånn persondebatt. Blir liksom så dumt, begge veier. Må få på no’ skikkelig evaluering. Heve blikket litt. Typ sånn her:

For hva er i egentlighetens navn Litteraturhusets egentlige rolle, egentlig? Hyggeplass for vindrikkende kulturkjerringer og -gubber, ivrig lyttende til kjendisprofessorer med ngeren på pulsen til samtida? Yndet arnested for spente debutanter utenfor de etablerte litterære kretser? En samlende og utfordrende institusjon, samt essensiell verge for det offentlige ordskiftet, et ordskifte som ikke rent sjeldent kritiseres for å gå av skaftet? Eller (hør på den her!): En kapitalistisk konstruksjon, som i nyliberalistisk ånd velvillig stiller opp som salgsarena for forlagene, en gallions gur for smaksmonopolet? (Ouf, den siste der var det svung over! Tenk litt på den!)

Men som leser av Stoff er du nok alt invidd og i besittelse av skarpe svar her. Vi nøyer oss istedenfor med en oppfordring som vi tør påstå vil resultere i umiddelbar effekt hva både omdømme og oppmøte angår: Billigere øl! (Shoutout til Henning Bergsvåg som maste om dette allerede ved oppstart). Gjerne også en studentpris, om dere vil holde det inkluderende, sånn helt på ekte. Skal dere ikke være et litteraturhus for alle? Da stiller vi opp, da! Alle som én. Kanskje vi til og med kan danse litt igjen – det hadde jo alle vært tjent med.

Men det bør sies: Vi forholder oss såpass høykulturelle og tilrår å ikke senke prisene for meget. Kan ikke bli helt Heidis heller. Hvordan skulle det da gå med de bekvemme spyfasilitetene?

Oskar Haltbrekken Tveitdal ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Marie Haugen

TRE KULE ARTISTER FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Guro Kverndokk

Foto:

Elin Ambika Haugen

Her ligger jeg nå i sengen med en pose Smash og en vibrator. Jeg har beveget meg ut i dag, men det var for å kjøpe posen med Smash. Suksess er ikke lineært. Det at man har noen dager der ting går til grunne betyr ikke det at du er fucked for alltid.

En tidligere sanglærer sa noe klokt til meg. “Vi er alle svamper”. Jeg har tenkt mye på denne påstanden. Svampen er meg. Du er òg en svamp. Svampen suger til seg inntrykk og kunnskap. Når vi skaper noe, skviser vi svampen. Svampen trenger å bli litt tørr for å kunne ta til seg inspirasjon igjen. Vi kan altså ikke skape i det uendelige.

Metaforen har også hjulpet meg med tidsbruk og prioriteringer. Jeg har blitt inkere til å tillate meg selv å bruke tid på ting som ikke umiddelbart virker relevant for senere mål. Det å la nysgjerrigheten sette deg litt av sporet kan være positivt. Det vi gjør påvirker svampen, og dermed hva vi skaper. Vi er en blanding av alt vi konsumerer og vi kan ikke på forhånd vite hva som kommer til å bli relevant.

Til slutt vil jeg med en oppsummerende setning si: Ikke skam deg for å ta tid til deg selv, kroppen din og dine interesser. Det vil høyst sannsynlig gagne deg.

brenn.

Foto: Vincent Santos

I stedet for å gønne på med ett eller to råd kjører vi på med en liste til dere alle der ute. Her får du alt smått og stort. Men husk: Du må ikke høre på oss... med mindre du ønsker suksess – da kan du følge disse rådene:

- Utfordre deg selv

- Løft tungt, det føles godt iblant

- Ikke se sååå mye på porno, enig? Lik og del

- Treff nye mennesker

- Ikke trekk deg i siste liten på ting

- Prøv på det sterkeste å ikke lyve. Ellers vil du føle deg korrupt

- Bruk nettverket ditt godt

- Tilby tjenester til folk du vil omgås med

- Skaff deg lappen

- Begynn å skru bil

- Ikke trakasser folk

- Hvis du ikke har noe å tilføye samtalen –ikke åpne munnen.

- Ikke ta for mye dop

- Få i deg noe sunn mat og gå deg en tur

- Drikk skuddsikker kaffe

- Ikke hør på hva vi sier

- Prøv på det sterkeste å unngå fysiske konfrontasjoner

- Hvis du må slåss: slå først og hardt <3

- Få barn

Ravi

Foto: Hans Christian Moen

dette livet, hva som venter deg, på en veit, eller europavei, hva vil bli de beste minnene? noe uventa kan du regne me’

si meg, hørte jeg riktig, spør du meg hva du bør? blir det første jeg svarer: ikke gjør som jeg gjør

er du fortsatt på leiting når vi sees igjen, skal jeg prøve forklare ravis vage essens:

noen frister med det siste, noen brøler om det største, du blir pok’a gang på gang, sitt helt stille – ta en sjans

koble av, så er du på, ikke kave rundt på måfå, kom deg ut, det er der inne, ikke leit, så vil du nne

tråkk på gassen uten belte, sjekk ut lyder uten lter, du er jernet som smelter, rosebusken ingen velter

gå ut døra, uten planer, gjør det nå! Se hvor du havner, denne stien, hvor den fører hvem du møter, hva du hører

følg musikken, bare følg den, uansett – nyt tonebølgen, åpne ørene, lukk øynene, noe uventa kan du regne me’

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

RASERIETS OMVELTENDE EVNE

Innehar litteraturen kraft nok til å skape endring i en verden som føles mer urolig enn noensinne, eller er den kun en mager trøst?

For femte gang ble Bergen Internasjonale Litteraturfestival arrangert. Årets tema inviterte til et dypdykk i menneskesinnets mørkeste kroker, og til diskusjon om en av våre mest fryktede følelser – raseri. Temaet inviterer til spørsmålet om hvorvidt raseriet river oss fra hverandre, eller er det vi trenger for å komme tilbake på rett spor?

Festivalen åpnet med et tilbakeskuende panel som kk den ambisiøse oppgaven å oppsummere endringene i den offentlige debatten de siste fem årene. Panelet besto av ingen ringere enn festivalsjef Teresa Grøtan, leder av ytringsfrihetskommisjonen Kjersti Løken Stavrum, og kulturredaktør i Bergens Tidende Jens Kihl. Et av samtalens store spørsmål var: Er vi mer rasende og polariserte enn før?

Du trenger ikke ha fulgt den offentlige debatten tett for å nne både påstander og bevis som kan bekrefte at frontene er steilere enn noensinne. Hissige kommentarfelt, utskjellinger på sosiale medier, identitetspolitikk og kanselleringskultur er omtrent alt vi snakker om i perioder. Heldigvis kan Stavrum og ytringsfrihetskommisjonen betrygge oss. Det står bedre til enn mange hevder og frykter; Norge er faktisk ikke så polarisert som vi skal ha det til.

Men raseriet, det nnes så absolutt. Raseriet kan i verste fall være farlig og ha en ødeleggende kraft, men ifølge paneldeltakerne nnes det håp. Ut av raseriet vokser det frem fruktbare stemmer som endrer verden. De siste årene har vi sett nye stemmer i den norske, litterære oraen. Stemmer som, om vi skal tro festivalsjefen selv, ikke har blitt hjulpet frem av allerede

At raseri kan gi håp viser folkeopprøret i Iran. Mange har fulgt kvinnenes kamp i landet siden drapet på Jina (Mahsa) Amini i fjor høst, men kampen mot regimet er ikke noe nytt, ifølge den iranske forfatteren og journalisten Asieh Amini. Mange har vært sinte lenge, men det som gir henne håp nå er å se et helt nytt samhold blant ulike bevegelser i Iran og blant eksil-iranere.

tross for at demokratiforkjempere over hele verden ba vestlige land om å takke nei til å delta på feiringen –vekker sinne.

Når sinnet overgår smerten bør autoritære ledere frykte folket. Ifølge den tyrkiske forfatteren og journalisten Ece Temelkuran har Erdogans håndtering av jordskjelvet i Tyrkia vekket raseri mot myndighetene og skapt et momentum. I krisen har to trender blitt tydelige: regimets svakhet og folkets grenseløse solidaritet.

etablerte forfattere, men som har krevd sin plass fordi de har viktige ting å meddele. Hun trekker frem Camara Lundestad Joof, forfatter av Eg snakker om det heile tida, som brøt gjennom lydmuren med sin bok om rasisme i Norge.

Håpet er å fremme mer raseri som endrer samfunnet, heller enn å oppløse det. Raseriet som dytter samfunnet fremover, som kommer nedenfra og krever endring.

Hun påpeker likevel paradokset i norske politikeres støtte til folkeopprøret i Iran, og den norske deltakelsen i feiringen av den islamske revolusjonen i Teheran – som foregikk parallelt med litteraturfestivalen. Amini har selv vært arrestert og mistet jobben for å ha kritisert det iranske regimet, og ble til slutt nødt til å ykte fra landet. At norske myndigheter deltar på det mange ser på som en feiring av 44 år med diskriminering og vold mot kvinner og ulike minoritetsgrupper – til

I et forsøk på å nne en vei ut av det hun omtaler som fryktens tidsalder, med polarisering og nyfascismens fremvekst, har Temelkuran skrevet boken Together. Her argumenterer hun for at mennesket er grunnleggende godt, og at vi ikke må la oss lure av nåtidens påstander om at vi er egoistiske og konkurrerende vesener. Veien mot en bedre verden er å velge radikal kjærlighet. Det er ikke naivt eller en klisjé, hevder Temelkuran. Det er et politisk virkemiddel, og en måte å møte sine motstandere på som ifølge journalisten er avgjørende for å dempe polarisering og sinne. Vi kan ikke bare håpe på en bedre verden, men virkelig tro på at endring er mulig. Håp er for skjørt i harde tider, vi trenger å tro på menneskeheten og oss selv.

Tekst Josefine Gjerde Foto Mats Vederhus

« OM AUTORITÆRE REGIMER TROR PÅ

LITTERATURENS KRAFT , BØR KANSKJE VI OGSÅ GJØRE DET ?»

Har litteraturen en revolusjonerende kraft? (Fra v.) Litteraturviter Kari Jegerstedt møtte forfatterne Mai Al-Nakib, Asieh Amini og Ece Temelkuran til en samtale om litteratur, frihet og raseri i Midtøsten.

Vi elsker alle raseri i hemmelighet, fordi det er den eneste følelsen som kan nulle ut alt som gjør oss svake, skriver Temelkuran i boken sin. Det er en søt ting; det slipper David løs mot Goliat, og i vår tid trenger vi mange Davider. Men vi må ikke tro at alt sinne leder til handling, ifølge forfatteren. Det eksplisitte sinnet, det som kan gi oss en følelse av handling, men som de makthavende ser på som en forbigående vind som de kan trosse når vi har glemt det, er ikke et sinne som skaper endring. Vi må lete frem raseriet som gir motivasjon og driv til å holde fast ved en sak, til ikke å miste oppmerksomheten og ikke gi oss før endringen er et faktum.

Om litteraturen kan skape endring, ble et viktig spørsmål da Temelkuran og Amini møttes til samtale med den kuwaitiske forfatteren Mai Al-Nakib om litteratur og raseri i Midtøsten.

Al-Nakib var raskt ute med å svare blankt nei. Heldigvis for oss som liker å tro på litteraturens kraft til å forandre, kommer svaret med en nyansering. Litteraturen kan kanskje ikke velte et regime, men endringene som skjer i oss i møte med den kan

det, ifølge Al-Nakib. Det vakre med litteraturen er dens evne til å stimulere fantasien. Forfatterens vågale evne til å forestille seg, skrive om og vise oss alternativer til virkeligheten – som ofte kan kjennes ut som er satt i stein – kan endre noe i oss.

Nettopp derfor er jo litteraturen, og kunsten generelt, ofte noe av det første som rammes i regimer som vil kontrollere sin befolkning. Om au-

Litteraturens forenende kraft er utgangspunktet for bokprosjektet My Pen Is the Wing of a Bird, en samling skjønnlitterære tekster skrevet av afghanske kvinner. Historier skapt i stillhet, og som mange forventet at aldri skulle bli fortalt eller lest, er nå tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Boken bringer ikke bare de afghanske kvinnenes opplevelser nærmere oss her hjemme, men har også vært viktig for å gi forfatterne

« UTEN DE RASENDE OG DE MED

PERSONLIG ENGASJEMENT , ER DET

SJELDENT NOEN SOM ORKER Å TA DE VIKTIGE KAMPENE .»

toritære regimer tror på litteraturens kraft, bør kanskje vi også gjøre det? For ved å gi plass til alle de sterkeste følelsene vi har, rører litteraturen oss på en helt unik måte. Den gjennomborer hjertene våre og setter seg i sjelen. Litteraturen kan hjelpe oss med å forstå andre, selv med barrierer i veien.

et nettverk, en følelse av å bli hørt og inspirasjon til å fortsette å skrive.

I sentrum av fortellingene står ikke Taliban eller krig, som ofte er det som trekkes frem når verdens øyne er rettet mot Afghanistan. Den politiske situasjonen ligger selvsagt som et bakteppe, men fortellingene

beskriver hverdagslige fenomener som familierelasjoner, kjærlighet og svik. Ofte fremstilles afghanske kvinner som en enhet i vestlig media, men ved å gi dem kontrollen over sin egen stemme, lykkes boken i å vise hvor utdatert denne fremstillingen er.

Men hva med raseriet som ikke velter regimer? Det personlige raseriet, de tabubelagte følelsene som gjemmer seg bak lukkede dører – kan det brukes til noe?

Boken er en uredd skildring av Den norske forfatteren Kathrine Nedrejord ga i fjor ut den rasende romanen Forbryter og straff, om et voldtektsoffers følelser i opptakten til rettssaken mot gjerningsmannen. Boken er i stor grad basert på egne erfaringer med overfallsvoldtekt i Paris, og er Nedrejords tredje bok som tematiserer overgrep.

Boken er en uredd skildring av alle følelsene et overgrep kan vekke. Raseri, angst, avsky og hat. Nedrejord tar også et oppgjør med hvordan det franske samfunnet og litteraturen i årevis har sviktet overgrepsofre.

Mange har forsvart overgrep og beskrivelser av dem, så lenge det er pakket inn i vakre ord og omtalt som forføring. Slik har man lukket øynene for romantisering av overgrep, pedo li og incest.

Men er det noen som kan ta et oppgjør med litteraturen, så er det litteraturen selv. Et av de tydeligste eksemplene er ved Vanessa Springora som besøkte festivalen i fjor og som Nedrejord refererer til i Forbryter og straff. Springoras bok Samtykket viste hvordan litteraturen kan skape debatt og velte om på etablerte samfunnsnormer.

Boken er et oppgjør med Gabriel Matzneff (forfatteren som innledet et forhold til henne da hun var 13 år gammel), bøkene han skrev om deres relasjon, og ikke minst aksepten – og hyllesten – den franske kultureliten ga en pedo l kun fordi han hadde kulturell pondus.

Så man seg rundt i rommet mens Nedrejord snakket, ville man lagt

merke til én ting: Mannfolka glimret med sitt fravær. Det er symptomatisk for samtalen om voldtekt, seksuell trakassering og, #metoo. «Den stumme mannen» må komme i tale om vi skal klare å få til endring, mener Nedrejord. Menn må våge å snakke om seksualisering og overgrep, selv om det er ubehagelig. De må bygge opp et språk de i dag ikke besitter. Menns – og andres –stillhet om overgrep gjør verden farligere for kvinner.

Hun vegret seg lenge for å skrive om ham som voldtok henne, forteller Nedrejord. Det som lå i veien for å skrive om ham på en sann måte, var hennes egen subjektivitet og personlige engasjement. Hennes tidligere aversjon mot å skrive om ham fordi hun ikke ville evne å være nøytral, er ikke ubegrunnet. For hvor ofte har ikke ofre blitt fortalt at de er for personlig investert i en sak til å kunne snakke om den med utestemme?

I norsk offentlighet trenger vi ikke

å se lenger tilbake enn til tiden etter 22. juli og måten terrorofrene gang på gang ble fortalt at deres erfaring med høyreekstrem terror ikke gjorde dem bedre egnet, men faktisk uegnet, til å uttale seg om radikalisering og høyreekstremisme. Kravet om objektivitet er et forsøk på å avvæpne ofre. Objektivitetskravet er ikke bare ubegrunnet, men også farlig. For uten de rasende og de med personlig engasjement, er det sjeldent noen som orker å ta de viktige kampene.

På festivalens siste dag møttes lege og tidligere medlem av abortklagenemnda Ole-Erik Iversen og forfatterne Grethe Fatima Syéd og Kjersti Sandvik, for å forklare raseriet i abortdebatten. Syéd og Sandvik ga i 2021 ut boken Hva vi snakker om når vi snakker om abort, som ble født av et ønske om en mer nyansert debatt om abort. I mange tiår la abortkompromisset lokk på abortkampen (som man ifølge Iversen ikke skal glemme at virkelig var en kamp i ordets rette forstand), men nå er den

vekket til live igjen.

Frontene er harde, og ingen av sidene er uskyldige i eskaleringen vi har sett de siste årene. Én ting jeg likevel reagerte på da jeg satt der og lyttet til argumentene for forfatterne og legens standpunkt, er om det ikke ville vært mer konstruktivt å invitere noen som faktisk representerer et meningsmangfold – om målet er å friskmelde abortdebatten.

Å kun invitere det som oppleves som abortkompromissets barn til å sitte i tre kvarter å snakke om harde fronter, tilfører dessverre debatten lite. Når dagens abortdebatt i stor grad handler om å beholde nemndene eller ikke, hvorfor er det ikke invitert noen som kan forsvare dette synet? Selv satt jeg med pennen spisset, klar med opptil ere spørsmål som egentlig var kommentarer, men spørsmålsrunde ble det ikke tid til denne dagen. Dermed forlot jeg festivalen med et fnugg av frustrasjon, eller skal jeg kanskje si raseri?

Har litteraturen en revolusjonerende kraft? (Fra v.) Litteraturviter Kari Jegerstedt møtte forfatterne Mai Al-Nakib, Asieh Amini og Ece Temelkuran til en samtale om litteratur, frihet og raseri i Midtøsten.

OM KLOVNER , KUNST OG KOMIKK

Hvilken rolle spiller komikeren?

Det er travelt å være humorist om dagen. Humor synes å ta opp en stadig større del av kulturbildet i Norge. Latter er blitt stor valuta, og komikere skaper stadig mer innhold både på scenen, i media og hos ytringsfrihetskommisjonen. Etter hvert som journalister går lei av chatboter og sosialdemokratiets fall, vikarierer humordebatten også tidvis som offer for re ekterte nyanseringer av den kontemporære samtidsdebatten. Enhver avis med respekt for seg selv bør ha portrettintervjuet minst to komikere de siste tre månedene.

Som en fanebærer for dyptgående og modig kulturjournalistikk i studentmagasin oraen, er det derfor både rett og rimelig at Stoff tar sin del av ansvaret. Vi har i den anledning funnet tre komikere som har sagt seg villig til å bli pepret med gjennomtenkte spørsmål og godt forberedte resonnementer.

Er de lei?

Et spørsmål man gjerne stiller seg som lett nervøs studentjournalist, er først og fremst hvorvidt disse komikerne egentlig er drittlei av å stille opp i slike intervjuer. I et øyeblikk av innbilt selvinnsikt velger

vi derfor like greit å høre med dem.

Martin Marki mener heldigvis det er greit:

– Dersom det er en rimelig grunn til å stille spørsmål, skal man få svar. Men det er viktig å huske på at humorscenen ikke nødvendigvis er noe «speaker’s corner». Humor vil alltid være et forsøk på å få folk til å le. Jeg synes folk skal være forsiktige med å se på det som en samfunnskommentar. Det er en barnehage dette her. Man må være med på leken.

Sigrid Bonde Tusvik er ikke like nådig.

– Komikeren dør i debatten om humor. Når man må diskutere humor på en voksen måte dreper man den litt, egentlig. Humordebatten burde være noe alle burde ta utenom komikeren. Samtidig må komikeren tørre å bli offer for debatt.

Klar tale der altså. Vi registrerer at hun er her likevel, og leker oss videre. Overskriften «Komikere drept av Stoff i barnehage», er vel det siste noen av oss trenger. Kanskje vi heller skal meditere litt

over komikerens rolle i et moderne postmassemediesamfunn hvor nyliberalismen rår, og identitet har erstattet religion?

Flere klovner i manesjen På samme måte som humoren vår endrer seg i takt med historieog samfunnsutviklingen, er også komikeryrket i stadig forandring. Det samme kan sies om samfunnets forventninger om hva en komiker skal være. Tidligere var komikerjobben i større grad knyttet til en scene. Man holdt et show, tok en øl i baren og dro hjem.

I dag er komikerrollen blitt mer omfattende. Det er nærmest tatt for gitt at komikere skal stille opp i podcaster og tv-programmer. Et stadig voksende medielandskap krever også mer eksponering på diverse sosiale medium.

Dersom du spør Sigrid Bonde Tusvik, kan vi knytte denne endringen opp mot in uencerinntoget. Komikere har i større grad blitt påvirkere.

– Komikerrollen har nok blitt litt utvannet. Ting har endret seg en del siden Bård og Harald ble kjent i

beste sendetid på NRK. Det er ikke slik man blir oppdaget lenger. Nå kan komikere i større grad skape sin egen karriere og suksess på sosiale medier. Jeg synes i utgangspunktet dette er en god utvikling fordi det bidrar til et større mangfold i humorbransjen. Det er også ere komikere som slipper til. I Oslo i dag kan du nne ere stand-upklubber enn Starbucks.

Ahmed Mamow er enig. Det har nok blitt lavere terskel for å prøve seg som komiker nå enn før.

– Komediesjangeren er blitt mer eksibel. Akkurat nå handler det om hvor mange hatter man kan ha på seg samtidig. Det er blitt en fordel å ha ere ting å spille på. For å nå ut til est mulig er man nødt til å bli god på ere ting. Å være komiker er ikke en vernet tittel.

Komikeren har altså ikke forlatt scenen, men har tvert imot fått en større manesje å leke seg i. Det får konsekvenser for hvordan vi som samfunn oppfatter komikere, men også for hvordan de de nerer seg selv. Mer frihet gir større rom for å eksperimentere med ulike komiske uttrykk. Det er plass til ere klovner

Tekst Hallvard Hegland Øvstebø Illustrasjon Marie Haugen

i bilen enn før, om du vil. Ingen trenger å de nere seg lenger. Heller ikke komikere.

Komikk eller kunst?

Et eksempel nner vi på Nieu scene i Oslo. Her prøver en gjeng med komikere å gi publikum humor som er litt «annerledes». Alt fra klovn til anti-humor er bejublet. Målet er at det skal være et spenn, og et ønske om å gjøre noe nytt. Martin Marki mener det er forskjellig hvordan komikerne ser på humor og jobben sin.

– Mange på Nieu har et behov for å fortelle noe. De bruker humor som en måte å speile noe de ser i samfunnet. Da blir uttrykket mer kunstnerisk. Det blir et viktig prosjekt i seg selv,

en slags kunstform.

Marki understreker at de også driver med mer «ordinære» former for humor på Nieu, men at det er et skille mellom humor som kunst og mer kommersielle tilnærminger til sjangeren.

Ahmed stiller seg bak en liknende de nisjon:

– Humor er noe man setter seg ned og lager ut av tynn luft. Da er det kunst.

Kanskje er det kunstner som er komikerens nye rolle. I en tid hvor kapitalisme og kommersialisme sakte men sikkert får monopol på kulturlivet, er det kanskje

nødvendig for humoren å ta en ny retning. Kanskje er det nettopp i kunsten at humoristen kan nne sin trygge havn: på en metafysisk scene hvor penger, moral og anstendighet ikke legger premissene. Gjennom kunsten kan komikeren transcendere tid og rom, og gi oss en dypere innsikt i latterens potensiale for en dypere sannhetserkjennelse.

Akkurat når vi tror vi har begynt å ane konturene av et gjennombrudd, kommer Sigrid Bonde Tusvik nok en gang for å trekke oss ned på jorda:

– Komikk er ikke kunst. Det er å fremsnakke seg selv og eget yrke. Dette må det for øvrig være en mann som har sagt. En kvinnelig komiker hadde ikke uttalt noe slikt. Det kan

du gjerne sitere meg på. Jeg tør å kalle meg selv for komiker, men ikke noe annet.

I en tid hvor maskuliniteten er i fritt fall, er det muligens nødvendig for menn å nne seg en ny greie. Før gikk vi på jakt når vi ikke ville snakke om følelser. Nå kan vi heller ironisk distansere oss fra dem gjennom kunstnerisk standup og antihumor.

Eller er det et generasjonsspørsmål snarere enn en kjønnsdimensjon?

Merker Tusvik en endring i hvordan komikere oppfatter yrket sitt i dag kontra før?

– Absolutt. De tilhører en generasjon med en enorm

selvtillitsfaktor. Kanskje er det i tråd med at man kan telle likes. Man kan på en måte «telle» om man er likt eller ikke. Det kunne ikke jeg da jeg begynte. Da er det enklere å se hvor populær man er.

Utviklingen i komikeres forståelse av eget yrke er kanskje ikke så overraskende. Den nye generasjonen komikere startet sine karrierer da internett i større grad begynte å legge premissene for humor. Det har på den ene siden gjort det enklere å komme til, men også gjort konkurransen hardere for de som først etablerer seg i miljøet. Da blir det nødvendig å stadig fornye seg for å henge med. Når stadig ere humoristiske uttrykk er i omløp på en gang, endrer det kanskje også synet på hva humor skal være. For noen blir denne de nisjonen kunst.

Komikk og politikk

Kanskje kan det også betraktes som en slags motreaksjon på hvordan

humoren tar stadig større plass i mediekulturen. Komikerrollen er ikke bare i endring for komikerne selv, den adopteres også av andre mediepersonligheter. Det blir for eksempel stadig vanligere å se politikere i humorprogrammer som «Nytt på Nytt». Humor er blitt en viktig del av omdømmet til offentlige pro ler. Er det provoserende for komikere å være vitne til en slik utvikling?

Ahmed skjønner at politikere i større grad benytter seg av humor som virkemiddel. Samtidig er han kritisk til utviklingen.

– Jeg forstår poenget fordi humor gjør deg mer folkelig som politiker. Grunnen til at folk ikke liker Støre er jo fordi han er en litt for alvorlig «urpolitiker». Men det kan også bli litt useriøst. Det kan nesten virke som folk ikke vil gjøre jobben sin lenger. Folk vil bare kødde.

Et samfunn hvor folk bare vil kødde og ikke jobbe er altså ingen utopi, selv ikke for dem som jobber med å kødde. Mange ser ut til å glemme at å være komiker først og fremst er nettopp dette: en jobb. Komikere bruker mye tid og krefter på å gi folk en takknemlig avledning fra sine hverdagslige problemer. Forøvrig omtrent det motsatte av hva en politiker er valgt til å gjøre.

Hatten av for komikerne?

Marki har erfart at publikum ikke alltid forstår at det han gjør på scenen også er en del av et utøvende yrke:

– Folk blir ofte skuffa over min personlighet når jeg ikke jobber. Hvorfor er du sånn? Du var jo ikke sånn på scenen?

Så kan man spørre seg om komikerens ytende rolle etterhvert er blitt litt krevende å forholde seg til. Er det én ting den siste tidens

humorsaker har vist oss, så er det vel at det ikke alltid er helt samsvar mellom komikernes personlighet og publikums forventninger. Det er ikke alltid lett å vite hvor komikeren slutter og privatpersonen begynner. Jo ere hatter man har på seg, desto mer krevende kan det være å få dem av igjen.

Hvem komikeren er i dag er et svevende spørsmål, og vi har ikke noe konkret svar. Er det en kunstner, en politiker, en litt misforstått mann i gata? I god dybdejournalistisk stil får du selvfølgelig ingen konklusjon. I stedet gir vi deg et løsrevet sitat som har vag relevans til saken, og i hovedsak bare skal markere vår egen kulturelle kapital:

“The comedy of man starts out like this: our brains are way too big for our mother´s hips”

– Father John Misty

Tolk det som du vil.

« KOMIKEREN DØR I DEBATTEN OM HUMOR .»

« Å VÆRE KOMIKER ER IKKE EN VERNET TITTEL .»

« DET ER EN BARNEHAGE DETTE HER . MAN MÅ VÆRE MED PÅ LEKEN »

KJÆRLIGHET

TIL GALSKAPEN

Du er i ferd med å miste vettet. Men er det så galt?

Det ser ut som du er i ferd med å miste vettet. Ja, vi kan se det på deg, det skinner. Du sitter der bare, så uskyldig, tvinner tommeltotter. Du tror ikke vi ser at du stadig vekk er på randen. Men vi ser deg i øyekroken, det gjør vi så absolutt. Og håper at du ikke ser oss heller.

Kanskje du har hatt en mistanke selv om at du er i ferd med å miste vettet? Slik du velter gjennom denne evige strømmen av bilder, tanker, følelser – disse skikkelsene du holder så fast ved at du er, disse helhetene du påstår du ikke er en del av. Du klarer ikke en gang å stoppe dem fra å okkupere dette rommet som er deg. Kan ikke en gang stoppe denne stemmen du hører nå mens du leser – en stemme skremmende lik din egen. Du kan ikke engang se

uten det minste problem kunne du spunnet mening ut av gensere. Hva er det du driver med?

Du bare later som om du vet hva du driver med, det vet alle vi som ser deg. Du prøver nye stiler for å passe inn, leser bøker du ikke interesserer deg for, studerer emner du ikke ser en framtid i, leder et land uten å vite helt hva som er rett og galt. Du sier visse ting med imponerende selvtillit, noe du hørte en gang – fra hvem husker du ikke, men nå er poenget ditt, og som du forsvarer det! Hvorfor gjør du det?

Det vet du ikke helt. Du forteller deg selv noen historier, lapper det sammen. Du får i hvert fall eventyret til å stemme til slutt. Ja, om du må lyve til deg selv får

« SLIK DU VELTER GJENNOM DENNE EVIGE STRØMMEN AV BILDER , TANKER , FØLELSER – DISSE SKIKKELSENE DU HOLDER SÅ FAST VED AT DU ER , DISSE HELHETENE DU PÅSTÅR DU IKKE ER EN DEL AV .

ditt eget hode, ser det bare gjennom andre speil. Kan ikke engang beskrive fargene, nei hvertfall ikke følelsene, de bare er slik. Alt bare er slik. Men

det så være. Du har tross alt sagt sannheten, bare aldri hele -–enten det er språket eller viljen som hemmer deg. Men jorden fra

de døde sannhetene som aldri ble sagt kryper seg opp hver dag som gryr, og begraver deg. Du kan være trygg enn så lenge, for så vidt du vet

uforutsette hendelser. At det ikke var så stor forskjell mellom deg og dem, at ingen hadde kontroll, og at alle visste det. At du kunne gi det

« DU HAR TROSS ALT SAGT

SANNHETEN , BARE ALDRI HELE – ENTEN DET ER SPRÅKET ELLER VILJEN SOM HEMMER DEG .»

får ikke hele sannheten fotfeste i virkeligheten. Den nnes ikke. Men den dagen kommer, kanskje.

Ja, jeg er sikker på det. Hadde sannheten om deg kommet ut, så hadde vi alle trodd du var spik spenna gal. Jeg forstår godt at du vegrer deg så for å fortelle den, hvem liker vel en gal løgnhals som deg? Om ikke gal kan vi i hvert fall tillate oss å si at du har mistet kontrollen. Nå hadde du den vel strengt tatt aldri heller, ikke fra begynnelsen av og heller ikke over din egen, uungåelige død.

Så hvor langt er det fra mangel på kontroll til tap av vett? Tre år med løgn? Tre måneder med bare gøy? For noen er det bare tre våkne døgn. Kanskje vi alle har mistet vettet på den måten, når vi åpenbart kan miste vettet som et resultat av

opp, slutte å lyve, og komme deg nærmere deg selv og de rundt deg.

Og kanskje du en dag nner motet til å løsne deg fra bakken du har sittet fast i så lenge, å gå foran for oss andre dødelige. For å titte opp og se fargene, kjenne følelsene, kjenne lysten til å gi det som dukker opp et forsøk. Dytte opp fra bakken, sveve og spinne mot sola, men treffe en himmel som knuser i tusen, kanskje milliarder, av små speil. Der du lander på bakken igjen, og prøver å nne deg selv i alle oss andre.

Kanskje du har mistet vettet, til og med kontrollen. Kanskje du ikke vet hva du driver med, eller hvorfor du driver med det du gjør. Men vi elsker deg for det.

Tekst Hermann Stange Illustrasjon Anna-Lena Frosch

MÅNEDENS DEBUTANT : SÖLVRYGGEN

Vi har tatt en prat med Sølvryggen selv, Øystein Sundland, om musikk, konfirmasjon og livet i og utenfor havet.

20. januar slapp Sölvryggen sitt debutalbum «Frikefar». Vi møter låtskriver i bandet, sølvryggen Øystein Sundland, til en prat om platen, prosessen og mye annet rart. Avtalt møteplass er Apollon en grå lørdags ettermiddag. Der er det selvfølgelig stappfullt. Valget faller da på et glissent Kennel over veien. Vi setter oss rett under en av høyttalerne, og musikken som spilles fra barens vinylplater kan best beskrives som kaotisk. Til tross for den frenetiske musikken gjør vi vårt beste for å få snakket om utgivelsen. Likevel ender vi opp med å snakke vel så mye om annen musikk, dykking, naturen, hans egen

podkast og livet som småbarnsfar. Det er tydelig at Sundland er en karakter.

BT beskrev platen som «en av de snåleste, feteste og morsomste rockeplatene du sannsynligvis vil høre i år». I den ånd starter samtalen rundt singelen «Takkekort for kakespaden» og kon rmasjonsbildene vi merkelig nok kk tilsendt som en del av promomaterialet rundt platen.

– En kakespade var det jeg absolutt ikke ville ha til kon rmasjonen. Jeg ville bare ha penger. Hva faen skal jeg med en kakespade? Jeg ville ha et

stereoanlegg, og brukte pengene jeg kk på det. Anlegget har jeg fortsatt.

Tematikken i låten er, ifølge nevnte promomateriale, prosessen med å bli voksen og det å nne roen i tilværelsen, godt hjulpet av referanser til Buddha og hans transformasjon.

– Jeg blir i godt humør hver gang jeg ser en Buddha. Han som gikk fra å være en avmagret asket til en storslagen leende tjukkas.

Bandet oppstod i vaken til kultbandet Utakk. Navnet kommer av Sundlands kallenavn derfra,

Sølvryggen; okkens aldrende og ledende gorilla. Øvrige bandmedlemmer Øyvind Hegg-Lunde, Sebastian, Edvard Mjanger og produsent Jørgen Træen blir hyppig nevnt når vi snakker om hva som var målet og hva som var tanken musikalsk.

– Jeg merket at jeg ville mer etter Utakk, så jeg fortsatte å produsere låter og tekster. En samtale med Sebastian Kittelsen la grunnlaget for å starte et nytt prosjekt.

Det blir tydelig at Jørgen Træen har hatt mye å si for prosessen og det ferdige resultatet. Sundland

Tekst Christian Midthun Foto Privat

«

HVER GANG JEG SER EN BUDDHA HAN SOM GIKK FRA Å VÆRE EN AVMAGRET ASKET

TIL EN STORSLAGEN LEENDE TJUKKAS .»

poengterer at Træen har vært involvert i veldig mange lokale klassikere oppigjennom, og at det alltid har vært et mål å jobbe med ham.

-Jeg ble litt kjent med Jørgen gjennom det at vi hadde barn i samme barnehage. Etter at jeg kk et tekstforfatterstipend spurte jeg om han ville være med på prosjektet. Han sa ja. Vi hadde ikke så mange dager i studio, men alle de andre i bandet er jo skolerte, proffe folk, og Jørgen fungerte som en streng mentor. Han hadde også gjort seg opp noen tanker på forhånd, og peilet oss raskt inn på bergensk new wave. Da ble det fort et naturlig mål for oss å skape en slags bergensklassiker.

Du har et veldig gjenkjennelig tekstunivers, og musikken har også masse særpreg. Hva kan du si om det med tanke på denne utgivelsen?

– Jeg vil ikke ta bort folks mulighet til å tolke selv, så jeg vil ikke forklare for mye, men platen ble til i en periode der det skjedde mye i livet mitt. Jeg kk samboer, yttet inn i ny leilighet og tok en bachelorgrad. Jeg kk barn og

jeg mistet min far. Vi var midt i en pandemi. Jeg syns det er en plate som viser mye av alle disse tingene; det er masse humor og glede, men også masse sorg og sorgarbeid. Det gjelder også det musikalske. Det er et eller annet i brytningen mellom det som er deilig og det som er litt småekkelt der det oppstår god og interessant musikk.

– Jeg har også alltid tenkt at ere folk burde lage musikk som appellerer til vennene sine. Jeg har vært på en del konserter der jeg har tenkt: Hvorfor lager dere ikke musikk som jeg liker, det er jo jeg som er her for å høre på.

I løpet av samtalen blir både Knutsen & Ludvigsen, Flåklypa, Bob Hund og Vinskvetten nevnt.

- Jeg kan ikke si at jeg aktivt leter etter ny musikk lenger. Kanskje det har noe med utviklingen til hjernen å gjøre, jeg er jo blitt eldre. Det siste jeg kommer på at jeg aktivt har hørt på av nyere musikk må være de siste to platene Leonard Cohen ga ut før han døde. De to platene elsker jeg. Kanskje det underbevisst kan ha noe med at min far var syk og gammel, og at jeg tenkte en del på døden.

« JEG HAR OGSÅ ALLTID TENKT AT FLERE

FOLK BURDE LAGE MUSIKK SOM APPELLERER TIL VENNENE SINE .»

Sundland fortsetter:

– Jeg liker veldig godt alt Nick Cave har gjort de siste 10 årene. Før var det jo litt mer kaptein Sabeltann, litt mer cowboy-stemning. Jeg liker det han har gjort med å introdusere den aldrende mannen, familiebånd og livet.

Samtalen dreier seg raskt over på podkaster, havet og naturen, og det blir tydelig at Øystein er en verdensvant type med ere interesser enn bare musikk. Hvis man søker opp podkasten hans «Havkontoret», er han beskrevet som «Sosionom, musiker og undervannsjeger».

– Jeg skjøt en brei abb på 24,5 kg på lille julaften.

Tenker du at målet om å skape en bergensklassiker er nådd, eller blir det ere utgivelser?

– Vel, omslaget på albumet er av min datter, Tora, på fem år. Hun springer mot meg ned en bakke mot båthavnen. Når platen ble utgitt, viste jeg henne coveret på Spotify i dashboardet i bilen, og hun syntes det var helt sykt fett. Hun ble så stolt. Men min sønn på tre, Kai, ble litt i dårlig humør og sa «dumme pappa» og slike ting. Da spurte jeg ham, «ble du litt sjalu nå?», «Ja pappa, det ble jeg». Så da sa jeg til ham at jeg skal lage en plate til og at han skal være på coveret der. Da var plutselig alt ok. Så da blir det et album til da.

Hvis ungene skal være like gamle når de får være på coveret så har du 2 år på deg da?

– Ja, det er vel sånn det må bli.

JEG BLIR I GODT HUMØR

(Fra v.) Øystein Sundland og Edvard Mjanger

S ANNHE T EN S JUNGEL

Hvem bestemmer hva sannhet er, og hvem er det som har ansvar for å få befolkningen til å akseptere denne sannheten?

I slutten av januar ble det annonsert at Donald Trump får slippe tilbake på Facebook og Instagram etter to års utestengelse. For de av oss som skulle ønske at hele Trump-kapittelet av livet vårt bare skulle gå i glemmeboka, er dette kanskje mer et irritasjonsmoment enn noe annet. Men Trump er en del av en større diskusjon som blir viktigere og viktigere i informasjonsalderen. Stormingen av kongressen er nemlig kun et av ere eksempler på hvor farlig det kan bli når folk slutter å tro på det som er sant.

Post-truth

Post-truth er et begrep som ble popularisert nettopp under valgkampen til Trump i 2016. Begrepet viser til samfunnets tendens til å akseptere argumenter basert på meninger heller enn vitenskapelige fakta. Ifølge en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Philosophy and Social Criticism handler ikke post-truth begrepet bare om løgn og bullshit. Post-truth-begrepet handler snarere om at det dannes et miljø der vitenskapelig sannhet blir delegitimert. Det blir ikke lenger mulig å ha en diskusjon om sannhet fordi selve begrepet har

mistet sin mening. Man undergraver altså det teoretiske grunnlaget for enhver vitenskapelig diskusjon.

Derfor har det blitt så viktig å kunne luke ut det ikke-vitenskapelige i kaoset av informasjon. Men hvem er det som har ansvaret for at

da artistene stilte et ultimatum. Young og Mitchell anklaget nemlig podkasten for å spre farlig feil-informasjon om covid-19 og vaksinene, og mente derfor at det var uansvarlig av Spotify å sponse podkasten. Dette kk de støtte av fra 270 helsepersonell og

SOSIALE MEDIER HAR KONSEKVENSER

SOM NÅR LANGT UTOVER ENKELTPERSONEN SOM EKSPONERES FOR DET .»

gjennomsnittspersonen skal kunne ltrere ut all feilinformasjonen på medieplattformer? Er det selskapene?

Nylig havnet Spotify i hardt vær for å velge å beholde The Joe Rogan Experience, sin mest populære podkast (som de forøvrig har en eksklusiv 100 millioner dollar-avtale med), framfor musikken til blant annet Neil Young og Joni Mitchell,

akademikere, som i et åpent brev krevde at strømmetjenesten skulle innføre tydeligere retningslinjer for promotering av feilinformasjon.

Spotify har nå markert episodene som handler om covid-19 med en lenke lytteren kan gå inn på og lese mer om temaet, men det står ikke eksplisitt at episoden tar opp uriktig informasjon. Og

vær ærlig: Har du noen gang vært fristet til å trykke på en slik « nn-ut-mer-om-covid-19»-lenke?

Perseptuelle bias og feller på nettet Spørsmålet er om slike fact checking-lenker har noen effekt? Siden fake news er i vinden for tiden har det blitt gjort en del studier på nettopp det. En studie som ble publisert av Association for Computing Machinery fant at effekten av en slik fact checkingmerkelapp er mindre dersom det ikke spesi seres at påstanden mangler evidens. En annen studie som ble publisert i The University of Chicago Press fant at for at et individ skal akseptere informasjon som går imot hens politiske ståsted, må mengden informasjon hen eksponeres for, økes. Altså er det ikke bare-bare med disse merkelappene og linkene, når det virker som de este allerede har bestemt seg for hva de tror på. Hvor ofte er det du dobbeltsjekker informasjonen du hører på din favorittpodkast?

Man kan akseptere mye rar informasjon hvis kilden allerede har vunnet din tillit. Mennesker har en rekke perseptuelle bias som

Tekst Hedda Nord Meland Illustrasjon Kristine Sundsdal

« DEBATT OG FEILINFORMASJON PÅ

i utgangspunktet skal hjelpe oss å lettere prosessere informasjon, men som også gjør oss sårbare for å bli lurt. I tillegg blir det vanskelig å innrømme egen feilberegning. Det er en lumsk kombinasjon. Kanskje overvurderer vi oss selv hvis vi sier at det er enkeltpersonens ansvar å være kildekritisk?

Ikke bare er vi dårlige på å forholde oss objektive til informasjon, men internettet blir i tillegg vanskeligere og vanskeligere å navigere seg i. Det drives hele tiden aktive kampanjer for å undergrave sannheten, både av visse amerikanske politikere og andre. En studie som ble publisert i American Journal of Public Health

en åpen samtale, som kanskje er nøyaktig det som trengs for å unngå polarisering? I hans podkast får lyttere en mulighet til å høre motsatte perspektiver, og det er en unik mulighet til å nå frem til den mer høyrevridde befolkningen, nettopp fordi han har fått tilliten til denne gruppen. Det burde jo være en god ting.

Så da er man nødt til å bestemme seg for om det er farligere å hindre folk i å ytre seg fritt, eller å la folk ytre det de vil og heller ta konsekvensene av det? Åpen diskusjon kan ironisk nok undergrave trygghet og demokrati. La oss ta vaksinedebatten som et

« KANSKJE OVERVURDERER VI

OSS SELV HVIS VI SIER AT DET ER

ENKELTPERSONENS ANSVAR Å VÆRE KILDEKRITISK

fant at både bots, russiske troll og andre såkalte «content polluters» brukes til å spre feilinformasjon og fremme splid i debatter på internett. I tillegg fungerer algoritmene polariserende: Det man eksponeres for på nett er innhold som er skreddersydd din politiske posisjon, dine interesser og de «nyhetene» du kommer til å tro på. Da blir det jammen ikke lett å holde hodet klart.

Hva med ytringsfriheten?

Ytringsfrihet er og forblir en grunnleggende rettighet, selv om plattformene for ytring har endret seg radikalt de siste tiårene. I tillegg kan det argumenteres for at det ikke har noen hensikt å utestenge visse stemmer fra de mest populære sosiale mediene. Personene som står bak vil jo kun ytte seg til andre, mer isolerte forum der de kan møte likesinnede mennesker. Det er en enkel vei inn i radikalisering. Det er et etablert faktum innenfor sosialpsykologien at kontakt med andre grupper i samfunnet minsker fordommer og fasiliterer holdningsendring. Man kan si mye om Joe Rogan, men han inviterer mennesker over hele det politiske spekteret til

eksempel. Det at det i det hele tatt nnes en debatt om vaksiner øker troen på at det ikke nnes en vitenskapelig konsensus, og svekker tiltroen til helsevesenet. Det å eksponeres for vaksinemotstand på nett er vist å assosieres med nøling og motstand mot å ta vaksiner selv. Dette er greit nok når det bare går utover en selv, men saken blir en annen når for eksempel foreldre skal bestemme seg for om deres barn skal få vaksinen. WHO meddelte i 2019 at vaksinemotstand er en av de ti store truslene mot global helse, og man har sett at forekomsten av sykdommer som meslinger og kusma har økt blant annet som følge av vaksinemotstand de siste årene. Det er altså ikke bare individet selv som påvirkes av sitt eget valg når det gjelder vaksinen. Debatt og feilinformasjon på sosiale medier har konsekvenser som når langt utover enkeltpersonen som eksponeres for det.

Kanskje sitter du igjen med ere spørsmål enn svar etter denne diskusjonen. Det gjør i hvert fall jeg.

?»

LARS AUGUST STENSLI

Jengo (2023)

push (2022)

Farmor plukker tyttebær (2023)

Päronträdet (2023)

interiør med piano, bøker og keramikk (2022)

Cruise (2023)

Big T og båten (2023)

Joint Frogner (2022)

EN TILVÆRELSE PREGET AV USIKKERHET

Ett år har gått siden Russland igangsatte sitt forsøk på å ta kontroll over Ukraina. Landet er stadig i en gedigen forsvarskrig, og ingen vet hvordan det ender.

Tekst Simen Tomren Grip og Jørgen Sjeggestad Illustrasjon Marie Haugen Foto Ada Harboe

24. februar 2022 våknet de ukrainske studentene Mariia Babii (22) og Volodymyr Ilkiv (23) til krig i hjemlandet. Siden den gang har verden opplevd gass- og energikrise, Finland og Sverige er på vei inn i Nato, og 8 millioner ukrainere har krysset landets grenser på ukt.

Håp i vanskelige tider

Vi møter Babii og Ilkiv etter å ha tatt kontakt med foreningen de begge er med i, den ukrainske studentunionen i Bergen. Begge var bosatt i Bergen på grunn av utvekslingsstudier for ett år siden, og har nå fått mulighet til å forlenge oppholdet i Norge på grunn av situasjonen i hjemlandet.

Har dere vært tilbake i Ukraina etter

Russlands fullskala invasjon?

– Jeg har vært tilbake for å besøke familien. Jeg er fra vest i Ukraina, og det er jo ikke okkupert – ennå. Men jeg hørte yalarmene, og jeg var hjemme den dagen Polen ble truffet av et missil. Det ble skutt luftvernraketter i byen min, og det var en stor eksplosjon, begynner Babii.

Hun framstår rolig og behersket. Men innholdet i det hun forteller er en sterk kontrast til de fredelige omgivelsene på Høyden, hvor vi sitter.

– Det var ingen mobildekning, ikke internett, ikke strøm. Vi hadde bare en gammel radio fra sovjettiden og hørte på polsk radio. De snakket om

«

KJEMPER FOR , OG HVA VI

KJEMPER MOT .»

missilet, alle sammen.

Babii forteller at det samtidig var veldig nt å se hvordan folk ivaretok seg selv og sine, og hvordan de prøvde å fokusere på noe nt i hverdagen – hvordan de aktivt lette etter gode nyheter.

Å holde hodet over vannet på den måten: Er det vanlig? Eller nnes

også de som ikke er så håpefulle?

– Jeg føler at de este prøver å se etter gode nyheter – noen små, gode nyheter hver dag. Å se at dette og dette angrepet ikke var en suksess for Russland. Men samtidig er selvfølgelig ere i en desperat situasjon; åpenbart eksisterer vissheten om at dette vil ta lang tid, og kanskje det blir noe

VI BURDE ALLTID HUSKE PÅ HVA VI

større. Kanskje blir det krig mellom Russland og Nato. Det er en slags balanse.

Så folk er håpefulle, men blir de utslitt?

– Ja, det har jo vært krig siden 2014. I ni år. Folk ble slitne for lenge siden. Dette kk på et tidspunkt folk til å se etter raske fredsløsninger.

Babii forklarer at en rask fred ikke virker sannsynlig nå. Hun siterer den antikke romeren Vegetius:

– «Hvis du vil ha fred, så vær forberedt på krig». Den beste måten for oss ukrainere å forstå krigen, og hvor lenge den vil vare, er gjennom

vissheten om at den én dag vil være over. Vi vet ikke når, men vi skal aldri mer bli slitne – slitne av å hjelpe. Vi burde alltid huske på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper mot, sier Babii bestemt.

– Vi venter på en varig fred, ikke en rask fred, legger Ilkiv til.

Pensum og yalarm Begge de ukrainske studentene virker forsont med realitetene, og sterke i troen på at lyset i tunnelen over tid vil bli sterkere. Men samtidig gjør situasjonen i Ukraina det selvfølgelig vanskelig – om ikke umulig – å leve som normalt.

Hvordan er det med universitetene i Ukraina nå? Er de i drift?

– Ja, absolutt. Studiene fortsetter. I starten av pandemien ble alle vant til digitale forelesninger, men problemet er elektrisiteten, begynner Babii.

– Man har strøm cirka to timer om dagen, og disse timene må ofte brukes på andre ting. Studentene kan ikke nødvendigvis bruke de to timene med strøm og internett på studier, dessverre, sier Ilkiv.

Han fortsetter:

– Studentene får naturligvis ikke samarbeidet i klasserom, så de

jobber hver for seg. Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, men de fortsetter. De er en inspirasjon for oss, påpeker Ilkiv nærmest ærefryktig.

Tanken på egen studiehverdag settes i perspektiv:

– Noen ganger tenker man jo at man ikke vil studere, men altså…

Ilkiv smiler skjevt.

– Når studenter i Ukraina nå fortsetter studiene, tror jeg det er inspirerende for studenter over hele verden.

Han tar en liten pause før han

« NÅR STUDENTER I UKRAINA NÅ FORTSETTER STUDIENE , TROR JEG DET ER INSPIRERENDE FOR STUDENTER OVER HELE VERDEN .»

understreker med seriøs tone:

– Flere universiteter i Øst- og SørUkraina er rammet av ødeleggelser.

I følge det ukrainske kunnskapsdepartementet har hele 3098 forskjellige utdanningsinstitutisjoner i Ukraina blitt skadet under krigen – 438 av dem er totalskadet.

– Og mange studenter er drept. Omtrent én gang i måneden får jeg beskjed fra hjemmeuniversitetet mitt i Kyiv om at en medstudent er drept, enten som sivil eller i tjeneste.

Ilkiv forklarer at ere studenter har vervet seg frivillig til tjeneste, enten som førstehjelpsarbeidere eller soldater.

– De er sivile som vil forsvare landet sitt, og som aldri har holdt i et våpen før. Flere av dem har i ettertid faktisk blitt behandlet på Haukeland sykehus, forteller han.

Én av dem er soldaten og historiestudenten Andrij, som uttalte til NRK ifjor sommer at han gjorde det eneste rette da han vervet seg til tjeneste for landet sitt.

En gammel kon ikt Mariia Babii trekker en linje fra dagens situasjon til en svært ubehagelig del av hjemlandets historie:

– Den pågående russi seringen i de okkuperte områdene av Ukraina minner om forbrytelsene under sovjetstyret, inkludert Holodomor.

Holodomor er den ukrainske betegnelsen på hungersnøden som tok livet av ere millioner ukrainere på begynnelsen av 1930-tallet – et resultat av Sovjetunionens tvangskollektivisering av jordbruket og omdistribuering av ukrainske bønders produksjon. Myndighetene i Moskva førte samtidig en politikk som svekket ukrainsk kultur, språk og inn ytelse. Den historiske hendelsen gikk nærmest

rett over i ytterligere overgrep mot et stort antall ukrainere under andre verdenskrig, og er med på å styrke tanken om Ukraina som et hardt prøvet land – med et hardt prøvet folk. Ilkiv er imidlertid rask til å fokusere på noe positivt:

– Under Holodomor hjalp ere nordmenn til, blant andre Fridtjof Nansen – som sendte hjelp til det ukrainske folk. Vi får fortsatt mye norsk støtte, og vi kk det allerede for lenge siden. Nå får vi også våpenstøtte; Norge har ikke store militære ressurser, men hjelper allikevel Ukraina. Vi er veldig takknemlige for det.

– Vi vet at det har vært debatt i Norge om våpenstøtten, men det er jo snakk om beskyttelse av Ukraina. Dette er dessverre den eneste måten å redde landet vårt på, sier Babii.

Brunost

Støtten fra Norge bringer oss over til et – etter forholdene – mer trivielt spørsmål:

Hvordan er det å være ukrainer i Norge?

– Jeg har fått masse støtte fra mine norske venner, og de jeg snakker med utviser mye respekt, forteller Babii.

Ilkiv forklarer at ukrainske yktninger i Bergen er veldig interesserte i å lære om norsk kultur, og at det er mange organisasjoner i Norge som hjelper ukrainere, for eksempel Røde Kors og Caritas – som blant annet arrangerer norskkurs.

Maten i Norge har heller ikke vist seg å være noe problem:

– Norsk og ukrainsk mat er faktisk ganske lik, sier Ilkiv, før han riktignok lattermildt må innrømme å ha sendt vår stolte kuriositet, brunosten, til sine slektninger i hjemlandet.

– Med jordbærsyltetøy er det ganske godt!, legger Babii smilende til.

« VI VET AT DET HAR VÆRT DEBATT I NORGE OM VÅPENSTØTTEN , MEN DET ER JO SNAKK OM BESKYTTELSE AV

LAUGING MED LAV TERSKEL

Bergen Laugarlag vil ta ytebadstuen ned fra sin økonomiske pidestall og tilby billig hverdagsbading til folket. Vi kk komme innom dugnad på Laksevåg Verft, hvor de bygger Laugaren: en katedralformet ytebadstue, konsertscene og kulturarena.

Badstue under konstruksjon Verftsområdet er et mangfoldig og tilsynelatende lett, kaotisk sted. Gamle og nye industribygninger omkranses av containere og hauger med materialer. Her foregår ulike former for industrielt arbeid, men også arkitekthøyskoleutstillinger og et og annet rave av typen Gøygøygøy.

— Der borte ligger faktisk en yacht som pleide å tilhøre Gadda , sier Bjørnar Haveland og peker på badstueprosjektets nærmeste nabo.

Han er daglig leder i Bergen

Laugarlag, og har allerede snekret i et par timer når vi dukker opp. Skyene har letnet litt, og lyset treffer både industribygninger, lasteskip, en avdød diktators båt og

buede taket. Badstuen ser større ut i virkeligheten enn på internett.

Bergens mest ambisiøse badeklubb? Ideen om en dugnadsbygget

foreslått. «Jo, la oss bygge en. hvor vanskelig kan det være?» Hadde Haveland svart.

— Og det er tre og et halvt år siden, ler han.

Det som startet som en badeklubbs enkle plan om en liten gerilja-sauna til 16 tusen, har etter hvert blitt til noe ganske annet. Gode ideer har en tendens til å balle på seg, og mye har skjedd siden da.

en dugnadsbygget badstuekatedral. Badstuen under konstruksjon føyer seg nt inn i omgivelsenes rariteter.

Den begynner etter hvert å nærme seg klar, og Haveland og faren hans, Brynjar Skaar, er i full gang med å snekre planker utenpå det

sauna dukket først opp blant medlemmene i en badeklubb. Bergen Morgonlaugarlag var en gjeng morgenbadere som pleide å møtes en gang i uka for å hoppe i havet før jobb.

«Hadde det ikke vært kult å ha en badstue?» hadde det blitt

Morgenbaderne holdt innspillsmøter med både badeentusiaster og badeskeptikere. De kom med mange ulike forslag, og bidro til det som etter hvert ble skissene for en ytebadstue, med katedralformet oppholdsrom med plass til både konsertscene og kulturlokale.

— Det kulminerte i en pepperkakebadstue i pepperkakebyen, forteller Haveland, og forklarer hvordan den store badstuen først

« DET KULMINERTE I EN PEPPERKAKEBADSTU I PEPPERKAKEBYEN »

Bergen får snart en litt annerledes flytebadstue.

Tekst Astri Nyaas Foto Ada Harboe

tok fysisk form i pepperkakedeig.

De kk etter hvert innvilget en sum med penger.

— Men ikke nok til å realisere prosjektet slik vi nå hadde begynt å se det for oss, forteller Haveland, som humrende påpeker at de ikke var smarte nok til å justere forventningene sine på forhånd.

Så dere bestemte dere bare for å bygge en ytende badstuekatedral med re meters takhøyde, også satse på at nansieringen kom til å ordne seg etter hvert?

— Ja, noe sånt, svarer han.

Og så langt ser det egentlig ut som om det har ordnet seg ganske greit, selv om det har tatt tid.

En gammeldags vaskemaskin

Inne i Laugaren begynner det store oppholdsrommet å se ganske klart ut. Materialstabler og verktøykasser vitner likevel om et pågående prosjekt. Det henger arbeidstøy i et hjørne, og i en liten kurv ligger det også ere poser med Gullva er og peanøtter – dugnadssnacks. Mot en av veggene står det

lent et stort neonskilt: «Laugaren».

— Det var faktisk noe av det første vi kk laget, forteller Haveland.

Det rosa skiltet ble med dem på festivaler hvor de arrangerte pop-up-badstuer i telt. Her hyret de

opp av bøyde takbjelker som får det til å se litt ut som baugen på en båt. Det er også disse som gir vaskemaskinen dens katedrallignende preg. De er satt sammen av mange lag med planker.

— Den prosessen var en tid-

STORSLAGENT OG VERDIG , IKKE BARE

EN BOKS SOM FLYTER PÅ VANNET .»

DJs, sånn at badstuegjestene kunne danse, svette, henge og komme med innspill. Slik kk de samlet inn både penger og inspirasjon.

Hvor kommer egentlig navnet fra?

— Det kommer fra et litt gammeldags ord for å vaske, «å lauge». Så «Laugaren» blir nesten som en slags gammeldags vaskemaskin, forklarer Haveland.

Katedral og croissant Taket i oppholdsrommet støttes

krevende, men skikkelig n dugnadsaktivitet, forteller Haveland.

Høvling, laminering, bøying, pressing - repeat. Nytt lag, ny planke. Hver og en av buene har vært et helt prosjekt.

Litt som å bake en croissant?

Ja, akkurat sånn egentlig!

Der det kanskje ville ha vært enklere å nedskalere til noe bygningsteknisk enkel hvetebakst,

gikk altså morgenlaugerne inn for å lage en croissant blant badstuene.

— Vi ville lage noe litt storslagent og verdig, ikke bare en boks som yter på vannet.

Haveland forklarer at nettopp det er litt av kjernen i Laugarens ideale. Spennende rom og otte omgivelser burde ikke være forbeholdt dem med god råd. Badstue og bading i rom som noen har gjort seg id med skal være tilgjengelig som en lavterskelaktivitet, uavhengig av økonomi og badeerfaring.

— Omgivelsene våre gjør noe med oss. De legger forutseninger for, og tilføyer kvalitet til opplevelsene vi får.

Derfor skal arrangementsutleie nansiere et billigst mulig drop-in- tilbud.

Haveland peker på en bit av oppholdsrommets gulv. Her skal det være en åpning som skal gi bademuligheter også fra innsiden av badstuen. Han peker på oppholdsrommets vegger og forteller om materialer og ulike deler av konstruksjonen: «Buer,

« VI VILLE LAGE NOE LITT

trekanter og kjegleform».

— Ingenting her er jo tegnet for at det skal være enkelt å bygge, påpeker han med et ir.

Doktorgradsstipendiater og HMShunder Så badstuebyggerne har måttet lære underveis. Flere av dem har bakgrunn som akademikere, leger og arkitekter. Enkelte har også føtter innenfor kulturlivet.

— Det har nok vært ere doktorgrader enn tømrerserti kat iblant oss, humrer Haveland, før han likevel understreker at de har vært en stor og variert gruppe involverte.

Ulike folk har vært aktive i ulike perioder av dugnadsprosessen. Noen av dem har blitt brakt inn i Laugarlaget av omstendigheter som pandemi, lærerstreik og fellesferie. Denne helgeformiddagen

er det bare Haveland, Skaar og hunden Phoebe som jobber. Hun er en ivrig, men tidvis også litt nevrotisk, dugnadsdeltaker. Haveland forteller at hun kan begynne å bjeffe hvis dugnads-

DOKTORGRADER

folkene ikke holder seg samlet, og at hun ikke alltid er så fan av at folk klatrer opp på taket for å snekre.

— Ja, Phoebe er kanskje den eneste her som bryr seg om HMS, ler han. — Men vi har ikke hatt noen alvorlige skader, skynder han seg å legge til. Laugarens selvutnevnte

HMS-ansvarlige logrer når hun får tildelt litt Gullva er hos Skaar.

Det skjer noe med folk i badstue Inne i selve badstuen står ovnen ferdigmontert og klar. Et stort vindu

sted inne i selve badstuen.

— Kanskje man for eksempel kunne hatt podcastinnspillinger her, sier Haveland.

Han påpeker at det skjer noe med folk i badstue. Man har litt andre samtaler med hverandre når man er varme og har badet.

— Kanskje kunne man ha plassert politikere i saunaen for å debattere bybanen, og så latt dem være der inne til de ble enige, fortsetter han.

gir utsikt til den andre siden av fjorden. Mellom lasteskip og arbeidsbåter kan man se over til USF Verftet. Der skal badekatedralen sjøsettes i løpet av våren, hvis alt går etter planen.

Da skal den være åpen for drop-in hverdagsbad, men også for ulike kulturelle arrangementer. Noen av dem kan kanskje til og med nne

Det er mye som kan løses med tid, dugnadsånd og badeglede. Laugarlagets ambisiøse prosjekt nærmer seg ferdigstilling. Men politisk enighet om bybanen? Enkelte utfordringer er kanskje i overkant store? Det gjenstår ennå å se. Bybane på bryggen eller ei, på USF verftet dukker det i alle fall snart opp en badekatedral.

« DET HAR NOK VÆRT FLERE

ENN TØMRERSERTIFIKAT IBLANT OSS .»

BAK DEN SINTE FEMINISTENS FASADE

Hvem er internettfeministene? Hva tenker de? Jeg har intervjuet meg selv for å få svar på dette.

Hvor har det blitt av feministene som brente bh-er og tok til gatene for å protestere?

Jeg tror den feministiske aktivismen ikke tas til gatene i samme grad som før. Den har yttet seg til nettet. Her setter unge kvinner, menn, de, dem, hen, she/ they’s, og alt imellom, støtet inn alene.

Disse feministene kommer i alle former og fra alle sider. Hyppigere og hyppigere publiserer aviser debattinnlegg skrevet av sinte feminister, og kommentarfeltet til innlegget på facebook fylles kommentarfeltet opp med provoserte folk. Dessverre kunne ingen av de mer erfarne debatt-feministene stille til intervju, så da får jeg stille selv. Min kvali kasjon?

Jeg er en sint feminist som kan dukke opp i Facebook-feeden din.

OBS! Intervjueren har en nær relasjon til intervjuobjektet, og er verken objektiv eller nyansert. Bruk av sarkasme og tilgjort narsissisme kan forekomme.

Bak kommentaren

Jeg møter meg hjemme hos meg. Hun bor i en studenthybel som tydelig kunne trengt en vask. ArentzHansen er bemerkelsesverdig lav, har på seg en mørkeblå bukse, lilla

strikkegenser og har håret satt opp. Hun virker sliten, sur og litt stressa.

Arentz-Hansen har skrevet hele to kommentarer med en feministisk overtone. I den første, «Kjære regjering, steriliser menn», publisert i

vaginisme. Hvordan den ble mottatt er det ingen informasjon om. Den kk ingen Facebook-kommentarer, men tre likes.

Hvordan var prosessen bak disse artiklene?

« Å SKRIVE NOE MED EN INTENSJON

OM Å PROVOSERE KAN ABSOLUTT

HA SINE SVAKHETER , OG ( HUN ) TAR

SELVKRITIKK PÅ AT POENGET OM

SKEIVT PREVENSJONSANSVAR KAN

FALLE BORT .»

Studvest, oppfordrer Arentz-Hansen til statlig substituerte vasektomier, slik at kvinner slipper å gå på hormonell prevensjon. Flere hadde positive tilbakemeldinger - ja, noen nærmest hyllet hvor smart, morsom og ikke minst modig kommentaren var. Andre så på den som fornærmende, idiotisk og et godt argument for hvorfor man ikke burde ligge rundt.

Den andre, «apropos kvinnehelse», publisert i Stoff, handler om

— Det er et utrolig godt spørsmål. Det starter generelt med at jeg oppdager en feministisk problemstilling som gjør meg sint.

Hun forteller videre at da hun var journalist i Studvest, var det alltid litt ekstra stas hvis en sak eller kommentar kk mange klikk. Derfor velger hun bevisst å skrive om noe som provoserer. Mener du alltid det du skriver?

— Nei, altså, til en viss grad gjør

jeg jo det. Jeg synes at prevensjon burde være delt på begge kjønn. Det er hyklersk at bivirkninger mange kvinner opplever er de samme bivirkningene som gjør at vi ikke har mannlig prevensjon.

Videre forteller hun at hovedpoenget hennes er å sette spørsmålstegn ved samfunnets normer. Hvorfor skal man tilrettelegge for at kun kvinner skal ha ansvar for prevensjon eller avfeie smertene til kvinner?

Internettinvasjon

Er det fordeler ved å belyse feministiske tematikker i avisen og på nett fremfor å ta til gatene, eller å være del av en feministisk organisasjon?

— For et vanskelig og komplekst spørsmål, det må jeg tenke litt på.

Etter en fem minutters tenkepause svarer Arentz-Hansen at det nnes fordeler og ulemper med feministenes inntog på internettet. For eksempel, mener hun, kan temaene nå ere.

— I tillegg tror jeg det kan føre til at ere aspekter blir belyst rundt hvert tema. Det er jo viktig for å kunne gjøre verden mer likestilt.

Samtidig påpeker hun at det også

Tekst Fay Arentz-Hansen

Foto Simen Tomren Grip, Nike Söderström Sager, Martin Archer Dreyer, Borghild Rangnes Homlong

virker som begrepet feminisme blir vannet ut, og at det kan hemme likestilling fordi man fokuserer på feil ting.

— Jeg har sett en del Tiktokere ta på seg store hettegensere og kalle det for en feministisk handling. For meg er det feil måte å bruke feminismebegrepet.

Arentz-Hansen og jeg er nok helt enige der.

Provokatør

Det er ere av disse kommentarfeministene som sier provoserende ting, tilsynelatende bare for å skape en reaksjon. De provoserer for å provosere.

Du sa tidligere at du velger temaer som er provoserende. Ønsker du å provosere?

— Ja, 100 prosent, sier hun og ler litt. Videre forteller hun at det å skrive

med en intensjon om å provosere absolutt kan ha sine svakheter, og tar selvkritikk på at poenget om skjevt prevensjonsansvar kan falle bort.

det er provoserende.

Tøs og løs Da kommentaren til Arentz-Hansen

« HVORFOR SKAL MAN

TILRETTELEGGE FOR AT KUN

KVINNER SKAL HA ANSVAR FOR PREVENSJON ELLER AVFEIE

SMERTENE TIL KVINNER ?»

Samtidig trekker hun frem at det er fordeler med å skrive på denne måten.

— Selv om det kan få noen til å snu seg den andre veien, mener jeg at humor er en n måte å få frem et budskap på. Dersom man lar seg provosere av det, kan det jo starte en tankeprosess hos leseren om hvorfor

ble lagt ut på Facebook, ble det mange debatter i kommentarfeltet under. Det ble blant annet stilt spørsmål ved hvor mange hun må ha ligget med for å måtte tenke på denne problematikken. Den sistnevnte gruppen kom med mange gode råd til Arentz-Hansen som kan løse hennes problematikk. Et av

disse var å «knipe igjen bena».

Har du prøvd å bare knipe igjen bena? — Ja, og man vet jo fra forskning at å avstå fra sex er den beste formen for prevensjon. Jeg merker en anelse sarkasme når hun sier det. Hun påpeker videre at sexlivet hennes ikke er relevant for alvoret i kommentarene hennes.

Flere kritiserer også mennene du velger å ha sex med, ettersom de ikke har noe generell kunnskap om kondombruk. Er det slik at du har hatt u aks, eller er du bare løs?

Dette spørsmålet gjør ArentzHansen merkbart sint og stemningen blir anspent.

— Det vil jeg ikke svare på!

Setter du feminister i et dårlig lys ved å være så løs og sint?

Arentz-Hansen reiser seg opp og går.

HOLD FOKUS !

Universiteter melder at studenter verken klarer å lese eller skrive lengre tekster. Har den digitale verden ødelagt for vår konsentrasjon?

– Det er en myte i media – og i samfunnet generelt – at man kan ha to tanker i hodet samtidig.

Jeg møter Kenneth Hugdahl i 9. etasje av et stort betongbygg bak Haukeland sykehus. Han er professor emeritus i biologisk psykologi, og det første som kommer opp når man googler «hjerneforsker uib».

Etter at Klassekampen, Morgenbladet og Studvest skrev om studentenes synkende konsentrasjonsevne, kjente jeg (som mange andre studenter) på panikken. I artiklene fremstilles studenter som inkompetente zombier, med blikk som blir akkende tidligere og tidligere i forelesninger. Hyppigere bruk av moderne teknologi i skolen får skylden for det meste.

Oppmerksomhet på 1-2-3

Men hvordan skal man klare å få disse milliardene av nerveceller vi har i hjernen til å fungere sammen og redde sin konsentrasjonsevne? Kanskje svaret ligger på biologisk nivå. Hjerneforskeren Hugdahl forteller at oppmerksomheten vår er en funksjon man kan dele i to ulike typer:

– Den ene er vedvarende oppmerksomhet. Evnen til å være fokusert over tid. Det vil si at man ikke blir forstyrret av det som skjer rundt seg, og er synonymt med det vi regner som konsentrasjon. Den andre typen er litt motsatt, den kaller man for skifte av oppmerksomhet. Den har å gjøre med evnen til å veldig hurtig kunne skifte oppmerksomheten fra én ting over til en annen.

Videre forklarer Hugdahl noe som snur opp ned på mitt forhold til hjernen: den kan ikke tenke to tanker samtidig. Den jobber sekvensielt og kan kun holde fokus på én ting av gangen.

– Der kommer oppmerksomheten inn, som en slags girspak, for å skifte fokus fra ett sted til et annet. Men hvordan skifter man gir? Eller, problemet ligger vel i å ikke skifte gir; å klare å holde fokuset over lengre tid.

Kan man trene på å bli bedre til å holde fokus?

– Det tror jeg man kan, men hjernen har ikke ubegrenset kapasitet. Her spiller hukommelsen en rolle.

Som oppmerksomheten, er også hukommelsen delt i to. Den er delt inn i langtidshukommelsen og korttidshukommelsen.

– Når du holder fokus på én ting, får du bedre tid til å bearbeide det du holder på med. Når du leser i en bok, får du tid til at det du leser blir lagret i langtidshukommelsen. Da er det lettere å ta frem i senere anledninger.

Det er her problemet dukker opp for mange.

– I dag skjer alt så raskt at ting ikke blir lagret i tilsvarende grad i langtidshukommelsen. Det går på bekostning av evnen til å ikke la seg forstyrre.

Mye moderne teknologi gir oss så mange varsler at vi ikke rekker å bearbeide informasjon som mates

til oss. Hugdahl forklarer at den vedvarende oppmerksomheten ikke får utfolde seg.

– Da legger det seg i det vi kaller korttidshukommelsen. Det er den aktive bufferen i hukommelsen.

Hugdahl bruker ironisk nok en telefonkatalog for å forklare hvordan korttidshukommelsen fungerer.

– Med en telefonkatalog blar man opp Per Andersen (jour.anm. ktiv person), og nner frem de seks tallene. Så repeterer man dem for seg selv, til man taster dem inn i telefonen. Da havner de bare i korttidshukommelsen, fordi man etter å ha tastet inn inn telefonnummeret ikke trenger det; altså man bryr seg ikke.

Det hele kan kokes ned til at det stort sett skjer automatisk.

– Det er ikke noen spesielle teknikker eller guddommelig svar på hvordan man får en tanke til å vandre over til langtidshukommelsen.

Thinkpad = armageddon? Digitalisering i skolen har jo skjedd gradvis de siste ti årene. Jeg kan huske hvor gira jeg var for min første skole-pc, en sliten thinkpad som skulle erstatte de tunge lærebøkene. I dag utleveres iPader til elever helt ned i barneskolealder.

Kari Spjeldnæs, stipendiat ved Høyskolen Kristiania og Universitetet i Bergen, skriver en doktorgrad om endringen av lesevaner og digitalisering. Over telefon forteller hun hvordan man

kan komme seg gjennom pensum.

– Man er nødt til å være motivert for å lese sammenhengende over tid. Lesing av pensum krever arbeid og skjer ikke av seg selv på magisk vis.

Hun viser til forskning om hvordan undervisere ved universiteter og høyskoler i Norge opplever studenters lesing. Der er det ikke noe tvil: studenter leser mindre enn tidligere. Underviserne kan heller ikke ha noen forventning om at pensumet er lest på forhånd. Som student selv er det aut å høre.

Likevel er det ikke rart at vi leser mindre. Som også Hugdahl påpeker, ødelegger hyppige varsler fra smarttelefonen for mye av oppmerksomheten vår. Spjeldnæs ser på hvordan folk håndterer å være påkoblet hele tiden, og har et forskningsprosjekt om digital detox. Hun understreker at periodene hvor vi ikke oppholder oss i den digitale verden blir viktigere og viktigere,

Tekst Nike Söderström Sager Illustrasjon Nadja Asghar

Kenneth J Hugdahl Foto: Privat

uansett om det er i kortere eller lengre perioder.

Dette mener også mange bekymra foreldre, som har skrevet de este kommentarene som er imot skjerm på skolen.

Men er ikke «alt var bedre før» -innstillingen litt… gammeldags? Mange av de bekymrede foreldrene virker i grunn mest stresset fordi deres syv-åring behersker Microsoft 365-pakken bedre enn dem. Eller ødelegger teknologi faktisk hjernen? Hugdahl er skeptisk.

– Jeg er ikke en sånn som tror at den moderne teknologien vi omgir oss med ødelegger for oss. Vi mennesker har en såpass enorm tilpasningskapasitet og læringsevne at vi mestrer det her også.

Men hva med digitalisering på barneskolen, er ikke de barna der

365- PAKKEN BEDRE ENN DEM .»

litt for små for Thinkpader, iPhoner og iPader?

– Jeg tror ikke at det å få iPader kommer til å ødelegge noe intellektuelt hos de barna, men det er en ting man risikerer at det skjer noe med: håndskriften. Altså hvordan man uttrykker seg med papir og penn. Men vi gikk jo fra runeskrift til håndskrift på papir. Var det noen som sa det samme da? spør Hugdahl og viser fram sin håndskrift i luften.

– Vi har alltid hatt en utvikling, så hvorfor skal denne utviklingen akkurat nå være så ødeleggende? Man må ikke tro at nåtiden er armageddon, vi har alltid kommet oss videre.

Tips og triks

Uansett om den digitale verden er vår undergang eller ikke, er Hugdahl og Spjeldnæs enige om at mer

bevissthet rundt temaet er viktig for å takle det.

– Det viktigste tipset mitt er at dette må vi snakke om. Det ikke noe quick x, men opp til den enkelte. Da må vi være bevisste på å gjøre noen tiltak for å rett og slett lese, skrive eller gjøre det vi skal som gode studenter, forteller Spjeldnæs.

– Bevisstgjøring tror jeg generelt sett skjerper sansene, sier Hugdahl.

Han forteller at problemet på studenters konsentrasjon heller ligger i det at man konstant ytter oppmerksomheten, som når man får et pling på mobilen.

– Skriver du notater på Mac-en, krever det ere oppmerksomhetsskifter enn å kun sitte med penn og papir.

Likevel er både jeg og Hugdahl enige om at man ikke må luke ut

PC-en som noteringsverktøy helt. Han nikker mot avhandlinger og artikler som består av enorme bunker papir som har gulnet over tid, og forklarer at det hadde vært lettere å holde styr på disse om de var lagret på en PC.

– Men det kan jo du selv tenke gjennom, om du opplever det slik.

Det er altså dessverre ingen enkel oppskrift på hvordan du kan trene på å bli mester i konsentrasjon, men om du har kommet deg helt hit i teksten uten å miste fokus, er du alt på godt vei. Hvis du likevel vil ha noen gode råd vil jeg avslutte med disse tre; sett mobilen på lydløs, vær bevisst på oppmerksomheten din, og viktigst av alt: hold fokus!

Kari J. Spjeldnæs Foto: Astrid Waller

« MANGE AV DE BEKYMREDE FORELDRENE VIRKER I GRUNN MEST STRESSET FORDI DERES SYVÅRING BEHERSKER MICROSOFT

FOR DITT EGET BESTE

Tekst Julie Klausen

Foto Nina Thuestad

Illustrasjon Marie Haugen

Med fat acceptance-bevegelsen og kroppspositivitet som mantra, har ere overvektige in uensere og kjendiser skapt overskrifter med kommentarer om egen kropp og vekt. Noen av dem blir gjenstand for hets, men også for kommentarer stemplet som velmenende. Andre igjen blir beskyldt for å glori sere fedme. Samtidig øker antallet i befolkningen med spiseforstyrrelser. Den gyldne middelveien i dialogen om kropp kan synes å ha blitt smalere.

benyttet for å kreve høyere forsikringssummer av overvektige kunder. Det er kanskje ikke overraskende at det kun var hvite menn som ble brukt som tallgrunnlag, selv om skalaen ble anvendt på alle.

Det er vanskelig å markere tidspunktet der fedme og overvekt for alvor ble satt på dagsorden hos folk est, men 1980- og 90-tallet markerer en endring i hvordan man snakker om fedme. Populariseringen (og standardiseringen) av KMI-begrepet

(for eksempel ukeblader) som syndere de siste årene.

Hets og omsorg

Hva er overvekt?

Det som i hovedsak de nerer fedme og overvekt i medisinsk sammenheng er kartleggingsverktøyet «Body Mass Index» (BMI), eller kroppmasseindeks (KMI) på norsk. Den ble utviklet på 1830-tallet i et forsøk på å nne «gjennomsnittmennesket», og ble innen kort tid tatt i bruk av livsforsikringsselskaper.

Podcasten Maintenance Phase, som tar for seg medisinsk forskning i lys av historien rundt den, drøfter KMI-ens opprinnelse som matematisk skala. Der diskuteres det at skalaen kort tid et ter sin unnfangelse ble

slik vi kjenner det i dag, startet på 70-tallet i USA. Slik blir det vektpanikk av. Samtidig ble vi introdusert for det amerikanske begrepet «The obesity epidemic» som sammenligner det økte antallet overvektige i befolkningen med en smittsom sykdom. Man kan jo spekulere i om det var en effekt av standardisering av enheten KMI eller om antallet overvektige faktisk økte.

Retorikken ble likevel svært populær, og realityprogram som The Biggest Loser har vært en ledestjerne for normaliseringen av nedlatende kommentarer basert på vekt. Det er heller ikke rettferdig å utelate sosiale og tradisjonelle medier

I 2023 ser vi fortsatt ettervirkningene av denne typen vektretorikk, og det er dystert å høre på de nedlatende tingene folk kan få slengt etter seg – av vanlige folk, men spesielt anonymt på nettet. Det verste er kanskje at mange føler at det er rettferdig og riktig å gi beskjed om at det ikke er greit å være overvektig.

I noen sammenhenger kommer kanskje kommentarer om vekt og mat med gode intensjoner i bunn. Enten de er fra venner og familiemedlemmer, eller som råd fra helsepersonell: vekt og kosthold kan være en utløsende faktor for livsstilsykdommer som diabetes, søvnapne og leversvikt. Men det nnes ikke noen allmenn løsning for å gå ned i vekt, og det er ikke et én-til-én-forhold mellom vekt og helse, uansett om det gjelder for høy eller for lav vekt. KMI- skalaen angir undervekt, normalvekt og

overvekt, men vekt er en utrolig komplisert egenskap å kartlegge i menneskekroppen. Alternative medisinske verktøy for å måle overvekt er heller ikke perfekte, og ikke nødvendigvis bedre enn KMI – allikevel er KMI-skalaen noe man bør anvende med forbehold.

Men kan man egentlig se helsa til noen på kroppen deres? Dersom man tenker seg om, er svaret i mange tilfeller nei, spesielt dersom du ikke er medisinsk utdannet. Dagens dialog om kropp er fylt av polarisering, motsetninger og hets. Det hører til en større debatt om samfunnsdialog, men det er verdt å problematisere hvordan man bestemmer hva som er en sunn og akseptert kropp.

Du kan anta at du antakelig vet mindre enn du tror om menneskers livssituasjon og helse. Slanke menneskers kommentarer til overvektige skaper oftest skam og nesten aldri positiv endring. Med mindre du er fastlegen deres, kan du holde det for deg selv.

« KAN MAN SE HELSA TIL NOEN PÅ KROPPEN DERES ?»

Er det greit å kommentere vekten til noen, så lenge du gjør det «for deres eget beste»?

Jeg lurer på om døgn uene vet at de skal dø. Hvor lange timene de lever er. Og ville vi som barn visst at vi skal dø om vi aldri ble fortalt det? Ville jeg vært så redd, eller apatisk, overfor døden om jeg ikke hadde hatt ord for den?

Da jeg var seks år satt pappa en kveld og så på Schrödingers katt. Favorittfargen min var fortsatt intens rosa, jeg visste ikke hva jeg ville bli når jeg ble stor, men det var heller ikke så farlig. Lite visste jeg at etter denne kvelden skulle verden slutte å være like konstant og trygg. For på tv-en stod en astronom og snakket om v erdensrommet. Om sola mer eksakt, som til da hadde vært en selvfølge for meg at lyste. De viste nærbilder av den veldige solover aten, av solsystemet, og fortalte. Fortalte at om et par milliarder år ville sola slukne – og alt liv på jorda opphøre. Og når den til slutt sluknet, ville vi ikke vite det før etter 8 minutter, for så lang tid tar det lyset å reise fra sola til jorda.

Men jeg var seks år og kunne ikke regne, forstå store tall eller klokka. Så for meg betød det bare at sola

EN SPREKK I HIMMELEN

kunne slukne når som helst. Jeg gråt og gråt, selv om pappa sa det er så lenge til at innen da er vi alle borte. Og trolig nnes ikke mennesker mer. Men så langt fram kunne jeg ikke tenke. Eller ville tenke. Jeg var nettopp blitt til og plutselig skulle jeg tenke på å dø. At mennesket ikke alltid har vært her, og heller ikke alltid kommer til å være det.

Jeg studerte sola ofte, selv om jeg hadde fått beskjed mange ganger om å ikke se på den. Jeg måtte bare sjekke, sjekke at den ikke var i ferd med å endre form. Jeg tenkte på lampene, på ovnene, på maten. Hvor lenge før bakken frøs, før vi frøs til ingenting. Hvor mange ullgensere trengte jeg. Og hvor skulle alle rådyrene, ekornene og

Jeg gikk på skolen med en intens frykt for at sola allerede hadde sluknet, vi bare visste det ikke ennå. Jeg tenkte mye på når jeg helst ville den skulle slukne. Ikke på skolen i hvert fall, så langt unna armene til mamma. Lærerinnen hadde bare to armer, fordelt på 23 elever. Og hun ville vel heller ringe sine egne. Helst måtte den slukne hjemme, etter jobb og skole, en dag verken mamma eller pappa hadde et møte.

fuglene dra. Jeg tenkte på den sorte jord, den mørke nattehimmelen, og hvor skjørt alt er. At noen ting er større enn huset mitt, skolen min, byen min, landet mitt, kloden min. Noen ting kan ingen konge, president eller sterk pappa gjøre noen ting med. Og det hele er tilfeldig. Jeg forsvant inn i sorte hull av undring over hva meningen med det hele er; hvor kommer vi fra, hvorfor eksisterer vi når vi likevel skal dø? Nyter døgn uene

å y timene før de mister livet? Jeg er voksen nå, og jeg er ikke like redd lenger for å dø alene. Men verden har aldri vært helt konstant for meg etter det. Vi tåler så mye av det som nnes på jorda. Vi er store i forhold til døgn uene, vi blir eldre enn noe menneske før oss, vi har skapt en verden hvor vi utlever og opplever mer enn de este levende vesener. Samtidig er livet så ufattelig skjørt, og vi må bære vissheten om at det meste vi kjenner skal forsvinne. Bære at det nnes meteoritter, supernovaer og virus, men også atomvåpen. At å skape tar tid, men å ødelegge – sekunder. At den eneste konstanten er at ingenting vil forbli det samme. Livet ble til gjennom tilfeldigheter, og så mange faktorer kunne og kan ende det på bare et øyeblikk. Jeg tror det er litt derfor jeg ikke greier å være religiøs. Jeg klarer ikke se på livet som noe opphøyd og hellig, noe selvsagt som en gud våker over. Jeg vet ikke om jeg ennå har klart å slå meg til ro med at ingenting er evig, ikke pyramidene, ikke hulemaleriene, selv ikke stjernene på himmelen. En dag skal stjernebildene bli bare stjerner igjen.

Tekst Maja Elfrida Reseland Illustrasjon Marie Reike

« Å SKAPE TAR TID , MEN Å ØDELEGGE – SEKUNDER »

BAGUETTESPILLET

Du har kjøpt syv hvetebaguetter på Coop. Nå skal de smøres med noe pålegg. Dessverre har dusten du bor med rotet i kjøleskapet. Klarer du å finne de syv gjemte påleggene, og tegne

Klarer du å finne de syv påleggene?

Send dem inn til Stoffs Instagram-konto, og bli med i trekningen av en hvetebaguett.

Spillutvikler Hauk Fevang Illustrasjon Marie Haugen

STOFFEN SP ØR

Tekst Hallvard Fossheim

Hvis ikke innsikt i at dårlig form skader debatten og demokratiet er nok, så spør hva debatten kan gjøre for deg.

Spørsmålet om hvordan man skal oppføre seg i ordskifte, er gammelt, gammelt, gammelt. Treningen ved Platons og Aristoteles’ skoler handlet mye om dette. Begge utviklet so stikerte teorier og praksiser, inspirert av Sokrates’ hang til dialog. Tenkning foregår stort sett ved samtale, enten den nner sted inni deg eller mellom deg og andre. Så loso avhenger av at samtalene foregår på riktig måte.

Formatet Platon og Aristoteles utviklet har ere trekk som man kan kjenne igjen den dag i dag. Her er noen eksempler.

Vær redelig i argumentasjonen –ikke bruk liksom-argumenter. Dette avhenger av kontekst: i konkurranser er mye mer lov, noe Platon viser frem i sine dialoger og Aristoteles skriver hele bøker om.

Hold deg til saken – ikke grøt sammen sak og person. Selv om det er personer som står for saker, og det helt klart er nære sammenhenger mellom dem, så har du ikke knust en posisjon bare ved å slenge dritt om personen som uttrykte den.

Vær klar til å forklare hva du mener – ikke la det du sier avhenge av at i ngen helt skjønner det. Dette kan bety at man må være forberedt på å noen ganger bruke mye tid på få skritt.

Still spørsmål og la de andre snakke –ikke glem å lytte. Å høre etter slipper

man gjerne ikke unna, hvis formålet er å forstå nok til å faktisk komme frem til noe som er verdt tiden det tar.

Husk at det er forskjell mellom argumentasjon og motsigelse – ikke gjenta andres ord bare med motsatt fortegn, for slik kommer man ingen vei. Denne siste har vi fra Monty Python like mye som fra Platon og Aristoteles.

Alt dette er gode råd. Hvis ikke noe som likner på dem blir fulgt, så er et ordskifte ute å kjøre. Samtidig er rådene så selvsagte og velkjente at de er kjedelige. For sannheten er at alle, eller i hvert fall veldig mange, skjønner alt dette når de tenker seg om. Likevel sklir ordskifter rett som det er ut i grøfta, hvis de ikke startet der.

Det som trengs, er kanskje ikke bare gode råd – gode råd er som vi ser billige – men motivasjon til å følge dem.

Folk påpeker hele tiden noe som åpenbart er sant og viktig: Hvis vi ikke oppfører oss i debattliknende fora, sliter offentligheten(e) til slutt så mye at både rimelighet og til syvende og sist demokratiet står i fare. Hvis det virkelig er slik at dette ikke er grunn god nok, så har de gamle en annen motivasjon på lur: Spør deg selv ikke bare hva du kan gjøre for denne dialogen, men hva denne dialogen kan gjøre med deg.

For Sokrates, Platon og Aristoteles er det åpenbart at vi blir det vi gjør. Det er faktisk en hovedgrunn til å gjøre noen ting og unngå andre. Hvis man venner seg til juks og snarveier, roter man til seg selv. Man blir

sløvere, dummere, og mister viktige ting av syne. Det gje lder for tale og samtale minst like mye som for andre handlinger.

Hvis dårlig form skader ordskiftet, så skader det også den som skifter ordene. Det som virker som en enkel måte å vinne på, kan sette en lavere standard for en selv i neste runde. Våre verdier er i hvert fall delvis avhengige av våre handlinger. Det er heller ikke slik at alle formater egner seg til alle formål, så bare det å nne seg i å bruke en form som er for lettvint (forenklende, antagonistisk, personfokusert, responsstyrt), bare fordi formatet dikterer det, er et valg som kan bidra til dårlige vaner og gjøre

en selv ørlite mindre dugelig over tid. Den varme, myke følelsen av oppmerksomhet eller anerkjennelse er som gjeteren som lar kua pisse seg på føttene i frossent vær. Det blir bare kaldere på litt sikt, i tillegg til at man er dekket av urin. Hvordan man oppfører seg, påvirker selvfølgelig både vanen og verdiene man tar med seg videre. Så da blir spørsmålet hva man har lyst til å gjøre med seg selv.

Det er mange som har engstet seg for at etikken til Platon og Aristoteles er for egoistisk. Å handle godt begrunner de ikke bare med tanke på andre eller helheten, men med at det er godt for en selv å gjøre godt. Aldri så galt.

Hallvard Fossheim er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Her bygger han på sin bok Dialog: En filosofisk tilnærming (2022) og går tilbake til noen av kildene for tenkning rundt dialog og debatt.

Illustrasjon Marie Reike

FØRSTEHJELP KULTURELL

Er du lei av å sture i mørket og lurer på hva du skal finne på? Fortvil ikke! Det går mot lysere tider, og det florerer av fete kulturelle opplevelser i byen fremover.

Som alltid starter vi med det viktigste: 22. februar smeller vi i gang med slippfest! Denne gangen har vi attpåtil slått oss sammen med Tidsskriftet Replikk’’! Kom på Café Opera! Hvis du er hypp på pils, quiz og dansing er dette noe du virkelig ikke kan gå glipp av.

Ellers skal selvsagt kvinnedagen feires i år også. Landmark starter feiringen allerede 3. mars med åpning av Kvinnefestivalen 2023. Selveste ordføreren skal tale, det vartes opp med slampoesi og på kvelden kan du svinge på hoftene til DJ-sett av Klubb Betty Ellers blir det som alltid markering av kvinnedagen 8. mars med demonstrasjonstog og diverse appeller på Torgallmenningen. Vi sees vel der?

Lenge siden du har vært på konsert? Det må i så fall gjøres noe med! Det blir ikke vanskelig

heller, for fremover er det så mange konserter i byen at det blir vanskelig å velge bare én!

Hvis du har vært tidlig ute med å anskaffe et magasin, kan det hende du rekker å se Slomosa på Landmark 24. februar Rockebandet fra Bergen er beryktet for sine eksplosive liveopptredener – noe som garantert vil kunne oppleves her óg! Dersom rock ikke er helt for deg, kan vi anbefale Skaar, popartisten fra Stord som opptrer på Kulturhuset 10. mars. Samme sted spiller også Svømmebasseng, som feirer nytt album og 10-årsjubileum 11. mars. Som om ikke det var nok, spiller John Olav Nilsen & Nordsjøen på Kulturhuset både 3. og 4. mars, og det er fortsatt mulig å få tak i billetter til fredagen. Det er lenge siden bandet har opptrådt, så dette er en sjelden mulighet til å oppleve en anerkjent livefavoritt. Rett rundt hjørnet kan du også

se Ivan Ave. Den norske rapperen kommer til Rommet for å spille sin nye, engelskspråklige rapmusikk 24. mars. Her er det altså bare å velge og vrake! Ellers er det jo viktig å slå et slag for en av 00-rappens mest banebrytende rappere, Ravi. Han spiller riktignok ikke før 12. mai (på Hulen!), men her er det lurt å være tidlig ute for å sikre billetter!

Om du tilfeldigvis liker å kombinere musikk med e-sport, har du nå muligheten til dette også: USF Verftet arrangerer nemlig Bergen Games Festival, byens første e-sport- og musikkfestival. Den nner sted 4. mars. Der kan du se en live nalekamp mellom to profesjonelle lag i CS:GO på dagtid, mens kvelden byr på konserter av Marstein, GKR og Mat Duo

Apropos festivaler bør også klimafestivalen Varmere Våtere Villere 2023 oppleves. Her møtes folk for

å diskutere globale spørsmål med formålet å gjøre klimadebatten mer spennende og engasjerende. Lykkes de? Ta turen til Kulturhuset mellom 15. og 17. mars!

Hvis ikke et av disse arrangementene kan gi deg det avbrekket du trenger, har vi et siste kort i ermet. Du husker kanskje Raske Menn, humortrioen som debuterte med The Fast Show i 2003? Mange lurer på hvor de ble av, men nå er de altså tilbake med sitt 19-års jubileumsshow på Ole Bull Scene mellom 15. februar og 4. mars. De er altså allerede i gang, så her er det bare å få ut ngeren og kjøpe billetter! For oss som liker å mimre tilbake til «verdenshistorien på fem minutter», «Rødhette og ulven» og «danglebærsangen», kan ikke dette bli noe annet enn en skikkelig latterkule!

Tekst Hedda Terjesen Mossin Illustrasjon Kari Orvik Olsson

KVINNE , KJENN DIN KROPP !

JA , BLI MED PÅ KVINNEFESTIVALEN DA .

SPRÅK KVISS

Er du nørd? Prøv deg på nørdenes språkkviss!

Fra hvilket språk kommer ordet telefon, og hva betyr det, dersom vi oversetter direkte? (2 poeng)

Som du ser av spørsmålet over, har Norge vært heller dårlige på språkpurismefronten. Island, derimot! De er kløppere. Hva betyr det Islandske ordet for mobil, ‘fársimmi’, dersom det oversettes direkte?

Språkrådet har likevel ikke gitt opp fornorskingsdrømmen. Hva er de fornorskede alternativene til disse ordene: airbag, clutch, clickbait? (3 poeng) 03

Vi tillater oss et siste etymologispørsmål: De fleste norske ukedager har fått navnet sitt fra en norrøn Gud, men det er noen unntak. Hvor stammer for eksempel ordet lørdag fra? 04

Hohvova sostotåror dodetot hoheror? 05

I NRK-programmet Eides Språksjov diskuterer Linda Eide og Gunnstein Akselberg språk i beste sende tid. Vi er et nerdete land! Hvilken bygd på vestlandet, som takket nei til bystatus, er Linda Eide fra? 06

0-4 poeng: Både Erna, Jens og ansvarlig redaktør i Stoff har dysleksi, så det ender nok bra med deg også.

5-9 poeng: Du har akkurat lært deg forskjellen på da og når. Helt ok.

10-14 poeng: Her har noen lasta ned ordbokappen! Solid.

15-19 poeng: Du er åpenbart den jævlige i vennegjengen som retter på feil bruk av “i forhold til”. Gratulerer.

Hvilket ord kåret Språkrådet til årets ord i 2022? 07

Legenden Ivar Aasen gikk som kjent rundt i (nesten) hele Norges land for å danne det vi i dag kjenner som nynorsk. Det var riktignok ikke det opprinnelige navnet. Hva het skriftspråket først, og i hvilket tiår skiftet det navn? (2 poeng) 08

Hvis en overivrig danske skulle be om fireoghalvfjerds pils, hvor mange pils har hen bestilt seg da? 09

Når vi er inne på det: Hvilket år vedtok Språkrådet og innlemme pronomenet ‘hen’ i de offisielle norske ordbøkene? 10

Hva er den mest brukte bokstaven i norsk? 11

Til sist et korrekturspørsmål: I spørsmålene ovenfor har vi lagt inn fire skrivefeil. Hvilke? (4 poeng) 12

« gud» , « sendetid» i to ord, «og» istedenfor « å» i spørsmål 10.

pumping. 10: 2022. 11: e. 12: «islandske» med stor « I», stor « G» i

vi oversetter dette fra røverspråk står det ‘hva står det her?’ 6: Voss. 7: Krympflasjon. 8: Landsmål, 1929. 9: 74 pils. Her blir det altså fort

Leste du ikke saken om Bergen Laugarlag på side 25, kanskje? 5: Hvis

2: ‘Å trekke en lang tråd’. 3: « Kollisjonspute» , « koplingspedal» , « klikkagn» . (Her skal det sies at også fornorskningen « kløtsj» er -til latt). 4: Ordet stammer fra norrønt, «laugardagr» , som betyr vaskedag.

Svar: 1: Det kommer fra gresk. « Tele» betyr fjern, « phono» betyr lyd.

Tekst Borghild Rangnes Homlong Illustrasjon Kais Chaoch

KLESPLAGG : Boxershorts

Min livssituasjon er preget av tranghet. Leiligheten, økonomien og skoene jeg kjøpte brukt, har alle det til felles at de er trange. Men er det én ting jeg har investert i for romslighetens skyld, så er det undertøy. Så la meg introdusere deg for vidunderet som er boxershortsen. Her snakker jeg altså ikke om stramme, kjipe boxer briefs, men den originale retro boxeren. Se for deg shortsen til en bokseutøver så skjønner du hva jeg mener. En helt eksepsjonell luftighet gjør boxeren til et overlegent plagg i kategorien komfort. Dette simple tøystykket er undertøyets

Swiss Army knife, hvor bruksområdene strekker seg til både shorts, badebukse og generelt chille-plagg. Nevnte jeg at boxershortsen er unisex og kan brukes av absolutt alle? Her er det bare å spleise på en 5-pack med kjæresten. Slit’an!

BOK : Pereira Maintains

– Antonio Tabucchi

Å foreta store, livsendrende valg –med fatale konsekvenser om du trår feil – kan være utmattende. Det er langt mer behagelig å lese om andre som er nødt til å forholde seg til slikt.

I novellen Pereira Maintains introduseres den sykelig overvektige kulturredaktøren Pereira. Handlingen nner sted i Portugal sommeren 1938, og over pressen henger diktaturets fascistiske sensur truende. På søken etter en assistent blir han på uventet vis dratt inn som økonomisk støttespiller av den opposisjonelle radikale venstresiden. Pereira står nå overfor to kinkige dilemmaer. Skal han kutte ut den sukkerholdige limonaden han er så glad i, eller dø av hjerteproblemer? Skal han utnytte sin posisjon i avisen til å kritisere fascismen, eller slippe unna med livet i behold?

SANG : Amsterdam – Jacques Brel (orginalversjon), Scott Walker (coverversjon) La meg anbefale en sang om Amsterdam, som sannsynligvis vil frata deg AUX-privilegier om du fyrer den opp på vors. Jacques Brels ode til den sagnomsuste byen vil nemlig for førstegangslyttere kanskje oppleves noe krevende, men om du gir den en sjanse kan jeg garantere at den vil vekke noe i deg. Hva er det Brel har opplevd i Amsterdam som får ham til å presse ut disse kraftige, men samtidig så inderlige og såre tonene? Vekker byen smertefulle assosiasjoner som driver ham til vanvidd, eller lengter han simpelthen tilbake til den løsslupne friheten byen tilbyr? Uansett hva som driver Brel, så resulterer det i et overveldende crescendo, hvor lungene hans er fullstendig tømt for luft og du må gjemme ansiktet subtilt i hendene slik at ingen ser tårene trille.

Der Brel fremstår elegant og poetisk på fransk, kommer sangens vulgære betydning frem først i Scott Walkers coverversjon på engelsk. Gjennom en fargerik skildring av fordrukkenhet og horeri males det et levende bilde av Amsterdams lugubre natteliv. Det er denne versjonen av «Amsterdam» som får deg til å innse hvor inderlig du faktisk elsker trekkspill.

YOUTUBE - KANAL :

Vagrant Holiday

Lei av banale reisevloggere og deres påtatte begeistring overfor kulturattraksjoner? Da er Youtube-kanalen «Vagrant Holiday» noe for deg! Her følger vi en anonym omstreifers uortodokse reiseskildringer, med en overdreven lidenskap for unngåelse av alle former for påkostet luksus under reisene. Vi snakker Flixbus fra A til Å og en diett bestående av hummus og baguette. I tillegg sover han utelukkende i busker og kratt. Et annet moment som gir kanalen en enorm underholdningsverdi er den brutale ærligheten og skarpe tonen han har til alt og alle. Når det kommer til youtuberens sanne identitet, orerer det med rykter som skal ha det til at «Vagrant Holiday» og «Surveillance Camera Man» egentlig er samme person, men sånt sladder holder jeg meg for god til å spekulere på. Sjekk ham ut før din neste tur til Paris!

Tekst Martin Archer Dreyer Foto Mads Bertelsen Reis

Illustrasjon Maria Hanset Demdal

STUSSLIG HVERDAG? IKKE NOE EN HÅNDFULL VARME ANBEFALINGER IKKE KAN FIKSE.

S I D E N S I S T

Guess who’s back, back again?

Donald Trump stiller nok en gang som presidentkandidat, nå til valget i 2024. Vi kan ikke gjøre annet enn å gratulere Putin med en verdig konkurrent i VM i idioti for narsissistiske bestefedre. Under kampanjen i New Hampshire kom han med kritikk mot Biden og de andre kommunistene, med krenkende kommentarer om transpersoner, uttalelser om at vindmøller i hovedsak er kinesiskproduserte fugle-massegraver og varme ord om både oljeutvinning og strengere innvandringspolitikk. Hurra! Selv om mange av utsagnene i talen har mottatt massiv kritikk, ser Trump lyst på valget: tapet mot Biden i 2020 var tross alt rigget. Det klart han fortjener en seier denne gangen. Biden klarer jo ikke å holde strømprisene nede en gang. LOL.

Nytt år - nye lover

1. januar ble det innført nye lover i Norge. Til Kjell Inge Røkkes store begeistring er innstramming av exit-skatten ikke en av dem. Det kan imidlertid virke som at den norske stat har iverksatt forebyggende tiltak etter Røkkes lille stunt: Selv om det er for sent å

gjøre en ærlig borger ut av ham, betyr det saktens ikke at det er over og ut for hærskaren av Røkke juniors –klare til å erobre Monte Carlo om et tiår eller to. Nei, her gjelder det å ha en moraliserende pekefinger med i spillet fra start og vise dem at grådighet blir slått hardt ned på, allerede fra studietiden. Så takk til Carl-Preben, student ved Business School of Economics: på grunn av deg og dine gamle penger, taper vi andre 2750 kroner hver gang vi fyller opp BSU-kontoen vår (skamme deg, burde du). Skattefradrag ved BSU-sparing er imidlertid ikke det eneste som reduseres på grunn av nye lover; også tobakkskvoten ved innreise til Norge er redusert – med hele 50 prosent! Så alt i alt gjenstår det bare å vinke farvel til velbehag og samtidig ønske abstinenser og faenskap velkommen!

Heldigvis byr ikke bare lovendringene på elendighet; voldserstatningsloven er revidert (i teorien, i alle fall). Endringen i loven resulterer i at staten må betale erstatningen med en gang det har falt en rettskraftig dom. Samma faen, tenker du kanskje; alle saker blir jo henlagt, uansett. Ja, det stemmer, men det finnes

ikke et fnugg den norske stat ikke har tenkt på! Dersom en sak henlegges, kan den som utsettes for vold søke om kompensasjon til kontoret for voldsoffererstatning. Her er det imidlertid ikke fattet et vedtak om umiddelbar utbetaling… Så ja, kanskje lovendringen ikke er særlig revolusjonerende likevel?

Urent Mehl i posen?

Justis- og beredskapsminister

Emilie Enger Mehl har over en lang periode fått spørsmål om hun har hatt Tiktok på tjenestetelefonen.

I månedsvis har Dagbladet krevd svar fra statsråden, innimellom saker om underlivssopp og Leah Isadora Behn. Onsdag forrige uke ble Dagbladets bønner hørt, og Mehl innrømmet omsider å ha brukt appen på sin tjenestetelefon en måneds tid i fjor. Det er imidlertid ikke rart at Mehl har levd i stillhet. Det gikk ikke akkurat bra sist hun var transparent. Man kan jo håpe at Kjetil Rolness tenker seg bedre om neste gang han velger å kritisere en kvinnes klesvalg.

Om kineserne har fått tilgang til sensitiv informasjon på grunn av dette, vet vi hvem Dagbladets neste offer vil være... Så lenge blesten rundt Sofie Elise roer seg ned, da.

Det er tydeligvis flere med urent mel i posen om dagen.

Matvarekjedene vet ikke forskjellen på 1. februar og 1. april. Flaut! Ha, ha, veldig morsomt folkens. Der lurte dere oss jammen godt! «1. februar øker matprisene med nesten 10 prosent! Så nå er det bare å løpe til nærmeste butikk og bruke opp resten av storstipendet på hermetikk og dopapir, før det er for sent!» Vi løp, vi hamstret, vi blakket oss selv – i god tro om at det skulle være verdt det. Den som ler sist, ler best, osv. 1. februar kom, og ganske så riktig økte prisene på en rekke varer i samtlige dagligvarekjeder.

Vi lo, vi godtet oss, vi skrudde opp varmeovnen en halv grad –vi hadde lurt systemet. Om det bare ikke hadde vært for Kiwi. Som aldri gir seg på pris. Som hadde satt prislås på en rekke varer frem til 1. mai. Søren klype altså. Selvfølgelig kunne ikke de andre kjedene være dårligere! Så nå er det priskrig – yey! Håper inderlig vareprisene holder seg nede en lang stund. Vi har tross alt ikke råd til enda en hamstringsrunde før sommeren.

Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Tekst Anniken Philipps Illustrasjon Kais Chaouch