KLINIKK
Nye legemiddel set verdifullt norsk prioriteringsarbeid under press I praksis konkurrerer ulike pasientgrupper mot kvar andre. Prioritering av helsetenester betyr å rangere rettferdig etter demokratisk vedtekne prinsipp, for å sikre at særleg svake og utsette grupper får det dei treng. Dette arbeidet blir sett på prøve med innføringa av dei nye ekstremt dyre og persontilpassa legemidla.
N REIDUN FØRDE Professor dr. med, lege Senter for medisinsk etikk, UiO
58
orge er mellom dei landa i verda som har arbeidd lengst og mest systematisk med prioriteringar i helsetenesta. Fem offentlege utval og ei stortingsmelding har slått fast at prioriteringar i alle deler av helsetenesta skal bygge på tre prinsipp, vurdert samla: Nytten ved eit tiltak (dokumentert ved hjelp av forskning eller lang klinisk erfaring), prognosetap ved tilstanden uten tiltaket, samt ressursbruken ved tiltaket (1-6). Svært viktig har også vore at rettferd og openheit rundt prioriteringsbeslutningane skal vere berande prinsipp i norsk helseteneste. Ideala om openheit og rettferd har komme sterkt under press med innføring av nye og kostbare legemiddel. Samtidig har persontilpassa behandling for alvorleg sjuke vist mulege svakheiter ved Norge sitt snart 40 år lange prioriteringsarbeid.
prioriteringsaktørane er mange og sterke. I mange tilfelle har det ført til overdiagnostikk og overbehandling og dermed til dyrare helsetenester og til bruk av ressursar med helsemessig lita nytte. Figuren under gir ein oversikt over nokre av desse uformelle og sterke prioriteringsaktørane.
PRIORITERING AV HELSE TENESTER ER EI KOMPLISERT OG ETISK KREVANDE OPPGÅVE Gode teoretiske prinsipp er ikkje nokon garanti for at prioritering blir rettferdig (7). Allereie etter Lønning 1, det første prioriteringsutvalet, vart det slått fast at nokre område trengte spesiell drahjelp, blant anna psykiatri, rehabilitering, kronikarar og helsehjelp til gamle sjuke pasientar. Trass i at «alle» var einige om dette, har krefter utanom det offisielle prioriteringsarbeidet påverka ressursfordelinga i helsetenesta, dei «prioriterte» områda har snarare sakka akterut. Desse uoffisielle
• Profesjonsforeningar, media
• Finansieringssystema i helsetenesta • Organisering av helsetenestene, dårleg samhandling innafor og mellom nivåa gir dyre og dårlege tenester • Tilbodsstyrte helsetenester, for eksempel private røntgeninstitutt • Legemiddelindustrien og utstyrsleverandørar • Ny medisinsk teknologi • Pasientforeningar • Lovgiving, for eksempel pasientrettigheiter, gir ofte stemme til dei sterkaste • Tilsynsordning og klagemuligheter (For sikkerheits skuld-medisinen er dyr og ikkje alltid til pasientens beste) • Sjukdommane sin status (psykiatri, aldersrelaterte lidingar og kroniske og sjølvpåførte lidingar har lav status) Figur 1
ONKONYTT • NR 2 // 2020
