Grunnbok i belastningspsykologi (9788245043112)

RIKKE

HØGSTED

GRUNNBOK I BELASTNINGSPSYKOLOGI

Forebygging av primær og sekundær traumatisering ved psykisk krevende arbeid

«Høgsteds bok er tabubrytende og vil hjelpe hjelpere til å føle seg som normale mennesker med normale reaksjoner. Å jobbe med mennesker og lidelse utgjør en risiko for vår egen psykiske – og dermed somatiske – helse. Først når vi erkjenner det, kan vi begynne å ta grep for å forebygge våre egne belastningsreaksjoner.»

Per Isdal, psykolog og forfatter av Smittet av vold

Rikke Høgsted

Grunnbok i belastningspsykologi

Forebygging av primær og sekundær traumatisering ved psykisk krevende arbeid

Originaltittel: Grundbog i belastningspsykologi

Copyright © originalutgave Rikke Høgsted og Forlaget Ictus 2021 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2023

Oversatt fra originaltittelen Grundbog i belastningspsykologi, utgitt i første utgave i Danmark i 2018 av Forlaget Ictus.

ISBN: 978-82-450-4311-2 1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Illustrasjoner: Annette Carlsen Omslagsillustrasjon: © Gwoeii/Shutterstock (Silhuett – mann)

Oversatt fra dansk av Thomas Holter.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN ....................................... 12 FORFATTERENS FORORD ................................................ 17

Innledning 19

Hvem er du? .............................................. 20 Bokens oppbygning og sentrale begreper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Belastningspsykologi 25 Sentrale begreper ...................................... 26

PROLOG Mytene om den usårbare hjelper, den allmektige leder og det store HVORFOR ........................................... 28 Makt, ansvar, skyld, skam og avmakt ........................ 29 Hell og uhell 31 Ansvaret for det psykiske arbeidsmiljøet ..................... 31 Risikoen – eller sjansen – for utvikling 32 Respekt for de rammede ................................... 32 Det store HVORFOR ....................................... 33

Del 1 –  Påvirkningene ............................................. 37

KAPITTEL 1 Hvem påvirkes? 38 Traumatiske hendelser .................................... 38 1. linjehjelpere ......................................... 38 2. linjehjelpere 39 Påvirkningens utbredelse / traumeeksponeringen ......... 39 Nærhet til hendelsen ................................... 43 Høye følelsesmessige krav ................................. 44

KAPITTEL 2 Forhold av betydning for påvirkningen 45 Beskyttende faktorer og risikofaktorer ....................... 46

KAPITTEL 3 Den ytre hendelse 48 Hendelsens varighet....................................... 48 En akutt kortvarig belastning ............................ 48 Langvarige serier av stressbelastninger – akkumulert belastning .......................................... 49 Langvarig, vedvarende belastning ........................ 49

KAPITTEL 4

Risikoen for gjentagelse ................................ 50 Er hendelsen avsluttet eller vedvarende ................... 50

Hendelsens karakter 50 Trusler ............................................... 51 Tap og død ............................................ 51 Menneskeskapte eller naturskapte hendelser 51 Å være vitne til bekjentes eller til barns lidelse ............. 52 Antall involverte 52 Sterke, groteske sanseinntrykk .......................... 53 Hvor skjedde hendelsen, og var den varslet? ............... 53 Nesten-hendelser 53

Håndtering av en ytre hendelse ............................. 54

Organisatoriske forhold 55 Traumeutdannelse ..................................... 55 Veiledning ............................................ 55 Sosial støtte 56 Høy oppgavebevissthet og klare roller .................... 56 Organisering av arbeidet 56 Saksmengde .......................................... 57 Ledertrivsel og ansvarsstress ............................ 57 Individuelle forhold 58 Personlige forhold ..................................... 58 Rolle i hendelsen – aktiv eller passiv? ..................... 60 Evaluering av egen innsats 60 Coping ............................................... 61 Behov for avklaring av årsakene til hendelsen ............. 62 Medfølelsestilfredshet 62

KAPITTEL 5

Øvrige forhold som påvirker ................................ 63

Arbeidets status .......................................... 63 Klager på mulige feil ...................................... 64 Medienes dekning 64

Del 2 –  r eaksjonene ............................................... 67

KAPITTEL 6

Mental slagside og bærekraft ............................... 68

Mental slagside ........................................... 68 Bærekraftig tilrettelegging av arbeidet 69 Sentrale utfordringer ...................................... 70 Symptomene bor på innsiden og er usynlige .............. 70 Tendensen til å late som alt er bra 72 Tilvenning ............................................ 73

KAPITTEL 7

Faresignaler om mental slagside 75 20 faresignaler om mental slagside hos individet ............. 75

Fem signaler fra kroppen 76

Fem signaler fra hodet .................................. 77

Fem signaler fra følelsene ............................... 79

Fem signaler fra forholdet til andre, en selv og verden/atferd 82 10 faresignaler om mental slagside i team og arbeidsgrupper ... 84

Vrede, syting og utilfredshet ............................ 86 Problemforskyvning 86 Humor ............................................... 88 Destruktiv humor .................................... 88

KAPITTEL 8 Speilnevroner og Rød-Grønn-Blå-modellen ................... 90 Speilnevroner 90 Ulempen med speilnevroner ............................... 92 Rød-Grønn-Blå-modellen .................................. 94 Å være avstemt og i kontakt 96 Å være overinvolvert ...................................... 98 Å være underinvolvert ..................................... 99 Virksomhetens kultur 100 Kjønn og roller ........................................ 100 Gruppedynamikker .................................... 101 Individuell preferanse 101

KAPITTEL 9 Fra faresignaler til belastningstilstander ..................... 103 Stress .................................................... 104 Utbrenthet ............................................... 104 Lett angst 105 Lette depressive symptomer ................................ 105 Lettere posttraumatiske reaksjoner.......................... 106 Økt forbruk av stimulanser 106

KAPITTEL 10 Traumatisk betingede psykiske lidelser ...................... 107 Tilpasningsreaksjon 107 Posttraumatiske tilstander ................................. 108

Posttraumatisk stresslidelse – PTSD ...................... 108 Sekundær traumatisering ............................... 109 Kompleks PTSD ........................................ 110 Angst 111 Depresjon ................................................ 111 Misbruk ................................................. 111 Vurdering av trivsel og alvorlig mental slagside 112 WHO-5 ............................................... 112 Professional Quality of Life Scale – yrkeslivskvalitet ........ 113

KAPITTEL 11 Personalpolitikk 116

Rammer for personalpolitikk ............................... 117 Standardprosedyrer .................................... 117

Virksomhetens modenhetsnivå ............................. 118

Trening av de forebyggende standardprosedyrene ............. 118 Taus kunnskap 119

KAPITTEL 12 Belastningsfirkanten ...................................... 120

X-aksen – de objektive belastningene 121 Y-aksen – den subjektive sårbarheten ........................ 121 Sårbarhet knyttet til fortiden ............................ 121 Sårbarhet knyttet til nåtiden 122 Sårbarhet knyttet til identifikasjon ....................... 122 Sårbarhet knyttet til å kjenne dem man skal hjelpe ......... 122 De fire feltene ............................................ 123

Den gode arbeidshverdagen ............................. 123 Den ømme tå 124 De tunge oppgavene og kollektive kriser .................. 124 De verste øyeblikkene .................................. 124 Rørt, rammet, rystet 126

KAPITTEL 13

VIK-modellen og avmakt–makt-pendelen ..................... 128 Væren 128 VIK-modellen ............................................ 130 Avmakt–makt-pendelen ................................... 132

KAPITTEL 14 Det store HVORFOR ....................................... 135 Mening og medfølelsestilfredshet 136 Personlige erfaringer ...................................... 136 Det arbeidsmessige HVORFOR og det private HVORFOR ....... 138 Håpets rolle 139 IGLO-U .................................................. 141

KAPITTEL 15

Utdanningsstedets, organisasjonens og lederens rolle og ansvar 142

Utdanningsstedenes rolle og ansvar ......................... 143 Organisasjonens rolle og ansvar ............................ 144 Nyansettelser 144

Rollemodeller ......................................... 146 Ansvaret for både egen og de øvrige lederes trivsel 146 Den fysiske sikkerhet ................................... 148

Beredskapsplaner for akutte situasjoner .................. 148 Ansettelsesvilkår 149 Systematisk læring og utvikling ......................... 149

Lederens rolle og ansvar ................................... 150

Rekruttering .......................................... 151

Traumeutdannelse og veiledning 151 Høy oppgavebevissthet og klare roller og rammer .......... 152 Profesjonell språkbruk ................................. 153 Faglig ledelse og faglig utvikling 154 Strategisk planlegging .................................. 154 Ansvaret for egen og medarbeidernes trivsel 156

KAPITTEL 16 Gruppens rolle og ansvar – sosial støtte ..................... 158

Følelsesmessig støtte 159 Prinsippet om «rett over» ............................... 159 Fiskerbenken .......................................... 162 Prinsippet om å dele 165 Prinsippet om svart humor .............................. 165 Prinsippet om ikke å overdosere hverandre ............... 168

Defusing-vaktordning 169 Prinsippet om å passe godt på hverandre .................. 170

Feedback-orientert støtte 171 Prinsippet om å være ærlige overfor hverandre ............ 171 Prinsippet om fokus på hendelsen ....................... 172

Rådgivende og faglig støtte 173 Praktisk støtte ............................................ 174

KAPITTEL 17

Individets rolle og ansvar – hjelp til selvhjelp 175

Den strategiske diamant ................................... 176 Strategier rettet mot tankene ............................... 177 Prinsippet om å være omsorgsfull og vennlig 177 Prinsippet: Du er ikke alene ............................. 178 Prinsippet om tid ...................................... 178

Strategier rettet mot følelsene .............................. 179 Prinsippet om å føle med og ikke føle som ................. 179 Prinsippet om å gjenkjenne og ha et språk for følelser 180 Prinsippet om det følelsesmessige værvarsel .............. 181 Strategier rettet mot kroppen ............................... 182 Prinsippet om å trekke pusten, spise, drikke og sove 182 Prinsippet om fysisk aktivitet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184

Prinsippet om å kjenne seg selv .......................... 185 Strategier rettet mot atferden 185 Prinsippet om å unngå selvpåført overdose ................ 185 Prinsippet om pauser 187 Prinsippet om bevisst transitt ........................... 188 Øvelser – Hvis du arbeider med voldsomme og makabre bilder på skjerm 190 Øvelser for å håndtere påtrengende tanker, bilder og lyder .. 192

KAPITTEL 18 Ytterligere forebyggende praksiser 196

Veiledning – gruppebasert eller individuell ................... 196

Buddy-ordning 197 Mentorordning ........................................... 197

Ledersparring/coaching ................................... 198 Traumeterapi 198

KAPITTEL 19 Hvis skaden er skjedd ..................................... 199

Psykologisk krisehjelp – ansatte/pårørende/etterlatte 199

Psykologisk defusing – avlastningssamtalen.................. 200

Psykologisk debrifing...................................... 200 Analysegrupper 201 Hel eller delvis sykmelding ................................. 201 Kriseledelse 202 Psykisk førstehjelp ........................................ 204

EPILOG Å være menneskelig 207

t illeggska P itler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

TILLEGG 1 Klimaforandringer som stressfaktor ......................... 212 De direkte ofrene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212

Primær og sekundær traumatisering av fagfolk på bakgrunn av klimaskapte hendelser ................................. 213 Nytt forskningsområde 214 Klimaangst og pretraumatisk stress ......................... 215

TILLEGG 2

Alminnelige reaksjoner under og etter en belastende hendelse 216 Reaksjoner under hendelsen ............................... 216 Kroppslige reaksjoner under hendelsen................... 216 Kognitive reaksjoner under hendelsen 217 Følelsesmessige reaksjoner under hendelsen .............. 218 Atferdsmessige reaksjoner under hendelsen .............. 218 Reaksjoner etter hendelsen 220

Kroppslige reaksjoner etter hendelsen .................... 220 Kognitive reaksjoner etter hendelsen ..................... 221 Følelsesmessige reaksjoner etter hendelsen ............... 222 Atferdsmessige reaksjoner etter hendelsen ............... 223

Oppsamling 225

Fra alminnelige reaksjoner, via faresignalene til belastningstilstander og/eller psykiske lidelser ......... 225

TILLEGG 3

Kort om belastningens nevrofysiologi 226 Korttidsreaksjoner ........................................ 227 Langtidsreaksjoner 227

TILLEGG 4 Kort om diagnoser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229

WHOs stressrelaterte diagnoser 229 Diagnoser knyttet til høy belastning og større livsendringer .... 229 Angstdiagnosene ......................................... 231 Fobier 231 Andre angsttilstander .................................. 232 Depresjonsdiagnosene ..................................... 232 Misbruksdiagnosene 233

TILLEGG 5

Forskning vedrørende sekundær traumatisering og traumatisk stress .................................................... 234 Historisk tilbakeblikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234

Forskningsmessige utfordringer 235 Kjært barn har mange navn ............................. 235 Forskjellige måleinstrumenter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Diagnosen i fremtiden 236 Kun tverrsnittsundersøkelser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236

Like mekanismer mellom primær og sekundær traumatisering? 237

Risikofaktorer knyttet til primær og sekundær traumatisering .. 238 Individuelle faktorer 238 Organisatoriske og eksterne faktorer ..................... 239

Beskyttende faktorer knyttet til primær og sekundær traumatisering 240 Veiledning ............................................ 240 Medfølelsestilfredshet .................................. 241 Å være en del av en gruppe og sosial støtte 241 Avsluttende bemerkninger ................................. 242 FORSKNINGSLITTERATUR 243 ØVRIG LESNING ........................................................ 246 REFERANSELISTE ...................................................... 249 APPENDIKS Guide til trivselsindeksen WHO-5 ............................ 256 Professional Quality of Life Scale 259

FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

Belastningsreaksjoner har vært et tabu. Noe man ikke skal snakke om. Noe som må skjules. Noe som må bæres i taushet og ensomhet, og dermed i skam. Noe vi må ta med oss i graven.

Selv der umenneskelig lidelse har vært helt åpenbar, har normale menneskelige reaksjoner vært nesten umulig å dele. Et eksempel er alle våre landsmenn og -kvinner som overlevde opphold i tyske konsentrasjonsleirer under krigen. De fleste av dem som overlevde leirene, snakket sjelden eller aldri om sine opplevelser da de kom tilbake til hjemlandet. Terroren, angsten, håpløsheten og hjelpeløsheten var ikke noe som ble delt. En av de overlevende skrev for noen år siden en bok om sine opplevelser. I nesten 40 år holdt han sine egne mareritt skjult for alle. Tilfeldighetene ledet til at han som eldre mann skulle bli med en gruppe unge menn på en lengre seiltur. De unge mennene fikk oppleve en mann som vekket hele båten med sine ekstreme angstskrik om natten. Konfrontert med sine egne synlige reaksjoner begynte han endelig å fortelle. Det å endelig dele ga han livet tilbake, et liv han ikke hadde kunnet kjenne i mer enn 40 år. Det tok ikke bort de uhorvelige, menneskelige overgrepene han hadde blitt utsatt for, men det gjorde ham omsider til menneske igjen. Hvorfor snakket han ikke tidligere? Redselen for at angsten skulle komme tilbake var sikkert en viktig faktor. En forklaring mange gir, er hensynsfullhet; de vil ikke at andre skal bli lei seg eller få det vondt. En sterkere forklaring er skammen. Skammen over egne reaksjoner og følelser. Skammen over det de opplever som svakhet. I realiteten skammen over sin egen menneskelighet.

Traumepsykologiens historie strekker seg over mer enn hundre år. Freud var en av de første som våget å si (1895) at psykiske vansker var årsaket av traumeopplevelser (overgrep i barndommen). Dette vakte enorme reaksjoner i det etablerte medisinske samfunn, og Freud ble presset til å trekke tilbake sin teori. Den første verdenskrigen ble et viktig startpunkt for traumeforskning. «Granatsjokk» ble sett på som en forståelig reaksjon, og traumepsykologien ble født. 100 års forskning og praksis har maktet å gjøre PTSD til en anerkjent diagnose og tilstand. Det har blitt skapt en allmenn forståelse av at traumereaksjoner er normale reaksjoner på overveldende (unormale) opplevelser. Videre har år med forskning etablert en sterk sammenheng mellom belastende opplevelser og det vi ser på som psykiske vansker. Forskningen på vold og overgrep har blitt et viktig frontfelt for å forstå psykiske problemer. Nevropsykiatri og -psykologi har vist at belastninger også endrer våre hjerner. Det kan til og med forandre vårt DNA. På tross av omfattende kunnskap har vi kanskje allikevel ikke klart å bryte ned tabuet knyttet til det normale i å ha vanlige, menneskelige reaksjoner på belastende betingelser.

Da jeg gikk inn i arbeidet som profesjonell hjelper, hadde jeg i utgangspunktet ingen tanker om at det kunne bli vanskelig for meg personlig. Gjennom seks år på «psykologskolen» var det heller ingen av mine lærere som på noen måte forberedte meg på det. Ikke noe på mitt omfattende pensum heller.

Som nyutdannet psykolog begynte jeg entusiastisk og faglig nysgjerrig å arbeide som terapeut for menn som mishandlet eller brukte vold mot sine partnere. Ytterligere entusiastisk påtok jeg meg også et terapeutisk arbeid med menn som var dømt for seksualforbrytelser (voldtekt og seksuelt misbruk av barn). Vold og overgrep ble min hverdag. Jeg elsket jobben min og opplevde den som svært meningsfull. Jeg gjorde noe godt i samfunnet, jeg «stoppet vold og overgrep».

Jeg var på ingen måte forberedt på hva som over tid begynte å skje med meg. Talløse var de gangene jeg fikk spørsmålet: «Hvordan orker du å jobbe med de fæle greiene der?» Jeg avfeide andres bekymring med at jeg hadde det veldig fint med jobben min. Det tok meg ti år å skjønne at jeg selv hadde grunn til å være bekymret. At det virkelig var påkrevet å stoppe opp og spørre meg selv om hvordan jeg orket å jobbe med de fæle greiene jeg arbeidet med. I 1997 skulle jeg holde et faginnlegg på et psykiatrisk sykehus i Norge. Jeg bestemte meg for at jeg der skulle si noe om hvordan jeg personlig opplevde

Forord t I l den norske utgaven

det å i årevis jobbe med vonde ting. Kvelden før innlegget satte jeg meg ned og skrev noen ord om hva jeg opplevde at jobben hadde gjort med meg. Jeg skrev: Nei, jeg blir jo egentlig både sjuk og dårlig av alt det fæle jeg hører og står i. Jeg har blitt forandret som menneske, har mareritt om vold de fleste netter. Får stadig flashbacks med fæle bilder inne i hodet mitt. Sliter både med hodepine og konsentrasjonsvansker og litt problematisk fordøyelse. Jeg har egentlig mistet alt håp, og tror at det jeg gjør er fullstendig nytteløst. Noen ganger har jeg lyst til å ta livet av klientene mine, og jeg tenker også innimellom fæle tanker om å slå løs på folk. Jeg føler at det er voldsutøvere, pedofile og voldtektsmenn over alt, og jeg tør ikke slippe ungene mine ut av huset. Jeg er mye sint hjemme, jeg krangler på jobben og synes at alle andre egentlig er idioter. Jeg hater mye og mange. Jeg orker ikke lenger omgås folk, men vil heller være alene hjemme og se på drit på TV. I tillegg har jeg fått rare smaker slik som for eksempel at jeg har begynt å like køntri og romantiske komedier. Jeg skammer meg!

Min egen forståelse av dette var at jeg var blitt SMITTET AV VOLD. Denne opplevelsen la grunnlaget for at jeg etter hvert ble sterkt opptatt av å forstå hva en jobb som min gjorde med hjelperen. Jeg leste det jeg fant, jeg snakket om det med kolleger og jeg begynte å forelese om det for andre hjelpere.

Min første opptreden på det psykiatriske sykehuset ble ikke spesielt vellykket. Psykiaterne på stedet begynte å diskutere seg imellom hva slags diagnose de kunne sette på meg. Underforstått; det var noe galt (sykt) med meg. I 1997 var det å snakke om hjelperens reaksjoner et stort tabu. Det gjorde man ikke «ustraffet». Aksepten for at jeg delte normale reaksjoner på belastende opplevelser var liten eller ikke-eksisterende. (Riktignok kom det flere etter foredraget som hvisket et stort takk til meg.)

Den første viktige boken jeg leste var pioneren Charles Figleys Compassion Fatigue (1995). Her introduserer han begrepene sekundærtraumatisering og compassion fatigue. Figley ga meg og andre et språk for det som skjedde med oss. Han sier at mye hjelpearbeid er så krevende over tid at hjelperen ikke kan unngå å bli preget av det. Han kaller dette for «the cost of caring». Senere har for øvrig sekundær PTSD blitt etablert som en diagnose i diagnosesystemet DSM-5 (men ikke i ICD-10 som brukes i Norge). Pearlman og Saakvitne kom

Forord t I l den norske utgaven

samme år (1995) med boken Trauma and the therapist, der de introduserer begrepet vikarierende traumatisering. Enkelt sagt forklarer de hvordan andres lidelse treffer oss som mennesker. At hjelperen etter hvert blir bærer (og dermed preget) av andres lidelse.

I Norden ble psykoterapeuten Susanne Bang den store pioneren på området. I 2003 utga hun boken Rørt, rammet og rystet – faglig vekst gjennom veiledning. Bang jobbet som terapeut ved torturpoliklinikken i København i mange år, og i boken beskriver hun den personlige belastningsrisiko som naturlig nok ligger i et slikt arbeid. Boken vakte stor oppmerksomhet i hele Norden, men Bangs budskap ble allikevel gradvis glemt. Noe av grunnen var kanskje at mange tenkte at det Bang arbeidet med, var noe helt spesielt ekstremt.

Nesten samtidig, i 2017, utkom bøkene Smittet av vold, skrevet av undertegnede og først utgitt i Norge, og Grundbog i belastningspsykologi, skrevet av Rikke Høgsted og først utgitt i Danmark. Med den herværende oversettelsen foreligger begge på både dansk og norsk.

Høgsteds bok er tabubrytende og vil hjelpe hjelpere til å føle seg som normale mennesker med normale reaksjoner. Det kan i neste omgang føre til økt åpenhet og til mindre skam for mange hjelpere som er preget av jobben (det blir vi alle). Høgsted tydeliggjør det universelle i det å være hjelper. Man trenger ikke jobbe med tortur eller seksuelle overgrep; vi blir alle på de samme måtene preget av vårt arbeid. Det er belastningspsykologi! Enten vi er psykologer, sykepleiere, brannfolk, ambulansepersonell, prester eller advokater osv. osv. Å jobbe med mennesker og lidelse utgjør en risiko for vår egen psykiske (og dermed somatiske) helse. Først når vi erkjenner det, kan vi begynne å ta grep for å forebygge våre egne belastningsreaksjoner.

Er det synd på profesjonelle hjelpere? Ja, fordi de har krevende jobber, og fordi det er en risiko for at de skal bli syke av sitt arbeid. Nei, fordi profesjonelle hjelpere er samfunnsborgere som kanskje har mer meningsfulle og givende jobber enn de fleste andre i vårt samfunn. Overordnet alt dette er det likevel at vi først og fremst ønsker å hjelpe.

Per Isdal

Forord t I l den norske utgaven

Til Emilie, Kora, Dafne, Amalie, Maria og Thomas

FORFATTERENS FORORD

Siden denne boken kom ut i 2018, er det blitt banket en viktig milestolpe i jorden med hensyn til forebygging: Danmark fikk i 2020 for første gang et vedtak om psykisk arbeidsmiljø som med lovens ord beskriver hvilke belastninger vi kan bli utsatt for i arbeidsmessig sammenheng.

2020 var også året da covid-19 kom til Danmark og skapte store endringer for mange. Noen ble sendt hjem, fratatt oppgaver og passivisert, mens andre i kritiske funksjoner ble sendt ut i massivt overtidsarbeid og kanskje til og med tett inn på smittefaren. Noen fagpersoner – medarbeidere som ledere – hadde venner og familie som de kunne danne sosiale bobler med, mens andre satt alene og ble isolert. For noen gikk det på helsa eller økonomien løs – andre var trygge og hadde fast inntekt. Covid-19-pandemien, og de medfølgende restriksjoner, fikk svært forskjellige konsekvenser og skapte svært forskjellige vilkår for oss. Behovet for restitusjon er derfor også helt forskjellig. Mitt håp er at man ute på arbeidsplassene har øynene åpne for disse forskjellene, og med omsorg, respekt og ved felles hjelp får alle godt på bena igjen.

Det digitale grunnkurset i belastningspsykologi så i 2020 dagens lys. Kurset er et gjør-det-selv-kurs, som gjennom film og øvelser setter den belastningspsykologiske teori i sammenheng med kursdeltakernes egen arbeidshverdag. Kurset har nettopp hatt et års fødselsdag og er allerede blitt gjennomført av mer enn 10 000 ansatte fra så vel private som offentlige organisasjoner. For mer, se www.belastningspsykologi.dk

Jeg opplever til min store glede at det snakkes mer og mer om risikoen for omsorgsutmattelse og omsorgssvikt. Dette skyldes blant annet to tydelige og kloke stemmer i debatten som gjennom deres bøker og opplegg oppfordrer oss alle til å stoppe opp og tenke oss om.

Rikke Høgsted, København, oktober 2021

Innledning

Denne boken er skrevet til deg som jobber i en mental høyrisikojobb – det vil si en jobb hvor man blir konfrontert med ulykker, trusler, traumer, overgrep, død eller andre voldsomme hendelser gjennom sitt møte med kriserammede eller traumatiserte mennesker, eller en jobb som på annen måte stiller store krav til innlevelse og det å håndtere smertefulle følelser.

Du har en jobb hvor du gang på gang befinner deg i et følelsesmessig limbo hvor alt kan skje. Du må være profesjonell, og du må forholde deg til det som skjer med deg og andre rundt deg. Uansett hvor sterk, kompetent og erfaren du er, så er det umulig å gå uanfektet gjennom et slikt arbeidsliv. Du vil til tider trekke til den ene siden og bli tykkhudet og underinvolvert, og til tider til den andre og bli tynnhudet og overinvolvert.

I mitt arbeid som krisepsykolog og militærpsykolog har jeg utallige ganger sittet overfor mennesker som deg. Sett smerten og fortvilelsen i det blikket man får av å se, høre og oppleve det verste. Jeg kjenner godt til den spesielle utmattelsen og slitasjen det fører med seg.

Jeg har i denne boken samlet alt jeg vet om å arbeide i en mental høyrisikojobb, og hva man i praksis kan gjøre for å holde det ut. Men min mange års erfaring har lært meg én ting: Du kan kun holde det ut over tid hvis de andre på arbeidsplassen er med og tar et medansvar. Del derfor denne boken med dine ansatte, din ledergruppe, dine medarbeidere og dine kolleger. Kun sammen vil dere kunne skape en bærekraftig arbeidsplass som til tross for –eller kanskje nettopp også på grunn av – alle traumene og lidelsene, er full av

liv, mening og glede. Å forebygge mentale skader er en lagidrett – it takes a whole organisation to prevent a trauma.

«Jeg elsker jobben, men tenker ofte på om jeg virkelig er i stand til å holde det ut. Jeg håper det, for jeg kan ikke forestille meg et arbeid som vil være mer meningsfullt for meg. Eller med bedre kolleger. Jeg gleder meg til å lese din bok om hvordan man kan mestre det og forbli i jobben.»

Å arbeide med trusler, vold, livstruende sykdommer og død rammer en selv eksistensielt, og alle ansatte vil i en eller annen grad bli konfrontert med at vi selv kan miste dem vi er aller mest glad i, og at vi også selv en dag skal dø. Som en tidligere sjef ofte sa: «I denne bransjen har vi jaggu alle sammen rumpa på kokeplaten!» Jeg har selv jobbet ute i «den spisse enden», både i Afghanistans ørken, på brennende oljeplattformer og i behandlingslokaler her hjemme med sørgende foreldre og døende, unge mennesker. Jeg har følt meg truet på mitt eget liv, men verst har det vært de gangene hvor frykten for at også jeg skulle miste mine barn tok overhånd.

Jeg har vært overinvolvert og tynnhudet og grått i samme øyeblikk klientene forlot lokalet, og jeg har vært underinvolvert og tykkhudet og tatt meg i å tenke om den eldre, kreftsyke mannen som satt foran meg, ikke bare kunne ta seg litt sammen nå som hans sykdom ikke hadde spredt seg! Jeg vet hvor skamfullt det kan føles å være både tynnhudet og tykkhudet, og jeg vet hvor utrolig normalt det er å være det.

Hvem er du?

Kanskje er du politimannen som arbeider med seksualforbrytelser mot barn, kanskje legen som må fortelle pasienten at sykdommen er uhelbredelig, eller kanskje sykepleieren eller presten som må støtte foreldrene som må identifisere sitt barn som nettopp er omkommet i en trafikkulykke? Kanskje er du en vakt, soldat, nødhjelpsarbeider eller krigsfotograf som regelmessig konfronteres med død, lemlestelse eller hungersnød. Kanskje er du, som jeg, psykolog, men arbeider med å behandle torturoverlevere i stedet for å skrive bøker og undervise fagfolk? Det kan også være at du er fengselsbetjent, pedagog eller helse- og sosialarbeider og flere ganger er blitt forsøkt

overfalt verbalt eller fysisk eller truet på livet. Det kan også være at du er jurist eller sosialarbeideren som må tvangsfjerne meget omsorgssviktede barn fra deres hjem?

Eller kanskje er du tolk, retts- eller legesekretær som gjennom tolkningen eller journalskrivingen får innblikk i virkelig tragiske saker som du bare passivt må bevitne uten selv å kunne gjøre noe direkte.

Det kan også tenkes at du arbeider med klimaforandringer og har begynt å merke hvordan arbeidet har begynt å medføre psykisk slitasje. Utforskningen av hvordan klimaforskere påvirkes mentalt av deres arbeid, er ny, men problemstillingen er samtidig så aktuell at den i april 2018 ble omtalt på lederplass i et av verdens ledende, naturvitenskapelige tidsskrifter, Nature.

Du kan også være tillitsvalgt, fagforeningskonsulent, arbeidsmiljøkonsulent eller selvstendig konsulent, stressbehandler eller coach. Kanskje er du lederen eller sjefen for hele virksomheten og opptatt av hvordan du best kan bidra til å ta vare på dine kolleger ute i felten, på ulykkesstedet, på sykehuset, i fengselet eller i redaksjonen, og sikre dem så gode vilkår og betingelser som mulig for å kunne løse oppgavene på best mulig måte.

Eller kanskje er du er studerende på et av disse fagområdene og nysgjerrig på hvordan du så godt som mulig kan ruste deg til ditt kommende arbeid. Uansett hvem du er, så vil du kunne bli klokere på hva en mental høyrisikojobb innebærer, og hva man kan gjøre for å redusere risikoen for at det fører til en mental utmatting av dem som daglig tar på seg slike oppgaver.

Mitt ønske med denne boken er å få delt av min kunnskap om belastningspsykologi, som jeg helt siden studietiden har vært fascinert av. Hva er det som gjør at vi mennesker noen ganger kan holde ut det mest utrolige, mens andre ganger bare faller bena sammen under oss? Hva er det som står på spill når vi ikke tør å fortelle andre om vår usikkerhet og angst? Hva er det som gjør at noen organisasjoner er motstandsdyktige, mens andre rammes av sykmeldinger og skader? I denne boken vil du kunne finne svar på disse spørsmålene og mange fler.

Men husk: Uansett hvor grundig du leser denne boken, uansett hvor mentalt sterk, kompetent og erfaren du er, så er det umulig som medarbeider, som leder og som sjef å gå upåvirket gjennom et mentalt høyrisikoyrkesliv. Du vil enkelte ganger trekkes mot den ene siden og bli tykkhudet, og andre ganger trekkes mot den andre siden og bli tynnhudet. Det er helt menneskelig.

Kunsten er å gang på gang få øye på det og komme inn mot midten av veien igjen.

Takk til dere alle sammen. Både til deg som utdanner deg til en mental høyrisikojobb, og til deg som arbeider i en. Vi andre er takknemlige for at dere løser disse viktige oppgavene.

Bokens oppbygning og sentrale begreper

Det er min ambisjon at denne boken kan brukes som en grunnbok som, i en lett tilgjengelig form, gjør innholdet enkelt for leseren å tilegne seg. Boken er delt i tre deler:

1. Påvirkningene – hva er det som gjør særlig inntrykk?

2. Reaksjonene – hvordan merker man det?

3. Strategiene – hva er det som kan hjelpe da?

Ut over dette er det bakerst i boken en rekke tilleggskapitler for spesielt interesserte. Her kan man blant annet lese om forskningen på sekundært traumatisk stress, om klimarelaterte belastninger og litt mer om diagnoser.

Størsteparten av boken bygger på forskning og velbeskrevne krisepsykologiske fenomener og er dermed det man kaller evidensbasert. Det er forsket lenge og grundig på hva som forårsaker primære traumer og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), men forskningen på sekundære traumer har ennå ikke kommet like langt, selv om det også her skjer mye nå. Noen av bokens temaer bygger derfor på klinisk erfaring, men vil i de kommende år ventelig også bli underbygget forskningsmessig. Jeg har for leservennlighetens skyld valgt å ikke ha henvisninger i selve teksten, men henviser den forskningsinteresserte leser til tilleggskapittel 5 på side 234.

Boken innledes med det jeg har valgt å kalle en prolog, inspirert av teaterets tradisjon, for å holde en liten tale som opptakt til selve forestillingen. Det er nemlig en rekke forhold jeg som bokens forfatter gjerne vil dele med

deg som leser før du leser selve grunnboken. Jeg har valgt å kalle prologen for Mytene om den usårbare hjelper og den allmektige leder og det store HVORFOR Selv om jeg her har gjort hva jeg kan for å formidle mine poenger så godt som overhodet mulig, kan teksten kanskje virke litt abstrakt. Det håper jeg du vil bære over med.

Del 1 – Påvirkningene beskriver hvem som typisk vil påvirkes i forbindelse med voldsomme hendelser. Her introduseres begrepene beskyttende faktorer og risikofaktorer. Belastningsmodellen på side 47 er viktig. Her får man nemlig et overblikk over alle de forhold som til sammen er relevante å kjenne til for å kunne lage en god risikoanalyse og en påfølgende god forebyggingsplan.

Del 2 – Reaksjonene handler om de forskjellige måtene man kan reagere på når man utsettes for belastninger og traumer, og som det er viktig å oppdage og handle på før den mentale slagside blir for stor. Hvis disse faresignaler ikke blir fanget opp, kan psykisk ubalanse utvikle seg til belastningstilstander eller til traumatisk betingede psykiske lidelser, som alle blir beskrevet og definert i denne delen av boken.

Del 2 inneholder også et kapittel om utfordringene ved å fange opp faresignalene og, ikke minst, det helt sentrale kapittelet om den gode kontakten og kunsten å holde balansen mellom under- og overinvolvering, mellom å ha for tynn eller tykk hud i møtet med det provoserende, skremmende, sørgelige eller av andre årsaker vanskelige.

Del 3 – Strategiene innledes med belastningsfirkanten som er en modell for henholdsvis objektive belastninger og subjektive sårbarheter, og peker på de forskjellige områdene som en forebyggende personalpolitikk skal inneholde. Heretter er det forslag til bærekraftige strategier på alle nivåer, samt gode råd og ideer til hva man som organisasjon, som leder, gruppe og individ kan gjøre.

Du vil som leser raskt oppdage at de enkelte kapitlene er forskjellige. Noen kapitler er overveiende teoretiske, andre mer beskrivende og atter andre helt operasjonelle med direkte råd og anvisninger. De forskjellige typer kapitler

kommer i blandet rekkefølge, noe jeg har valgt å gjøre for å holde en overordnet struktur, vel vitende om at det vil kunne oppleves noe springende for leseren.

Belastningspsykologi

Jeg har i denne boken valgt å bruke begrepet belastningspsykologi som et overordnet begrep for: ⋅

situasjoner som er belastende for mennesker, og ⋅ reaksjoner som oppstår når et menneske har vært utsatt for en belastning

Belastningene kan oppstå i privat så vel som profesjonell sammenheng og kan være av både hverdagslig karakter og av katastrofekarakter. Reaksjonene spenner bredt fra belastningstilstander som for eksempel stress, omsorgsslitasje og utbrenthet, til traumatisk betingede psykiske lidelser som for eksempel PTSD og misbruk.

En viktig del av belastningspsykologien er psykotraumatologien, som er den psykologiske disiplinen som beskjeftiger seg med forebygging, behandling og forskning på de situasjoner som traumatiserer mennesker, og de reaksjoner som oppstår når et menneske har vært utsatt for en traumatisk hendelse.

Hvordan plasserer krisepsykologien seg i forhold til belastningspsykologien? I Skandinavia har vi tradisjon for å snakke om krisepsykologi, som av mange forbindes med den svenske psykiateren Johan Cullberg.1 I 1976 ga han ut boken Mennesker i krise og utvikling, som profesjonelle i en lang rekke omsorgsfag har lest under studiene. Cullberg skiller i boken mellom utviklingskriser som handler om overgangen fra for eksempel barn til ung eller fra middelaldrende til eldre, og traumatiske kriser som er de psykiske reaksjonene som følger en traumatisk hendelse. Cullbergs begrep traumatiske kriser hører i sakens natur til belastningspsykologien, mens hans utviklingskriser snarere hører til utviklingspsykologien.

Sentrale begreper

I boken finner vi ytterligere en rekke sentrale begreper som jeg kort gjennomgår her:

Mental høyrisikojobb er en jobb hvor den ansatte regelmessig blir konfrontert med ulykker, trusler, traumer, overgrep, død eller andre voldsomme hendelser gjennom sitt møte med kriserammede eller traumatiserte mennesker, eller en jobb hvor det på annet vis stilles høye følelsesmessige krav til den ansatte om innlevelse og om å håndtere smertefulle følelser.

Mental slagside blir brukt som overordnet begrep for den psykologiske ubalansen man står i fare for å utvikle i en mental høyrisikojobb. Den psykologiske ubalansen kan komme til uttrykk via forskjellige faresignaler.

Faresignaler brukes som et annet ord for symptomer. Et symptom er en kroppslig eller psykisk reaksjon som man selv kan merke eller som andre kan registrere.

Bærekraftig tilrettelegging av arbeidet innebærer at det er balanse mellom utnyttelsen og ivaretagelsen av ressursene. Ressursene forstås bredt som tid, økonomi og ikke minst den enkeltes eller teamets faglige og menneskelige kompetanser.

Jeg har som forfatter gjort en del språklige vurderinger med hensyn til mitt ønske om å skrive en lett tilgjengelig, men også leservennlig bok. Én vurdering var om jeg for å unngå forvirring skulle være konsekvent og kun bruke ett bestemt ord for noen av de helt sentrale emner og personer, som for eksempel «en voldsom hendelse» eller «fagpersonen». Teksten ble da noe mekanisk, så jeg har for leservennlighetens skyld i stedet valgt å variere ordene og bruke det som passer best inn i den konkrete sammenhengen.

De forskjellige ordene som jeg gjennom boken bruker om det som utløser reaksjonene, er: en belastende, psykisk eller følelsesmessig krevende, voldsom, kritisk, traumatisk eller traumeutløsende hendelse eller begivenhet.

De forskjellige ordene som jeg gjennom boken bruker om den person som løser en arbeidsoppgave som de risikerer å få en mental slagside av, er:

fagpersonen, den ansatte, den profesjonelle eller hjelperen. Jeg håper at den store gruppen av frivillige som generøst løser viktige oppgaver uten å motta penger for det, vil bære over med at jeg ikke bruker ordet frivillig i boken. Og jeg håper dere vil kunne kjenne dere igjen i ordet hjelper og kanskje fagperson.

Det er på de forskjellige områdene forskjellige tradisjoner for hva man kaller den person som fagpersonen møter i sitt arbeid:

Innenfor helsevesenet omtales personen som pasient

I den kommunale verden omtales personen som bruker

Blant psykologer og jurister omtales personen som klient

I fengselssammenheng kalles personen innsatt

For å skape en så bred resonans hos leseren som mulig, har jeg valgt å skrive det noe lange begrepet pasient/klient/bruker.

Noen lesere vil sikkert kjenne igjen mange av de forebyggende strategiene fra deres egen hverdag fordi deres organisasjon lenge har arbeidet med å redusere risikoen for at deres ansatte blir mentalt utslitt og traumatisert av arbeidet. Andre lesere vil sikkert sitte igjen med opplevelsen av at det er en lang vei å gå før deres organisasjon kommer opp på et fornuftig forebyggende nivå. Jeg håper at alle lesere vil finne inspirasjon som kan bidra på deres vei videre mot en mentalt sterk og bærekraftig arbeidsplass. Bokens begreper og modeller vil forhåpentligvis kunne tjene som et felles språk i den prosessen, slik at det i hverdagen blir enklere å snakke med hverandre om temaet og gjøre nye løsninger mulige.

Boken hviler tungt på den erfaring og oppfatning at oppbygging og vedlikehold av motstandskraft og forebygging av mental slagside må betraktes som en lagsport, og krever at alle nivåer i organisasjonen arbeider sammen.

Boken avsluttes med en kort epilog om noen av de mennesker jeg er blitt inspirert av.

God leselyst!

Mytene om den usårbare hjelper, den allmektige leder og det store HVORFOR

Ingen mennesker kan holde ut hva som helst. Alle har et «breaking point» – et punkt hvor man ikke holder ut mer.

Dette er ikke ny kunnskap, men noe fagfolk har visst siden andre verdenskrig. Frem til da trodde man at man kunne velge ut en spesiell type soldat som gjennom spesialtrening kunne gjøres immun mot krigens barske opplevelser. Men militærpsykologiske studier viste allerede den gang at en hvilken som helst soldat kan bryte sammen under angrep.2 Det viste seg også at antallet psykisk skadede soldater steg jo hardere kampene var som soldatene kom ut i. Hvorvidt soldaten brøt sammen var avhengig av kampens intensitet og hvor lenge soldaten var i krig. Man kom derfor frem til den erkjennelse at psykiske traumer ikke kun oppstår blant de «svake» og de som «tapte», men også hos den «sterke» ener og modige helt, for også han ble traumatisert.

Til tross for at vi har hatt kunnskap om dette i så mange år, hersker det fortsatt en myte på mange arbeidsplasser og på tvers av profesjoner at den riktige fagperson er ham eller henne som aldri bryter sammen og kan stå imot all verdens press. Det kan dreie seg om den «rette» lege, prest, jurist, sykepleier, soldat, livredder, politimann, fengselsbetjent, nødhjelpsarbeider, krigsreporter, psykolog, sosialrådgiver eller helse- og sosialarbeider. Det kan også dreie seg om myten om den allmektige leder – den «rette» leder. Ham eller henne, som i tillegg til aldri å bryte sammen selv, har så brede skuldre og forvalter sin makt så elegant at alle i organisasjonen blir sett, hørt og forstått.

Begge mytene forteller oss at noen ansatte til tross for årelang konfrontasjon med død, lidelse, traumer, trusler og tragedier ikke lar seg påvirke, men bare holder det ut. Alle vet innerst inne at det bare er myter, men forveksler dem likevel med sannheter. Mytene om den usårbare hjelper og allmektige leder handler om makt, ansvar og skyld.

Makt, ansvar, skyld, skam og avmakt Makt, ansvar og skyld henger tett sammen. Hvis man har makt, har man også et ansvar, og man vil derfor naturlig føle skyld hvis man ikke har levd opp til ansvaret. Man vil som fagpersonen innimellom – eller kanskje til og med ofte – være i situasjoner hvor man reelt er maktesløs i den forstand at man ikke kan fjerne «problemet» igjen. Det kan være i forbindelse med uhelbredelig sykdom, død eller kroniske traumer som følge av krigsopplevelser eller omsorgssvikt. Det kan for en leder også være ufravikelige krav om besparelser eller sammenslåinger som kan få stor betydning for gruppen.

Følelsen av maktesløshet er brutal og skremmende, da den konfronterer oss med ting i livet som vi ikke kan kontrollere og reelt sett ikke har kontroll over. Det er et vilkår som vi ikke må gjøre oss noen forhåpninger om skal forsvinne.

Mange hjelpere og ledere tar imidlertid på seg ansvaret og skylden når de tenker at det kunne ha gått annerledes dersom de selv hadde vært bedre, mer erfarne og kompetente. Og flere finner for anledningen opp en form for fantasikollega, som liksom alltid vet hva som bør gjøres, og som alltid er rolig og fattet. Avmaktsfølelser er så smertefulle å romme at man noen ganger heller foretrekker å føle skyld over selv ikke å være god nok, enn å innrømme avmakten som er knyttet til at det rett og slett ikke er noe man kan gjøre.

Og med skyld følger en annen følelse som for de fleste er enda mer ubehagelig å romme – nemlig skam. Der følelsen av skyld handler om å svikte sine egne idealer og unnlate å gjøre det man mener man bør gjøre, knytter følelsen av skam seg snarere til en selv som menneske. Skamfølelsen kjenner vi fra tidlig i livet når vi som helt små barn føler oss avvist eller kommer til kort. Skam er en smertefull følelse som for mange er forbundet med følelsen av ydmykelse, krenkelse og av å stå utenfor fellesskapet.

Skammens motsetning er stolthet, som er den følelsen som oppstår når man lever opp til sine egne eller andres forventninger og krav. Skamfølelsen

ligger ofte bak både den tynnhudede hjelper eller leders grenseløse innsats og kanskje medfølgende vrede, og bak den tykkhudede hjelper eller leders bagatellisering og kanskje likegyldighet. Det kan alt sammen ses som de ansattes forskjellige forsøk på å komme over eller fornekte skamfølelsen. Å kjenne på og snakke om ens faglige stolthet gjør en glad og kan være en effektiv måte å hente ny energi på i magre tider. Men å kjenne på og snakke om sin faglige skam er for mange fagfolk så smertefullt at de rett og slett ikke kan håndtere det.

«Det eneste gode ved skammen er at dens motsetning er verre: Skamløshet. Skamfølelsen vitner i det minste om at vi alltid har noen stolte, faglige verdier.»

Når vi som ansatte er maktesløse, men ikke tør innrømme det, vil skyld- og skamfølelser ofte ødelegge vår evne til å mentalisere og være nærværende den personen vi går på arbeid for å hjelpe. Personen vi skal hjelpe, registrerer raskt den dårlige kontakten og risikerer med rette å føle seg sviktet av hjelperen. Det blir lett til en negativ, selvoppfyllende profeti: For at den trengende pasienten eller klienten i første omgang ikke skal føle seg avmektig og alene, velger hjelperen å ta ansvaret og dermed skylden på seg for noe han eller hun reelt sett ikke har kontroll over. Det føles imidlertid så skamfullt for hjelperen ikke å ha kontroll over situasjonen at han eller hun på et psykologisk plan trekker seg fra kontakten og dermed snyter den andre for et menneskelig møte.

Jeg har som krisepsykolog gjennom årene hatt samtaler med en lang rekke ansatte fra samtlige av bokens målgrupper. Samtalene har handlet om de belastende hendelsene på arbeidet som naturlig nok – og heldigvis – har gjort særlig inntrykk på de ansatte. Når jeg skriver heldigvis, er det fordi kun døde ting som roboter ikke lar seg påvirke av voldsomme eller tragiske hendelser. Det gjør vi mennesker, og det må vi gjøre for å forbli psykologisk i live og kunne utføre et godt stykke arbeid. Det er på ingen måte en skam å la seg følelsesmessig påvirke når man i jobben gang på gang konfronteres med voldsomme eller tragiske forhold. Tvert imot. Alternativet er å stivne i en pansret utgave av seg selv uten kontakt med sine egne eller andres følelser.

Hell og uhell

Når man er ansatt i en jobb med høy risiko for psykisk belastning, er det heldigvis ikke alltid og konstant at alle medarbeiderne er utsatt. Derfor kan det være et spørsmål om hell og uhell hvem som blir hardt rammet på arbeidsplassen. De rammede er som oftest dem som tilfeldigvis var på feil sted til feil tid. Han som tilfeldigvis kjørte på veiminen, eller han som var på vakt akkurat den dagen den store ulykken skjedde. Eller hun som ble offer for den psykotiske beboers voldsutøvelse. Den nyutdannede som tilfeldigvis fikk saken som skulle vise seg å handle om en utilgivelig omsorgssvikt, samtidig som den eldre kollegaen som skulle støtte ham, var sykmeldt. Eller hun som igjennom flere år arbeidet mest alene, fordi ingen på hovedkontoret var klar over at nettopp soloarbeid er noe av det farligste når det kommer til å håndtere psykisk belastning.

Hell og uhell spiller med andre ord en vesentlig rolle når det kommer til hvem som rammes hardest. Ja, men – hjelper det da noe som helst å lese denne boken hvis det likevel bare er et spørsmål om hell og uhell? Så langt er svaret klart: Ja, det gjør det. Det hjelper faktisk en hel del.

En enkel definisjon av hell og uhell er: Hell er når forhold som du ikke har kontroll over, har et positivt utfall. Uhell er det motsatte: når forhold du ikke har kontroll over, har et negativt utfall. Det helt sentrale her er igjen ordet kontroll. Akkurat som det er noe man reelt sett ikke har kontroll over, er det på samme måte noe man har kontroll over. Så det er mer enn hell og uhell i spill her.

Ansvaret for det psykiske arbeidsmiljøet

Det overordnede ansvaret for både det fysiske og psykiske arbeidsmiljøet er både juridisk og moralsk alltid organisasjonens. Akkurat som at det er den organisasjonen som arbeider med fysisk skadelige stoffer, som må ha kunnskap om stoffene, retningslinjer og prosedyrer for hvordan man som ansatt skal håndtere disse, må organisasjoner som arbeider med psykisk skadelige forhold, tilsvarende ha kunnskap, retningslinjer og prosedyrer for å beskytte de ansatte. Oppgaver som involverer død, lidelse, traumer, vold og trusler, vil i sin natur alltid innebære en risiko for de ansattes mentale trivsel og vil som

sådan aldri kunne gjøres «sikre», men risikoen kan reduseres så mye som overhodet mulig.

Hvis man som organisasjon ønsker å operere i det mentale høyrisikoområdet – uansett om det er innenfor helse- og sosialområdet, medieverdenen eller i beredskapsverdenen – er det viktig å utarbeide en god personalpolitikk for området. En personalpolitikk som reelt sett gjør det mulig for lederne å lede og fordele arbeidet blant medarbeiderne på en fornuftig måte, slik at det enkelte team og den enkelte ansatte har verktøy til å håndtere den risiko som hans eller hennes jobb nå en gang innebærer.

Risikoen – eller sjansen – for utvikling

Det er ikke bare organisasjonens juridiske og moralske ansvar og plikt å passe godt på sine ansatte; det er også i organisasjonens overordnede interesse. Mental slitasje og skader påført i arbeidet, fører til sykefravær3 og økt personalbehov,4 noe som ikke bare koster penger, men som vil drenere organisasjonen for viktig kompetanse og erfaring som er nødvendig for å hjelpe dem som er målgruppen for ens innsats.

Risiko handler imidlertid ikke kun om risikoen for slitasje og arbeidsskader, men også risikoen – eller sjansen – for å utvikle seg, skape og oppnå resultater! Medarbeidere tør faglig å gå lengre og ta sjanser hvis de vet at deres nærmeste leder står like bak dem med en symbolsk hånd på skulderen, klar til å støtte når det blir behov for det. Mot trives i de organisasjoner som gjennom både deres bedriftskultur og personalpolitikk har spent ut et sikkerhetsnett under de ansatte, så vel ledere som medarbeidere, slik at de tør utnytte sitt fulle potensial når situasjonen tilsier det. Og mental helse oppstår i de kulturer hvor man som ansatt føler seg trygg og har tillit til at det settes pris på når man bidrar til sin egen eller kollegers trivsel.

Respekt for de rammede

Det er alltid en viss grad av uhell blandet inn i håndteringen av en hvilken som helst voldsom hendelse, og det skylder vi de rammede å se i øynene.

Også selv om det er fristende å tro på myten om den usårbare hjelper og allmektige leder, og dermed ideen om svake og sterke medarbeidere. Noen vil på en mental høyrisikoarbeidsplass være uheldige, andre heldige.

Ansatte som i forskjellige høyrisikojobber allerede har tatt mentalt skade, og ansatte som i fremtiden risikerer å ta skade, må vises behørig respekt. De var formodentlig tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Hvis man forveksler hell og uhell med individuelle evner, kommuniserer man indirekte til disse fagpersonene at det er deres egen skyld at de har tatt skade av arbeidet.

Det store HVORFOR

Nietzsches berømte ord: «Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan» kan i denne sammenheng omskrives til: «Den som vet hvorfor han eller hun arbeider, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan.»

For mange ansatte i en mental høyrisikojobb handler svaret på spørsmålet HVORFOR om opplevelsen av å ha et meningsfullt arbeid. At det gir mening for dem å hjelpe andre mennesker, forsvare demokratiet, skape trygghet og sikkerhet, passe på kloden eller kanskje dokumentere de undertryktes historie.

Som du vil kunne lese mer om i avsnittet HVORFOR i del 3, har ansatte med stor medfølelsestilfredshet – også kalt compassion satisfaction – og som er tilfreds i deres arbeid med å hjelpe andre mennesker og opplever at de lykkes med oppgavene, mindre risiko for å utvikle mentale skader knyttet til jobben enn dem som er mindre tilfreds. Og det til tross for at de løser tilsvarende store eller tragiske oppgaver og under samme forhold som de mindre tilfredse kollegene. Det kan være mange forklaringer på dette fenomenet, men å minne seg selv og hverandre på HVORFOR man valgte sitt fag, er en effektiv måte å knytte seg til den overordnede gleden, takknemligheten og stoltheten ved arbeidet.

Hvis du som ansatt i en høyrisikojobb kan finne gode svar på HVORFOR du har valgt ditt fag og ditt arbeid, vil du i denne boken kunne finne gode råd til HVORDAN du kan holde ut i det.

Denne boken er skrevet til deg som jobber i en mental høyrisikojobb – det vil si en jobb hvor man blir konfrontert med ulykker, trusler, traumer, overgrep, død eller andre voldsomme hendelser gjennom sitt møte med kriserammede eller traumatiserte mennesker, eller en jobb som på annen måte stiller store krav til innlevelse og det å håndtere smertefulle følelser. Grunnbok i belastningspsykologi retter seg dermed mot leger og sykepleiere, psykologer og prester, jordmødre og ambulansepersonell, pedagoger, politi og jurister, soldater og fengselsbetjenter, sosialarbeidere og saksbehandlere, krigskorrespondenter og -fotografer, klimafolk, nødhjelpsarbeidere og andre faggrupper som arbeider i en mental høyrisikojobb.

Belastningspsykologien befatter seg med de situasjonene som belaster mennesker, og de reaksjonene som oppstår når mennesker blir utsatt for belastninger. Forfatteren gir en lett tilgjengelig innføring i denne delen av psykologien, blant annet gjennom en rekke eksempler, illustrasjoner, modeller og sitater. En grunntanke i boken er at forebygging av mental slagside er en lagsport som man kun vil lykkes i, hvis alle i organisasjonen forstår sine roller og sitt ansvar. Boken henvender seg til studenter, ansatte og ledere og til de fagpersonene som til daglig jobber for å skape et godt og bærekraftig arbeidsmiljø.

Rikke Høgsted er krisepsykolog med lang og bred erfaring med belastningspsykologi fra arbeid i Røde Kors, Kræftens bekæmpelse og Forsvaret i Danmark. Hun har blant annet løst krisepsykologiske oppgaver i Irak og Afghanistan og bistått rederier ved kritiske situasjoner som ulykker og gisseltakinger rundt om i verden. Høgsted er forfatter av en lang rekke fagbøker og er i dag direktør for Institut for belastningspsykologi. Les mer på www.belastningspsykologi.dk. Boken er oversatt fra dansk av Thomas Holter.

ISBN 978-82-450-4311-2