Kirurgen 4/21 Akutte nakke- og ryggskader

TEMA: AKUTTE NAKKE- OG RYGGSKADER

DENSFRAKTUR: FORSLAG TIL NY BEHANDLINGSALGORITME Densfrakturer er den vanligste typen nakkefraktur hos eldre pasienter, og det finnes ingen etablert konsensus for valg av behandling. Etterlevelsen av behandlingsanbefalinger for densfrakturer er lav. En studie fra Oslo universitetssykehus med analyse av 500 pasienter danner grunnlaget for ­forslag til en ny behandlingsalgoritme for densfrakturer.

SYED ALI MUJTABA RIZVI, EIRIK HELSETH, HEGE LINNERUD NEVROKIRURGISK AVDELING, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS – ULLEVÅL KORRESPONDANSE: SYED ALI MUJTABA RIZVI – ALIRIZVI@LIVE.NO

Vi skrev om densfrakturer i Kirurgen i 2017, med preli-

kirurgisk risiko hos eldre og ofte ­alvorlig komorbide

minære resultater som indikerte at vår etterlevelse av de

­pasienter. De fleste pasienter med densfraktur er i alders-

behandlingsanbefalinger som finnes var lav. Kort repe-

gruppen 65 til 85 år. Noen nyere studier har antydet at

tert er densfraktur (brudd i andre nakkevirvel) hyppig og

eldre kan oppnå en stabil tilheling av frakturkomplekset

utgjør omtrent 20% av alle traumatiske nakke­frakturer.

etter 12 til 16 uker med ekstern immobilisering uten ben-

Forekomsten øker med alderen og er den vanligste nakke­

et fusjon. Hypotesen er at det danner seg kraftige binde­

skaden hos eldre. Traumemekanismen er i de fleste tilfel-

vevsdrag som stabiliserer frakturområdet og hindrer

lene fall fra egen høyde (lavenergi traume). Densfraktur

bevegelse (fibrøs fusjon) (3-5). Imidlertid kan man hos

inndeles i type I, II og III (Figur 1). Type I er fraktur gjen-

noen se en patologisk bevegelse, ofte ledsaget av nakke­

nom tuppen av dens og er isolert en stabil fraktur. Ved

smerter, etter endt ekstern immobilisering (pseudart­

type II er frakturen i basen av dens, mens ved type III

rose). Disse pasientene vil i de fleste tilfeller trenge kiru-

går bruddlinjen gjennom corpus eller leddflater av andre

rgisk fiksering (Figur 4). Det har vært uklart hvor mange

nakkevirvel. Type II og III brudd er ansett som ustabile

eldre med dens fraktur type II som ­etter ekstern immobil-

frakturer (1, 2).

isering oppnår stabil fusjon i form av benet fusjon eller fibrøs fusjon, og hvor mange som ender med pseudar-

Inntil nylig ble primær kirurgisk behandling anbefalt

trose og sekundær kirurgisk fiksasjon. Det har også vært

for densfraktur type II og III med betydelig feil­stilling av

knyttet stor usikkerhet til om pasienter med fibrøs fusjon

densfragmentet uavhengig av pasientens alder, og for alle

har øket risiko for dislokasjon på sikt og ­derav sekundær

densfrakturer type II hos pasienter ≥50 år ­uansett stilling

ryggmargskade. En annen ­bekymring har vært om fibrøs

eller akse. Hovedargumentet for denne anbefalingen er

fusjon over tid er forbundet med mer nakkesmerter enn

påvist lav benet fusjonsrate (benet tilheling etter brudd)

benet fusjon. Det har derfor vært viktig å få avklart om

etter kun ekstern stabilisering (nakke­krage – Figur 2),

fibrøs fusjon av dens fraktur på lang sikt gir like gode

spesielt for type II fraktur (Figur 3). Denne ­anbefalingen

resultater som benet fusjon.

har nylig blitt utfordret, i hovedsak på grunn av betydelig 270 I KIRURGEN 4-2021