REFLEKSJON
Kandidaten
Foto: iStock.com/mbolina
En liten refleksjon fra Hebreerbrevet
Av Harald Giesebrecht
Adventnytt 3-2022
(Luk 22,44). Han hadde glidd inn i døden med skriket «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg,» hevdet en ved navn Markus (Mark 15,34–37). Hva med disse forferdelige lidelsene? Det måtte vel telle? (2,18, 5,8). Vi mennesker som også lider og opplever urettferdighet må da etter dette kunne si at dette er «vår mann». Ingen kunne si at han ikke fullt ut hadde vært som dem (2,14), eller at han ikke på alle måter ble lik sine søsken når det kom til grunnlaget for å vise forståelse og barmhjertighet (2,17). Nei, konklusjonen var entydig: I denne kandidaten har vi «ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi» (4,15).
En moderne liknelse kan illustrere litt hva Hebreerbrevet prøver å si. En nylig avgått statsråd kunne med rette vært presentert med følgende ord: TV-kjendis, maratonløper, morsom og populær, advokat, stortingspolitiker, minister. Det gir et visst inntrykk av en person som er vellykket og godt likt. Men legg merke til hva det gjør med følelsene dine når vi i tillegg presenterer samme person med følgende ord (les sakte og la hvert uttrykk synke inn): Forlatt og neglisjert som barn, mishandlet, kronisk sykdom og smerter, skam, mobbet, utsatt for rasisme, skole-drop-out, barnehjemsbarn. Hva gjør den siste beskrivelsen med din tillit til personen som «folkevalgt». Hva om du selv slet med kronisk sykdom, utenforskap eller skam og følte at ingen i systemet forstod deg? Ville du
«Fordi han selv led og ble prøvet, kan han hjelpe dem som blir prøvet.» (2,18). «La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid» (4,16). «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem» (7,25). «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (10,23–25).
ikke kjenne en glede inni deg og en tåre i øyekroken over å vite at «en slik kulturog likestillingsminister var det som nå satt ved kongens bord?» Multipliser makt og innflytelse med uendelig, så har du Jesus. I Hebreerbrevet presenteres Jesus blant annet med ordene stor, øversteprest, Guds Sønn, himlene, uten synd. Men han presenteres også med ord som: Svakhet, lide, høye skrik og tårer, smake døden, lære lydighet, på samme måte som vi og prøvet i alt. «Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen (8,1–2). Foto: iStock.com/journey2008
Denne innsettelsen måtte være annerledes. Tidligere kandidater hadde for det første hatt den leie uvanen å dø etter å ha stått i tjenesten noen år (7,23). Stadig måtte de erstattes. Dette problemet skulle imidlertid være tatt hånd om nå. Den nye kandidaten hadde ikke bare døden bak seg (7,24). Han hadde faktisk egenhendig overvunnet ham hvis navn godt kunne nevnes: «han som har dødens makt» (2,14). Så der var ett problem løst. Men det andre var ikke mindre viktig? Hadde han medfølelsen som skulle til? Og hadde han nok «kred» blant folk flest? De tidligere kandidatene hadde demonstrert for alle at de var i samme båt, «ikke bedre enn deg», når de bar fram syndoffer for seg selv i templet (5,2-3). Århundrer senere ville man i stedet diskutere om lederne hadde «skjønt nåden» eller «selv fått ta imot nåden». Men denne nye kandidaten var faktisk «bedre enn deg» (4,15), og hadde ikke behov for slikt. Kunne han likevel sies å være en av oss? Gamle fortellinger ble hentet fram. Han hadde kanskje ikke båret fram syndoffer (5,3), men han hadde båret fram for Gud «bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden» (5,7). Telte det? Det sirkulerte også andre fortellinger. Kandidaten hadde tross alt levd et helt liv som inkluderte både fødsel og død. Og det hadde ikke vært noen ærefull død … med familien på sengekanten og «sovne stille inn». Tvert imot hadde det vært en død preget av skam, lidelse og ensomhet (12,2; 13,12). «Min sjel er tynget til døden av sorg,» hadde han visstnok utbrutt da det var som mørkest, og han tryglet vennene om ikke være der for ham (Matt 26,38). «Han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden,» kunne en som het Lukas rapportere
23
