TROMSØ JØFRONT LABORATORIUM
S
OKTOBER 2020
Svar på tilsvar kronikk #3
Byutvikling - heldigvis mer enn juss av Gisle Løkken
09.04.2020 https://nordnorskdebatt.no/article/byutvikling-heldigvis-merenn Først vil jeg takke Tor Rekve for hans engasjement i Tromsø sjøfront med sin kronikk 8. april. Det er viktig at vi diskuterer byutvikling bredt, og innsiktsfull meningsutveksling er alltid bra. Deretter må jeg klargjøre at Tromsø sjøfrontlaboratorium er et kunstprosjekt der ulike kunstner- og arkitektgrupper – med kunstneriske metoder vil belyse byutvikling i Tromsø, og da spesielt sjøfronten og området ved Sørsjeteen. Det betyr at vår kronikkserie vil ta for seg ulike sider ved planlegging og byutvikling, og naturlig nok ha et polemisk format for å tydeliggjøre de tema som er til debatt. Jeg kan derfor umiddelbart berolige Rekve med at det er ingen som ønsker å oppheve den private eiendomsretten, og det er heller ikke slik at motsetningene i samfunnet står mellom enten en total liberalisering og privatisering – eller det motsatte, en totalitær stat som styrer alt. Det som derimot er rimelig åpenbart er at eierskap som hovedpremiss i samfunnsutviklingen, er noe som absolutt bør diskuteres. Det er liten tvil om at det å eie land, er et privilegium i vår tid, som det også alltid har vært det i historien. Det er heller ikke tvil om at ervervelsen av land ikke alltid har foregått like redelig – og mange steder har skapt stor sosial ulikhet og urettferdighet. Det er vel nettopp dette Rousseau lakonisk påpeker, at et sted oppstod den private eiendomsretten på bekostning av allemannsretten, og det er dessverre for lengst slik at jorden er oppfylt, og at de fleste sitter igjen med smuler, til fordel for de få. Når Marx, som var en skarp observatør og samfunnsanalytiker, så hvilken sosial urettferdighet dette medførte, utvikler han innsikt om samfunnet som også i dag er relevant for all sosiologi og forståelse av byers sosioøkonomiske forhold. De (vi) som har privilegier har dessverre ofte begrenset innsikt i sin egen privilegerte situasjon, og enda vanskeligere for å forstå at det kan være et problem for andre. Det er derfor planleggere må være bevisste deltakere i situasjonene de skal planlegge for – slik den franske filosofen Michel de Certeau understreket betydningen av å gå med, eller som sosiologen Henri Lefebvre fremhever erfaringen ved å bebo, for å kunne forstå. Når Rekve gjentagende understreker eiendomsrettens ukrenkelighet, er det en takknemlig understrekning av vårt hovedpoeng, at eierskap står så sterkt at det i de fleste plansaker er førende for planleggingen. Når Rekve viser til at det er en enkel sak å ’bare’ bruke plan- og bygningslovens verktøy til å styre planens formål og retning, er det dessverre en noe naiv oppfatning. Det er riktig at denne muligheten finnes og brukes, men dersom vi studerer hvilke krefter som har dominert i de seneste førti års byutvikling, er det i all hovedsak eierinteresser og kapitalkrefter. Det betyr selvsagt ikke at alt går galt, og at privat eierskap ikke kan legge til rette for allmennhetens bruk, men det betyr like fullt at premissene for bruk nesten utelukkende er definert og prisgitt rettighetshaver. Det ligger selvsagt grunnleggende ulike politiske oppfatninger til grunn for hva som skal være premissgivende for bruken av byen, der kapitaleierne, med grunnloven i hånd, vil hevde sin rett, mens sosiologer som amerikanske David Harvey, vil mene at de som faktisk bruker og bor i byen, skal ha større formelle rettigheter. Når Rekve gjentagende understreker eiendomsrettens ukrenkelighet, er det en takknemlig understrekning av vårt hovedpoeng, at eierskap står så sterkt at det i de fleste plansaker er førende for planleggingen. Når vi nå har en dyp global krise, der verdenssamfunnet har stoppet opp over natten, er det mange som tar til orde for også å diskutere de grunnleggende økonomiske strukturer samfunnet styres etter. Det er i dag blitt så tydelig at det må et sterkt fellesskap til for å håndtere pandemier og økonomiske kriser, at det ikke kan være kontroversielt å diskutere fellesskapsinteresser også i byutvikling. Når vi derfor drøfter eierskap i sjøfronten i Tromsø, er det ikke for å frarøve noen deres kapital, men snarere å diskutere rimeligheten i at noen fritt skal kunne kapitalisere på byens ’herlighetslandskaper’. Det er selvsagt ingen trussel at allmennheten engasjerer seg i hva, og hvordan det bygges i havnefronten, men snarere tvert imot en plikt man burde ha som innbygger og bruker av byen. På samme måte er det en plikt man har som planlegger å alltid stille spørsmål ved de rådende paradigmer – og samtidig synliggjøre fellesskapets interesser som en motkraft til private kapitalinteresser. Så selv om jussen selvsagt ligger tungt under byutviklingen, er det like selvsagt at god byutvikling til beste for hele samfunnet, også må bygge på helt andre premisser og annen kompetanse enn den juridiske.
+ Berit Steenstrup
61
