vil jeg imidlertid peke på at ikke er uvanlig i teologiske tradisjoner å fortolke andres ritualer på ’egne premisser’. Lutheranere har for eksempel fortolket baptistisk dåp som sakramental i flere hundre år — på tross av baptistenes egen teologi.127
Avslutning: tradisjonen kan fornyes — men ikke nødvendigvis Det må innrømmes at alle de tre ’nye’ alternativene ville innebære en reel endring av vår tradisjon, det vil si vår felles måte å tolke og anvende bibeltekster på. Jeg mener likevel at en tradisjon prinsipielt må være positivt åpen for endring. Nettopp fordi Bibelen er vår norm, mener jeg at vi kan være åpne for å lære å lese den på nye måter dersom vi konkluder med at de nye lesemåter er mer i pakt med kriteriene som er beskrevet ovenfor. Alternativt kan man utrykke endring mer positivt som ’fornyelse av tradisjonen’. Tilhengere av de nye alternativene vil kanskje se alternativene som ble presentert i denne artikkelen som en fornyelse av det økumeniske anliggende som Barratt forfektet i tidligere år og som synes å ha blitt revitalisert i de siste tiår (Hegertun 2009b). Dette økumeniske anliggende er etter mitt syn svært viktig. Men vi må også spørre hvordan disse alternative modellene står seg i møte med de ofre som ’baptistiske martyrer’ har måttet gjøre gjennom historien? Til dette kan man svare at disse ofrene primært ble gjort, og gitt til Gud og kirken, for retten til å praktisere troendes dåp, og ikke for retten til å ekskludere andre troende fra menighetsfellesskapet. Det er også verdt å merke seg at det lenge har fantes baptistiske retninger som har praktisert ’medlemskap ved tro’ (Willis 1999). I et slikt perspektiv kan inkluderingen av andre troende gjennom overført økumenisk medlemskap ses på som en inkluderende forsoning eller omfavnelse av de som en gang forfulgte oss (se også Volf 1996). Men det må også sies at det er en stor grad av forsoning allerede er tilstede i dagens praksis som går tilbake til de ’pentekostale fedrenes’ vektlegging av åpen nattverd og gudstjenestefeiring. Denne spenning mellom et baptistisk dåpssyn og en ’åpen menighet synes å ha vært tilstede i hele pinsebevegelsen historie, fra Barratts tid til vår egen. Spørsmålet er hvordan denne skal spenningen håndteres best i dagens ’postmoderne situasjon’. Selv om tradisjoner kan fornyes er det slett 127 Men tradisjonen går lenger tilbake i kirkens historie og er knyttet til debatten om anerkjennelse av kjetterdåp’. Den forståelsen av dåp er relatert til dåp av personer som ikke allerede var døpt som barn. De samme døperne ble i lutherske bekjennelsesskrifter også fordømt som ’ikke salige’.
78
