KLINIKK
Kreftklinikken og St. Olavs hospital under koronapandemien I skrivende stund (medio juni) synes første bølge av koronapandemien å ha lagt seg i Midt-Norge, og vi kan slå fast at St. Olavs hospital ble vesentlig mindre berørt enn det var grunn til å frykte for 3 måneder siden. Konsekvensene for driften på sykehuset, spesielt de to første månedene, ble likevel store.
I ARNE SOLBERG Klinikksjef, Kreftklinikken St. Olavs hospital HF.
likhet med andre norske sykehus satte vi planlagt elektiv virksomhet på vent for å frigjøre areal og personell. Flere hundre Covid-19 pasienter innlagt på sykehuset samtidig var faktisk et mulig senario, slik utviklingen i andre land og den nasjonale smittespredningen var tidlig i mars. Slik gikk det heldigvis ikke. På det meste hadde sykehuset en håndterbar situasjon med 12 covid-19 pasienter innlagt samtidig. Kreftbehandlingen var unntatt fra pålegg om redusert elektiv aktivitet, og kreftoperasjonene gikk som planlagt. Kreftklinikken utsatte heller ikke pasientbehandling, og kurativ behandling ble gjennomført uten endring eller forsinkelse. Likevel fikk koronapandemien konsekvenser også for kreftbehandlingen på sykehuset. Særlig i starten av perioden, da det var berettiget frykt for stor smittespredning i befolkningen, endret vi behandlingsstrategi til mindre toksisk behandling hos noen pasienter i palliativ situasjon med særlig høy risiko for alvorlig forløp av covid-19 sykdom. Dette ble gjort etter en individuell risikovurdering av den enkelte pasient.
En betydelig andel av innleggelsene ved Kreftklinikken skyldes forventede bivirkninger av kreftbehandling. Mindre toksisk behandling til høyrisikopasienter er nok en viktig forklaring på at vi hadde et lavere belegg på sengepostene enn normalt fram til medio mai.
ONKONYTT • NR 2 // 2020
Også på stråleterapiavdelingen var aktiviteten lavere enn forventet. Endring av palliativ behandlingsstrategi, hvor medikamentell behandling ble prioritert framfor strålebehandling med mange frammøter, er sannsynligvis en del av forklaringen. De generelle smitteverntiltakene gjorde at vi i stor grad måtte legge om driften på poliklinikken. Den totale aktiviteten har vært noe over normalt, men i mars og april ble over 40% av konsultasjonene gjennomført som avstandsoppfølging (telefon og video etter hvert som utstyr kom på plass). Flere kliniske studier ble satt på vent. Det gjaldt i hovedsak ny inklusjon i studier hvor ekstra oppmøter ble antatt å øke smitterisiko eller bruk av smittevernutstyr, og studier der frammøter ikke hadde direkte konsekvenser for pasientbehandlingen. Pågående behandling i kliniske studier ble imidlertid videreført som planlagt. Som følge av disse tiltakene hadde også vi en merkbar aktivitetsnedgang i 2-3 måneder. Vi mener likevel at medisinsk forsvarlighet var godt ivaretatt, og at det ikke er grunn til å anta at smitteverntiltakene medførte prognosetap for våre pasienter. Mer urovekkende er det imidlertid at henvisninger til kreftpakkeforløpene sank betraktelig, og mer enn det som kan forklares av naturlig variasjon. Screeningprogram satt på vent kan
25
