En krigsseilers kamp - Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

En krigsseilers kamp «Norman Bendix Johannessen sin historie er en sterk og engasjerende historie. Gjennom hans egne notater og skildringer tas vi med inn i en helt utrolig og krevende krigshverdag på sjøen. Det er en viktig historie i dag. Dette er også en troshistorie, og historien om en ung sjømanns nysgjerrighet, omsorg og åpenhet ovenfor alle dem han møtte underveis. At Sjømannskirken fikk være en del av denne reisen er en ære». Sjømannskirken-norsk kirke i utlandet v / generalsekretæren Jeffrey Huseby ISBN 978-82-8330-350-6

9 788283

303506

EN KRIGSSEILERS KAMP

Krigsseilerne stod for Norges viktigste bidrag til den allierte seieren under andre verdenskrig. Deres historie er en mosaikk av ulike individuelle fortellinger som alle fortjener å bli dokumentert og formidlet. I denne boken får vi et unikt detaljert innblikk i historien til krigsseiler Norman Bendix Johannesen. Hans egne ord, eksistensielle tanker og private fotografier hjelper oss til å forstå hvordan et menneske kan oppleve å bli kastet inn i en grusom krig – og hvorfor det er så viktig å hindre at noe liknende skal skje igjen. – Bjørn Tore Rosendahl, faglig leder Norsk senter for krigsseilerhistorie, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter

ODDVAR SCHJØLBERG

Hver krigsseiler har sin egen historie. Dette er historien til Norman Bendix Johannesen fra Kristiansand, fortalt med hans egne ord. Han var en havets hverdagshelt, men søker ingen heltestatus. Norman var ingen kriger. Han var sjømann og deltok i 49 konvoier i Atlanterhavet, Stillehavet, Middelhavet og langs Englandskysten, samt en rekke seilaser da skipet seilte uten eskorte. Han unngikk selv å bli torpedert, men observerte andre skip som ble senket. Sammen med mannskapet kjente han dag og natt på usikkerheten og hjelpeløsheten, da de hørte skrikene om hjelp fra kamerater som lå lemlestet i sjøen, mens konvoien seilte forbi uten å stoppe.

Norman Bendix Johannesen forteller sin historie

EN KRIGSSEILERS ODDVAR SCHJØLBERG KAMP

ODDVAR SCHJØLBERG

En krigsseilers kamp Norman Bendix Johannesen forteller sin utrolige historie

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2022 Trykk: Trykk Scandbook, Sverige Papir: 100 gram Munken premium cream Sats: Garamond 12/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 350 6 Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Innhold Forord Prolog: Det var onsdag, det var 3. juli ... Oppveksten i Breiviga Til sjøs Ventilskifting og stempelsjau Nazistene satte Europa i brann Det første møtet med bombefly Vi lå midt i infernoet i Oran Farvel Regina Mistet gode venner Sjøfolk i fangenskap En lang og slitsom rotur På kryss og tvers i Spania Trossekveilen ble botsbenk Ubåtene herjet rundt oss Liknet mest et krigsskip Spionmistenkt i England Karls siste reise Verdensmetropolen New York En brutal sjøkrig Konvoi Minner fra Glasgow Ble sendt til en ny krigssone Faraoenes land Reisen til Haifa og Jerusalem Den indre krisen Invasjonene i Middelhavet

7 10 13 22 28 31 37 45 51 65 69 75 81 88 95 101 105 111 118 126 134 142 147 153 163 172 176

Dampskipet Hardanger Fra korn til peanøtter Vil det snart bli fred En befriende togtur Hjemkomsten Krigsseilas og krigsfangenskap Ville ha mest mulig erfaring Havnåsbrødrene Ombord i en flytende branntomt Den viktige korrespondansen Globetrotteren Norman Bendix Geværet er kona og kulene barna Minnene kommer tilbake Kilder og foto

185 194 199 208 211 219 224 229 233 241 245 246 255 259

Forord

Norman Bendix Johannesen fra Kristiansand er ingen romanfigur. Han var en av de rundt 45 000 norske sjøfolkene som seilte under krigen. Ikke alle kom hjem. Hver tiende mann døde for vår frihet. Tallet er høyt, og hver og en av dem har sin egen historie. Dette er historien til Norman Bendix Johannesen, fortalt med hans egne ord. Selv om Norman var en hverdagshelt i krigen til sjøs, søker han ingen heltestatus. Han var ingen kriger – Norman var sjømann. Gjennom krigsårene seilte han med forskjellige skip, og han deltok i 49 farefulle konvoier i Atlanterhavet, Stillehavet, Middelhavet, Det indiske hav og langs Englandskysten. I tillegg var han med på en lang rekke andre oppdrag, da skipet seilte alene uten eskorte. At han overlevde konvoifarten i nesten seks år, er utrolig. På mirakuløst vis unngikk han selv å bli torpedert, men han observerte en rekke andre skip som ble torpedert eller bombet i konvoiene. Sammen med mannskapet om bord kjente han – dag og natt – på usikkerheten og hjelpeløsheten når de hørte skrikene om hjelp fra kamerater som lå lemlestet i sjøen. Konvoien hadde ikke annet valg enn å seile forbi, uten å stoppe. Boken er bygget på Normans eget manuskript, samt omfattende notater han skrev i dagbøkene sine. I tillegg har vi brukt informasjon fra hans ulike dokumenter, private bilder og brev til familie og venner, samt samtaler med sønnene Vidar og Helge og datteren Else Palma.

I de senere år har forfattere og historikere også fått tilgang til en rekke europeiske arkiver, og vi har innhentet en god del informasjon fra disse. Alle navn, skip og steder er autentiske, og handlingene er basert på virkelige hendelser. Sjøfolkene snakket sjeldent om sine opplevelser. Tausheten var en gjenganger. Norman var et unntak. Han både skrev og fortalte om sine opplevelser – når det passet slik. Som krigsseiler hadde han opplevd krigens dramatikk fra «orkesterplass» om bord i flere skip, og hans øyenvitneskildringer har vært til uvurderlig hjelp til denne boken. Han behøvde ikke rope høyt eller bruke sterke ord, fortellingen står fjellstøtt på egne bein. Selv sa han det slik: Krig er ikke spenning, det er dødsens alvor. Skulle vi oppleve morgendagen? Eller kanskje sprenges i biter, eller sitte som krøpling for resten av livet? Aldri visste vi om neste angrep, og det kunne komme helt uventet, uten at ubåtene ble oppdaget ... Boken er en ekte beretning om en ung sjømanns opplevelser. Et ungt menneske som virkelig har kjent på angsten. Vi reiser sammen med Norman inn i krigens barbariske sider, hvor han forteller om konvoiangrep, minesprengning og rakettvåpen, de flygende bomber over London. Han gir oss et innblikk i sjøfolkenes liv under krigen, i fare natt og dag. Norman var også svært vitebegjærlig, og han benyttet gjerne fritiden til å prate med lokale folk i de forskjellige byene, oppsøke både museer og kirker etc. Derfor er dette også en reise i kultur, historie og geografi. Ikke minst er det også en reise i Normans indre landskap, og hvor han gir oss et innblikk i det store spørsmålet: Hvordan går det an å tro på en Gud midt i all krigens djevelskap? 8

Han forteller ikke bare om krigens grusomheter, men han evner også å gi sine venner både trøst og framtidstro – hvis vi kjemper den gode strid. Takk til Else Palma, Helge og Vidar som har stilt opp til samtaler rundt innholdet av denne boken. Og takk for at dere har stilt dokumenter, personlige brev, bilder og deres fars – Norman Bendix Johannesens – egne dagbøker og notater til disposisjon. Takk også til Jon Michelets fond – Polstjernefondet – som har gitt støtte til denne boken. Takk også for støtte fra Det faglitterære fond NFFO. Det har resultert i denne åpenhjertige boken, om en ung sjømann som seilte vekk fra sin barnetro, men som fant den igjen midt i sjøkrigens ragnarok. Etter flere års livsfarlig seilas fant krigsseileren bokstavelig talt en fredfull havn ...

Oddvar Schjølberg Helgeroa februar 2022

Prolog

Det var onsdag, det var 3. juli, og året var 1940 Sommeren var for lengst kommet til det travle havneområdet Mers-el-Kébir i Oran i Algerie. Innenfor minesperringene lå den sterke franske flåtestyrken, som var forflyttet dit for å hindre at den skulle bli tatt av engelskmennene. Det lå også flere norske handelsskip inne i det samme havneområdet, og på disse gikk livet sin vante gang. Men i havet utenfor minesperringene hadde det allerede fra grålysningen denne dagen utspilt seg hektisk aktivitet. Flere store destroyere, hangarskip og slagskip fra den engelske marinen patruljerte utenfor havneområdet. De var en del av Operation Catapult. I kulissene hadde det foregått en drakamp hvor britene forlangte å få utlevert den franske flåten, slik at den ikke skulle falle i tyske eller 10

italienske hender. Den britiske admiralen James Sommerville kom med et ubetinget ultimatum om overgivelse av den franske flåten. Hvis de ikke ville overgi seg, ville britene gå til kamp. I ultimatumet het det blant annet: Hvis De avslår disse rimelige tilbud, må jeg med dyp beklagelse kreve at De senker Deres skip i løpet av seks timer. Hvis ovennevnte ikke skjer, har jeg ordre fra hans majestets regjering om å bruke den fornødne makt til å forhindre at Deres skip faller i tyske hender. Tiden for overgivelsen var fastsatt til kl. 17.00, men minutter og timer gikk uten at franskmennene foretok seg noe. Det virket som om de forsøkte å hale ut tiden. Midt oppi dette dramatiske spenningsfeltet finner vi førstereisgutten Norman Bendix Johannesen fra fredelige Breiviga i Kristiansand. Sammen med mannskapet om bord kjenner han hvordan spenningen sitret og smøg seg inn i hver eneste pore i kroppen, der de denne ettermiddagen sto og speidet utover mot de engelske krigsskipene, som stadig kom nærmere. Plutselig – på slaget klokken 17 – eksploderte alt rundt ham, i et formidabelt artilleri-bombardement fra de britiske krigsskipene. Da han dro til sjøs som maskingutt ett år tidligere, kunne han ikke i sin villeste fantasi tenke seg at han skulle stå i første rekke, på Kristiansand-skipet Regina og bivåne et sjøslag som i ettertid skulle vise seg å være av verdenshistorisk betydning. Dette sjøslaget var den første militære trefningen mellom franske og britiske styrker etter Frankrikes kapitulasjon overfor Tyskland. Norman befant seg nå midt oppe i det som senere fikk betegnelsen «Katastrofen i Oran». Det omkom 1297 franske sjøfolk ved Mers-el-Kébir, og omkring 350 ble såret. Forholdet mellom Storbritannia og Frankrike ble nå alvorlig forverret. Regjeringen Pétain brøt de diplomatiske

forbindelsene med England, og tyskerne innkasserte en stor propagandaseier. Nå skal det også nevnes at Norman bare noen uker tidligere hadde havnet midt oppi bombeangrepet mot havneområdet i Toulon, og han var også om bord i Regina da engelske bombefly slapp sin last over havneområdene i Marseilles. Han skulle også oppleve krigens barbari på kloss hold i årene som lå foran ham. Men la oss nå gå noen år tilbake ...

Oppveksten i Breiviga

Norman Bendix Johannesen ble født 14. desember i 1922. Han vokste opp i Breiviga, i det området av Kristiansand som hadde navnet Kuholmen. Barndomshjemmet lå ytterst i Kuholmbukta med vidt utsyn til havet, og det var bokstavelig talt en høy himmel som hvelvet seg over det lille sørlandshuset. Sommerstid flommet solen over svabergene like nedenfor, og ga en lun varme til både mennesker og dyr. Til gjengjeld kunne det riste kraftig i både vegger og tak når sørvesten dro seg til og vindrossene, godt ispedd en porsjon med saltvann, hamret ubønnhørlig mot veggene, og etterlot seg hvite saltstriper nedetter vinduene Norman var farget av en oppvekst med nærhet til fjæresteinene. Her kunne han fiske krabber og leke med hjemmelagde treskip, mens han samtidig fulgte med alt som rørte seg lenger ute i skipsleia. Norman hadde en flott utsikt mot sjøen og storhavet. Det var en travel skipstrafikk til og fra Kristiansand, store og små skip som kom eller gikk. Det var vid utsikt utover mot Oksøy fyr. Ja langt videre utover. Helt til det punktet i horisonten hvor himmelen strekker seg ned og møter havet. Og bortenfor der lå den store verden med alt det spennende den hadde å by på. Dette var i mellomkrigstiden, og norske redere hadde vært framsynte og bygd opp en stor og moderne handelsflåte bestående av motordrevne linjeskip. De hadde også opparbeidet seg en stor flåte av moderne tankskip, noe som plasserte Norge som verdens fjerde største sjøfartsnasjon. Rundt 38 000 mann seilte i utenriksfart, mens rundt 11 000 var tilknyttet innenriksfart. I tillegg til dette kom den norske marinen med 5000 mann. 13

Sjømannsyrket lå i genene

La oss gå enda noen år tilbake i tid. Man kan trygt si at Normans utferdstrang var arvet fra foreldrene. Faren, Wilhelm Severin Johannessen (f. 1894), kom opprinnelig fra Store Kalsøy, ved Austevoll utenfor Bergen. Han dro til sjøs i ungdommen, og seilte noen år inntil han mønstret av som 20-åring i Montreal, med 35 dollar i lommen. Den 1. verdenskrig hadde nå brutt ut, og det viste seg å være vanskelig å få jobb. Dermed reiste han til New York, siden det ble sagt at det var lettere for sjøfolk å få hyre der. Wilhelm oppsøkte det canadiske sjømannshjemmet i Brooklyn, og fikk ordnet med en foreløpig overnatting der. Men etter to ukers opphold var det slutt på pengene, og han risikerte å bli «satt på porten». Situasjonen var langt fra enkel. Han kjente ikke et eneste menneske i byen, eller for den saks skyld: i hele Amerika. Han hadde ikke penger til mat, så det endte opp med at han gikk rundt og tigde på pubene. Det var ikke mange som hadde anledning til å gi ham en håndsrekning, så straks det bød seg anledning, jobbet han slik at han kunne kjøpe seg litt mat for dagen. Det var vanskelige tider, og mange norske sjøfolk havnet i et av byens beryktede slumområder. Dette ville han for all del unngå. (Mange år seinere fikk dette området betegnelsen Ørkenen Sur. Se senere kapittel.) En kveld han var ute og spaserte, møtte han en sjømannsmisjonær, som stoppet og spurte om han trengte hjelp. For å gjøre en lang historie kort: Wilhelm slo til på tilbudet og ble med til et kveldsmøte i en norsk luthersk misjonskirke. Dette førte til en radikal forandring i livet hans – han ble kristen. Han forteller selv litt om dette:

– Etter dette møtet kunne jeg umulig gå på gata eller rundt på pubene for å tigge. Jeg gikk i stedet til bestyreren på sjømannshjemmet og spurte om jeg kunne få bo der til jeg hadde fått ordnet med hyre, så kunne han siden få trekk for det jeg skyldte. Det var blankt nei fra hans side. – Pass pengene dine gutt, var hans kontante svar. – Har du ikke noe arbeid jeg kan utføre for maten og losjiet? Da øynet bestyreren en sjanse til å benytte seg av en stakkars pengelens sjøgutt. Jeg havnet på kjøkkenet hvor jeg jobbet fra kl. 06 på morgenen til kl. 18 om kvelden. Etter to uker spurte jeg om å få lite grann i lønn? Men det var fortsatt blankt nei til svar, og de kummerlige forholdene fortsatte, forteller Wilhelm.

Soup, soap and salvation

En dag havnet han rett og slett midt oppi et frelsesarmémøte på en av byens gater. Da endret alt seg, for på det møtet traff han Anna Birgitte fra Spind ved Farsund. Da han så henne for første gang, var det som om han hørte en stemme inni seg si: Der står kona di! Anna emigrerte til Amerika, da hun i 17-årsalderen kom seg over til New York. Der ble hun aktivt med som salvasjonist i Frelsesarmeen. Hun hadde stor omsorg for andre mennesker, og ville gjerne dele den gleden hun selv hadde opplevd med andre. Følgelig var hun trofast med på gatemøtene rundt om i byen. Frelsesarmeens slagord Soup, soap and salvation (suppe, såpe og frelse) var velkjent, og det skapte en gjennomgripende forandring i mange menneskers liv. På alle deres møter var man velkommen, uansett sosial rang eller status. Den glade musikken og budskapet traff ham i hjertet, og han ble med i virksomheten i Bethesda i Woodhull Street i Brooklyn.

Anna og Wilhelm ble godt kjent, og i 1916 ble de viet i Den norske sjømannskirken som holdt til nede i 111 Pio neer Street. Selve bryllupet ble holdt i et maritimt miljø, om bord i en av de mange lekterne som krysset mellom New Yorks havner. Om bord på denne var hennes bror Torvald skipper, og sørget for å skaffe lokale til brudeparet og deres gjester. Samtidig klarte Wilhelm å skaffe seg jobb og fikk orden på økonomien. Han tjente godt og de flyttet inn en leilighet med fem rom og kjøkken.

Tjenestegjorde på panserskipet Eidsvold

Etter noen gode år i Amerika valgte de i 1919 å selge alt de eide for å dra tilbake til Norge igjen, nærmere bestemt til Kristiansand. Nå var det helt andre forhold de kom tilbake til. Det var lite mat og fortsatt rasjoneringer. Det gikk greit å få jobb, men det var verre å få tak i bolig. Etter en tid med kummerlige boforhold fikk de i 1920 tak i et gammelt våningshus og et falleferdig uthus i Breiviga, litt sydøst for sentrum av Kristiansand. Wilhelm omtalte tomten som et sted med bare fjell og steinrøys. Her vokste etter hvert Norman og hans fire søsken opp. 16

I 1922, samme år som Norman ble født, fikk Wilhelm utkallelse til Marinen. Han skulle egentlig ha avtjent verneplikten i 1915, og nå var det ikke lenger aktuelt med noen utsettelse. Han måtte tjenestegjøre seks måneder om bord på panserskipet Eidsvold, der han ble drillet i alt en fullgod marinegast måtte kunne. Han var ikke dårligere enn at han oppnådde beste karakter som ble gitt til kanonskyttere. Men det ble likevel et nokså hardt halvår for hans kone og deres tre første barn, som var henvist til å leve på den lille lønnen som Forsvaret den gang ytet – 35,– kroner per måned.

Dro tilbake til Canada

Det var ikke helt enkelt å komme tilbake til det sivile liv etter avtjent verneplikt. Arbeidsløsheten i Norge var stigende, banker og bedrifter gikk konkurs, og skip etter skip i handelsflåten måtte sendes i opplag. Hjemme i Breiviga forsøkte familien å sette i gang med kuer, høns og griser – for å få hjulene til å gå rundt. Men inntektene klarte ikke å holde tritt med utgiftene, og med en stadig økende gjeld måtte noe gjøres. Anna Abrahamsen, som drev kolonialforretningen de handlet i, forsøkte å hjelpe dem, og lot dem mer enn gjerne handle «på krita». – Hun betrodde oss ikke bare matvarer, forteller Wilhelm. – Hun sa heller aldri nei når det gjaldt å skrive en veksel, og det var det ikke mange som ville i denne usikre tiden. Våren 1928 valgte Wilhelm å reise tilbake til Canada igjen for å legge seg opp noen kroner og bedre økonomien deres. Han fikk seg en sikker jobb i bygningsbransjen, og var både arbeidsom og flink til å sette fortjenesten på bok. Arbeidsfolka bodde i jernbanevogner og ble transportert rundt om på den vidstrakte prærien. Dette ga Wilhelm god anledning til å prate med norske utvandrere, og de delte villig

sine erfaringer med ham. Noe som kom godt med når han i slutten av 1930 endelig kunne sette kursen hjem til familien i Breiviga igjen. Nå hadde han midler til å begynne på restaureringen av stedet. Gammelt måtte vike for nytt, fjell ble skutt bort, og det ble planert med jord slik at de kunne anlegge en hage. Det var ikke bare huset som fikk fornyelse, men hele eiendommen fikk et nytt preg.

Her vokste Norman opp.

Her er søskenflokken Johannessen på plass i Breiviga. Fra venstre Sverre Wincent, Alf Johannes, Allis Wilfrid, Norman Bendix og Reidar.

6. klasse ved Lund skole i 1936. Norman i midtre rad nr 2. fra høyre.

Sjøfanter og pinsevenner

I senere år har det på folkemunne blitt sagt at Kuholmen var ikke et sted for normale mennesker, men en plass forbeholdt sjøfanter og pinsevenner. Hvis vi tøyer dette utsagnet litt, passer det godt på Norman. Han ble både sjømann og pinsevenn. Han vokste opp i et gammelt sørlandshus, i nærheten av Oddernes Tændstikfabrik. I dagligtale ble bedriften bare omtalt som «Stikka». Fyrstikkarbeiderne bodde i nærhet av arbeidsplassen, og de kunne i likhet med fyrstikkene tenne godt iblant. Det hendte at de også tok knyttnevene i bruk når diskusjonene eskalerte. Eller enda verre – at de hentet fram kniven. Da fyrstikkfabrikken ble nedlagt, ble det besluttet at bygningen skulle bygges om til sosialbolig.

Norman har selv skrevet om sin barndom i en artikkel som sto i Kristiansands Avis, og her er et utdrag av denne: – Hjemme hos oss va der både griser og kuer og høns, ja det va rotter au, for ei rotte ville løbe opp i boksebeinet te min far, og da lo alle i klassen. Å du milde måne så koseli det va når vi lekte i Timpeheia og Trolla, der de hadde brent ei heks eigang ettersom folk fortelte. Men Kuholmen vakke bare a det goe, for der var mange fanteskøyter henne med Fanteholmen, så vi konke sette ud ei gryde om natta eigang. Å æ glemmerke Fante-Lina om æ blir tusen år, for ho sa te mi mor: Guden ska få ein tollekniv, men æ så han aldri. Men snakke konne ho: Hå ska det vere mor, ska det vere ei tråsnille? Der var så møe fanter dengang atte da æ kom te sjøss, så spørte de om æ va fant … Men Kuholmen og Breiviga var også et sted med en rik kristen virksomhet, hvor både voksendåp i bukta, husmøter og tungetale var naturlige elementer. Norman gikk på Lund barneskole, og han var også ivrig med i Blå Kors gutteforening. Det var mange gode minner knyttet til møtene, både i Blå Kors og pinsemenigheten. Han forteller om et møte han aldri glemte: – Fra guttedagene har jeg et helt spesielt godt minne. Det var under et møte i «gamle Filadelfia». Mens en far ba for sine gutter, fikk jeg kjenne en overnaturlig kraft gå gjennom meg, fra topp til tå, nesten som elektriske støt. Jeg torde aldri å fortelle noen om hendelsen, men jeg fikk en veldig respekt for det hellige. Fra 1938 og utover opplevde menigheten en stor vekkelse. Kristian Sundsdal var forstander. Han var bare 28 år gammel, men det var ikke

uvanlig at folk sto i kø utenfor lokalet lenge før dørene ble åpnet. Til sist ble det bestemt at veggene til lillesalen måtte fjernes for at det skulle bli plass til flere. – Jeg hadde en flott ungdomstid og var engasjert på flere felt, men dessverre gled jeg bort fra min barndoms Gud, forteller Norman. Etter avsluttet skolegang jobbet han en periode for Otterdal Sagbruk. Bedriften hadde også et eget treskibsbyggeri, og det passet for Norman, for hos ham var det hele tiden sjø og sjøfart som sto i høysetet.

Til sjøs

Det er den siste maidagen i 1939, og sørlandssommeren står allerede i dørsprekken, klar til å melde sin ankomst. Men for den 16½ år gamle Norman Bendix Johannesen er det ikke den kommende sommeren han gleder seg til. Denne dagen er en merkedag, dagen markerer at han skal ta steget inn i en helt ny tidsperiode. Han skal mønstre på som sjømann, og reise ut i verden. Dagen før hadde han vært på Mønstringskontoret i Kristiansand og undertegnet kontrakten for hyre om bord i tankskipet MT Regina. Da oppdaget hyresjefen at etternavnet var skrevet feil, men Norman parerte straks med: Ok – da heter jeg Johannesen med en s, så bare fyll ut hyrepapirene så jeg kommer til sjøs. Fem dager tidligere hadde han vært hos «sjømannslegen» og fått godkjent helseattest. Passet var også ordnet, så nå var alt klappet og klart for en yrkeskarriere til sjøs. Samtidig brygger det opp til urolige tider ute i Europa. Adolf Hitler har blitt enehersker i Tyskland. Året før hadde han tatt kontrollen over Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia etter trusler om maktbruk. Den engelske statsministeren Neville Chamberlain så med stigende uro på det som skjedde. Sammen med den franske statsministeren Edouard Daladier og Italias fører Benito Mussolini, hadde han vært hos Hitler for å gjøre en avtale som skulle sikre freden. I september 1938 reiste han hjem til Storbritannia igjen, etter å ha undertegnet München-avtalen. Han ble møtt av en stor og begeistret folkemasse på flyplassen, og mens han viftet med et papirark kom Chamberlain med det berømte utsagnet «Peace for our Time».

I januar året etter nominerte 12 svenske riksdagsmenn den britiske statsministeren Neville Chamberlain til Nobels fredspris. Begrunnelsen var at Chamberlain hadde reddet verdensfreden ved å inngå den såkalte München-avtalen med Hitler i september 1938, der Tyskland fikk Sudetenland fra Tsjekkoslovakia. Chamberlain var den «som i detta farofyllda läge räddade vår värdsdel från den fruktansvärda katastrofen», skrev de svenske politikerne som begrunnelse i nominasjonsbrevet. Samme år ble også Adolf Hitler nominert til Nobels fredspris av den svenske riksdagsmannen Erik G C. Brandt. Han skrev at Hitler, etter millioner av menneskers oppfatning, fortjente denne høye utmerkelsen. Senere viste det seg at nominasjonen var ment som en ironisk protest mot nominasjonen av den britiske statsministeren Neville Chamberlain. Nominasjonen ble derfor trukket tilbake, men da hadde allerede forslaget vakt en storm av protester fra kommunister, sosialdemokrater og liberale anti-fascister i Sverige. Ord som sinnsforvirret, klossete og en forræder mot arbeiderklassens verdier ble flittig brukt i innleggene mot ham, samtidig som avtaler Brandt hadde om foredrag rundt i forskjellige foreninger, ble kansellert. I et intervju med Svenska Morgonposten forklarte Brandt at nominasjonen var ment ironisk, at den var tilskyndet av nominasjonen av Chamberlain og ment som en provokasjon mot Hitler og nazismen. München-avtalen førte jo til at vestmaktene dolket Tsjekkoslovakia i ryggen ved å gi Sudetenland til Hitler for å oppnå fred, fremholdt han, og dermed fortjente verken Chamberlain eller Hitler noen fredspris. Mye tyder på at Erik Brandt virkelig mente nominasjonen som en ironisk protest mot Hitler – men at han fullstendig feilberegnet sitt publikum. Brandt fremsto som en helstøpt anti-nazist både før og

under krigen. Allerede kort tid etter München-avtalen i september 1938 undertegnet han et opprop som førte til dannelsen av en anti-fascistisk forening. I april 1939 refset han sitt eget parti for ikke å ville ta imot flere jødiske flyktninger fra Tyskland, og under verdenskrigen var han blant de første som tok opp ryktene om tyske utryddelsesleirer i Polen. Historien om Brandts nominasjon viser at nominasjon av omstridte kandidater til Nobels fredspris skapte bølger også før i tiden, og at ironi kan være en vanskelig og farlig øvelse i et opphetet politisk landskap. (Hentet fra Nobelinstituttets arkiver)

Det ulmet politisk

Fra britisk side var formålet med München-avtalen å forhindre en ny storkrig. Men allerede den 15. mars 1939 brøt Adolf Hitler avtalen ved å invadere resten av Tsjekkoslovakia. Siden hadde det ulmet politisk rundt om i Europa. Folk var engstelige, og mange forberedte seg på at det kunne gå mot en ny krig. Dette var ikke til noe hinder for Norman. Han hadde bestemt seg for å oppfylle sin drøm om en yrkeskarriere til sjøs. Denne maidagen ruslet han sammen med moren Anna på vei til havneområdet for å mønstre på et av skipene til H.E. Hansen-Tangens rederi, Kristiansand. Norman så fram til å komme om bord, få installert seg i lugaren og ta fatt på oppgavene som maskingutt/smører. Moren hadde derimot sett fram mot denne dagen med det vemod en mor føler når sønn eller datter forlater barndomshjemmet for å stå på egne bein. Ingen av dem ante på dette tidspunktet at det skulle gå nærmere seks år før Norman var tilbake i barndomsbyen igjen. Ingen av dem

ante heller noe om hva sjøfolkene ville oppleve i møtet med den velsmurte tyske krigsmaskinen. Norman forteller fra denne dagen: – Mor så tankefullt på meg: Norman, jeg synes ikke du skal dra til sjøs, sa hun og fortsatte: De kan skade deg, det er så urolige tider der ute, og det kan komme krig. Kanskje ante hun noe av det som skulle komme. Men den unge Norman var ikke lett å overtale. Norman sammen med moren dagen før han dro til sjøs. Jeg hadde fått hyre om bord i tankskipet MT Regina som skulle anløpe hjembyen Kristiansand underveis fra Texas til Sverige.Detskulleskjeden31.mai,ogjeghaddefåttbeskjedombådetidspunkt og møteplass. Mor orket ikke å følge meg helt ned til skyssbåten for å si farvel, men stoppet et stykke unna. Avskjedsstunden var kommet, hun dro meg inntil seg og brast i heftig gråt: – Norman, du må love meg å være snill, og skrive ofte hjem, var hennes siste ord. Så mange ganger hadde jeg hørt henne sitte og synge:

Jeg vet du skal ut, men Gud vet hvor hen, kanskje du aldri mer kommer igjen! Nå sto vi begge ved en av livets skilleveier, og lite ante jeg at mange år – ja hele ungdomstiden, skulle tilbringes der ute i farer dag og natt. Forsommeren lå liksom og dirret i luften denne fine maidagen da motorbåten tøffet utover fjorden for å møte Regina, som stadig ble større og større etter som vi nærmet oss. Akterut lyste den sorte skorsteinen, med et blått belte, og en stor H plassert på en firkantet rød bunn, mot oss som en velkomst. De økonomiske krisene etter første verdenskrig hadde vært en hard påkjenning for skipsfarten, og sommeren 1921 lå omtrent halvparten av den norske flåten i opplag. Flere norske redere var imidlertid svært framsynte, og de bygde ut og moderniserte flåten

MT Regina var et moderne tankskip fra Kristiansand-rederiet H.E. Hanse-Tangen.

Mannskap og offiserer om bord i Regina. Damen på bildet er skipperens kone, Elisabeth Kjellevik, som var med på noen av reisene. Bildet er tatt før Norman kom om bord.

i mellomkrigsårene, slik at i 1939 var den norske skipsflåten på 4,8 millioner bruttotonn nr. 4 i verden; 60 % var motorskip, en større prosentdel enn i noen annen sjøfartsnasjon. Regina var en av datidens supertankere på 14 900 tonn, og de kraftige motorene kunne holde en fart på 12½ knop. Vi styrte bort til fallrepet som var senket og vi som hadde mønstret på i Kristiansand, entret opp en etter en. Skipet var nyvasket og malt, og dekkene var like rene som stuegolv. Det var best å ha alt på stell når rederen selv skulle om bord for å inspisere denne dagen. Dessuten var skipet bare to år gammelt, og kaptein Ingvart Kjellevik satte sin ære i å holde skipet i topp stand og sjødyktig til enhver tid. Ankrene ble ikke droppet, det kostet penger, så Regina ble derfor liggende og liksom andøve med sine 5600 hestekrefters maskiner. 27

Ventilskifting og stempelsjau

Da jeg entret opp gangveien som hang langs skipssiden, kunne jeg se innover viken og barndomshjemmet mitt, hvor jeg så ofte hadde stått på svaberget og betraktet skipene som kom og gikk, og drømt om den underlige verden der ute, om fremmede land og folk. Nå tok jeg de første stegene om bord, og startet reisen. Jeg kom meg på plass i anvist lugar og begynte å hale opp innholdet i skipssekken og kofferten, og fikk det på plass i hyller og skap. Samtidig passet jeg på at ingen skulle oppdage Bibelen som mor hadde sørget for at jeg fikk med. Den ble plassert på et sikkert skjulested. Jeg var så heldig å få en gammel halmmadrass, så jeg sparte det utlegget. Regina ble ikke liggende så lenge. Fra motorene kunne jeg både høre og kjenne stempeldunkene, for de hvite seils dager var forlengst byttet ut med durende motorskip. Min første reise som maskingutt gikk østover langs Skagerrak, til oljehavnen i Gøteborg. «Tørn ut!» skrek smøreren i det han tidlig neste morgen stakk hodet inn døra, og snart satt vi benket rundt det hvitskurte eikebordet med kaffekrusene. Fra maskinen lød seks glass, som fortalte at klokka nå passerte syv, og min første arbeidsdag som sjømann var begynt. Nede i maskinrommet rådet det en litt klaustrofobisk atmosfære, så det var kjekt når vakten var over og det ble noen fritimer på dekk.

Jeg stortrivdes i jobben som maskingutt, og synes jeg lært noe nytt hver eneste dag. Kollegene i maskinrommet var greie karer. De hadde selv vært førstereisgutter, og visste hvor viktig det var å lære sine ferdigheter videre. Jeg var innstilt på å bli sjømann, og det var motorer jeg ville jobbe med, så jeg passet på å notere ned alt det jeg lærte. Drømmen var nok allerede nå å komme seg inn på Sjømannsskolen – før eller senere. Og da var det kjekt å ha med seg mye god lærdom i «skipssekken». Tiden på land ble ofte kort for maskinfolkene, for den ble gjerne brukt til ettersyn og kontroller av maskinene. Det var et viktig vedlikeholdsarbeid. Så snart det var slått «stopp» med maskinen, ble det ventilskifting og stempelsjau, og vi var innsmurt i olje fra topp til tå. Stempelsjau var økenavnet når det var overhaling av motorenes stempler. Det var en tung jobb, men heldigvis hadde vi store taljer som hjalp til når de massive stemplene skulle heises opp. Vi måtte ta ett av gangen og gjøre dem reine «etter boka». Her var det ikke noe rom for unnasluntring, og hvis det var nødvendig, måtte vi skifte stempelfjærene og sørge for at ventilene ble slipt slik at alt passet perfekt.

Hyren var en krone og femti øre dagen

Som en fattigmannstrøst økte pengene på Avregningsboka, og den fortalte at jeg ble påmønstret i egenskap av maskingutt med en hyre på 44 kroner i måneden, eller nesten 1,5 kroner dagen. Det var hverken til å bli fattig eller rik av – aller minst når det skulle veksles om i «Onkel Sams» dollar. Sjølivet hadde også sine lyse sider, og farten mellom Texas og Skandinavia kunne være fin. I fritiden kunne vi hygge oss på dekket under solseilet, mens skipet lå badet i sol dag etter dag. Eller kanskje vi tok en tur fram på bakken hvor vi kunne henge over «svineryggen»*

og betrakte delfinene som i timevis fulgte foran baugen. I sprelske kast spratt de høyt opp i luften, mens de betraktet oss som fulgte deres grasiøse bevegelser, til de havnet i vannet med et plask, så vettskremte flygefisker tok «vingene» fatt og fløy bort fra sin erkefiende. Helt fra oldtiden er springerne betraktet som menneskenes venner på havet, og historier forteller hvorledes de tok skipbrudne på ryggen og svømte til lands med dem. Men kanskje så vi også en hai som fulgte i skipets kjølvann – det var ulykkens tegn. For meg var hver eneste sjømil vi pløyde som en liten bit av opplæringen i godt sjømannskap. Sjøfolk holder sammen i tykt og tynt, og alle var villige til å dele sin kunnskap med oss førstereisguttene. Som en ekstra bonus til dette fikk vi oppleve at turene var som en reise i andre lands kultur, historie og geografi. Blant noen av de spennende anløpshavnene var Buenos Aires i Argentina, Port Arthur i USA, Trieste og Venezia i Italia, for å nevne noen. * «Svineryggen» er den forreste og øverste delen av skansekledningen, helt fremme ved stevnen, ofte litt finslig utformet Det er en forhøyelse av skipssiden i baug som fortsatt holder ett til to anker, i tillegg til å beskytte baugområdet fra sjøsprøyt og sjøvann på dekk.

Nazistene satte Europa i brann

Norman hadde vært om bord i tre måneder. Europa begynte, lik en skute i storm, å knake i sine sammenføyninger. Situasjonen ble mer og mer alvorlig etter som ukene gikk, og folk rundt om følte at noe uhyggelig var under oppseiling. Diktatoren Adolf Hitler hadde for alvor trådt fram på verdensarenaen. Med sin suggererende makt hadde han lagt det tyske folk under sine føtter, men hans skrikende og gjennomtrengende stemme var samtidig et illevarslende omen for verdensfreden. Gjennom flere år hadde ungdommen i Tyskland målbevisst blitt innprentet i nazistenes propaganda, og med verdens sterkeste militærmakt i ryggen talte føreren deres – Hitler – om et tusenårig rike. Hans viktigste redskaper var Gestapo, SD og SS*. Sistnevnte ble den mest ekstreme eksponenten for nazistisk raseideologi og germanerkult, samtidig som den var nazistenes ledende terrororganisasjon. SS ble etter hvert en væpnet avdeling på 240 000 mann, som i blind tillit adlød sin fører, framfor Gud og mennesker. Det store ragnaroket startet da Hitlers soldater gikk til lynangrep på Polen 1. september 1939. Det var første gang tysk Blitzkriegtaktikk ble brukt, en formel som skulle bli brukt gjentatte ganger de neste årene. Og ved den tyske bombingen av Warszawa opplevde verden den totale angrepskrig mot en åpen by. Dette var innledningen til den uhyggeligste krig i menneskehetens historie, en krig av uanede dimensjoner som skulle koste millioner av menneskeliv, millioner sårede og invalider – like mange som alle verdens kriger til sammen. En måned etter krigsutbruddet var Regina en snartur innom

Kristiansand, og da benyttet Normans mor og far samt søsteren Allis sjansen til å komme om bord på besøk. (Dette var siste gang Norman så familien før han kom hjem høsten 1945.) Den politiske situasjonen endret seg raskt, og fikk snart dramatiske konsekvenser for norske sjøfolk, både i utenriksflåten og for dem som seilte i innenriksfart. Snart kom meldinger om skip som var bombet, torpedert og minesprengt. De krigførende lands skip var gråmalte, og mørklagte om nettene, mens nøytrale skip var opplyst og bar flagg på dekk og skipsside, som skulle tilkjennegi skipets nasjonalitet. Om bord på Regina var det malt i alt 14 flagg på dekk og begge skipssidene. Men snart kom også meldinger om at nøytrale skip var senket. Ikke minst måtte skip fra nøytrale nasjoner på vei mot England regne med å bli betraktet som krigsmål av tyskerne. Midt oppe i alt dette befant den snart 17 år gamle Norman seg. For han som seilte med et tankskip i utenriksfart ble de neste årene en reise som skulle forandre ham for resten av livet.

Et illevarslende møte i natten

– Nå går vi inn i den store trengselstiden, som er omtalt i Johannes’ åpenbaring! Det var en av matrosene som oppskaket brakte dette temaet inn i samtalen, en dag vi satt og pratet om de siste hendelsene rundt oss. Jeg kjente meg maktesløs ved det han sa, og tenkte: Er det virkelig riktig? Ordene hans søkk inn i meg, og det var som om selve uhyggen tok et solid grep i både sjel og sinn, og lot angsten få fritt spillerom. Ikke minst nattestid. Lastet opp med noen tusen tonn bensin fra København til Esbjerg ble vi en dag stoppet av et skudd for baugen. Skuddet kom fra en armert tysk tråler som kom fossende opp langs skipssiden, hvoretter

noen tyske offiserer entret om bord fullt bevæpnet for å undersøke skipspapirene. Etter at papirene var godkjent, kunne vi fortsette reisen – men med en klar advarsel om at vi ikke skulle bruke radiosenderen på åtte timer – ellers måtte vi selv ta konsekvensene. Til tross for melding om utlagte miner i vår kurs, kom vi trygt fram til vårt bestemmelsessted, og fikk losset lasten med bensin. Fra Esbjerg ble kursen satt mot Curaçao som ligger i Karibien i SørAmerika. Vi var kommet oss et godt stykke ut i Atlanterhavet, og alt tegnet seg til å bli en rolig overfart. Men plutselig blaffet det opp et sterkt lys fra en morselampe et sted ute i mørket, og meldingen var kort og godt: Stopp! Ikke lenge etter kunne vi se konturene av et krigsskip som beveget seg vaktsomt rundt Regina. En båt ble satt på vannet, og noen menn kom roende mot oss. Sjøen var urolig, men det var ikke første gang de karene hadde behandlet en båt, og scenevant rodde de raskt kloss inntil skipssiden, hvoretter de entret om bord i losleideren som var hengt ut. Denne gang var det et britisk marineskip som hadde stoppet oss. Så snart skipspapirene var sjekket og godtatt, entret de igjen over rekken og ned i båten og forsvant i den mørke natten, forteller Norman.

Tyske magnetiske miner

Norman og hans kamerater om bord prøvde å ikke la urolighetene gå inn på seg. De holdt sammen i ett og alt og samlet seg gjerne til en prat på frivaktene, og det hjalp som regel med en samtale og en kaffekopp. Stadig kom nye telegrammer om torpederte skip. Etter hvert kom det også rystende meldinger om skipsmannskaper som var gjennomboret av maskingeværkuler etter at de hadde berget seg i livbåten. Det 33

var innledningen til den totale krigen til sjøs, hvor også besetningene var et mål for ubåtene, i samme grad som selve handelsskipene. Tyskland mål var å knekke Englands sjømakt og økonomi, derfor satte de inn de største ressursene rundt de britiske øyer.

På bildet er Norman, bakerst til høyre, i samtale med kameratene om bord. En av dem han hadde kontakt med etter krigen, var motormann Helge Nikolai Emanuelsen som sitter først til høyre.

Plutselig ble det en katastrofal stigning i skipstapene, skip etter skip eksploderte på grunt vann like utenfor britiske havner. Engelskmennene sto rådville. Ubåtene kunne det mulig være. Men hva var årsaken til at hvert eneste skip som nærmet seg England, var i dødelig fare? For om mulig å komme til klarhet ble det satt ut vaktposter langs hele Englands sørkyst. En natt fikk en korporal se en gjenstand bli sluppet ned i en fallskjerm. Posisjonen ble avmerket og rapportert, og deretter ble mineeksperter sendt til stedet. Ved lavvann gikk de utover i mudderet og fant gjenstanden. Mens de hele tiden sto i forbindelse med folk på land, åpnet de først et lokk, mens de hvert øyeblikk kunne vente at gjenstanden skulle eksplodere. Etter som de arbeidet seg fram, fant de ut at det var en mine som utløste ved magnetisme. Disse eksploderte når det magnetiske kraftlinjefeltet som går ut fra et skip, nådde minen med tilstrekkelig styrke. Nå var gode råd dyre. Hvordan skulle minene bli ødelagt, samtidig som skipene ble beskyttet? Det ble laget noen kjempestore elektromagnetiske ringer, som ble montert på de store Wellington bombeflyene. Ringene gikk rundt hele flyet, fra vingespiss til vingespiss. Når så flyene gikk i lav høyde langs kysten, fikk de minene til å eksplodere under vann. Det ble satt i gang et stort prosjekt for å hindre eksplosjoner. Alle skip ble avmagnetisert, eller omgitt med strømførende kabler for å nøytralisere det magnetiske feltet, slik at minene ikke ble utløst når skipene passerte over dem. Dette systemet ble kalt for degaussing. Slik ble brodden tatt av Hitlers «hemmelige våpen». * Gestapo var Nazi-Tysklands statlige politiske politi, og ble grunnlagt i 1933. Navnet Gestapo er en kortform på tysk for Geheime Staatspolizei

(Hemmelig statspoliti). Organisasjonen ble tidlig den mest synlige og sentrale delen av det nasjonalsosialistiske tyske politi- og sikkerhetsapparatet som bekjempet naziregimets motstandere. Under andre verdenskrig virket Gestapo også i de okkuperte landene, og ble overalt kjent for en brutalitet som har gjort navnet til et synonym for undertrykkelse og vold. Gestapo spilte en sentral rolle under Holocaust. SD, tysk forkortelse for Sicherheitsdienst (des Reichsführers SS), tysk nazistisk hemmelig etterretningstjeneste opprettet 1931 mot opposisjonelle innen nazistpartiet. Fra 1936 var SD offisiell etterretningstjeneste for riket med hovedoppgave å informere Gestapo om politiske motstandere. SS var en paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet NSDAP, og ble opprettet i 1925 som en væpnet tropp som skulle være livvakt for Adolf Hitler. Foruten å beskytte ledende partifolk fikk SS i oppgave å overvåke andre partier og ansvar for partidisiplinen i NSDAP.

Det første møtet med bombefly

– Kalenderen på skottet i lugaren viste tirsdag 9. april, og året var 1940. Jeg hadde knapt sovet ut etter hundevakta, da jeg ble purret opp av maskingutten Olav Mehlum fra Vennesla, og fikk servert nyheten om at Tyskland hadde overfalt Norge. Krigen var brutt ut, og byer ble besatt av tyske styrker, mens folk evakuerte. Ingen visste hvordan livet ville bli framover. Men sett på bakgrunn av det som hadde skjedd i Polen, var det én ting som var helt sikkert: Land og folk gikk inn i en dyster og ytterst krevende tid under nazistenes jernhæl. Diskusjonen gikk heftig rundt om på dekket, nede i maskinrommet og i messa, forteller Norman. Det verste hadde altså hendt. Etter over 100 fredsår var også Norge trukket inn i stormaktskrigen med Tyskland på den ene siden og Frankrike og England på den andre. Forfulgt av tyske bombefly var kong Haakon VII og regjeringen på vei nordover, mens Vidkun Quisling etablerte seg i Oslo. Her erklærte han seg som statsminister og gav ordre om at mobiliseringen skulle innstilles. Stadig lød meldinger om tyskernes framgang.

I en radiotale kl. 19.30 på kvelden 9. april nøyde ikke Quisling seg med å proklamere en ny regjering med seg selv som stats- og utenriksminister, han forsøkte også forsvare kupphandlingen i seg selv. Etter britenes minelegging av norsk farvann hadde «den tyske regjering tilbudt den norske regjering sin fredelige hjelp», hevdet Quisling i talen, men Nygaardsvold hadde på uansvarlig vis bare «flyktet». Quisling sa at det kun var Nasjonal Samling som kunne «redde landet ut av den desperate situasjon som partipolitikerne har ført vårt folk opp i». Via Oslo Radio var det sendt ut melding om at alle norske skip raskest mulig skulle sette kurs til en tysk eller nøytral havn. Like etter kom en melding på norsk fra London at alle norske skip måtte gå til alliert havn. I tillegg framholdt BBC at dette var redernes og regjeringens ønske. Samtidig ble kapteinene pålagt ikke å motta instrukser som ble sendt over Oslo radio, fordi den allerede var kommet under fiendens kontroll. De fleste skipperne valgte å følge oppfordringen som ble sendt over BBC: De norske skipene skal ikke ta hensyn til tyskernes ordre. Dermed ble det bestemt at Regina og dens mannskap bokstavelig talt skulle seile sin egen sjø – i første omgang til Gibraltar. På dette tidspunktet var det rundt 800 norske skip som var utenfor den såkalte Nordsjø-sperren. Det var derfor et lyspunkt da meldingen kom utpå kvelden: Norske skip skal seile under norsk flagg! Det ble opprettet hovedkontorer i London og New York som skulle administrere alle norske skip. Det var da 1022 forskjellige skip som skulle settes inn for å bringe livsviktige forsyninger til de allierte. Organisasjonen var Norwegian Shipping and Trade Mission. Den hadde telegramadresse Nortraship, og ble organisert som et rederi som styrte den norske handelsflåtens innsats på forskjellige fronter rundt om i verden. Ikke lenge etter var det opprettet over

50 underavdelinger over hele jordkloden. Alt dette ble kontrollert av den norske eksilregjeringen, London-regjeringen, som dermed også ble verdens største rederi.

Lappen i Bibelen

– Mens alt dette skjedde befant vi oss i Middelhavet, underveis fra Italia til Gibraltar. Ved ankomst der den 11. april meldte vi oss som frivillige til å reise hjem for å slutte oss til de kjempende styrkene, men fikk beskjed om å bli på vår post. Skipperen vår var en sindig kar og fulgte lojalt oppfordringen fra norske myndigheter. Nå måtte også norske skip mørklegges, og dekksfolkene gikk i gang med å gråmale hele skipet. Også vindusventilene ble overmalt for at ikke lyset skulle skinne ut. På det meste var det 14 norske skip som befant seg i havneområdet i Gibraltar. Godt hjulpet av nattemørket, og med alle lanterner og dekkslys slukket, klarte vi å smyge Regina ubemerket ut i Atlanterhavet 26. april. Nå var også vi med i krigen, og kunne vente det verste når som helst. Usikkerheten kom smygende og jeg tenkte på mors ord: «Ikke reis til sjøs, det kan komme krig!» Da jeg åpnet Bibelen, fant jeg en lapp stukket innimellom bladene. På den hadde hun med sirlig skrift skrevet: «Norman, bruk endelig Bibelen, og husk at din mor og far ber for deg. Og glem aldri å skrive hjem – det er så vondt å skilles fra deg.» Mor hadde for øvrig ikke før kommet hjem den dagen jeg reiste, før hun skrev det første brevet til meg. Siden skrev hun og far jevnt og trutt. Det var alltid trøsterike ord, og de forsikret hver gang at de ba for meg. Nå var mor og fars bønner gode å ta med seg. De brakte med seg mange refleksjoner, ikke minst i lange nattetimer, når det var vanskelig å falle til ro.

Reisen over Atlanterhavet gikk uten uhell. Vi gjennomførte hele reisen i såkalt sikk-sakk, for at ikke ubåtene så lett skulle treffe oss dersom vi ble oppdaget. Flere av dem som jobbet med maskinene tok, for sikkerhets skyld på seg redningsvest når de jobbet nede i maskinrommet. Og alle visste nøyaktig hvor nærmeste leider var, dersom vi i all hast måtte komme oss opp på dekk. Den 8. mai ankom vi den travle havnebyen Port of Spain, hovedstaden i Trinidad. Trinidad er de sørligste øyene i De små Antillene. Fra 1930-årene hadde det vokst fram en stor og solid oljeindustri, drevet spesielt av amerikanske selskaper. Dette igjen førte til en rask økonomisk vekst. Regina skulle nå lastes opp ved en av oljeterminalene. På selveste 17. mai noterer Norman i dagboken sin at reisen gikk videre til Aruba for å laste opp enda mer olje. Det karibiske øyparadiset Aruba, er kjent for sine fantastisk kritthvite strender, men selv om de hadde fem dagers landligge, måtte mannskapet på Regina bli på sin post ombord. Det var om å gjøre å fylle opp de store tankene med olje. Den 23. mai var tankene fylt til randen, og Norman og kollegene nede i maskinrommet kunne starte opp de kraftige Burmeister & Wains-motorene, og kapteinen kunne nå igjen sette kursen over Atlanterhavet, mot Italia. Den 7. juni passerte Regina Gibraltar.

Både overkelner og operasanger

– De dårlige tidene i Italia hadde drevet mange mannfolk til sjøs. Vi hadde fått noen av dem om bord i Regina, og vi kan trygt si at de i utgangspunktet hadde en helt annen bakgrunn enn sjøfolk flest. En av dem var operasanger, og med sin malmfulle røst gjorde han sitt beste for å gi oss noen musikalske opplevelser, samtidig som han forsøkte å utvise godt sjømannskap. En annen hadde vært overkelner på et kjent turisthotell. Med sitt elegante vesen var han den fødte kelner, og om bord bar han fremdeles det hvite tørkleet over armen. 40

Gleden deres ble dessverre kortvarig, for før vi rakk tilbake til Italia, var også Italia trukket inn i krigen – på aksemaktenes side. Benito Mussolini hadde tatt ledelsen av det fascistiske partiet og var Italias diktator. Han hadde i likhet med Hitler stormaktdrømmer og skulle bygge et nytt imperium. Mussolinis ungdom var tragisk. Han var en aggressiv drømmer, som i slagsmål brukte både knyttnever og kniv. Det ble sagt om ham at han bare seks ganger fant seg til rette – første gang i fengsel, resten av gangene i verneplikt. Ettersom Italia var på aksemaktenes side, fikk vi ordre om å fortsette videre inn til Toulon i Frankrike, som var den franske marinens Middelhavsbase. Vi holdt da følge med Haugesund-skipet MT John Knudsen. Om bord hadde de også flere flyktninger som var kommet fra noen av de krigsherjede områdene i Frankrike. Muligens var det flere jøder blant dem. Det var en veldig spent situasjon, og det var som om et iskaldt gufs av uhygge hang over land og by da vi tidlig på morgenen 11. juni ankom Toulon. Utenfor havneinnløpet var det lagt ut minesperrer, slik at vi måtte loses inn, og ble plassert innimellom noen krigsskip og ubåter.

Ble nektet å søke tilflukt i land

Slaget om Frankrike hadde allerede begynt. Det var mørke dager hvor franskmennene over alt ble slått tilbake, mens den tyske krigsmaskinen målbevisst rullet sikkert sørover – mot stedet vi befant oss. Fra Paris ble det en uhyggelig masseflukt sørover. Millioner parisere dro av sted på sykler, i biler eller på tog. Tre dager etter falt byen. Toulon, som var en fransk flåtestasjon, var ennå ikke bombet, men en dag kom plutselig et rekognoseringsfly susende lavt inn over

havneområdet. I neste øyeblikk braket det løs fra artilleri og krigsskip, men flyet greide å unnslippe. Dette var bare en liten forsmak, og en franskmann fortalte oss at nå kommer snart bombeflyene. Han skulle få rett. I formasjoner på åtte av gangen kom bombeflyene buldrende inn over byen, og så braket det løs igjen. Luften dirret, og himmelen ble mer og mer dekket av granateksplosjoner. Rundt om haglet det med granatsplinter, så vi måtte holde oss under dekk for ikke å bli drept. Da det ble en liten pause i flyangrepene, ville vi søke inn i et tilfluktsrom på land, men ble raskt beordret tilbake til Regina hvor vi skulle delta i slukningsarbeidet i tilfelle brann. Hva ville skje dersom skipet ble truffet av en bombe – vi som var lastet til randen med brennbar væske? Alle om bord visste resultatet, men ingen av oss ville prate om det. Derfor holdt vi gjerne angsten og tankene for oss selv. Frankrikes skjebne syntes å være beseglet, og det ble bestemt at vi skulle frakte lasten, som besto av 14 200 tonn fuelolje, ut av Frankrike før landet kollapset, og dermed hindre at den skulle komme tyskerne til gode. Deretter satte vi kursen i første omgang mot Marseille 21. juni. Planen var at vi derfra skulle gå i konvoi over Middelhavet til Oran som var Frankrikes marinebase i Algerie. Dagen etter at vi hadde ankommet Marseille, satt vi og pratet i lugaren da en av matrosene ropte ned til oss: «Det kommer fly over!» Alle sprang ut av lugaren for å komme opp til dekk. Jeg var bare kommet noen trinn opp i dekksleideren da hele skipet ble rystet, som av en kjempeneve. Gjennom den åpne døren kunne jeg se kaskader av vann bli slynget til værs av bombenedslagene, som drønnet gjennom luften.

Det voldsomme lufttrykket slo beina under meg. Redselen jaget gjennom oss, vi snudde og løp det vi maktet nedover leideren, hvor vi tenkte der var det flere dekk å beskytte seg under. Det høres banning. «Du må ikke banne!» ropte en annen. Da angrepet var over og vi kom på dekk, fikk vi se at et passasjerskip var truffet av en bombe i skorsteinen. Den hadde eksplodert, det oppsto en kraftig brann. Ildsøylene sto høyt i været, og en tett mørk røyk veltet opp, mens skipet langsomt kantret over på siden og vrakrester drev rundt i vannet. Et annet skip eksploderte også, men her klarte brannmannskapene å få slept det utenfor moloen fordi det var brann i lasten, og de fryktet flere eksplosjoner.

En smertelig kapitulasjon

Det var en historisk dag. Samtidig som bombeangrepet skjedde, ble en tysk-fransk våpenstillstand undertegnet i ei jernbanevogn i Compiégne, i nærheten av Paris. Det skjer med Adolf Hitler selv til stede, og som ved en skjebnenes ironi foregår dette i den samme jernbanevognen der tyskerne i 1918 måtte skrive under på at de kapitulerte etter å ha tapt 1. verdenskrig. Den 22. juni inngikk franskmennene en våpenstillstand med tyskerne, og den trådte i kraft to dager senere. Den ikke-okkuperte sørøstlige delen av landet ble underlagt en fransk regjering, med base i byen Vichy, også kjent som VichyFrankrike. Denne satellittstaten til Nazi-Tyskland hadde i begynnelsen av 2. verdenskrig fremdeles militær kontroll over Frankrikes kolonibesittelser. De nye makthaverne overtok kontroll med det sørlige Frankrike og koloniene i Vest- og Nord-Afrika. I løpet av sommeren ble en rekke norske handelsskip holdt tilbake av Vichymyndighetene. Regina ble allerede samme dag, sammen med MT Langanger fra rederiet Westfal Larsen & Co. i Bergen, konfiskert av Vichy-regimet.

Begge skip var fullastet med olje, og det var franske myndigheter som var oppdragsgiveren, og ga ordre om at lasten nå skulle skipes over til de franske koloniene i Nord-Afrika. På bare seks uker hadde Frankrike hundre tusen falne og like mange sårede, og England sto alene mot den tyske krigsmaskinen. Det var mørke dager, og da Winston Churchill tok over som statsminister, kunne han bare si: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette. Vi står foran en stor prøvelse. Vi har mange, mange lange måneder med kamp og lidelse foran oss.

Vil du lese resten? «En krigsseilers kamp» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

9 788283

303506

EN KRIGSSEILERS KAMP

ODDVAR SCHJØLBERG

Norman Bendix Johannesen forteller sin historie

EN KRIGSSEILERS ODDVAR SCHJØLBERG KAMP

En krigsseilers kamp - Les begynnelsen her!

Articles inside

Oppveksten i Breiviga

Forord

Til sjøs

Nazistene satte Europa i brann

Ventilskifting og stempelsjau

Det første møtet med bombefly

Prolog: Det var onsdag, det var 3. juli

Vi lå midt i infernoet i Oran