menighetsfellesskapet.
Alternativ 4: Økumenisk ’overført’ medlemskap Det økumeniske problemet og dåpen En annen vei til å inkludere kristne med bakgrunn i andre kirkesamfunn i den lokale pinsemenighet ville være å anerkjenne ikke bare deres tro, men også deres dåp. Dette er det alternativet som Kai Tore Bakke kaller det ’økumeniske alternativet.’121 Før jeg skisserer to ulike varianter av det man kunne kale økumenisk medlemskap vil jeg først kommentere dåp og medlemskap som økumenisk problem, sett fra et tradisjonelt pentekostalt perspektiv.122 Tro i et klassisk pentekostalt perspektiv er (kognitivt) bevisst og ’villet’ tro som kommer av forkynnelsen (Rom 10:14). Dette representer et problem overfor en rekke kirker som døper spebarn, som de lutherske 121 I sitt essay definerer Bakke også et annet økumenisk alternativ: Denne modellen inkludere medlemskap basert på bekreftelse av sin dåp i annen anerkjent kirke. Bakkes mer presise beskrivelse lyder slik: ”Man respekterer den enkeltes overbevisning og konstruerer et ritual hvor kandidaten gjennom ritualet bekrefter sin dåp, og dermed fastholder sin individuelle overgivelse til Kristus, samtidig som ritualet inneholder en tydelig overgivelse til Kristi legeme (menigheten)” (Bakke 2008, s. 9). Det betyr at man respekterer den enkeltes individuelle tro og overbevisning. Problemet i følge Bakker er at: ”Samtidig understreker man at denne individuelle troshandling aldri kan ha det kommunitariske perspektivet over seg, nemlig overgivelsen til menigheten. Ritualet ved medlemsopptakelse må derfor både ha en bekreftelse av at man gjør sin barnedåp til sin individuelle troshandling, og at man i tillegg gir seg selv til Kristi kropp som er menigheten.” (Bakke 2008, s. 9). Spørsmålet er om denne modellen i praksis virkelig representer et eget alternativ. Den kan enten forstås som en slag indirekte anerkjennelse av andres kirkes dåp via individuell tro — og dermed blir den en dårligere utgave den økumenisk varianten fordi man ikke forholder direkte til andre kirkers teologi (alternativ 3) men til individers fortolkning av disse. Skal man unngå dette må man derfor si at vi ikke aksepter den aktuelle personens dåp, men forholder seg til hans eller hennes bekjennelse av tro, og da blir jo hele poenget med å bekrefte en dåp fullstendig irrelevant. Da er man i praksis tilbake til alternativ 2: medlemskap basert på tro med et eget ’medlemskapsritual’ — og dette vil som innebære de samme problemene som allerede er beskrevet over. 122 Vi kan muligens også lese spebarnsdåp som en form for barnevelsignelse? Flere av modellene ovenfor må uansett også forholde seg til en rekke uløste spørsmål i den skandinaviske pentekostale tradisjonen: Hva er en akseptert kristen kirke? Hva med ’Oneness Pentecostals’, eller ikke-kristne ’sekter’ som Jehovas vitner? I tilegg kommer en rekke teologiske spørsmål som: Handler Gud i dåpen? Hvor viktige er dåpens form? Hva tenker vi om mennesker som ikke har evne til å utrykke kognitiv tro? Hva tenker vi om dåp i kulturer som opererer med hele slekter som den grunnleggende sosiale enheten Hva tenker vi om dåp av muslimer som vil tro, men ikke la seg døpe av sosiale grunner?
72
