STOFF #58

EN LESELEKSE

HAR DU NOE

PÅ HJERTET?

Har du sterke meninger om kjøttindustrien, kjønnsnormer, eller kanskje er du veldig opptatt av ulike skomerker? Kanskje er du supergod på å skrive kronikker om politiske ideologier, eller essay om kjærlighetssorg?

Det spiller for så vidt ikke så stor rolle hva det er du er mest opptatt av, det vi lurer på er om nettopp DU har lyst til å skrive ned meningene dine og få de på trykk i Bergens desidert kuleste studentmagasin.

ansvarlig redaktør Endre Holm Vassenden samfunnsredaktør Jørgen Sjeggestad kulturredaktør Borghild Rangnes Homlong fotoredaktør Martin Archer Dreyer nettredaktør Joakim Holmen Egenæs illustrasjonsansvarlig Marie Haugen art director Søkes! some ansvarlig Joakim Holmen Egenæs Simen Tomren Grip Mads Bertelsen Reis redaksjonen Astri Nyaas, Fay Arentz-Hansen, Hallvard Hegland Øvstebø, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Jonas Vedeler Gudmundson, Jose ne Gjerde, Julie Strand Klausen, Jørgen Sjeggestad, Kjartan Gjerde, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Oskar Haltbrekken Tveitdal, Sander Kleppe, Simen Tomren Grip, Thora Selsøvold, Tollef Yttri Solsrud, Anniken Philipps, Christian Midthun

foto Ada Harboe, Aksel Persen, Daniel Jin Hegge lund, Terkel Eikemo, Jonas Johannessen Eian, Mads Bertelsen Reis,Thea Victoria Mendez Okkelmo

grafikere / illustrasjon

Kais Chaouch, Kristine Sundsdal, Mariane Guldager, Marie Reike, Nadja Asghar, Oline Løseth, Nahid Daneshvar, Haruna Inagaki

daglig leder Nora Marie Mjølhus styreleder Nina Thuestad Forus forside Kristine Sundsdal publiseringsdato 15.11.2022 trykkedato 14.11.2022 trykkeri Schibsted Trykk

KRITIKKENS KVALER

Denne høsten har debatten knyttet til anmelderiet rast. Tidligere i november hevdet forfatter Agnar Lirhus i et debattinnlegg i Aftenposten at litteraturkritikken har utviklet seg til å bli «markedsavdelingens forlengede arm». De store mediehusene anklages for å overse alle andre enn de største kulturaktørene.

Poenget er enkelt å forstå. De største mediehusene anmelder og omtaler bare et lite utvalg av det brede sortimentet. Mindre utgivelser glemmes eller forbigås mer eller mindre i stillhet. Likevel: Det er ingen allemannsrett å bli omtalt av de største avisene og tidsskriftene. Leserne til de store mediehusene forventer å lese om de største og mest kjente utgivelsene. Dette legger føringer for hvordan mediene prioriterer, og å peke på dét som unaturlig er banalt.

Med debatten som har gått som bakteppe, har jeg tatt noen runder på hva Stoff sin rolle i dette er. For et, la oss være ærlig, relativt lite magasin, hovedsakelig drevet av studenter – hvilken linje skal vi legge oss på? For oss har det jo ingen hensikt å omtale de største bok-, album- og lmutgivelsene. Ved å skrive om det samme som andre, større utgivelser, oppnår vi antakeligvis ikke annet enn lave lesertall.

I stedet for å fokusere på de største utgivelsene i kultur bransjen, setter vi oss som mål å skrive kritisk, skarpt og godt om lokale forfattere, musikere, og andre kulturaktører. For å ikke glemme debutantene, hvis nåløye for å nå frem i mainstream medias søkelys stadig blir trangere.

Av denne grunn ble spalten «Månedens debutant» unnfanget i Stoff allerede i 2016, nettopp for å rette søkelys mot det som ikke nødvendigvis blir plukket opp av de større aktørene rundt oss. Den trofaste leser vil være oppmerksom på at spalten fremdeles er et relativt fast innslag i magasinet vårt, fortsatt drevet frem av samme formål.

Vi føler et ansvar for å forsyne leserne med sjansen til å oppdage noe nytt og utvide den kulturelle horisonten. Dette er bare én av ere grunner til at til at vi denne høsten har gått til anskaffelse av en fast litteraturspaltist, og én av grunnene til at nevnte spaltist denne utgaven har skrevet om nettopp den litteraturen som ofte glemmes, av både store aviser og prisgivere, men også av forbrukerne.

Utøvende kulturkritikk kan heller ikke sies å være noe annet enn positivt for de unge og uerfarne skribent spirene som fostres opp i Stoff-systemet. Det kritiske blikket utvikles, for evnen til å vurdere om noe er utpreget bra eller dårlig er tross alt både verdifull og trenbar.

Slik jeg ser det er dette positivt for journalistspirene, og for kulturlivet som dekkes bredere. Ikke minst er det positivt for deg som leser, som får et bedre tilbud.

Endre Holm Vassenden ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Helene Uri forfatter og lingvist Foto: Anna-Julia Granberg

Det beste rådet jeg kan gi, er selvsagt: Bruk språket på en fornuftig måte. Husk: Språk er makt. For eksempel har dette magasinet fått en mengde folk til å bruke tid på å gi gode råd om hva du skal gjøre – og hvorfor bruker vi tid og krefter på det? Jo, fordi vi blir så smigret over å bli kalt kule, så klart.

De siste årene har jeg snakket mye og skrevet mye om kjønn og språk. Derfor må jeg si noe om det: Tenk igjennom om du må kjønne. Må du skrive/si «kvinnelig forfatter/lege/ gründer»? Går det ikke klart frem av kontek sten (av fornavn, av bilder)? Ville du ha brukt «mannlig forfatter/lege/gründer» om det dreide seg om en mann? Smak på pronomenet hen – kort, elegant, lekkert og dekker et behov i språket. Slutt å skryte av kvinner ved å si at de har «baller» eller «buk ser», slutt å si at hun må «manne seg opp». Slutt å si til ham at han ikke skal være kjerring eller pussy. Slutt å snakke om helse og kvinnehelse, litteratur og kvinnelitteratur, fotball og kvinnefotball.

Lær deg et nytt ord hver dag. Sjekk naob.no, som inneholder en kvart million ord og over 300 000 sitater – det er nok å ta av.

Får du ikke sove om natten, stå opp og skriv et dikt.

Og ellers: Les romaner! Det gjør deg til et bedre menneske. Jeg lover. Å leve seg inn i ktive menneskers tilværelse får deg til å forstå virkelige mennesker.

Til slutt: Ikke lag teposete: Lag te av teblader i løsvekt. Smil enda mer og klapp ere dyr med myk pels!

Kjell «Kapteinen» Øverland musiker

Foto: Simen Sjølund

Hvis det er én ting du skal gjøre nå, så er det å tørre å være deg selv.

En av de viktigste egenskapene jeg har lært meg i det siste, er det å faktisk stole på at en selv er den beste man kan være. Det høres som regel ut som en enkel, men samtidig intetsigende setning, men oppskriften er lite komplisert.

En dæsj med tro på at en selv er bra nok som en er. Dine interesser er viktige og gøye. Dine utsagn er morsomme, selv om de kun er morsomme for deg og én annen.

En klype med forståelse for at ingen andre er perfekte, snarere tvert imot. Folk er bare folk, og alt annet er bare en snever nyanse og forteller lite om det mer sammensatte bildet.

En teskje selvironi. I det neste øyeblikket er alle auser glemt. Og ens hukommelse om seg selv er alltid den sterkeste. De este har nok med sitt eget.

Og til slutt: Strø på litt glede! Du eksisterer i en liten brøkdel av menneskehetens historie. For en begivenhet at vi nnes akkurat her og nå!

Les bøker. Dikt, romaner eller instruksjons boken til din oldemors gamle Ford Escort, bare les. Hver eneste dag. Ha alltid et svar klart når noen spør «hva leser du nå?»

Ta vare på kulturarven din: Skriv et brev, besøk et museum eller lær å lage hvit saus fra bunnen av.

Skaff deg en venn som er ti år yngre enn deg selv, og en annen som er ti år eldre.

Vær snill. Hvis du har vært heldig i livet, vær ekstra snill. Snillhet får snart en renessanse. Det var her du hørte det først!

Spis dessert hver dag.

Hvis du fortviler over hva du ser i speilet, husk at det på hvert gatehjørne står en førtieller femtiåring som beundrer deg for skjønnheten din.

Hvis det kjennes som om tiden har løpt fra deg, har den ikke det, du må bare forandre på noe i livet ditt. Husk at det er mulig å peake for tidlig, men umulig å peake for seint.

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Sandra Lillebø forfatter Foto: Helge Skodvin

HALLOI, HANOI!

Vietnam er en yndet destinasjon for backpackere – kjent for en rikholdig kultur, blomstrende økonomi, og en undertrykkende leder.

Kjartan Kaatee Gjerde

Foto Jonas Johannessen Eian Illustrasjon Marie Haugen

Enn så lenge er Vietnam en løsning på problemene vi har med Kina fremfor noen trussel mot vestlige interesser. Det er dårlig nytt for den undertrykte befolkningen i landet.

To av mine beste venner har foreldre som yktet fra Vietnam på 1970-tallet, da landet sto midt i en blodig borgerkrig. Totalt tok Norge imot rundt ti tusen personer på ukt fra Vietnamkrigen. Hadde de vendt tilbake i dag hadde de kommet til et Vietnam som nesten ikke er til å kjenne igjen.

Apple-eufori Få land har gjennomgått større endringer de siste 50 årene enn Vietnam. Etter Vietnamkrigen, den blodigste krigen siden andre verdenskrig, lå landet med brukket rygg og en sønderknust økonomi. Det førte to millioner mennesker på ukt.

Siden den gang har utviklingen vært bemerkelsesverdig. Andelen som lever i ekstrem fattigdom er redusert fra nesten seksti til under syv prosent siden 1992. Økonomien er en av verdens raskest voksende, og levestandarden i landet blir stadig bedre. Det står i sterk kontrast til situasjonen i landet etter borgerkrigen som herjet i atten år.

Investeringene verdens største

selskap, Apple, gjør i Vietnam er et godt bevis på fremgangen i landet. Den siste tiden har den amerikanske giganten yttet mer og mer av produksjonen fra Kina til Vietnam, og starter i disse dager produksjonen av MacBooker i landet.

For landet, som tidligere stort sett produserte billige klær og jog gesko for Nike og Adidas, er denne vendingen gode nyheter. Det er mer teknisk krevende å produsere avansert forbrukerelektronikk enn joggesko og tekstiler. Det er mer krevende å produsere, og landet får dermed et godt utgangspunkt for å satse på økt kompetanse. Den nye produksjonen betaler også betraktelig bedre, og kan dermed være med på å løfte levestandarden til en stadig økende andel av landets innbyggere.

Klimakrisen kommer Også på den fornybare fronten skjer det mye.

Vietnam ligger i et av områdene i verden som er mest utsatt for tyfoner og ommer, som vil intensiveres ytterligere som følge av klimaendringene. Det gir landet mange gode grunner til å begrense global oppvarming.

Grønn og fornybar energi er et av områdene Vietnam virkelig satser på. For et år siden annonserte

Tekst

landets statsminister full stans i utbyggingen av nye kullkraftverk, som et ledd i deres ambisjon om å nå netto null klimagassutslipp i 2050. Dette forsterkes av en tydelig satsing på fornybar energi. Fra 2017 til 2021 økte andelen solkraft i landets energimiks fra null til over elleve prosent. Innfasingen av forny bar energi er blant verdens raskeste, og i dag har landet en fornybarandel som er høyere enn utviklede land som Japan og Frankrike.

Shallabais, Shanghai Vietnam opplever likevel ikke bare økonomisk vekst på grunn av utvikling internt i landet. En viktig grunn handler nemlig om Kina.

Kinas handelskrig med USA skaper et anspent geopolitisk bilde, som gjør det mindre attraktivt å drive forretninger i landet. I kombinasjon med ettervirk ninger av koronapandemien i Kina, som står i sterk kontrast til utviklingen i Vietnam, gjør dette at stadig ere selskaper ytter produksjonen fra verdens mest folkerike land.

Legger du til at Vietnam får stadig bedre infrastruktur, og topper det med at vietnamesiske lønninger i snitt ligger førti prosent under kinesiske, har Vietnam et godt

utgangspunkt for å kapre stadig ere markedsandeler fra Kina.

Se og lær

Ved første øyekast er dette gode nyheter for alle som ikke støtter etnisk rensing av Uigurer eller storskala overvåkning.

Ved nærmere åsyn er det likevel ikke

« KOMMUNISTPARTIET I VIETNAM ER IKKE FREMMED FOR Å LÆRE NOEN KOMMENTAR STOFF

vært siden Vietnamkrigen endte. Krigen, som ble utkjempet mellom Nord- og Sør-Vietnam, sluttet med nordvietnamesisk seier i 1975. Da kom det kommunistiske partiet til makten, som siden da har styrt Vietnam med jernhånd.

Kommunistpartiet i Vietnam er ikke fremmed for å lære noen

2018, og fordi normen til nå har vært to perioder på toppen av kommunistpartiet. Det gir ham et stadig sterkere grep om både kommunistpartiet, og Vietnam. Man kan spørre seg om han har hentet inspirasjon fra sin yrkesbror i nordøst – Kinas president Xi Jinping – som er en foregangs gur når det gjelder undertrykkelse av egen befolkning og akkumulering av makt.

Pasi smens gullalder

TRIKS FRA SINE KINESISKE KOLLEGER .»

så gode nyheter som det først kan virke som. For selv om det er mye som skiller Vietnam fra sin nabo i nordøst, har de også mange likheter.

Vietnam er nemlig et land vi heller ikke liker å sammenligne oss med.

Når det gjelder politiske friheter og rettigheter skårer landet lavt. Freedom house, en stiftelse som forsker på demokrati og men neskerettigheter, plasserer dem i samme kategori som Syria, Nord-Korea og Kina. Slik har det

triks fra sine kinesiske kolleger. Dette inkluderer fengsling av journalister, kraftig innskrenkning av internettfriheter, begrensing av forsamlingsfrihet, undertrykkelse av all politisk opposisjon, og fullstendig fravær av reell maktfordeling.

Nylig tok kommunistpartiets og landets de facto leder, Nguyen Phu Trong, gjenvalg for sin tredje periode. Det bryter med lang praksis i partiet, både fordi han overtok presidentvervet da den daværende presidenten døde i

Det skjer mye bra i Vietnam om dagen. Fattigdom er snart utryddet, og landet er et foregangsland i regionen innen grønn energi. Fremgangen kommer likevel med en bismak.

At vesten forsøker å svekke Kina skyldes ikke primært undertrykkelsen av egen befolkning, men først og fremst landets militære fremgang og økende aggressivitet. Trusselen mot vestlige interesser.

FRITT FREM

Vers Libre er en internettradiokanal med base i Bergen der DJer og andre musikk- og radioglade mennesker fra hele verden kan spille, øve og produsere egne podcaster.

Nike Söderström Sager Foto Martin Archer Dreyer

På Møhlenpris nner man selve basen til radiokanalen Vers Libre. Daglig leder Fraser Keddie og PRsjef Bertha Chan kan fortelle oss at navnet stammer fra litteraturte orien, og handler om å være fri fra tradisjonelle strukturer og rytmer. Et navn de lever opp til.

– Vi er en uavhengig radiostasjon. Du kan gjøre hva du vil her, forteller Keddie.

Før vi begynner får vi høre et kort DJ-sett i ekte Vers Libre-stil, satt sammen av Vilhjálmur Yngvi Hjálmarsson og Snæbjörn Helgi Arnarsson Jack fra Island. Disse er to av mange som bruker ut styret Vers Libre har å tilby for å streame, øve eller nne et fellesskap i musikken.

VI ER EN UAVHENGIG RADIOSTASJON , DU KAN GJØRE HVA DU VIL HER »

En internettradiokanal for musikkentusiaster

Vers Libre er en internettradiokanal og kaller seg selv for en «community radio station». Her kan alle musik kentusiaster komme for å ha sitt eget radioprogram. De som driver stedet tilbyr opplæring om du er helt fersk i gamet.

– It is all about the community, ler Keddie og Chan.

Slike radiokanaler er populære i andre deler av Europa og USA,

forklarer Keddie, men er fortsatt ganske nisje i Norge. Målet er, ifølge dem selv, å berike samfunnet med inkluderende fellesskap, og ha en plattform tilgjengelig der man får lov til å uttrykke seg selv slik man ønsker.

– Hvorfor starte en slik radiokanal?

– Interessen startet etter studiene, med slike «community models of media». For eksempel TV-stasjoner, som pleide å være en stor greie, der du bare kunne gå inn på din lokale

stasjon og ha ditt eget program. Men det nnes ikke lenger, sier Keddie.

Derfra utviklet interessen seg til radio.

– I Storbritannia, der jeg er fra, er slike radiostasjoner en stor greie. Så jeg tenkte å prøve det her i Bergen og se hvordan det utviklet seg.

Ekko til Island

Chan beskriver det hele som én lev ende organisme. Siden technomiljøet i Bergen er relativt stort, er det et tett samarbeid mellom de ulike klubb scenene, som blant annet Østre og Bergen Kjøtt. Under EKKOfestivalen var det ere som spilte oppvarmingssett på radioen, før de holdt egne DJ-sett til festivalen.

Tekst

– Forrige uke hadde vi «Air Conditions», et prosjekt av noen kunstnere og artister fra Bergen og Island. Det fungerte som et sa marbeid mellom Vers Libre og Seyðisfjörður Community Radio FM 107,1.

Fra mandag til fredag holdt de send inger mellom Bergen og Island, og avsluttet på lørdag med livesending av eksperimentell musikk på EKKO.

– Det fungerte litt som et åpent brev til hverandre.

Kolibrier og koppholdere Selve radiostasjonen består av tre rom satt sammen av frivillige. Et DJrom med alt utstyret en DJ trenger, og et podcast-rom for de som har mye på hjertet. Mellom disse ligger fellesarealet der mye av det sosiale skjer.

– En gang i måneden har vi noe som heter Kolibri, et sosialt event for både nybegynnere og erfarne DJs. Her kan man spille, pilse og bli kjent. Mange kommer hit for å bygge et nettverk, alene eller med venner, forteller Keddie.

– Jeg kk ere av vennene mine gjennom Vers Libre, legger Chan til.

Studenter er også velkomne, kan de fortelle.

– Studenter må vite at dette er et lavterskeltilbud, så folk med null er faring kan komme hit og spille og prøve seg frem, uten noe press. Det er hele poenget: Du kan spille, lære, teste, og når du føler deg klar, spille live.

Alt ved Vers Libre drives av frivil lige. Til og med koppholderne i

fellesarealet er laget av en frivillig. Keddie og Chan ler og forklarer at det først og fremst handler om at de ikke har penger til å betale folk, men at frivilligheten også er en stor del av Vers Libres identitet.

–Takket være dugnadskulturen i Norge og det sterke DJ-fellesskapet her i Bergen, kan de som hjelper til være med å bestemme hvordan Vers Libre skal styres.

Fraser Keddie og Bertha Chan.

Vilhjálmur Yngvi Hjálmarsson og Snæbjörn Helgi Arnarsson Jack fra Island

LESELISTE FOR EUROSENTRISTER

Hvor ofte leser du bøker skrevet av forfattere utenfor Europa eller USA? Ikke så ofte, nei? Ikke jeg heller. Mye kan tyde på at vi ikke er alene.

Tekst Josefine Gjerde, litteraturspaltist i Stoff

Foto Thea Victoria Mendez Okkelmo Illustrasjon Kristine Sundsdal

Da Nobels litteraturpris ble annonsert tidligere i høst, gikk den til den høyt anerkjente franske forfatteren Annie Ernaux. Prisen var absolutt fortjent, men ved å gi Nobels litteraturpris til den franske forfatteren, passerte vi en spesiell milepæl: Frankrike har nå ere Nobels litteratur priser enn kontinentene Oseania, Afrika og Asia til sammen.

At en kulturpris som hevder å være global er så eurosentrisk er ikke bare pinlig, det er også symptomatisk for en større trend. Det skal rett og

slett veldig mye til for at en ikke-vestlig forfatter skal havne på vår radar.

Jeg tror rett og slett nobelkomiteen kunne trengt en aldri så liten leselekse, men i denne omgang nøyer jeg meg med å gi Stoff-leserne en høst presang: En rekke forfattere og bøker du kan utforske om du, som jeg, ønsker å utvide din egen lesehorisont.

Yukika Motoya er en 43 år gammel prisbelønt forfatter fra Japan. Hun skriver noveller, romaner,

drama i tillegg til å være teaterregissør. Motoya har skrevet ere novelle-samlinger og romaner, men foreløpig er det bare romanen «Kunsten å bli glad i seg selv» som er tilgjengelig på norsk. Flere av verkene hennes er tilgjengelige på engelsk, for eksempel «Picnic in the storm».

«Picnic in the storm» Å beskrive Motoyas novellesamling som marerittaktig, er nok ikke helt presist. Likevel sitter jeg alltid med en liten frykt for hvor hun skal ta meg neste gang. Det nnes omtrent ingen grenser for

hennes fantasi og absurde ideer, og hun evner alltid å overbevise leseren om å henge med på reisen.

Gjennom de elleve novellene i samlingen «Picnic in the Storm» gjør Motoya det hun kan best. Med et lekent språk gir hun slipp på alt som heter logikk og naturlover. Kun fantasien setter grenser. Ansiktstrekk viskes ut og ektefeller spiser hverandre som slanger. En ensom kvinne leter etter ansiktet bak gardinen som en gang knuste hjertet hennes. Som alltid ligger den bunnløse og uunngåelige ensomheten i den menneskelige tilværelsen, som den eneste gjenværende natur loven i Motoyas univers. Likevel vil jeg fordype meg i det om og om igjen.

«Kunsten å bli glad i seg selv» Hver gang jeg anbefaler denne boken legger jeg ved en advarsel: Den gir meg eksistensiell krise, men det er verdt det!

I boken følger vi Linde gjennom livet, fra hun er 3, 16, 28, 34, 47 til hun fyller 63 år. Hun søker nærhet og noen som kan forstå henne, men får det aldri helt til. Det er umulig å ikke få sympati for henne, og desto mer frustrerende å se hvordan hun tilsynelatende aldri klarer å ta de rette valgene.

Boka er vakker, og balanserer det skjøre og eksistensielle med lettbeint humor. Her viser Motoya hvor viktige og vanskelige menneskelige relasjoner kan være.

Intan Paramaditha er en 44 år gammel indonesisk forfatter. Hun blir ofte beskrevet som en gotisk feminist, og tekstene hennes tar ofte for seg kjønn og seksualitet med en politisk brodd. For hennes debutroman «The Wandering» har hun mottatt ere priser, blant annet PEN Translates Award.

«The Wandering»

Man skal aldri dømme en bok etter omslaget, men når jeg plukket opp denne boka oppdaget jeg raskt mine egne fordommer. Omslaget med de røde skoene som ligger lett henslengt i en mørk gang, som i en husmorspornogra sk roman fra 2010, er ikke noe jeg vanligvis ville gått for, og jeg mistenker at jeg ikke er den eneste. Men jeg er glad jeg gjorde det.

Lei av kjedelige hverdager og skuffet over den retningen livet gikk, inngår hovedpersonen vår en pakt med djevelen. Ved å ta på seg de røde skoene djevelen har med til henne, kan hun reise verden rundt og se alt hun har drømt om – men aldri slå rot. På en virkelig innovativ måte lar denne ro manen leseren ta over styringen. Underveis får du

selv ta valg på vegne av protagonisten, som bare omtales som deg , og valgene du tar får konsekvenser for hvor fortellingen går og hvem hun møter.

Boken er stappfull av fortellinger om døden forkledd som vakre, fristende kvinner, søkende etter noe eller noen som kan fylle tomrommet alle går og bærer på. Du kan stole på at uansett hvilken vei gjennom boken du velger, vil Paramadithas fortellinger gi deg et lettbent avbrekk fra hverdagen om du trenger det.

Janet Frame var en av New Zealands største forfattere, og har vunnet en rekke priser og utmerkelser for sine romaner, noveller, barnebøker og diktsamlinger. Hun var aller mest kjent for sin selvbiogra «An angel at my table».

«Faces in the water»

Istina Mavel er en ung kvinne innlagt på et mentalsykehus. I boka følger vi hennes hver dag og interaksjon med pasienter og de ansatte, hennes frykt for behandlingen (elektrosjokk) og forsøk på å få tak i virkeligheten igjen. Boken overdriver aldri for å fange leserens interesse, men er likevel gripende og sitter i deg lenge etter du har lagt den fra deg.

Picnic in the storm

The Wandering

Hvetekornet

Kunsten å bli glad i seg selv

Faces in the Water

Ikke gråt, barnet mitt

« AT EN KULTURPRIS SOM HEVDER Å VÆRE GLOBAL ER SÅ EUROSENTRISK ER IKKE BARE

FOR

STØRRE

Til tross for mange åpenbare likheter mellom protagonistens og forfatterens eget liv, har Frame avvist at dette er en selvbiogra sk bok, men boken blir enda mer hjerteskjærende når man vet at dette er dikting basert på hennes egne erfaringer. Mye har heldigvis endret seg i samfunnets syn på psykisk helse og kunnskap om psykiatrisk behandling siden 1960-tallet, men boken snakker likevel sterkt på vegne av en gruppe mennesker som fortsatt kommer for sjeldent til orde.

Ngugi wa Thiong’o er en 84 år gammel forfatter fra Kenya som ofte trekkes frem som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris. En rekke av bøkene hans er over satt til norsk, så her er det bare å fordype seg i gode fortellinger om krig, kon ikt og kolonihistorie fra forfatteren som ofte omtales som en av det moderne Afrikas viktigste diktere. Jeg kan særlig anbefale «Hvetekornet» og «Ikke gråt barnet mitt».

«Hvetekornet»

Friheten fra den britiske kolonimakten er her, men er selvstendighet nok til å la det kenyanske folkets sår gro? Gjennom et bredt person-

galleri gir Thiong’o leseren et inn blikk i hvordan den etterlengtede, men omveltende friheten påvirker menneskenes hverdag og fremtidsutsikter, på både godt og vondt. Er det mulig å glemme fortiden og begynne på nytt?

«Ikke gråt barnet mitt»

Her skildres den kenyanske frigjøringskampen, og konsekven sene av Mau Mau-opprøret. I kjent Thiong’o stil blandes de store, historiske linjene med det personlige, og viser at når alt kommer til alt er det krevende når de store idealene møter den harde realiteten.

Josefine Gjerde, litteraturspaltist i Stoff

PINLIG , DET ER OGSÅ SYMPTOMATISK

EN

TREND DET SKAL RETT OG SLETT VELDIG MYE TIL FOR AT EN IKKE VESTLIG FORFATTER SKAL HAVNE PÅ VÅR RADAR .»

VENNSKAP OG HJEMLØSHET

Jeg flyttet fra mine lengste vennskap. Og på grunn av det, er jeg ikke lengre min egen navle. Jeg har tatt vennene mine for gitt.

Vennskap er ikke det samme til enhver tid. Når vi er barn er vennskap gjerne betinget av tilgjengelighet og felles interesser. Naboen hundre meter ned i gata, cirka samme alder, er også hjemme fra skolen klokken to, liker også å spille Super Mario Bros på Nintendo DS. Perfekt! Barndomsvennen man spiste sand med i sandkassa faller gjerne i denne kategorien. Men så går årene, vi blir eldre, og hva vi ser etter i en venn endrer seg. Gjensidighet og nærhet spiller en stadig større rolle. Noen av barndommens vennskap blir minner i løpet av disse årene. Slik er de eksempler på vennskap som svin ner hen over tid. Fremdeles trenger vi venner gjennom hele livet, men vi trenger dem på ulike måter. Livet er delt inn i faser, og i overgangene mellom disse kan vennskap rakne. Gjerne blir de erstattet av nye, men ikke alle lar seg like lett erstatte.

Tankeløst yttet jeg til andre siden av landet. Nå har jeg venner jeg kan mimre med når jeg kommer hjem, uten at jeg forstår hva jeg skal gjøre

i mellomtiden. Alt skjer et annet sted enn der jeg er, selv om det også skjer ting her, men nå er jeg ikke barn lenger og leken går ikke av seg selv. Ingen kan kreve at alle skal være venner. Det er heller ikke noen grunn til at alle skal være venner. Man kan kreve at alle skal være greie med

med. Kanskje er jeg kravstor, men dette er likevel ikke nok. Jeg misliker hurtigheten i det hele. Alt skal skje så fort, alle skal ha mest mulig ut av en relasjon på kortest mulig tid. Som forsøk på å bygge vennskap gjennom snarveier. Men jeg trenger mer tid.

og dens forpliktelser. Vi tilbys ust av muligheter til å unngå direkte kontakt med andre mennesker, til å redusere vår avhengighet av dem. Dersom vi har lave krav og forventninger til hverandre, kan vennskap likevel overleve. I det minste i en viss forstand, som lettvektere. Jeg trodde vennskap skulle være lett på den måten at det er lett å gi og lett å ta, lett å be og lett å få.

hverandre – hyggelige. Hyggelige folk er det nok av. De este hil ser tilbake når de blir hilst på, i det minste av re eks. Det er også nok folk å snakke med, som jeg kan dele interesser med og som jeg kan le

Vennskap er for ere enn meg den tapende part når hverdagskabalen legges. Mennesket i det moderne samfunnet har på mange måter fått frihet, og vi har brukt denne friheten til å trekke oss tilbake fra verden

Samtidig har vennskap funksjon som et mobilt hjem, en bøte på fraværet av storfamilien. Venner gir en mulighet til å føle seg hjemme i verden. De gir nærhet, trygghet og stabilitet. Prisen å betale for dette er vissheten om at vennskapet en dag kan rakne, og sårheten som følger med. Ellers ville vi vært nokså likegyldige overfor hverandre. Å ytte vekk fra vennene sine kan ikke umiddelbart kompenseres. Ingen kan love noen en venn.

Hva kan jeg gjøre? Ta vennskap på alvor.

« TANKELØST FLYTTET JEG TIL ANDRE SIDEN AV LANDET . NÅ HAR JEG VENNER JEG KAN MIMRE MED NÅR JEG KOMMER HJEM , UTEN AT JEG FORSTÅR HVA JEG SKAL GJØRE I MELLOMTIDEN .»

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Nadja Asghar

HÅNDVERKSØL OG HOR

Et skjønnlitterært dypdykk i et helt vanlig øyeblikk.

«… and this american blonde is also a beer from the local Seven Mountains brand. It´s called some thing like...»

Han nøler litt. Åpenbart usikker på hvordan han skal oversette akkurat dette ølnavnet til sine engelskspråklige venner. Han holder blikket festet på butikkhyllene, smiler sjenert og litt fårete.

«Ehh, little...» *kremt* «something like little…»

Jeg får en anelse. Han tar en pustepause før han fortsetter.

«… girl?»

Spot on. Tonefallet hans er tvilende. Jeg kveler en latter. Det må da være en mildt sagt inadekvat oversettelse av det lyse Bergensølet Småtøs

Men det er greit, jeg er underholdt. Jeg har plukket ut alt jeg skal ha, men føler ikke for å forlate etanolhyllene helt ennå. Småtøs-kisen er ikke helt ferdig med å forklare ølnavn til sine to engelskspråklige venninner. Det er vanskelig å rive seg løs.

«Or... it’s actually maybe... some thing more like...»

Den norske aksenten hans blir tydeligere. Han slipper ut en nervøs latter, åpenbart litt usikker på om en alternativ oversettelse kommer til å slå an hos følget.

blant håndverksølene? Det er nok nervene hans som er skyld i denne litt overuttalte punchlinen. Han prøver seg på en liten latter, men høster null respons.

den? Little... hvafornoe? Tramp? Skank? Hoe? Nei. Her bør man tenke litt mindre som en bergen srapper og litt mer som Linda Eide. Vi lever tross alt i 2022. Man skal ikke slut-shame hverken tøser eller håndverksøl. En lystig og ærverdig oversettelse til en lys og ærverdig amerikansk blondine. Hva kan det være? Jeg spør meg selv, og andre, i dagene som kommer.

«Little irt?» foreslår en gjeng ven ninner over en halvliter, humrende.

«Liberal girl?» foreslår en politisk korrekt tinderdate, nølende.

«It is more like...»

Han bestemmer seg for å gå for det. Jeg bestemmer meg for å vente litt med å gå til kassen. Jeg kjøper tid, plukker opp en fruktøl og studerer etiketten. Fusion er et godt alter nativ til bobler og cider. Fungerer utmerket som en aperitiff. Serien inkluderer smakspro lene: Blåbær, Pasjonsf-

«It is actually something more like ‘little SLUT’.»

Det siste ordet ramler ut av ham med alt for høyt volum, folk snur seg. Hvem er denne mannen og hvorfor ropte han nettopp HORE

«Yeah... I think I’m gonna go with the other one.» svarer den ene ven ninnen, og ser på ham som om han har foreslått at de skal ligge sammen i IPA-seksjonen. Hun virker ikke sp esielt underholdt.

Den ukomfortable stillheten som har senket seg mellom dem har også lagt seg tjukt mellom butikkhyl lene. Jeg smiler med en blanding av skadefryd og medlidenhet, mens jeg rusler i retning kassa. Det var da voldsomt til streng reaksjon, tenker jeg, men innser at den promiskuøse betegnelsen kanskje klinger hakket kjipere for faktiske engelskspråklige.

Men hva skal man egentlig kalle

«Sorry! We could not nd: småtøs» sier Urban Dictionary, beklagende.

«Little girl» foreslår Google trans late, og fører oss tilbake til start.

Tja. Jeg klarer ikke helt å slå meg til ro med noen av alternativene.

Det blir som da norske tegneserie magasiner oversatte Batman til «Lynvingen», da Språkrådet ville at vi skulle begynne å skrive «plateryt ter» istedenfor DJ, eller da NRKs tekstavdeling innbilte seg at det var greit å oversette setningen «I’m go ing to a poolparty» til «Jeg går på biljardfest». Det blir for dumt.

Tekst Astri Nyaas Illustrasjon Marie Haugen

« HVEM ER DENNE MANNEN OG HVOR FOR ROPTE HAN NETTOPP HORE BLANT HÅNDVERKSØLENE ?»

De fanger ikke ordets essens, hva nå enn den er.

I litteraturen er det heller ingen hjelp å få. Fortidens og samtidens diktere gjør meg ikke noe klokere.

«Jo, min tøs, du har visst adskillig ret», sier Bjørnstjerne Bjørnson.

«Gud fri os bare for overtro! Hun er en stakkels enfoldig tøs», sier Henrik Wergeland.

«Finner meg opp i din tøs med peace-tegn», sier Kamelen.

Mener de det samme? Og hva mener egentlig folkene i 7 Fjells markedsavdeling?

Jeg kunne aldri ha jobbet som over setter. Tenk det, her tryller folk erehundresiders bøker fra ett språk til et annet, sømløst. Jeg har brukt to uker på å ikke komme noen vei med én gjenstridig erkebergensk øl. Det

føles både litt stakkels og enfoldig. Jaja, «småtøs-kisen» var jo heller ikke noen ekspert.

Jeg trasker inn dørene til mat butikken. Det er fredag og alkoholsalget stenger snart. Øltørste mennesker med dårlige planleg gingsevner kriger om gode plasser i kassakøen som stadig blir lengre. Det skal jeg også, men jeg må sjekke noe først. Jeg strener forbi de grønne Hansa-hyllene og bort

til mikrobryggeri-seksjonen. Jeg plukker opp en liten boks med strågul etikett. Snur den i hånda og leser på baksiden.

Småtøs er en betegnelse på kvinner i alle aldre, og må ikke tolkes i sin odiøse betydning. Ølet er u ltrert og upasteurisert, og bør serveres ved 4-6 °C i egnet glass.

« HER BØR MAN TENKE LITT MINDRE SOM EN BERGENSRAPPER OG LITT MER SOM LINDA EIDE .»

« MAN SKAL IKKE SLUT SHAME HVERKEN TØSER ELLER HÅNDVERKSØL .»

NATTENS FANGST

Bandet Fangst har sluppet sin første plate. De gleder seg til å gå inn i ringen.

Tekst og foto Julie Strand Klausen Illustrasjon Marie Haugen

Vi møtes i Oslo en onsdag kveld, på Orlando’s i Rosteds gate. Neonskiltet over døra til baren forteller oss at det er åpent. «Oss» er altså Stian Gulbrandsen og Johannes Fjeldstad fra bandet Fangst, og meg. Når vi møtes er det bare knappe to dager til debutplaten Føniksinstituttet kommer ut.

– Er dere spent?

– Vi gleder oss mer enn vi er spente. Vi har hatt plata så lenge hos oss nå. Vi gleder oss til den skal komme ut i verden. Den skulle helst ha kommet ut i går.

På høytaleranlegget til Orlando’s spilles en blanding av gladjazz, bossa nova og blues. Det henger instrumenter tett i tett på veggene, og det er fullt i alle båsene før klok ka er halv sju. En slags eksentrisk Biskopen i et parallelt Oslo-univers.

– Doen her var veldig n, sier Johannes.

– Anbefaler å gå innom.

Johannes kommer rett fra deltidsjobben på Nasjonalmuseets bibliotek.

– Jeg begynte på litteraturstudiet da jeg yttet hit, sånn at foreldrene mine ikke skulle bli bekymrede. Men jeg skrev mest om Iggy Pop i oppgaven min, så det gikk jo sånn halvveis med det.

– Du lever et slags dobbeltliv?

– Tja. Litt som Dave Grohl, han i Nirvana? Jeg nekter å tro at han er den samme personen som i Foo Fighters.

– Dere har en vokalist som er born and bred i Bergen, men dere synger om Oslo på bergensk?

– Ja, man ytter jo hit og så blir det hverdagen. Men ølen er større og bedre her enn i Bergen, det er fakta.

De holder rundt hver sin halvliter. Det er sant, i Bergen blir man snytt for den siste desiliteren.

Muhammad Ali og MacGyver

For Fangst startet i hovedsak med denne yttingen. Stian forklarer at han var på Johannes sitt solo-sett på Revolver en kveld, og at de slo av en prat etterpå. Sånt blir det band av.

– Men Føniksinstituttet, hvor kom mer det navnet fra?

– Vi hadde en periode i fjor sommer der vi så mye på MacGyver. Vi er jo alle litt MacGyver i sjela. Han jobber for noe som heter Phoenix Foundation, og da blir den logiske oversettelsen noe i nærheten av Føniksinstituttet. Og så har vi jo reist oss litt fra asken også.

– Vi hadde egentlig en hel liste med navn, men så var det to i ban det som dro og tatoverte ordet Føniksinstituttet på seg. Det var et slags tittelkupp, kan du si, forteller Stian.

Han har tatt med seg vinylplaten i bærenettet for å lage promo. Jeg knipser et bilde av de to med

– Min favorittlåt er «Uro». Den er veldig stor og mørk og stadionaktig, men allikevel håpefull. Den starter i moll og slutter i dur. Vi har også med en helt rolig ballade. Det har vi aldri gjort før. Og så har vi med en låt som Stian synger på østlandsk!

Stian forteller om at den startet som noe helt annet enn den ferdige låta.

– Det skulle bli en helt uironisk kjærlighetslåt. Så ble det en break up-låt istedet.

– Det er jo veldig catchy musikk dere lager, med litt sånn The Strokesaktige gitarriff?

– Det er jo veldig rart når folk slen ger et feelgood-label på musikken vår. Man føler seg bra på grunn av riffene og rytmen, men tekstene er jo ikke spesielt feelgood. Det blir et slags kinderegg, sier Stian.

– Norsk pop er veldig håpefull. Jeg tror man trenger litt mer negative følelser i norsk pop. Men jeg har lovet de andre å være litt mer posi tiv, legger Johannes til.

– Det har jo nesten blitt basic å snakke om angst

– Vi hang mye sammen under pan demien etter at vi hadde starta Fangst. Vi har hatt litt forskjellige perioder, mye de nert av hva vi så på. I fjor vinter så vi mye på gamle boksekamper med Muhammad Ali. Han sa mye bra, var en inspirerende type.

alvorlige miner, og de legger det ut på instagram. I bakgrunnen av bildet kan du skimte bareieren.

– Det er bare han som jobber her. Stedet er bare stengt når han tar ferie.

– Hva kan vi vente oss fra plata?

– Vi tar alle med oss litt av hvert fra tidligere prosjekter, og vi skriver alle tekster. Ofte kommer noen inn med noe, og så jobber vi med det sam men. Men det er ikke demokrati. Det kan det aldri være i et band, det funker ikke, sier Stian

De to andre i bandet har også spilt i forskjellige prosjekter, blant annet

HADDE EN PERIODE I FJOR SOMMER DER VI SÅ MYE PÅ MACGYVER . VI

JO ALLE LITT MACGYVER I SJELA .»

Honningbarna. Stian har tidligere spilt i Death by Unga Bunga, og Johannes i Hvitmalt Gjerde. Vi snakker om konserten de spilte på Kvarteret i 2017, der jeg hadde mitt første møte med sistnevnte band. Det føles som et helt liv siden. Pandemi og nedstengning har kanskje den virkningen på nettopp tid.

– Vi lagde mye av albumet mens vi hang på Operataket og i Vigelandsparken under lockdown. Ingen barer var åpne, så vi måtte lage vår egen bar. Vi tenker egentlig å starte med vintoddy igjen snart, sier Stian.

– Vintoddy i Vigelandsparken, det høres ut som en fantastisk låt.

– Ja, vi har musikk til sånn to skiver til.

Fangst øver på mandager. De sier at det ofte kommer inn mye rare, ne og vonde følelser på mandager. Om

du har slått opp med dama, om bikkja har daua, eller om du har hatt en dritbra lørdag kveld. Så kommer det ofte ut en låt av de følelsene. Selv om de mener at det har blitt basic å snakke om angst.

når du er på rockekonsert med gode forsterkere.

– Litt sånn som i sangen Lola: «Lola, du får virkelig pølsen min opp?»

ringen», når vi begynner å spille, sånn som bokserne gjør, forteller Stian.

– Vi har en handshake da. Den går sånn: explode - implode. Du kan jo kanskje få illustratørene til å lage en gur.

Jeg får prøve bandritualet, samtidig som Orlando bak baren skrur opp musikken ere hakk.

– Er det noe annet jeg bør vite om dere?

Hjertet banker

Fangst forteller om at følelsene fort satt er der. De forteller at det er kjipe ting, ne ting, ekte og uekte ting. Substans. Det får hjertet til å banke.

– Å spille musikk live og være skikkelig på bølgelengde med folk, sier Stian etter en tenkepause.

– Luften som pusher gjennom deg

– Hehe, jeg synger vel egentlig om at hun får pulsen min opp. Men du er ikke den første som har sagt det, nei, sier Johannes.

– Har dere sceneshow?

– Nei, ikke egentlig. Vi har på oss noen boksekåper som vi bestilte fra USA da vi var i bokseperioden vår. Så tar vi dem av når vi går «inn i

– Jeg har cirka 3000 uleste mail, sier Johannes.

–- Så det er bra at det er Stian som sjekker bandmailen.

« DET SKULLE BLI EN HELT UIRONISK KJÆRLIGHETSLÅT . SÅ BLE DET EN BREAK UP LÅT ISTEDET .»

Å REALISERE DET VISUELLE

Etter å ha tatt kontakt med Aleksandra Milanovic via Instagram satte vi opp et intervju allerede neste dag. I løpet av den korte tiden hadde Milanovic laget en Powerpoint-presentasjon hvor hun forklarte sine arbeidsprosesser og metoder, med en humor, kreativitet og visjon som tydelig kom frem gjennom bildene hennes. Milanovic er 25 år og fra København, hvor hun er født og oppvokst. Hun har en bachelorgrad i lm- og medievitenskap ved Københavns Universitet, og er nå i gang med masteren. Selv sier hun at hun jobber i spenningsfeltet mellom musikk og visuell kommunikasjon. Hun jobber mye i København, Aarhus, Bergen, Oslo, Torshavn og Beirut. I løpet av karrieren har den foretrukne arbeidsformen skiftet fra analogt foto til digitalt, og nå tilbake til analogt. Stilen hennes fokuserer på mennesker, og at de skal være så komfortable som mulig.

Tekst Ada Harboe og Aleksandra Milanovic Foto Aleksandra Milanovic

Aleksandra Milanovic foto av Helen Røstum

Portrettserien Milanovic tok for Vill Vill Vest 2022 er et godt eksempel på hennes evne til å realisere mangfoldige konsepter. Hun forteller hvordan alle portretter er tatt «i det virkelige liv». Dette skyldes at hun løp fra artist til artist for å få hennes samt artistenes produksjonsplan til å gå opp. Et ønske om å presentere Bergen by visuelt ble realisert ved å plassere hver artist på en unik lokasjon, slik at ingen portrett ble like. Portrettgalleriet vil også bli stilt ut på Rommet 24. november.

– J EG ELSKER DET DOKUMENTARISKE . MED BILDENE MINE VIL J EG GJ ERNE VISE RESTEN AV VERDEN DET PERSONEN FORAN KAMERAET NORMALT IKKE VISER ELLER TØR Å VISE

Darkowa (Vill Vill Vest 2021)

Cherie Mwangi

Casilian

Milanovic understreker at hun kk frie tøyler fra festivalens side. – Arbeidsprosessen var omfattende. Jeg hadde først en samtale med hver enkelt artist hvor de snakket om deres forventninger til bildene, samt en diskusjon om hva bildene skulle kommunisere visuelt. Noen av artistene hadde ingen krav, mens andre kom med moodboards, altså bilder og forklaringer på hvordan de ville bildene skulle se ut. Jeg tok i bruk digitalt kamera slik at artistene som ikke hadde jobbet med en fotograf før kunne se bildene underveis i prosessen og føle seg trygge.

EN FORTELLING.

Hillari

Tribino

JEG SKJØNNER HVORDAN MAN KOMPONERER

Kaaliyah Kumapayi

Bildene tatt av den danske trap- og R&B-artisten Kaaliyah Kumapayi viser tydelig hvordan Milanovic har en klar forståelse for hvordan bildene skal ut formes, men at hun også viser hensyn og respekt overfor dem hun fotograferer.

– Kaaliyah og jeg er gode venner, noe som gjør det lett å jobbe sammen. Jeg trengte derfor ikke en fysisk shotliste eller et moodboard. I stedet skapte jeg det visuelle ut fra samtalene våre.

– Hun ønsket en setting og stil som matchet sangens tematikk. Bildene er tatt i Jonathan Phlakes leilighet og badekar. Vi brukte 6 liter med helmelk og lunkent vann.

Bildene og videoen tok utgangspunkt i det beste man kan gjøre på en sommerdag med solbriller. Selve shooten fant sted ved Nørrebro i København, og tok bare et par timer.

Til slutt har Milanovic en beskjed til alle som ønsker å begynne med fotogra . – Om det er gøy, så gjør det. Ikke ta det så seriøst! Instagram: @badasspussyluva @anal0gram Rico Nasty

Nadia Tehran

Coucou Chloe

VARR ’ U PÅ BIFF , ELLER ?

Bergen internasjonale filmfestival ble som vanlig arrangert i slutten av oktober. Vi har anmeldt et mangfoldig utvalg fra plakaten.

De kule vennene du skaffet i fadder uken er tydeligvis sykt into lm, men du har ikke peiling. BIFF er over og årets mulighet til å skaffe kulturell kapital er borte. Frykt ikke! Vi har sett lmer og er villig til å dele dype innsikter slik at du kan fremstå kulturell. Neida kødda, vi har ikke peiling vi heller. Heldigvis er vi pretensiøse nok til å late som. Uansett vil ingen betvile om du var på BIFF om du lirer av deg et par av frasene under!

En stemningstung iransk thriller med et dagsaktuelt politisk bakteppe.

Kort om plot

:

En religiøst motivert seriemorder «renser» gatene for prostituerte i den iranske byen Mashhad. Et par journalister er kritiske til om politiet faktisk gjør det de kan for å fakke drapsmannen og slenger seg på jakten.

Filmen vant pris for beste kvinnelige skuespiller i Cannes. Iranske myndigheter, derimot, er ikke like begeistret og har sagt at de skal straffe alle medvirkende til lmen. Nettopp dette straffesystemet får mye oppmerksomhet i det som kan kalles lmens andre halvdel.

Dette er en utfordrende lm, ikke i den forstand at den krever en aktivt tenkende seer, men i at stemningen i lmen oppsøker deg, og tåler du vold dårlig ville jeg sett noe annet. Samtidig, for oss andre, kan man belønnes med å bli overrasket over at man faktisk ikke kjører rundt på moped i en iransk storby midt på natta, men be nner seg trygt i KP1 Proaktiv Eiendom. I tillegg er frem stillingen av seriemorderen solid arbeid. Det er nstemt galskap.

Well done.

Hvem bør se denne: Iranske myndigheter.

Bergenspremiere på kino 25. november.

Tekst Tollef Yttri Solsrud og Hauk Fevang Foto Biff Regi: Ali Abbasi

Holy spider

Regi: David Kapac og Andrija Mardešic

En kjedelig psykologisk thriller. Da er det lite som funker.

Kort om plot:

Hvem drømmer vel ikke om å feire jul hver dag? For en glede, for en fryd! I The Uncle møter vi en familie som hver dag får besøk av onkelen sin som vil feire den perfekte julen. Vi skjønner imidlertid raskt at det er noe som ikke stemmer.

I denne lmen står ubehaget sentralt. Det skal være nifst, ekkelt og kleint. I enkelte øyeblikk lykkes regissørene med dette, men i store deler av lmen blir det som skal

være ubehagelig bare kjedelig. Selv for en som må gå i et annet rom om Helt Perfekt er på TV en, blir dette tamt.

Det etterlatte inntrykket er at to lmstudenter ble litt for glad i en idé de kk på et marijuanain fusert nachspiel. Her er det et «jævlig lættis» konsept og ikke mye annet. Ekstra leit er det når konseptet i utgangspunktet er litt... snork. Groundhog day med psykologisk thrillerkomponent. Høres kult ut? Nei?

Rare.

Hvem bør se denne: Hverken du eller onkelen din bør se denne lmen.

Regi: George Miller

Et lekent eventyr om ønsker, ensomhet og kjærlighet.

Kort om plot: En moderne spin på eventyret om ånden i lampen. Som før får helten, spilt av Tilda Swinton, tre ønsker når hun befrir ånden. Men ettersom hun er en brilliant narratolog vet hun at det aldri går slik ønskeren ønsker. Hun mistenker ånden for å være en lureånd.

Gjennom tilbakeblikk som strekker seg over hele tre tusen år får vi se hvordan ånden, spilt av Idris Elba, endte opp i asken. Disse sekvensene utgjør store deler av lmen, og fungerer godt. Her er

lmen leken og tidvis ekstravagant som på behagelig vis kontrasteres mot introspektiv dialog i nåtid der Swinton og Elba snakker om ønsker, ensomhet og kjærlighet.

Filmen sliter noen ganger med å regulere tempoet, men veier opp med at den er koselig og visuelt ganske n. Ikke en lm du må se, men du vil neppe angre om du gjør det!

Well done.

Hvem bør se denne: Særlig de som tilhører demogra en som digger Tilda Swinton.

: Viljar Bøe

Denne masteroppgaven fra NTNU leker med sjanger på underholdende vis, men lmens visjon vingler.

Kort om plot:

Christian har sine basale behov på Maslows behovspyramide dekket, men bor med et menneske ikledd kostyme som på fulltid oppfører seg som en hund. Dette synes tinder daten Sigrid er mistenksomt. Skal, skal ikke?

Filmen er en psykologisk thriller og låner suksessfulle grep fra internasjonale lmer innen samme sjanger. For norske studenter er det artig å se en slik lm med en innpakning som re ekterer oss.

I tillegg gjør lmen akrobatiske

vendinger, og dette er kanskje verkets største styrke. Derimot henger det litt i lufta hva lmen prøver på, og om akrobatikken er målet i seg selv, gir det her seeren en følelse av utilfredshet.

På Q&A i etterkant av Biff visningen blir Bøe spurt om å utdype mer rundt visjonen bak lmen. Han har ikke noe entydig svar, men nevner at han synes det er spennende at mennesker tenker på det som sin rett å disiplinere hunder om de ikke oppfører seg slik vi ønsker. Dette hadde det vært spennende å ha sett en lm om.

Rare.

Hvem bør se denne: En lm som egner seg i sosialt lag.

Regi: Sara Dosa

En vakker dokumentar basert på lmarkivet til vulkanforskerekteparet Katia og Maurice Krafft.

Kort om plot: Katia og Maurice Krafft ble kjendiser i krafft av at vitenskapsfeltet på vulkaner kokte over i andre halvdel av forrige århundre. Deres grundige dokumentasjon av vulkaner i ulike former og farger har blitt klippet sammen til en dokumentar om deres store kjærlighet.

Filmen er unektelig vakker, og ekteparet har en klar sjarm. Deres lune vesen står i kontrast til de farlige og uforutsigbare naturkreftene de poserer foran. Dette var også noe av deres misjon. Å minne mennesket på hvor lite det er i møtet

med terra, og at vi derfor bør vie den nysgjerrighet.

Imellom grå vulkanskyer og Maurice som padler på syre forsøker dokumentarskaperne å henge opp et eksistensielt bakteppe. Når dokumentaren ellers har en utydelig komposisjon får ikke dette elementet helt fotfeste.

Medium.

Hvem bør se denne: Noe for en estetiker og en romantiker.

Regi

The Uncle Tre tusen års lengsel

Fire of love Good boy

Aftersun

Denne skotske regidebuten var en stor snakkis i Cannes.

Kort om plot:

Calum og hans datter Sophie er på chartertur i Tyrkia. Sophie er på vei inn i tenårene, og hennes relativt unge far kløner med denne overgangen. I tillegg viser det seg at Calum har strekkmerker han selv sliter med.

Filmen er mer enn den typiske sommerferie lmen fylt med solbrun hud og nyoppdaget seksualitet. I fokus står et skjørt far datter forhold, og man sympatiserer sterkt med hovedkarakterene. Dette er en av lmens få svakheter. Sophie fremstår litt vel ufeilbar til å være pre teen. Alt i alt er det en fryd å la sanseapparatet motta inntrykk av relasjonen deres.

Kudos til kamerabruken! Som seer observerer man til tider handlingen via speil, vinduer, TV er og videokameraer. Dette trekker frem detaljer i små rom man ellers kanskje ikke ville lagt merke til.

Well done.

Hvem bør se denne: Alle. Denne passer til både rød og hvit sk.

Kommer på kino i Bergen 17. februar neste år.

Regi: Jöns Jönsson

Et sosialpsykologisk drama om en moderne Peer Gynt som ikke helt får det til.

Kort om plot:

Lystløgneren Julius inviterer vennegjengen på seiltur med seilbåten som ikke nnes. Dette viser seg å bare være toppen av kransekaken som er Julius sitt kompliserte nett med løgner. Han lyver nemlig. Til alle. Hele tiden.

Litt som Peer Gynt, er Julius opp slukende. Du får lyst til å være med på den spinnville reisen, både for å se hvor det bærer, og fordi det er

noe merkelig tiltalende med denne mannen som aldri slutter å lyve.

Dessverre er det lite annet ved lmen som fenger. Noen ganger føles lmen episodisk, den går kontekstløst fra en ubehagelig situasjon til en annen. Klipp og lm er heller ikke helt med på dugnaden. Alt i alt er det etterlatte inntrykket at noe mangler. Postkoital tomhet.

Medium.

Hvem bør se denne: Ta med en lystløgner og se vedkommende taust i øynene etter at lmen er over.

Avslutningsvis vil vi komme med en oppfordring. Det virker som det har blitt vanligere å presse inn litt skjermtid på mobilen mens man er på kino. Ta hensyn!

Regi: Charlotte Wells

Axiom

MATFAR

Pappa bar og salong er mest kjent for deres cocktail-meny, men hver tirsdag serverer de gratis mat. Vi tar en titt bak gardinene, kanskje er dette et sted for studenter óg?

Vedeler Gudmundson Foto Mads Bertelsen Reis

Pappa bar og salong, tirsdag, kl 21:15. To pappskåler sendes over bardisken.

– Høstgryte, informerer kokken.

En rykende gryterett med lam, potetmos og salat. Litt fortumlet lirer vi av oss et smil som en slags takk, før vi setter oss på et barbord med maten vår. Hvor skal vi betale, tenker vi. Fra anlegget drysser myke funkbeats over oss mens smak sløkene våre leter seg frem etter ingredienser vi kan namedroppe.

I hjørnet av baren sitter Bjarne Nordlund, som er konseptansvarlig på Pappa bar og salong.

– Vi åpna på bursdagen til faren min. Det er derfor vi heter Pappa.

Han reiser seg fra barkrakken med utsikt mot Olav Kyrres gate, og slår seg ned ved bordet vårt.

Matprat

– I den kroken der, sier han og nikker i retning det lille kjøkkenet i et av barens hjørner.

Hver tirsdag serveres det gratis mat på Pappa. Uavhengig av om det er lokale kokker eller venner og bekjente som lager maten, får du smaker fra alle verdenshjørner.

Da Bjarne Nordlund, Julian Stoutland og Trond Skogrand skulle starte bar sammen, ble mat en sentral rolle i konseptet.

– Vi lurer jo litt på hvordan dere har råd til å servere mat helt gratis?

– Du kan sette en kasse med jordbær langs veien, og be folk legge igjen en

femtilapp, forteller han. På samme måte får de baren til å gå rundt. Han peker på det norske tillitssamfunnet, og forteller videre om viktigheten av mat i sosiale sammenhenger.

– Det å spise sammen er noe av det mest relasjonsbyggende du kan gjøre.

– Men er det noe krav? Kommer du for mat så burde du kjøpe øl og?

Tekst Jonas

Pappa bar og salong

« DET ER DRITKJIPT Å KOMME INN PÅ DEN NYE TRENDSJAPPA MED

DE DYRESTE SOFAENE DER ALLE DRIKKER CHAMPAGNE .»

– Det er ikke noe krav om det. Det gjør ikke meg noe om folk kommer og spiser og drikker vann, liksom.

– Det er helt gratis? Du fjerner rett og slett de sosiale og økonomiske begrensningene?

– Ja, så slipper du den greia. Vi møtes her, også spiser vi. Noen blir her hele kvelden, og noen tar én øl og går hjem tidlig.

Matlagingen spiser ikke på budsjettet. Nordlund viser til god omsetning, men poengterer at det er torsdag, fredag og lørdag som står for mesteparten av inntektene.

– Vi har like mye omsetning nå som før, men vi gjør det på tre dager. Det synes jeg er litt synd, forteller han.

Og kanskje er det vanene til nord menn Pappa ønsker å rette søkelyset mot. Under pandemien kom folk for

mat og drikke. Nå er byvandrerne kanskje mer interessert i sistnevnte. Nordlund re ekterer rundt viktigheten ved sosialt samvær rundt mat.

– Vi mennesker har satt oss ned rundt måltider så lenge at det er i DNA et vårt.

Da baren startet opp under korona, var det pålagt å servere mat til skjenking. Mange dro på Pappa fordi de serverte solide matretter

ere kvelder i uka. Omsetningen da er ganske lik som nå, men formatet er annerledes.

– Folk er ute de tre dagene i uka, i stedet for å spre det utover, tenker han høyt.

På Pappa får gjestene en omfattende meny. «Verden har for få gentle men. Vær en, lev som en, drikk som en. Om du er mann, kvinne eller noe midt imellom» står det på den. Foruten samarbeidet med 7 Fjell, bugner menyen av sure, søte og skarpe cocktails.

– Vi har ere drinker som har vunnet konkurranser, smiler han stolt.

Nordlund har lang fartstid med miksing av ulike smaker og alkoholtyper. Han har jobbet i ute livsbransjen siden han var 16 år gammel. Da solgte han empanadas utenfor utesteder. Senere har han drevet Westlandet barkonsult.

– Vi drev med barkurs, kurs ved utdrikningslag og leide ut bartendere – til Gullruten, blant annet.

Nordlund legger ikke skjul på at han har vært del av bransjen en god stund.

– Til å være i utelivsbransjen er vi jo litt eldre, ler 39 åringen.

Men den lange arbeidserfaringen har lagt grunnlaget for Pappa. I 2010 vant Nordlund pris i Scandinavian Barwars for drinken sin «Willie Nelson», en drink hvor

et cocktailglass vaskes i røkt whisky før selve drikken helles i glasset. Det handler om å involvere luktesansen i smaken.

Den unge leser vil kanskje tenke at cocktails er for belastende for lommeboka. Nordlund mener det handler mer om nordmenns drikkevaner.

«

HVORFOR SKAL DU GÅ PÅ FEST MED FOLK SOM ER HELT LIKE DEG SELV ?»

Prisbelønte cocktails

Bjarne Nordlund forteller om oppstarten.

Høstgryte fra kokken.

De ansatte vinker adjø til passasjerene på 19-bussen.

Det første du møter etter inngangs døra på Pappa er de store maleriene på veggene. Alle malt av Gaute Haugland.

– En av de første tingene vi gjorde da jeg hadde fått nøkkelen, var at vi tok varebilen og kjørte opp til Rosendal. Der har han en fabrikk som han bruker som studio.

Lokalets vegger preges av ikoniske gurer, både historiske og ksjonelle. Mahatma Yoda våker med en behagelig mine over klientellet, Fidel Moses deler dansegulvet i to, Dalai Lama står klar for kamp i hjørnet og Kobe Bryant holder langbordet med selskap.

Hvordan er klientellet maleriene våker over?

– Vi har latt det være dynamisk hvordan vårt klientell har bygget seg opp. Vi har utrolig mye OK og fete folk.

Mange stamgjester har vært med siden koronapandemien.

– Vi setter veldig pris på gjestene våre. Vi har de beste gjestene i verden.

Han forteller at Pappa er for alle. Da han først kom inn i lokalet etter at leiekontrakten var underskrevet, så han for seg hele rommet med en gang.

Inntil veggene står det gamle sofaer og lenestoler. Et langbord fyller et eget hjørne for de som kommer i større grupper. Stedet er tilrettelagt for både dansende og sittende. Inventar for en mangfoldig gjestegruppe.

– Hvis klientellet er variert, hva er premissene dere legger til grunn for musikkvalg, for eksempel?

– Vi spiller ikke topp 50 musikk, vi gjør sjangerbaserte konsepter.

De sjangerbaserte konseptene inneholder alt fra torsdagstechno, hiphopkvelder og rave.

– En gang hadde vi Spoken Word her. En annen gang hadde vi

en gravid dame som drev med strupesang.

Samtalen vår dreier seg inn på ulike miljøer, hvem som går på hvilke utesteder og hvorfor. Nordlund har tilnærmet doktorgrad i utelivsbransjen, og har utviklet et ganske tydelig standpunkt.

– Om du har mye penger eller lite penger, det driter jeg fullstendig i, begynner han. Her skal alle med.

– Det er dritkjipt å komme inn på den nye trendsjappa med de dyreste sofaene der alle drikker champagne.

Men Pappa er ikke det motsatte heller, den er ikke motpol til noe som helst.

– Hvorfor skal du gå på fest med folk som er helt like deg selv? Da lærer du ingenting og får ingen nye perspektiver.

Nordlund maner til mangfold og ulikhet, samlet under taket på Pappa. Eventuelt ute – de har

nettopp fått uteservering. Der kan du sitte med noe godt i glasset og vinke adjø til passasjerene på 19 bussen.

Det var en gang Nordlund gjorde nettopp det. Ungdommene Nordlund og Skogrand satt på trappa og venta på 19 bussen som skulle ta dem hjemover mot Laksevåg. På trappa nøt de stjålne sigaretter og glasscola. De eldre damene som bodde der på den tiden var ikke særlig fornøyd, og jagde dem ofte av gårde. Nå har Nordlund og kompisene egen uteservering ved samme trappetrinn.

For alle samfunnslag

R OM FOR ENSOMHET

Et fantasirom for fantasivenner.

Tekst Oskar Haltbrekken Tveitdal

«Vil du være med hjem til meg?»

«Kanskje.» Trekker litt på det.

«Jeg har det kuleste rommet du kan tenke deg!»

«Mhm?»

«Ja, men hør da!

Rommet har hvit farge og er litt høyere under taket enn hva som er standard, også er det kvadratisk. Det første du får øye på når du går inn er en maskin. Den er til forveksling lik en Spinning Jenny, men er mye mindre og ottere utbrodert. Det er en Patentgenererer 2000WRY. Den jobber, som navnet kanskje henty der, med å klekke ut og lansere nye patenter som det er et ennå ukjent behov for. I forrige uke lanserte den stå-konsert-sko. Sko som tilpasser brukerens høyde etter hvor de måtte be nne seg i konsertlokalet. De nærmest scenen forblir lave, mens høyden på skoene øker, proporsjon alt, desto lengre bak du står.

Den seneste oppdateringa var kul, skal jeg si deg. Nå er den koblet opp mot det øverste patentstyret i samtlige land. Den klarer å regne ut i hvor stor skala noe bør produseres, hvor stort påfølgende klimaavtrykk blir, og om det så imøtegår kortsik tig og langsiktig samfunnsnytte.

Ved siden av står det en jukebox. Det er bare å trykke på play, så spiller’n musikk til øyeblikkets sinnsstemn ing. Kanskje er det stemning for de nå gamle hvite mennene som en gang sang om fred og rettferdighet. Eller hva med hard rap?

Også er det et skrivebord der. Sånn vintage i mahogni, som du får på Finn til 4 000 kr. Eller billigere hvis du er heldig.

Det har tre skuffer. Den øverste er fylt med snus, og går aldri tom. Den andre skuffen er fylt med røde skgodterier. Går aldri tom den heller. Den tredje skuffen er fylt til randen med lapper påskrevet gode ideer. Men den går tom, etterhvert. Dette skal visstnok hjelpe med å gjennom føre, heller enn å bale i vei med en

ny idé idet man mister troa på den første. Det blir fort for mye baling.

Hvis du blir med kan vi jo fort sette på den gode ideen jeg trakk i går, som var å lage en parodi på Cezinando.

Begynte så vidt på første vers i går: (les med halvveis desperat stemme og sørgmodige synth-lyder i bakg runnen) For jæ ær blitt vant til min tilværelse, det ær liksom blitt håp til besværelse. Nå står jeg øverst i trappa, med den sangen jeg rappa.

Eller vi kan trekke en annen hvis du heller vil det.

«Ja, så vil du være med?»

«Nei, må hjem å lage middag egentlig.»

Da får man gå hjem aleine da. Men det går bra da. Har et så nt rom. Liksom. Er jo bare jug selvsagt. Har et ganske tåpelig rom egentlig. Ikke vindu en gang. Der jeg bodde før var det vindu på rommet. Pleide å sitte der å se ut. På bilene som stod

parkert i oppoverbakke og så ut til å anstrenge seg for å ikke trille ned. Og på de opplyste vinduene i blokka ovenfor, mens jeg fantaserte om hvordan det ville være om jeg ble kjent med en av dem, han eller hun som bodde der. Ikke sånn på ordentlig, men som en sånn vindus venn. Vi skulle aldri møtes på gata eller andre steder, bare stående el ler sittende i hvert vårt vindu. Som vindusvenner. Noen dager kunne jeg smilt til vedkommende, sånn for å tilkjennegi at jeg har en god dag. Vedkommende kunne da gitt meg et lite vink eller smil, sånn for å opp muntre meg og vise at det var da på tide. Andre dager kunne jeg være den som nikka oppløftende for å vise at jo, den nyinnkjøpte genseren som ble prøvd på passa utmerket, og mye bedre enn den prikkete sk jorta som først ble vurdert. Det ville på en måte blitt en fanta sivenn, men ikke helt, for vi kjenner jo hverandre. Men ikke ordentlig, og det er jo egentlig ganske digg. For skulle det skje, at vi ble venner på ordentlig, måtte jeg fortalt om det kule rommet mitt.

BERGENS BENKER : EN GUIDE FOR DEN SOM VIL SE SPIRITUELL UT

Hvor vil du finne deg selv?

Tekst Hermann Stange Jenssen Foto Terkel Eikemo

Benker er som små templer, utstasjonert rundt om i byen for å hvile knoklene våre på. Grønne, grå, av tre eller stein – de er der alltid for deg, slik at du kan utnytte melankolien du (jeg) elsker så mye å dyrke, maks. Samtidig kan de også brukes for å dyrke spiritualiteten din. For aldri før har det vært så viktig å komme i kontakt med sitt indre liv som nå, og vise dette fram. Og da er Bergens benker nettopp stedet å begynne. Om du elsker å stirre ut i luften og late som om du er i dype tanker, selv om alt du hører er «pust, pust, pust» eller en repetisjon av et «ord, ord, ord», og lurer på om det vakre mennesket som sitter ved siden av deg tenker at du er woke nok, er denne guiden midt i blinken for deg.

Lille

Lungegårdsvann

Vi starter ferden vår ved Lille Lungegårdsvann. Her er det et mylder av identiske benker å velge mellom, i hvert fall en regndag. Den åpenbare kvalen her, siden benkene er så like, er i hvilken himmelretning du skal velge å sitte. Dette er helt opp til en hvers preferanse, og hvor man henter energien sin fra, men selv liker jeg å holde snuten vendt mot

Angkor Wat-tempelet i Kambodsja. Setter du deg rett bak Grinegutten, får du en nesten bein vinkel på dette hellige stedet. Da er det bare å sette tappepluggen i og la livets harpiks komme til deg. Ellers er dette ofte en rimelig tett befolket plass, med alle slags mulige samtaler å overhøre. Det kan hende at du opplever dette som forstyrrende for chakraene dine, eller at det gir deg

en eksistensiell kjedsomhet å høre om hvor mye en eller annen vedkommende drakk i går, hvor jævlig lættis det var, og at dette faktisk konstituerer brorparten av samtalen de har. Men fortvil ikke. Ta det til deg som en gave. Virkeligheten deres er en hellighet. Lytt til dem, alle har sin historie.

Fordel: Mange mennesker (som kan se at du er mindful) og mye liv. Mangfold av benker (slik at du kan justere deg fram til din foretrukne himmelretning). Folks fantastiske historier.

Ulempe: Mange mennesker og mye liv. Vanskeligheten av å nne din himmelretning. Folks fantastiske historier.

Skansedammen

Videre kan vi dra kroppene våre bortover mot bunnen av Fløyen, for å så kave oss opp til Skansedammen. Her kan du velge mellom ere nivåer av stillhet jo lengre du ytter deg bak og forbi den lille dammen, men det på bekostning av det yrende livet du nner ved trappene lengst mot byen. For ved siden av den boblende kjelen Torgallmenningen, er Skansedammen et kulturelt og språklig samlingspunkt i vestlandshovedstaden. Her er det også bare å trekke ut, i dette tilfellet væremåten og frasene. Selv om du gjerne skulle vært tidligere ute med å bli en kultivert verdenskjenner, lært deg å spille på gitaren du kjøpte spontant for noen år siden, eller faktisk inneha en eller annen ferdighet, er det aldri for

sent å starte på nytt, som de gamle mesterne sier.

Ved Skansedammen har du alltid sjansen til å komme tilbake til øyeblikket. Er du heldig pumper det vann ut av dammen, og det hvite støyet reduserer tankene dine til en vakker, ommende transe av empati for mangfoldet. Du kan også være uheldig og kjenne på en dyp frustrasjon over buekorpsets taktmarsjering.

Fordel: Tidvis en kulturell smeltedigel, der du kan bli inspirert av mennesker som reiser hele verden rundt, og som ikke tar Fløybanen, for å nyte utsikten.

Ulempe: Turismens enerverende sider. Buekorps på litt for nært hold.

« HERFRA SER SAMLINGEN AV TAKENE UT SOM ET SAMMENSATT KUNSTVERK , EN BRICOLAGE , I ØRTEN ULIKE BRUN TONER , DER HVERT TAK POPPER UT ETTER HVERT SOM NETTHINNEN BLIR LEI AV Å FOKUSERE PÅ DET FORRIGE .»

Ørneredet i Fjellveien

En eller annen astrofysiker – jeg husker ikke hvem – poengterte at det er et uendelig antall veier du kan velge for å komme fra ett punkt til et annet. Men slik jeg forstår det, tar denne astrofysikeren fullstendig feil. For det er i all hovedsak bare to veier til det neste stedet jeg skal ta deg til - veien nordfra og sørfra. Dette er gitt at du allerede har kommet deg opp i Fjellveien, naturligvis. Kommer du sørfra, slik jeg alltid gjør, ligger benken 200 meter bort fra der du entrer Fjellveien, om du følger stien fra Skansedammen rett oppover. Når du ankommer kan du sette deg i ekkoene av byens larm, og titte utover blant annet Sandvikens vakre tak. Herfra ser samlingen av takene ut som et sammensatt kunstverk, en bricolage, i ørten ulike bruntoner, der hvert tak popper ut etter hvert som netthinnen blir lei av å fokusere på det forrige. Litt som

oss mennesker i grunn – oppdelt, men hele, for evig søkende, men fort kjedet av det vi innbilte oss var vakkert. Det gir mening når du sitter der alene.

Går blikket lei av utsikten, nner du en rekke mosegrodde kjemper stående rundt deg, som aldri vil kunne avvise kjærligheten du har for dem, men dessverre heller ikke bekrefte den. Bare for noen uker siden så de ut som krystalliserte fyrverkeri, mens de i dag er blitt strippet for alt av frukter, og ser nakne ut. Om det speiler hvordan du føler deg i øyeblikket, kan jeg roe deg ned med at de ikke bryr seg om deg. Ikke de andre som går forbi heller. Men er ikke det litt deilig? Hviler du blikket lenger nedover fra hustakene og trærne, og forsøker å se innover, kan det hende at du nner stupet rett foran deg. Dette kan være uheldig for roen, slik jeg

erfarte det. Siden angsten, som kan komme fra erkjennelsen om at noe i deg kan ta rennafart og hoppe, kan bli påfallende og ta deg ut av øyeblikket. Heldigvis nnes det en

«

rekke podcaster du kan spille av for å undertrykke denne impulsen. Mads Hansen er i det henseende et levende lokk, og en reddende engel for mange.

HER KAN DU SITTE OG OBSERVERE I FRED , ELLER VENDE BLIKKET UTOVER FOR Å SE DE KAOTISKE BYFJORDSBØLGENE .»

Ved tuppen av Bergen Siste benk – vi er ankommet tuppen av det nordligste neset byen kan skilte med. Her kan du sitte og observere i fred, eller vende blikket utover for å se de kaotiske byfjords bølgene. Dersom det bølger for mye inni deg, kan du forsøke å komme nærmere i kontakt med det under bevisste føleleslivet ditt, og meditere omkring følgende: Hva misunner

jeg havet? Du kan også ramme inn spørsmålet annerledes, for å utforske en annen entitet: Hva med havet er jeg takknemlig for at jeg ikke har? Ja, du må gjerne kjenne på dette selv nå som du sitter og leser.

Her kan du altså komme i kontakt med de dypeste tonene, og treffer du riktig kan det være en særdeles tårevåt opplevelse. Om det ikke

dukker opp noe, kan du bruke mine tanker som et eksempel (husk at du er på tuppen av Nordnes nå, se det for deg – vær der): Jeg misunner havet fordi uansett hvor stormfullt det er, så blir det alltid stille når uværet for svinner, og nner roen. Eller en mer optimistisk en, i forbindelse med det andre spørsmålet over: Jeg er takknemlig for jeg ikke blir surere og surere for hvert år som går, men

at den indre gladlaksen i meg stadig blir mer vitalisert.

Fordel: Byfjordsbølgene. Havmetaforer og tilgang til det ubevisste.

Ulempe: Tanken om at havet stadig blir surere.

Fordel: Ekstra elevasjon, både for utsiktens og innsiktens skyld.

Ulempe: Lavere sjanse for at noen ser deg i woke tilstand.

H ELT BANANAS!

Simen Tomren Grip Illustrasjon Mariane Guldager

Har du møtt noen som hater bananer, men elsker «kunstig» banansmak, altså den man nner i godteri, milkshakes og lignende? Det er kanskje ikke så rart, fordi hvis man tenker over det, så smaker jo ikke banangodteri og bananer spesielt likt. Men sånn har det ikke alltid vært! På et tidspunkt smakte bananer mye mer som den kunstige banansmaken, og for å forstå hvorfor det ikke lenger er slik, må man først forstå hvordan man egen tlig dyrker en banan.

De aller este planter starter som et lite frø, som så spirer og vokser seg til en stor plante. I utgangspunktet vokser også bananer frem på denne måten, så hvor blir det av frøene i bananene vi nner i butikken? Skjærer du opp en vanlig banan, ser du gjerne noen små, sorte ekker. Det er disse små ekkene som en gang var bananens frø, men som nå bare er infertile rester etter nøye avl. Så hvordan dyrkes da en banan?

Som med mange andre stenfrie frukter og grønnsaker dyrkes bananer ved å bruke avstikkere, eller i bananenes tilfelle, såkalte rotskudd. Et rotskudd kan sammenlignes med en potet. Apropos poteter, visste du at poteter, som er i slekt med tomater, faktisk produserer frukt på planten som vokser over jorda? Denne frukten inneholder potetfrø og er i likhet med resten av potetplanten (minus poteten selvsagt) svært giftig. Man dyrker derimot sjelden poteter ved å la de gro fra frø. Man bruker i stedet settepoteter, poteter man

setter i jorden som vokser til potet planten, som gjennom rotsystemet produserer ere poteter.

Fordelen med å dyrke grønnsaker på denne måten er at man kan få den (genetisk sett) samme poteten,

ofte oversatt til Big Mike på engelsk. Gros Michel-bananen var litt min dre, hadde tykkere skall og skal visstnok ha vært mye mer velsmakende enn dagens banan – faktisk sies det at den smakte som dagens kunstige banansmak!

« HVIS MAN TENKER OVER DET , SÅ SMAKER IKKE BANANGODTERI OG BANANER SPESIELT LIKT »

bananen eller hva det måtte være, hver gang man dyrker den. Sånn kan vi ende opp med kjente og kjære kultivarer som Beate-poteten. Problemet er at planter som dyrkes fra utstikkere, knoller og rotskudd er på sett og vis den samme planten som bare vokser et annet sted. De este bananplanter og potetplanter er altså genetiske kopier av hverandre! Store åkre med genetisk like kopier av den samme planten er svært utsatt for sykdommer. Det var dette som skjedde under den store hungersnøden i Irland i 1845-1849, da så og si hele potetavlingen røk på grunn av en sykdom som heter potettørråte.

Men hva har alt dette med kunstig banansmak å gjøre? Banansorten du nner over alt i dag heter Cavendish, men før i tiden var den vanligste banansorten Gros Michel,

Dessverre er det nesten umulig å få tak i en Gros Michel-banan i dag, takket være Panamasyken. Sykdommen kommer fra en muggsopp som angriper bananplanter. Den hadde innen slutten av 50-tallet in sert de este bananplantasjene i Sør- og Mellom-Amerika, som sto for mesteparten av verdens kommersielle bananproduksjon. Uten noe som helst genetisk variasjon ble bananplantasjene et lett bytte for den soppmiddelresistente muggsoppen, som kk spre seg fritt. Sporene kan overleve i jordsmonnet i ere tiår, så med en gang en plan tasje ble in sert, var det umulig å dyrke ere Gros Michel-bananer der. Dermed ble det slutt på nesten all bananeksporten i hele verden.

Heldigvis hadde man et alternativ, den resistente Cavendish-varianten, som siden har tatt over produksjonen og står i dag for 99% av verdens

bananeksport. Tester viser at Cavendish-bananen har, sammenlignet med Gros-Michel-bananen, et lavere innhold av isoamylacetat, stoffet kunstig banansmak i hovedsak består av. Det er takket være Cavendish-varianten at vi har billige bananer tilgjengelig hele året. Men hvis du er av typen som liker kunstig banansmak, er det unektelig trist at det ikke er Gros Michel-varianten som er å nne i butikkhyllene nå for tiden.

Men i stedet for å sørge over tapt Gros Michel, burde man hel ler bekymre seg for om vi kan ha bananer i det hele tatt. En ny variant av panamasyken er på fremmarsj. Cavendish-bananen er ikke resistent mot denne, og bananen har nøyaktig samme svakhet som Gros Michel – null genetisk variasjon. Det igangsettes betydelig ere tiltak for å unngå spredning nå til dags. Samtidig leter man et ter nye kul tivarer som er enda mer resistente enn det Cavendishbananen er. Det nnes også forsøk på å genmodi sere Cavendish-bananen, sånn at den blir mindre sårbar. På tross av alle forsøkene nnes det ingen klar arvtager til Cavendishbananen, og ere forskere mener det bare er et spørsmål om tid før også den er bananhistorie.

Så om du er av typen som er mer glad i bananer enn kunstig banansmak er det bare å nyte banankaken, smoothien og fruktsalaten mens du kan!

Tekst

DEN PRIVATE SAMTALEN I DET OFFENTLIGE ROM

For min del kan du gjerne snakke om hemoroidene dine på bussen. Men kom ikke her og si at jeg har lange ører.

Tekst Anniken Philipps Illustrasjon Mariane Guldager

Det første smellet kom i 2004. Jeg var syv, og hadde vært stolt eier av en discman i noen måneder. Den var grønn, med klistremerker på, og fra dagen jeg pakket den opp lovet jeg meg selv å nne en CD like perfekt som den. Og det gjorde jeg. Coveret var grønt, akkurat som spilleren, med tittelen Mellow skrevet i voksenskrift. Jeg knuste sparegrisen min, kjøpte CD-en og ble mariamena sert fra første, sarte tone. Som enhver annen nyforelsket kis nektet jeg å være uten henne, og hver kveld sovnet jeg til Maria Menas hviskende stemme i øret.

Idyllen ble imidlertid kortvarig. Discmanen, som hadde vært på jobb 24/7 de siste 6 månedene, streiket, og jeg satt igjen med en ødelagt volumknapp, fastlåst på et hørselsskadelig nivå. Som ung, dum og nyforelsket ga jeg faen i dette, og kveldsritualet fortsatte som normalt. Mens Maria proklamerte sin kjærlighet for meg ved å synge de velkjente ordene «you are the

only one who knows exactly what I mean, yeah», sa det pang. Ørene mine eksploderte, og en hær av sekkepipespillende gresshopper brøt seg inn i øregangen min. Forskrekket, ropte jeg på mamma. Hun trøstet meg, sa at smerten ville gå over. Det gjorde den også. De påfølgende dagene fortsatte jeg likevel å skrike. Ikke fordi jeg hadde vondt, men fordi det musikalske traumet jeg var blitt utsatt for gjorde det vanskeligere å høre meg selv. Lite visste jeg at den midlertidig nedsatte hørselen skulle bli springbrettet til en av mine viktigste livslærdommer.

Dagen etter det hjerteskjærende bruddet med Maria, tok mamma meg med på kafé for å muntre meg opp. På vei hjem med bussen kk jeg øye på en dame med det lengste og blåeste håret jeg noensinne hadde sett. Mamma satt med nesen i mobilen, og var derfor i ferd med å gå glipp av tidenes anime-versjon av Rapunsel, som nå hadde trykket på stoppknappen. Som ung, dum

og midlertidig hørselsskadet utbrøt jeg: «Mamma, se så blått og rart håret til damen er», i et leie jeg trodde var innestemme, men som åpenbart ikke var det. Da folk snudde seg, gispet mamma, tok meg hardt i armen og hvisket ordene som senere skulle bli et mantra: «Enkelte, private tanker holder du for deg selv til du er hjemme. Der kan du snakke så fritt og høyt du bare vil.» Til slutt ba hun meg om å si unnskyld til damen, som var i ferd med å gå av bussen. Jeg sprang bort og beklaget for at jeg ikke hadde ventet med å snakke om henne til jeg kom hjem.

Selv om en massiv Mena-eksplosjon var det som måtte til, er jeg glad jeg brukte utestemmen på bussen den dagen. Ja, jeg kk tilsnakk av mamma for å fornærme en dame med kult hår, men jeg lærte likevel en lekse: At man ikke kan forvente at en samtale forblir privat når den nner sted i det offentlige rom. Misforstå meg rett: jeg elsker gossip. Faktisk er jeg av typen som kan skru

av lyden på hodetelefonene, men fortsatt beholde dem på, bare for å tyvlytte til samtalen din på bussen. For meg ligger altså ikke problemet i at Trude (42) forteller høylytt om hemoroidene sine over telefon på bybanen. Det som imidlertid gjør det problematisk, er når Trude blir overrasket, eller fornærmet, over at jeg hører på. Og merkelig nok nnes det mange som Trude. Faktisk møtte jeg en som henne forleden dag.

Det var ettermiddagsrush på bussen og jeg hadde karret meg til et sete på en av rerne. I håp om å stenge verden ute, tok jeg på meg øretelefoner og skrudde volumet på fullt, denne gangen frivillig. Etter bare noen sekunder ble Susanne Sundfør overdøvet av en betydelig mindre behagelig stemme, tilhørende damen på setet overfor meg. Bruddstykker om graviditet, psoriasis og gamle penger brøt seg inn i ørene mine, og til slutt ble jeg så nysgjerrig at jeg tok av headsettet, helt åpenlyst. Kvinnen så ikke ut til å bli

sjenert av dette, og fortsatte å kakle i telefonen. Hun klaget over at hun var blitt gravid med den ekle kjæresten sin, som hun åpenbart bare var sammen med fordi han var rik. Nå var det imidlertid for sent å ta abort, og tanken på å bære frem et barn som var 50 prosent ham, og som derfor ville få psoriasis, var uutholdelig. Jeg syns imidlertid samtalen begynte å bli i overkant uutholdelig, og følte det var på tide å

minne henne på at hun faktisk satt på bussen, midt i rushen. Uten noe mer betenkningstid, sparket jeg henne forsiktig i foten og sa: «Gratulerer!»

Hun skvatt til, plasserte hånden over høyttaleren og svarte forferdet: «Unnskyld, men jeg er faktisk i en privat samtale her, slutt å ha så lange ører.» Deretter gikk hun tilbake til samtalen sin, helt uanfektet.

Jeg, derimot, var i sjokk. Her var

jeg en barmhjertig samaritan som simpelthen minnet henne på at alle kunne høre henne, så ble jeg anklaget for å ha lange ører? Unnskyld meg, Trude. Spør du meg, nnes ikke begrepet «lange ører» i det offentlige rom. Det du deler høylytt på bussen, bybanen, toget, yet, kjøpesenteret, treningssenteret, matbutikken, klesbutikken, dyrebutikken og den blå steinen, er felleseie. Og jeg angrer bittert på at jeg ikke lot

Trude høre det. Jeg skulle ha grepet henne hardt i armen og hvisket ordene mamma hvisket til meg, den skjebnesvangre bussturen i 2004: «Enkelte, private tanker holder du for deg selv til du er hjemme. Der kan du snakke så fritt og høyt du bare vil.»

... til og med om frykten for å få et barn med psoriasis.

FØRSTEHJELP KULTURELL

Trenger du en pause fra tungsinn og en litt for kald hybel? La byens myldrende kulturliv tilføre litt sårt tiltrengt pleie i hverdagen.

Høsten og vinteren er den tiden på året der kleine middelaldrende mennesker konsumerer est kultur opplevelser, helst av det grusomme slaget. Her kommer diverse al ternativer som ikke innebærer avdankede artister som kun lever av julekonserter, og med veldig lav harryfaktor. 100% Kurt Nilsen-frie kulturopplevelser her altså.

Det første som må nevnes er at Stoff har slippfest onsdag 16. november på Cafe Opera. Kjenn deres besøkelsestid, folkens! Det blir DJ-sett med både Jonas Hibiki og Ghanamannen, så her er det bare å spenne på seg støvlene og ta turen.

Ellers er det en del konserter fremover. Man får aldri nok konserter, gjør man det? Om du er keen på litt for høyt lydnivå og litt for mye svette så inntar tundrarockerne Slomosa Kvarteret 17. november. Dagen etter, 18. november, har bandet TØFL releasekonsert for sitt etterlengtede debutalbum (hæ, har ikke de holdt på i evigheter?) på Verftet. Hørt om Mahavishnu Orchestra eller Miles Davis, og i så fall, har

du lyst til å se en jazzlegende som var med i begge band i levende live? Sykt nok kan du få med deg den mytiske gitaristen John McLaughlin den 21. november på Verftet.

Liker du å danse til sær musikk fremført av band med litt for mange medlemmer? Lørdag 26. november blir det eklektisk hipster-rave på Hulen med math rockoktetten Drongo. Egge og Fangst spiller en smått frenetisk splitgig 2. desember på Kulturhuset, og samme dato kan du også se Amalie Holt Kleives eminente jazzete electropop på Landmark.

Liker du improvisasjon, stor band og er interessert i unge spirende komponister, så frem fører Bergen Improstorband og Griegkomponistene sitt

samarbeidsprosjekt på Bergen Kjøtt 5. desember.

Ellers er det også ting som skjer for de som føler seg hjemme i den mer klubbaserte sfæren av musi kalske opplevelser. Skatebård inntar Kulturhuset 19. november med sin absurde italo-disco-house-techno (jeg tror ikke noen vet hva dette in nebærer, men det høres jo gøy ut?). 3. desember er det tid for den n’te utgaven av Ploink på Østre, hvis du er sulten på litt techno inne i en kvadratisk mørk boks av en scene.

Liker du grenseoverskidende kunst og føler deg hjemme i en kinosal? Da kan du få med deg Highasakite og Arild Østin Ommundsens nye prosjekt IN SOMNIUM på Verftet 26. november. Dette er en lm som tar utgangspunkt i 3 låter fra

albumet «Mother», og historien i lmen og musikken følger hveran dre tett gjennom 23 minutter. Den samme dagen er det tilfeldigvis og merkelig nok en konsert med Highasakite på samme plass.

Om du har en designspire i deg arrangeres norges eldste design festival på nytt på Kulturhuset når Bergen Designfestival går av stabelen 16.-20. november. En ting som virker litt ekstra gøy her er F**k Up Friday 18. november, der erfarne designere forteller om ting de har føkket opp og ikke er stolte av.

Til slutt er det verdt å nevne at vi nå går inn i den mest masete tiden på året, nemlig juletiden. Hvis man har lyst til å markere dette litt ekstra, så åpner Pepperkakebyen den 19. november i år, og er å nne på Kode 4 (Lysverket). Julemarkedet på Festplassen vil også åpne 25. november

Mye greier altså. Hvis ikke dette skulle være nok til å løfte litt på høstmørket og få varmen i tærne tilbake, så vet ikke vi.

«100% KURT NILSEN FRIE KULTUROPPLEVELSER HER ALTSÅ .»

Tekst Christian Midthun Illustrasjon Kari Orvik Olsson

KVI SS F OR R ÆV E DILT ERE

Mange bydeler, masse stolthet, men hvordan ligger det an med kunnskapsnivået?

Tekst Sander Kleppe Illustrasjon Kais Chaouch

Hva er det tidligere navnet på Bergen, og hva betyr dette? (2 poeng)

Hvem ga Bergen status som by, og har siden fått en sentral gate oppkalt etter seg?

Hvilken bergenser var statsminister under unionsoppløsningen i 1905, og er dermed det selvstendige Norges første statsminister?

Hvor mange registrerte innbyggere hadde Bergen ved inngangen av inneværende år? Tillatt slingringsmonn: 10.000.

Hvor mange bydeler består Bergen kommune av?

Og hvilke er størst i henholdsvis areal og folketall? (2 poeng)

Bergen har kallenavnet «byen mellom de syv fjell», men hvilket fjell er kommunens høyeste?

Det er mange eksempler på (mer eller mindre vellykkede) nybygg i Bergen, men hva er byens eldste bevarte bygg?

Bybranner og Bergen hører sammen som Doddo og kultur. I hvilket århundre fant byens største brann sted, som la nesten hele byen i aske?

Hvilken bergenser forsøkte å opprette en norsk nybyggerkoloni i Pennsylvania i 1852?

Bryggen er som kjent på Unescos liste over verdens kultur- og naturarv. Mindre kjent er det hvor mange bygninger dette omfatter? Tillatt slingringsmonn: 10 bygg.

Over til det viktigste: Hvor mange poeng sanket Brann i Obosligaen i år?

Helt til slutt: Ifølge Ove Thue finnes det kun ett lag i Norge i dag, som virkelig kan ha en sjanse mot Brann. Hvem tenker han på?

POENGSCORE:

Dette er direkte flaut..

poeng: Hverken tjuagutt eller bergensvenn, du.

poeng: Basiskunnskapen sitter, altså.

poeng: Du er på høyde med Trude og Davy!

get vel, kem ellers? Fortell!

7. Gullfjellet (987 moh). 8. Mariakirken. 9. 1700 (bybrannen i 1702). 10. Ole Bull. 11. 61 bygninger. 12. Det ble rekordfangst med 81 poeng. 13. Landsla

Fasit: 1. Bjørgvin, «den grønne engen mellom fjellene». 2. Olav Kyrre. 3. Christian Michelsen. 4. 286.930. 5. Åtte bydeler. 6. Henholdsvis Fana og Fana.

ALBUM :

«Hold the Girl» - Rina Sawayama

Dette er ei ordentlig interessant og rar plate. Artisten pryder selv coveret ikledd noe som ser ut som en svart løk mot en rød bakgrunn. Det er også noe med vokallinjene til Sawayama som gjør at man kan få assosiasjoner til Kel ly Clarkson, uten at musikken egentlig høres ut som noen av delene. Det ren ner nesten over av følelser i stemmen, og kombinert med sjangerblanding av alt fra rock til moderne techno kan ikke plata lett beskrives – den må oppleves. Særlig presterer Sawayama bra vokalt, med en balanse som gjør at mange litt tomme elektronikalåter føles både nære og hardtslående.

BOK :

APP :

Savner du også en liten beskjed hver dag om hva som egentlig foregår i livet ditt? Med gratisappen Co-Star får du en kort melding om hva dagen din kan by på, i hvert fall i følge stjernenes makt. Enten du får en påminnelse om å ikke være kjip mot andre, eller om at du må sette pris på dine kreative impulser, føles det mer som en liten daglig gåte eller utfordring. Bonusen er at du ikke trenger å være i nærheten av å tro på astrologi for å bli underholdt av denne appen. Som fredagens horoskop for talte meg: The truth is right there in front of your face. Gjør det du vil med den informasjonen.

«Syndere

i sommersol» - Sigurd Hoel

Jeg plukket opp denne juvelen av en bok på et loppemarked på Stabekk skole tidlig i høst. Den er ikke en typ isk sommerbok, slik tittelen kanskje antyder, og kan helt nt leses i seks grader og kuling. Guttene og jentene på sommerferie på Sørlandet blir kon frontert med hendelser og forhold som er «usømmelige», indre kvaler og men nesker som driver hverandre fra for standen. Alt dette i et gammelt hus fylt med sprit, et steinkast unna bølgesk vulp. Men som i så mange bøker, er det kanskje aller mest å hente mellom lin jene i denne boka. Om ikke annet, kan den fungere som en slags anti-guide til ferie med vennegjengen på Sørlandet.

FILM : «Petite Maman»

Den franske lmskaperen Celine Sciamma («Girlhood», «Portrait of a Lady on Fire») har laget en søt, sår, og litt magisk lm om familie og sorg. I tillegg til å være visuelt vakker med høstfarger på den franske landsbygda, har lmen mange smil-i-munnvikenøyeblikk som varmer sjela. Filmen er en n påminnelse om at vi alle nner på små og store fantasier for å takle hverdagen og de tingene som skjer med oss. Det er også en lm som gir deg lyst til å være et barn igjen.

SKJELL :

I det siste har jeg sett både lamper, glass, smørskåler, smykker og annet tilbehør formet som kamskjell. Kanskje det er det stadig stigende havnivået som inspirerer til tanker om havgapet, men min drøm om å bli havfrue har ikke føl tes så virkelig siden H20 gikk på TV. Praktiske ulemper satt til side, mitt ju leverksted skal bestå av å lime skjell på ting. No ordinary girl, som de sier.

TIPS : Collaboration playlist på Spotify

Jeg har venner med god musikksmak. Jeg vil til og med si at de har bedre musikksmak enn det jeg har. Og dette er ikke et problem jeg er alene om – i det ganske land er det sikkert ere tusen mennesker som sliter med det samme! Heldigvis har Spotify funnet en løsn ing. Du kan lage samarbeidsspillelister der Spotify plukker sanger som de tror dere begge vil like fra ditt og din ami gos musikkbibliotek. Vipps, så har du masse ny musikk hånd i hånd med dine egne favoritter! Om dette er AI som tar over verden, så sign me up.

Tekst Julie Strand Klausen

Foto Nina Thuestad

Illustrasjon Oline Løseth

EKSAMENSPERIODEN TRENGER IKKE Å VÆRE KJEDELIG . GI HVERDAGEN LITT PIZAZZ MED DISSE TILRÅDDE KULTURELLE INNSLAGENE .

S I D E N S I S T

Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Spionskandale

José Assis Giammaria kk en tung start på dagen da han ble arrestert på vei til forskerjobben sin ved Universitetet i Tromsø, og senere siktet for spionasje på statshemmeligheter. PST mener at mannen som kom til Norge med brasiliansk pass i realiteten er en russisk spion ved navn Mikhail Valerevitsj Mikusjin. Dette er også bekreftet av den uavhengige under søkelsesgruppen Bellingcat, og blir understøttet av at han tilsynelatende ikke forstod det den portugisiske tolken sa til ham i fengsel. Han hadde tidligere jobbet som forsker i Canada, og kom til Norge med gode skussmål fra universitetet han hadde vært ansatt ved.

Under Sovjettiden pleide russiske spioner å få Russlands beste språk trening ved MGIMO (Moskvas statlige universitet for internasjonale relasjoner). Ærlig talt, Putin, kanskje det er på tide at du gir deg hvis du ikke engang kan sørge for at spionene dine har et minimum av kunnskap om språket som tilsvarer passet deres?

Britisk rekordforsøk

Storbritannia har fått sin tredje statsminister på seks uker. Lizz Truss’ regjeringstid ble kort, men be

givenhetsrik: Som siste statsminister utnevnt av dronning Elisabeth II, kk hun også i oppgave å iverksette den sagnomsuste operasjon London Bridge, og komme med dødsbudskapet på direkten. De få timene hun ikke brukte på begravelsesplan legging gikk med til å skakkjøre pundet, landets aksjemarked, og sitt partis oppslutning i et mislykka forsøk på å gjøre de rike enda rikere. Litt av noen uker, si.

Rishi Sunak, som tar over stafett pinnen, blir dermed den første statsministeren i Storbritannia av ikke britisk opphav. Om de kon servative har ambisjoner om å slå rekorden for est statsministere på ett år fra 1864, blir spennende å følge med på. Klarer de å hoste opp enda en statsminister før året er omme?

På hjemmefronten

Skuespiller Toralv Maurstad har gått bort, 94 år gammel, etter en livstid på skjerm og scene. Han var en av Norges mest folkekjære skuespillere, og har portrettert blant annet Georg Anker Hansen i Hotell Cæsar, Ludvig i Flåklypa Grand Prix og Gurin med reverompa, samt Peer Gynt som både ung og etterhvert også gammel. Hans begravelse vil gå på statens regning.

Opp mot trettifem tusen laks rømte fra et oppdrettsanlegg i Vadheim. Dette er potensielt katastrofalt for økosystemer som står i fare for å få seg en kraftig trøkk om den rømte laksen begynner å gyte. Lokale skere får derfor to hundre kroner for hver rømte sk de leverer inn. Her er det med andre ord muligheter for å innkassere syv raske millioner – eller syv tusen laks.

Prinsesse Märtha Louise har etter lang tid i hardt vær formelt sluttet å representere kongehuset. Hun vil likevel beholde tittelen sin, men hennes forlovede Durek Verrett mister retten til å bruke hennes titler i offentligheten. De vil heller ikke kunne omtale kongehuset eller dets medlemmer på sosiale medier eller i offentlig sammenheng. Men det viktigste spørsmålet er selvfølgelig: Kommer NRK til å dekke det kongelige bryllupet?

Nok et tilbakeslag for Russland

Den russiske hæren skal trekke seg ut fra den vestlige siden av elven Dnipro, som også inkluder er regionshovedstaden Kherson. 11. november fullførte Russland uttrekningen, og Ukrainske styrker har nå startet jakten på Russlands hjelpere. Russiske generaler skal angivelig ha ønsket uttrekningen

for lenge siden, men Putin skal ha nektet.

Så langt har Kherson vært den eneste regionhovedstaden Putin har greid å få kontroll over, og tilbaketrekningen er i følge den russiske analytikeren Sergei Markov det største geopolitiske tapet landet har opplevd siden sovjetunionens fall.

Lyset slukkes for SV

Audun Lysbakken har annonsert at han ikke stiller til gjenvalg som partileder for SV på landsmøtet i mars neste år. Etter elleve år i sjefsstolen klargjør han seg for å rekke stafettpinnen over til en heldig nordlending. De tre heteste kandidatene: Kari Elisabeth Kaski, Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, kommer nemlig alle fra Nord Norge. Det ligger med andre ord an til en nordnorsk takeover i Sosialistisk venstreparti.

Tekst Mats Vederhus Illustrasjon Kais Chaouch