URSKOG
EUROPAS SISTE
URSKOG
Hvordan det moderne mennesket har stykket opp og tapt urskogen som en gang dekket mer enn hele Europa. Tekst og illustrasjon: Magnus Ruud
Tallerkenstore sopp, milleniumsdyp mose, bregner med vingespenn som påfugl, meterdype furer i femhundre år gamle eiketrær, biologisk samspill, destillert i den fuktige jordlukten som bærer vitne om en kanskje glemt tilstand, et fjernt kollektivt minne om hvor vi kommer fra. Et tapt paradis For ca seks millennier siden, strakk det seg et skogbelte fra Russland, gjennom Nord-Amerika, Canada, Storbritannia, Irland, Europa, Skandinavia, Tyrkia og Kina. En uutforsket, ikke-navngitt urskog som hvilte over nesten hele den nordlige halvkule, to tredjedeler av Europa lå dekket av skog. Iløpet av de neste seks tusen årene har mennesket i sin jakt på dominans og kontroll lagt øde mer enn halvparten av all skogen i Europa, i dag er vi på et nivå hvor mer enn 150 kvadratkilometer raseres årlig. Greenpeace anslår at Europa besitter 3 prosent av verdens totale urskog. Tilbake står noen fragmenter av urskog, navngitt og avgrenset. Det er i hovedsak deres utilgjengelighet fra øks og sag som har bevart dem, fremfor noen historisk vilje til å ta vare på vår opprinnelse. Hytte eller hage Selv om man i senere år har hatt vett til å verne om de resterende stumpene, er det ikke så selvsagt som man kanskje skulle ønske. Da Natur og
18
Ungdom, og Naturvernforbundet ville øke det fredede reservatarealet i Trillemarka, hjem til 138 rødlistede arter ifølge Biofukus, med ca. 210 kvadratkilometer skog, medførte dette en seksårskonflikt med lokale næringsinteresser med blant annet hyttebygge-planer og kuliminerte i et kompromiss hvor det ble innlemmet 147 kvadratkilometer til reservatet, mot at man flyttet veterinærhøgskolen fra Oslo til Ås.
«URSKOGENS ESSENS LIGGER I HVORDAN DEN HAR FÅTT UTVIKLE SEG UPÅVIRKET FRA MENNESKELIGE BIVIRKNINGER.» Mange av våre reservater er vernet via privilegier, slik Gutulia helt i nord, med grenser og røtter, til Finland og Russland, ble erklært vernet ved kongelig resolusjon i 1968, og deretter utvidet på samme grunnlag i 2004. Urskogen faller Białowieżaskogen i Polen og Hviterussland, ble opprinnelig ble erklært kongelige jaktmarker og fikk lov å forbli slik, med noen unntaksituasjoner under verdenskrigene, frem til en visstnok beruset Stalin skal ha gitt Polen råderett over to femtedeler av skogen. Białowieżaskogen er den best bevarte urskogen som gjenstår i dag. Den er hjem til flere dyr enn noe annet sted
på kontinentet. 12 000 dyrearter bor i denne skogen og bidrar til symbiosen som gjør at ytterligere tusenvis av vekster, alger, sopper, moser og mikrober kan nære seg på den uavbrutte syklusen av forråtnelse og gjenfødelse. Ironisk nok er det under polsk demokrati og hviterussisk frigjøring, etter å ha overlevd syv århundrer med monarker, diktatorer, Goebbels og Stalin, at Białowieżaskogen er mest utsatt. Og nå er det omsider gitt klarsignal for hogst. Skylder på barkebillen Næringsinteresser fra alle kanter sikler etter å kapitalisere på de 50-meter lange trærne, egentlig reservert for skogens videre fortæring, under påskudd av oppblåst barkebilleproblem. Kremmerne kaller det vedlikehold og kontroll av skogen, men forskere og fagfolk advarer mot inngrepene som foreslås. Urskogens essens ligger i hvordan den har fått utvikle seg upåvirket fra menneskelige bivirkninger Når kapitalister insisterer på den prehistoriske skogens stakkarslighet, er det grunn til å være skeptisk. Det eneste nødvendige inngrepet er å fjerne jernteppe-muren reist av soviet langs den hviterussiske grensen i 1980. Mange dyr graver seg under, og noen hopper til og med over, men den unike europeiske bisonen, hvis bestand på bare 600, hovedsakelig
