TROMSØ SJØFRONT LABORATORIUM MERKNADSDOKUMENT A KRONIKKENE - 10 tekster om å planlegge fremtiden 4|
ONSDAG 27. MAI 2020
| debatt|
KRONIKK
Kronikkforslag sendes til kronikk@nordlys.no Krav til lengde: 5000- 5200 tegn inkludert mellomrom. Legg ved portrettfoto.
Nordlys
Kronikkansvarlig: Guttorm Pedersen, telefon 959 62 382, e-post: guttorm.pedersen @nordlys.no
l■Utkastet til Sentrumsplan for Tromsø sitter fast i en kompakt tro på vekstløsninger vi burde vært ferdig med for lenge siden. Den drives fram av en retorikk der både virkelighet og innhold tilsløres.
Dream Academy? (not) av Jon Tombre
Dream Academy? (not) BYUTVIKLING Jon Tombre Teaterregissør og dramaturg / Oslo
■■■Går en tur
langs Sørjeteen i sol, på en dør i et bygg rett ved, står det DREAM ACADEMY. Litt lenger borte, står en strandet buss som mangler dør. Går inn, på veggen står det skrevet med sprittusj wanna buy this. Jepp, tenker jeg, I do. Hvem trenger ikke et DREAM ACADEMY?
■■■Får tilsendt Sentrumsplan
2020-2032 for Tromsø. En overordnet plan som er under utvikling, en plan alle andre planer skal forholde seg til. En plan som skal vise vei for byen de neste ti årene. UTKAST står det printet på hver av de 73 sidene. Den er ikke ferdig, ei heller endelig vedtatt. Kanskje den er hemmelig? Desto mer spennende. Begynner å lese, teksten er ikke spesielt tung, gir først og fremst inntrykk av noe abstrakt. Det brukes ord som bærekraft, tiltrekningskraft og gjennomføringskraft. Ordene er ganske så forførende. Leser videre. Teksten består av en serie ord som sirkulerer fra side til side.
■■■Samspill / kapasitet / frem-
tiden/ barn og unge / vekst / vern / produktiv / fleksibel / flerfunksjonell / medvirkning / klimautfordringer / samspill / urban arktisk hovedstad
■■■Oppsummert har arbeidet
med planen vært en intens periode med medvirkning, ifølge de for meg, ukjente forfatterne. Men hva er det egentlig som meldes? Begynner å bli utålmodig. Etter ti sider lurer jeg fortsatt. På side 12 får jeg beskjed om å vente til kapittel 11 før konkrete forslag diskuteres. Dukker igjen ned i teksten for å lete etter vendepunkter. En illustrasjon av bobler viser en grå hovedboble over flere små bobler i forskjellige farger. Her, i hovedbobla, står det:
■■■ ET BÆREKRAFTIG BYSEN-
TRUM I DET URBANE ARKTISK. Under i liten rødboble: vekst i samspill med vern. Liten grønnboble: flerfunksjonell by. Lyseblåboble: gode urbane livsmiljø for alle livsfaser. Liten gulboble: grønn og universell
PÅ SørjeTeen: “Dream Academy” står det over døra på
lagret ved Sørjeteen.
TIL SALGS: Wanna buy this DREAM ACADEMY? Foto: Berit SteenStrup mobilitet. I den siste bobla, den lille mørkeblå: løfte sentrum i lag.
■■■Og nå begynner du kanskje
å lure på hva jeg vil med denne teksten? Det kommer, lover, må bare komme gjennom først. Ser engang til på de ordene, det utløser noen spørsmål: hvem skal løfte sentrum i lag? Hva skal løftes i sentrum, og for hvem skal det som skal løftes, løftes? Er det virkelig barna og ungdommene som skal løfte og bli løftet? Det aner meg at denne teksten handler mer om tildekning og mindre om søken etter muligheter. På side 18 kommer det, der står det: Legge til rette for nye landutfyllinger og ny høyere bebyggelse. Leser videre, på side 31 står det: Legge til rette for etableringen av nytt kjøpesenter og på side 32: Legge til rette for hoteletableringer. Okay, det er dette det betyr, dette er det et rødgrønt kommunestyre ser som bærekraftig samspill mellom vekst og vern.
■■■For 15 år siden åpnet Tromsø
et praktbygg av et teater sør for sentrum. Tragisk selvfølgelig at det havna utenfor sentrum, men det er en annen historie. Det ble liggende bak et kloakkrenseanlegg på en grusfylling. Men bygget ble i seg selv veldig flott. Et gjennomarbeidet, verdig og påkostet teater. Du ser det i detaljene. Du ser det på hvordan det har holdt seg. Det er i like god stand nå som da det åpnet. Du ser det på interiøret. Byen fikk noe å være stolt av, noe som står seg. Bygget ligger ved sjøen, nennsomt formet i dialog med akkurat sjøen. Der har det ligget helt alene ganske lenge nå, de siste årene har boliger kommet nærmere. I høst holdt jeg et innlegg på en av scenene. Begynte å snakke om det jeg sto på, under scenegulvet er det fyllmasser fra tunnelene, den opprinnelige strandlinja er borte. Min ide var å spekulere rundt fremtiden, om hvordan det kommer til å se ut om 20 år. Hva om det blir bygd leiligheter
på det store taket for å finansiere teater-driften? spurte jeg. Hva om foajeen blir koblet til et kjøpesenter? Hva om noen finner på å dumpe mer stein ut i sundet? Jeg overdrev med å spørre: Hva om sjøfronten flyttes 200 meter ut? Alt dette for å vise et skremmebilde, en dystopi og en ikke realistisk framtid. Et bilde på en utvikling ingen av oss har lyst på. Hopper derfor til, etter den noe abstrakte starten, når jeg finner ut at det er akkurat det denne Sentrumsplanen 2020-2032 legger opp til.
■■■Etterhvert trer planens inn-
hold tydeligere fram. Fremtiden er å fylle sundet ut med mer stein, kalle det innovasjonsdistrikt. Fremtiden er å bygge inn byens teater. Fremtiden åpner for mer høyhus og kalles vekst i samspill med vern. Den tiltrekningskraftige byen trenger 38 til 42 meter høye bygg. Det er ganske utrolig med all den klissete retorikken. Havna har byttet navn til kaipromenade og er først og fremst en utstilling for de innovative høye hotellene. Fiskerne og fiskeflåten nevnes ikke. Når det gjelder barn så avsettes det null arealer til barnehager eller skoler. Denne planen utelukker med andre ord både fiske og barn som del av hverdagen i Tromsø sentrum. En annen
Foto: Berit SteenStrup
ting er fraværet av et ordentlig grep i forhold til bussene. Fortsatt skal hoveddelen av dem trøkkes gjennom den siste rest av trange trehus. Den 200-årige Aunegården som har overlevd to verdenskriger og en bybrann skal fortsatt dundres ned av busser. De lovpriser trehusene fra 1850 årene. Det snakkes om vernesone men disse husene trenger mer enn det. Åtte måneders vinter kommenteres ikke og er heller ikke tema for fremtiden som her anlegges. Lang mørketid er ikke eksisterende og nevnes ikke med et ord. Ordet vinter er erstattet med arktisk hovedstad.
26.05.2020 https://nordnorskdebatt.no/article/dream-academy-not
■■■Denne planen sitter fast i en
kompakt tro på vekstløsninger vi burde vært ferdig med for lenge siden. Den drives fram av en retorikk der både virkelighet og innhold tilsløres. Men oppskriften her er klar: bygg høyt og tett på fyllinger langs sjøen, de største byggene bør være hoteller, helst foran et planlagt nytt museum eller et teater. Og legg på, i samme slengen, enda et kjøpesenter. Må jeg argumentere for hvorfor jeg mener dette er bakstreversk? Hvorfor dette er idefattig? Hvorfor dette vitner om en innkapslet konsensus? Åpner dette for noe som kan minne om et DREAM ACADEMY? Hadde håpet, men tror ikke det.
Går en tur langs Sørjeteen i sol, på en dør i et bygg rett ved, står det DREAM ACADEMY. Litt lenger borte, står en strandet buss som mangler dør. Går inn, på veggen står det skrevet med sprittusj wanna buy this. Jepp, tenker jeg, I do. Hvem trenger ikke et DREAM ACADEMY? Får tilsendt Sentrumsplan 2020-2032 for Tromsø. En overordnet plan som er under utvikling, en plan alle andre planer skal forholde seg til. En plan som skal vise vei for byen de neste ti årene. UTKAST står det printet på hver av de 73 sidene. Den er ikke ferdig, ei heller endelig vedtatt. Kanskje den er hemmelig? Desto mer spennende. Begynner å lese, teksten er ikke spesielt tung, gir først og fremst inntrykk av noe abstrakt. Det brukes ord som bærekraft, tiltrekningskraft og gjennomføringskraft. Ordene er ganske så forførende. Leser videre. Teksten består av en serie ord som sirkulerer fra side til side. Samspill / kapasitet / fremtiden/ barn og unge / vekst / vern / produktiv / fleksibel / flerfunksjonell / medvirkning / klimautfordringer / samspill / urban arktisk hovedstad Oppsummert har arbeidet med planen vært en intens periode med medvirkning, ifølge de for meg, ukjente forfatterne. Men hva er det egentlig som meldes? Begynner å bli utålmodig. Etter ti sider lurer jeg fortsatt. På side 12 får jeg beskjed om å vente til kapittel 11 før konkrete forslag diskuteres. Dukker igjen ned i teksten for å lete etter vendepunkter. En illustrasjon av bobler viser en grå hovedboble over flere små bobler i forskjellige farger. Her, i hovedbobla, står det: ET BÆREKRAFTIG BYSENTRUM I DET URBANE ARKTISK. Under i liten rødboble: vekst i samspill med vern. Liten grønnboble: flerfunksjonell by. Lyseblåboble: gode urbane livsmiljø for alle livsfaser. Liten gulboble: grønn og universell mobilitet. I den siste bobla, den lille mørkeblå: løfte sentrum i lag. Denne planen sitter fast i en kompakt tro på vekstløsninger vi burde vært ferdig med for lenge siden. Og nå begynner du kanskje å lure på hva jeg vil med denne teksten? Det kommer, lover, må bare komme gjennom først. Ser engang til på de ordene, det utløser noen spørsmål: hvem skal løfte sentrum i lag? Hva skal løftes i sentrum, og for hvem skal det som skal løftes, løftes? Er det virkelig barna og ungdommene som skal løfte og bli løftet? Det aner meg at denne teksten handler mer om tildekning og mindre om søken etter muligheter. På side 18 kommer det, der står det: Legge til rette for nye landutfyllinger og ny høyere bebyggelse. Leser videre, på side 31 står det: Legge til rette for etableringen av nytt kjøpesenter og på side 32: Legge til rette for hoteletableringer. Okay, det er dette det betyr, dette er det et rødgrønt kommunestyre ser som bærekraftig samspill mellom vekst og vern. For 15 år siden åpnet Tromsø et praktbygg av et teater sør for sentrum. Tragisk selvfølgelig at det havna utenfor sentrum, men det er en annen historie. Det ble liggende bak et kloakkrenseanlegg på en grusfylling. Men bygget ble i seg selv veldig flott. Et gjennomarbeidet, verdig og påkostet teater. Du ser det i detaljene. Du ser det på hvordan det har holdt seg. Det er i like god stand nå som da det åpnet. Du ser det på interiøret. Byen fikk noe å være stolt av, noe som står seg. Bygget ligger ved sjøen, nennsomt formet i dialog med akkurat sjøen. Der har det ligget helt alene ganske lenge nå, de siste årene har boliger kommet nærmere. I høst holdt jeg et innlegg på en av scenene. Begynte å snakke om det jeg sto på, under scenegulvet er det fyllmasser fra tunnelene, den opprinnelige strandlinja er borte. Min ide var å spekulere rundt fremtiden, om hvordan det kommer til å se ut om 20 år. Hva om det blir bygd leiligheter på det store taket for å finansiere teater-driften? spurte jeg. Hva om foajeen blir koblet til et kjøpesenter? Hva om noen finner på å dumpe mer stein ut i sundet? Jeg overdrev med å spørre: Hva om sjøfronten flyttes 200 meter ut? Alt dette for å vise et skremmebilde, en dystopi og en ikke realistisk framtid. Et bilde 68
+ Berit Steenstrup
