4. Konklusjon Årets undersøkelse har som de tidligere årenes undersøkelser gitt ny kunnskap om insektfaunaen i den hardest pressede biomangfoldkommunen i Norge. Hovedfokus for årets undersøkelse var de utvalgte overvåkingsartene, og undersøkelsen har dermed ikke resultert i noen nevneverdig utvidelse av de generelle artslistene fra kommunen. Fem av overvåkingsartene ble påvist med sikkerhet under årets undersøkelse. Tre av disse ble påvist på nye lokaliteter. En sjette art, solblomengmøll, ble tentativt påvist på en ny lokalitet (tom bladmine). Det kanskje viktigste bidraget fra årets undersøkelse var den generelle tilstandsovervåkingen av lokalitetene og bestandene, samt undersøkelsen av nye lokaliteter i deler av kommunen som ikke har vært inkludert tidligere. Undersøkelsen viser at svartelisteplanter, sammen med generell gjengroing, utgjør den alvorligste trusselen mot insektmangfoldet på øyene i dag. Trass en betydelig årlig bekjempningsinnsats er omfanget av problemet økende. Gjengroing og svartelisteplanter utgjør særlig en trussel mot de grunnlendte, kalkrike engsamfunnene som utgjør de rikeste habitatene på øyene. For noen av de invasive artene har man i dag effektive – om enn arbeidskrevende – bekjempningsmetoder. På Heggholmen har man med suksess brukt glyfosat mot syrin, og samme metode er brukt mot rynkerose på øyene i Asker og Bærum med god effekt (Elven pers. obs.). For gravbergknapp, en annen alvorlig problemart, har man foreløpig ingen effektiv bekjempningsmetode. Det kanskje mest spennende funnet i årets undersøkelse ble gjort ved plassen Lønnås i Sørkedalen, hvor solblom vokser på tidligere sauebeiter. Solblom er vert for en rekke spesialiserte insektarter, deriblant overvåkingsarten solblomengmøll. Vertsplanta har gått sterkt tilbake i Norge, og dermed trues også den tilhørende insektfaunaen. Ved Lønnås ble flere av de kjente solblomspesialistene funnet, inklusive tentativt solblomengmøllen. Både vertsplanta og det tilhørende insektsamfunnet trues imidlertid av gjengroing etter at saueholdet ved plassen har opphørt. Uten snarlige tiltak vil nok disse artene snart forsvinne fra lokaliteten. På den andre siden av byen kan det se ut som prosessen allerede har gått for langt. Flere kjente solblomlokaliteter i Østmarka ble besøkt under årets undersøkelse. Alle lå ved eller nær gamle husmannsplasser som befant seg i varierende grad av nedleggelse. Generelt for solblombestandene i Østmarka var at blomstringssuksessen var lav, og at ingen av solblomspesialistene ble funnet. Opphør av seterdrift utgjør sannsynligvis en trussel mot mange kulturmarksarter i Oslomarka. Fem av overvåkingsartene ble ikke funnet. Fire av disse, sangsikade, klapregresshoppe, heroringvinge og lakrismjeltblåvinge, ble heller ikke lett aktivt etter. Klapregresshoppe har de senere årene blitt påvist flere ganger på Malmøya i Oslo, og sangsikade har blitt påvist både på Malmøya og på Hovedøya. Kartlegging gjort av BioFokus (Olsen 2008, 2014) har ikke avdekket flere populasjoner av disse artene i kommunen, men det er ikke utenkelig at de kan
81
