KLINIKK
Et virus som endret oss alle Det er midten av juni og i skrivende stund er 16 personer innlagt med covid-19 infeksjon på norske sykehus. Ved sarkom-seksjonen på Radiumhospitalet, hvor jeg jobber, har vi så langt ikke hatt en eneste positiv test eller corona-syk pasient. Likevel har viruset preget hverdagen vår.
KATHRINE VANDRAAS Spesialist i onkologi Avdeling for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus
12.03.20: sjefen kom på morgenmøtet i dag. Han ba oss umiddelbart flytte oss en meter fra hverandre og ta av ringer og klokker. Han sa at det ikke ville bli morgenmøter fremover og at han ikke kom til å treffe oss i plenum på mange måneder. Vi skal sette opp prioriteringsliste for kreftbehandling. De yngste og de med størst sjanse for kurasjon settes først. Kun én linje palliativ kjemoterapi skal tilbys og bare én strålefraksjon, ikke ti, ved smertefulle skjelettmetastaser. Kliniske studier stanses. Fra 12.mars var det som om noen skiftet bakgrunnsbildet i vår kliniske hverdag. Plutselig var alt preget av en usynlig fiende, en bølge som var på vei, men som ingen riktig visste når ville komme. Som resten av Oslo Universitetssykehus gikk vi ned i aktivitet - stanset planlagte kontroller og radiologiske undersøkelser, erstattet pasientmøter med telefonsamtaler, og gikk i alarmberedskap. Det var ikke lenger lov for hele legegruppen å delta på røntgen- eller MDT-møter, vi dannet team av to leger; i tilfelle en ble syk skulle det andre teamet steppe inn. Vi hadde seksjonsmøtene våre på Facetime. Min erfarne seksjonsleder koblet seg på hver morgen, og vi andre trakk litt på smilebåndet da vi kun så håret hennes og lysstoffrøret i taket. Så var det bare å begynne å vente. 16.03.20: vi måtte fortelle en pasient på post i dag at behandlingen ikke virker og at han skal dø. Fordi han hadde feber dagen før, lå han på isolat i påvente av test-svar. Kona hans fikk ikke være tilstede. Hun var med på Skype på pasientens mobil, og vi satt i fullt gult
28
beskyttelsesutstyr. Jeg hadde aldri truffet dem før, men kunne ikke håndhilse på han før budskapet skulle formidles. Vi stod inntil veggen, i trygg avstand (for oss). Og da tårene kom, vurderte jeg å gå nærmere – legge hånden min på hans, slik jeg ville gjort, men tanken på min hanske-kledde, upersonlige berøring la jeg raskt fra meg. Da vi gikk ut ble han liggende igjen alene. Per dags dato har ikke covid-19 hatt de konsekvensene i Norge som man fryktet. Kanskje vil det komme, kanskje ikke. Bølgen vi derimot har blitt rammet av utgjøres av pasientene som enten ble utsatt eller som selv avlyste avtalene sine, og som vi nå forsøker å ta hånd om igjen. Har noen fått dårligere kreftbehandling som et resultat? Uten tvil. 26.03.20: vi sender ikke lenger pasienter til protonbestråling i utlandet. Det gjelder både barn og voksne pasienter. Foreldre blir fortvilte når behandlingsplanen til ungene deres endres. De snur hver en stein men grensen til Tyskland er stengt og sykehuset prioriterer uansett sine egne. Hvilken konsekvens vil valget få 10, 20, 30 år frem i tid for dem det gjelder? Ny kreftsykdom? Vi vet ikke. Det var en mental test å holde seg rolig da situasjonen var uavklart og panikken gryende. Også helsepersonell blir redde. Man fryktet italienske tilstander på norske sykehus, og angsten for eget ve og vel bragte frem ukjente sider i velkjente kollegaer. 01.04.20: i en lege-gruppe på Facebook er stemningen opphetet. Det distribueres
ONKONYTT • NR 2 // 2020
