STOFF #59

OG HER, HER OG NÅ

SIDEN SIST ansvarlig redaktør Oskar Haltbrekken Tveitdal samfunnsredaktør Jørgen Sjeggestad kulturredaktør Borghild Rangnes Homlong nettredaktør Joakim Holmen Egenæs fotoredaktør Martin Archer Dreyer art director og illustrasjonsansvarlig Marie Haugen some - ansvarlige Joakim Holmen Egenæs Mads Bertelsen Reis Simen Tomren Grip redaksjonen Anniken Phillipps, Astri Nyaas, Christian Midtun, Fay Arentz-Hansen, Hallvard Øvstebø, Hauk Fevang, Hermann Stange Jenssen, Jonas Vedeler Gudmundson, Jose ne Gjerde, Julie Strand Klausen, Kjartan Gjerde, Mats Vederhus, Nike Söderström Sager, Sander Kleppe, Stoffen, Thora Selsøvold, Tollef Yttri Solsrud

foto Ada Harboe, Aksel Persen, Daniel Jin Heggelund, Jonas Johannessen Eian, Terkel Eikemo, Thea Victoria Mendez Okkelmo

grafikere / illustrasjon

Elina Ulén, Kais Chaouch, Kristine Sundsdal, Mariane Guldager, Marie Reike, Nadja Asghar, Oline Løseth, Nahid Daneshvar, Haruna Inagaki

daglig leder Nora Marie Mjølhus styreleder Nina Thuestad Forus

forside Åsalinn Arntzen Dale publiseringsdato 13.12.2022 trykkedato 12.12.2022 trykkeri Schibsted trykk

MISTILLITSLINJA? NEI TAKK.

Norsk økonomi går så det griner om dagen. Rekordlav arbeidsledighet og enorme ekstrainntekter fra petroleumssektoren tar den til nye høyder. For mange er situasjonen likevel krevende. Høye strøm- og matpriser går hardt utover lommeboka. Men for noen er situasjonen langt verre enn for andre. Verst er den for dem som har minst.

In asjons- og renteskrekk gjør at regjeringen ikke tør å dele ut for mye penger. Det gjorde nok arbeidet med statsbudsjettet ekstra krevende i år.

Fattighuset og andre frivillige organisasjoner melder om at matkøene vokser dag for dag. Forskningsinstituttet Sifo anslår at noe over 200.000 norske husstander lever i matfattigdom. Flere av disse lever av ytelser fra NAV. Hva gjør statsbudsjettet for dem?

Temmelig lite. På det jevne holdes ytelsene på tilsvarende nivåer som før. Når situasjonen er så prekær for landets fattigste, er det betimelig å spørre seg hvorfor? Selv sier regjeringen at det er i frykt for økt in asjon at det ikke gis ut noe mer. Stemmer det? Flere økonomer har uttalt seg kritisk til dette. Til NRK sier økonomiprofessor Magne Mogstad at å øke offentlige forbruk med 30 milliarder øker in asjonen med mindre enn 0.1 prosent. Det er med andre ord rom for å bidra mer.

Hvis det ikke er frykt for in asjon som driver regjeringen til å holde tilbake, hva er det da? Frykt for å avvike fra arbeidslinja, kanskje?

Arbeidslinja var nok, som det meste av det politikere vedtar, velment. Man skulle få ere ut i arbeid. Tanken var at om ytelsene fra det offentlige til folk som står uten arbeid bare holdes lave nok, vil folk skjønne at det lønner seg å jobbe.

Her er det ere problemer. Til tross for aktivitetsplikt øker antallet unge uføre. Kanskje du blir sykere og mindre motivert av å gjøre meningsløse arbeidsoppgaver og bli tvunget til å søke jobber du uansett ikke får? Fattige har dårligere helse enn rike. Da blir de ikke friskere av å få mindre. Eller i bedre stand til å jobbe. Hvor mange har du møtt som heller vil sitte hjemme og være syk og fattig enn å gå på jobb, tjene penger og bidra til fellesskapet?

Men den aller største utfordringen er at arbeidslinja fører til utenforskap. Følelsen av å være på B-laget.

Vi må drepe myten om at fattigdom er en god måte å motivere folk til å komme i jobb på. Kanskje skal vi tørre å spørre oss selv om det er arbeidslivet som er for lite inkluderende, heller enn å omtale mennesker som late. Folk est ønsker å bidra hvis de får muligheten.

Dette er for dårlig. Vi må skrote denne snart 30 år gamle tankegangen og gjenreise tilliten til hverandres ønske om å bidra. For hva er egentlig et samfunn, uten tillit til og mellom folket det består av?

Oskar Haltbrekken Tveitdal ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Marie Haugen

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Cecilie Hellestveit jurist og samfunnsviter Foto: Erik Hannemann

Reis! Ta en pause, pakk sekken med mobil uten skjerm, dra din kos ut i verden på egen hånd og lev et helt annet sted.

Når du er i tyveårene, behersker du den verden du har vokst opp i, og selvtilliten er i ferd med å erobre deg. Men hjernen er fortsatt myk og mottakelig. Er du fri, uten bånd eller forpliktelser som binder deg opp, sett av et halvt eller et helt år, lær deg noen gloser på et språk fra Langtvekkistan (les: alt utenfor Norden), og legg i vei.

Ikke lev hos dem, eller med dem: lev som dem. Det er artig i starten, men når feriefølelsen er over og hverdagen setter inn, får du en helt annen erfaring. Og det er denne ubehagelige og litt tunge fasen du skal jakte på. Her nner du nemlig livets skole for en type kunnskap man ikke kan lese seg til i bøker. Du får kanskje med deg et språk på kjøpet, men det vi egentlig snakker om, er et krasjkurs i egen identitet. For når du endelig kommer hjem, vil du ikke bare se annerledes på verden. Den viktigste bagasjen du får med deg, er at du vil forstå og kjenne deg selv og ditt eget samfunn på helt nye og mer grunnleggende måter. Det vil du aldri angre på.

Amalie Holt Kleive musiker Foto: Isak Andersen

Jeg tenker alltid mye på farmoren min, Karen Amalie. Hennes evne til å holde familien samlet og oppdatert. Hun var bindeleddet, ringte alle venner og familie minst en gang i uken, der hun fortalte alle hva de andre hadde gjort den siste tiden. Slik visste alle hva hverandre holdt på med, kun ved å snakke med farmor.

Farmor brukte trillebag når hun handlet, og kunne stå og skravle med en hun møtte på gaten i «timesvis». Hun tok seg god tid til alle, og snakket nysgjerrig og varmt om dem. Hun strikket, leste, så på fjernsyn, og drakk rødvin med måte.

Jeg tenker på en hel generasjon som holder på å reise fra oss, og min oppfordring er: de heldige som fortsatt har noen gjenlevende av den eldre garde; besøk dem før det er for sent. Lær av deres historie, sug til dere klokskapen og kunnskapen de besitter og sett pris på at de har fått deg til denne jorden. Spør om kjærlighetslivet deres, om hemmelige forelskelser, og vis at du setter pris på dem.

Legger ved plukk skoppskriften hennes, som pappa heldigvis har foreviget.

Johansen fredsforsker Foto: John Gustavsen

Den verden jeg vokste opp i var på ere måter bedre enn den jeg snart skal forlate. Alle de eksistensielle problem som truer menneskeligheten i dag og i framtiden har eskalert i den perioden min generasjon har styrt verden. Atomkrig, global oppvarming og kollaps i artsmangfold kan alle utrydde Homo sapiens.

Som ung aktivist på 70-tallet bekymret jeg meg mye og søkte råd. Peter Wessel Zapffe, Arne Næss og Sigmund Kvaløy inspirerte meg til å bruke livet mitt til å bidra til å redusere de problem vi stod ovenfor. Et livslangt engasjement i freds- og miljøbevegelsen har gitt meg en følelse av mening med livet. Når vi gav uttrykk for en dyp pessimisme sa Arne til oss: Det er uinteressant om dere er optimister eller pessimister, men dere har en plikt til å handle som om dere er optimister! Sigmund stilte alltid opp når vi ville ha en prat eller hjelp med noe. Peters råd var: Ha det moro; så lenge det varer!

Konklusjon: Engasjer deg, vær generøs og ha det moro!

Jørgen

HVA ER GREIA MED SOPP ?

Sopp har i det små begynt å prege populærkulturen. Er dette et uoppdaget superprodukt eller er det bare… sopp?

Tekst Fay Arentz-Hansen Illustrasjon Kais Chaouch Foto Privat

Sommeren 2021 la Net ix ut en dokumentar om sopp. Siden da har sopp på grasiøst vis sneket seg inn i populærkulturen. På Tiktok er det nå ere soppin uensere, Studentersamfunnet i Bergen har vartet opp med eget sopparrangement, og man er stadig bare et tasteklikk unna å nne ut hvordan man kan bruke sopp som et alternativ til fritert kylling. Har sopp rett og slett yttet seg vekk fra besteforeldregenerasjonen og blitt kult?

Uheldigvis ble soppens kulhetsboble raskt sprukket. Da temaet «sopp» ble presentert som mulig sak på det ærverdige Stoff-redaksjonsmøtet trodde halvparten av redaksjonen at denne saken skulle handle om einsopp. Den andre halvdelen trodde det dreide seg om underlivssopp.

Er undertegnede kommet på sporet av en av de mange nisjeinteressene som lever på nettet? Er sopp kanskje ikke like i vinden som først antatt? I frykt for å ha blitt servert Tiktokløgner kontakter jeg Rakel Blaalid. Blaalid er soppekspert og ansatt som forsker ved naturhistorisk avdeling ved Universitetetsmuseet i Bergen.

Sopp kort fortalt

– Sopp er, etter insekter, den gruppen med størst artsmangfold. Den er overalt. Tradisjonelt ble den

gruppert sammen med plantene, men ble senere en egen kategori. Sopp er nemlig nærmere i slekt med dyr. Evolusjonært sett separerer de seg fra planter før de separerer seg fra dyr.

Blaalid forteller videre – og nå blir det teknisk, så hold ut – at sopp er eukaryote celler. Dette innebærer at

andre kan bli like store som busker. Noen sopper lager kun hattene sine om høsten, og andre er kjuker på trær som er der hele tiden. Det man forbinder med klassisk sopp er egentlig bare fruktene deres. Egentlig er de mye større enn det øyet ser. Sprer seg langt under bakken, forteller Blaalid.

Østlig medisin har lang tradisjon med å bruke sopp medisinsk, og den vestlige helsekostindustrien henviser ofte til kinesisk sopptradisjon for å underbygge soppens uendelige muligheter.

Blaalid stiller seg kritisk til disse utsagnene. Faktisk lo hun da hun kk høre påstandene til Naturalis.

– Ingen forskning kan utelukke noe med fullstendig sikkerhet, men per i dag er det så vidt jeg vet ingen forskning som kan underbygge soppulverets superkraft, forteller hun.

de ikke kan lage egen næring, som planter kan, og er derfor avhengig av å spise noe. Sopp er dermed overalt hvor det nnes organisk materiale, alt fra trestammer til huden din (du har mest sannsynlig noen soppsporer på deg akkurat nå). De har en ekstracellulær fordøyelse, som vil si at de fordøyer maten ved å skille ut enzymer som bryter ned substratet. Deretter absorberer de næringen. Enkelt forklart fordøyer de mat utenfor kroppen.

– Noen sopper er så små at man ikke kan se dem med det blotte øye, og

Sopp med sexy ettersmak Både Net ix-dokumentaren, Tiktok og helsekost lover konsumenter en supermenneskelighet som effekt av å spise sopp. Har du nedsatt sexlyst, er forkjølet, slapp eller sliter med læring er svaret enstemmig: sopp. Fett!

Naturalis er en av ere norske nettbutikker som tilbyr de eksklusive supersoppene. Libido, hjerneaktivitet, immunforsvar og mye annet kan angivelig bli styrket med litt av deres pulver.

Selv om Blaalid er uenig i at soppulver kan være mirakelkuren Naturalis hevder det er, virker hun imidlertid entusiastisk over at ere engasjerer seg i sopp. (Stoff kontaktet Naturalis, og de ønsker ikke å svare på Blaalids kritikk.)

Fleinsopp

Nå til det som mange synes er morsomst med sopp: einsopp, også kjent som «shrooms».

Fleinsopp er en sopp som kan gi hallusinogen effekt. Dette er på grunn av stoffet psilocybin, som påvirker og endrer funksjoner i hjernen, som igjen kan føre til hallusinasjoner, en annerledes

«

NOEN SOPPER ER SÅ SMÅ AT MAN

IKKE KAN SE DEM MED DET BLOTTE ØYE , OG ANDRE KAN BLI LIKE STORE SOM BUSKER .»

virkelighetsoppfatning og endrede sanseopplevelser.

Hvis man tilfeldigvis vandrer på en næringsrik gressmark, som en kirkegård, mellom august og oktober, kan det være at man snubler over en liten sopp.

Det har blitt gjort ere undersøkelser som ser på effekten av einsopp mot depresjon og angst. En studie utført ved Johns Hopkins University underbygger dette, men einsopp blir nok i størst grad brukt hvis man vil ha litt organisk gøy.

Rakel Blaalid er imidlertid skeptisk.

– Først og fremst er det ulovlig. Videre vil mengden av det aktive virkestoffet i einsopp variere fra sopp til sopp. Så man kan spise soppen og bli veldig påvirket, eller ikke i det hele tatt.

Hun anbefaler derfor at hvis man først skal ruse seg, bør man bruke noe annet.

Når det gjelder det å spise einsopp for å bekjempe angst og depresjon, anbefaler Blaalid heller å oppsøke profesjonell hjelp.

Sopp er topp Selv om jeg skulle ønske at litt overpriset pulver kunne gjøre meg smartere og at einsopp kunne fjerne alle mine nevroser, har Tiktoks sopp og virkelighetens sopp ikke like mye til felles som jeg først håpet. Men kult er det likevel.

Rakel Blaalid soppekspert og forsker ved naturhistorisk avdeling ved Universitetetsmuseet i Bergen.

ULYDIGHET I KLIMAKAMPENS NAVN

Hvilken rolle har sivil ulydighet i klimakampen, og hvorfor driver noen med det? Vi har tatt en prat med en professor og to aksjonister med ulikt syn på hvor grensa går.

Nike Söderström Sager

Siden Van Gogh-bildet «Solsikker» ble tilgriset med tomatsuppe av aksjonsgruppen Just Stop Oil, har spørsmålet om sivil ulydighet dukket opp i media igjen. Også Norge er truffet av både debatten og aksjonene. I november kastet gruppen Stopp Oljeletinga, en organisasjon i samme nettverk som Just Stop Oil, maling på Monolitten i Vigelandsparken, og tidligere i år lenket en gruppe fra Natur og Ungdom seg fast i anleggsmaskiner for å hindre at gruveavfall ble dumpet i Førdefjorden.

Natur og Ungdom holder fast ved de tradisjonelle prinsippene om ikke-vold og ikke-skade, som utfordres av organisasjoner som Stopp Oljeletinga. Selv om også de står ved prinsippet om ikke-vold, gjelder ikke det samme for skade og hærverk. Hvordan påvirker det demokratiet og klimaaksjonens fremtid?

Kristin Strømsnes, professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, forklarer at sivil ulydighet er en aksjonsform der man bevisst begår lovbrudd for å markere at man synes

myndighetenes lover og vedtak er feil.

– Ved sivil ulydighet trumfer andre verdier loven og ser på konsekvensen av å ikke gjøre noe som større enn å bryte loven.

– Hvor effektivt er sivil ulydighet?

– Isolert sett er det nok ikke så effektivt. Jeg tenker at det inngår i et knippe virkemidler, og at sivil ulydighet er det siste man tyr til.

Strømsnes forteller at det er en hår n balanse for hvor ekstrem en aksjon kan være for å ha effekt.

– Hvis aksjonen blir for ekstrem mister man sympati og støtte. For å få sympati tror jeg det er viktig å holde på det ikke-voldelige prinsippet. Tradisjonelt har dette vært linjen den norske miljøbevegelsen har lagt seg på. Med en gang man tyr til vold, blir det noe helt annet.

Det er i tilnærmingen til medieoppmerksomhet at nyere aksjoner skiller seg ut.

Tekst

Kristin Strømsnes. Foto: UiB

– Når det spekteret tar litt overhånd kan det fort frakobles den egentlige saken man kjemper for. Ta for eksempel å lenke seg fast til anleggsmaskiner: Det er et tydelig forsøk på å hindre at et vedtak settes ut i live. Det er noe helt annet enn aksjoner som bare går ut på å få oppmerksomhet.

Strømsnes forklarer at aksjonsformen fungerer som en sikkerhetsventil når man føler at demokratiet ikke fungerer og trenger mulighet til å gi uttrykk for hva man mener.

– Hele autoritetsforholdet mellom myndigheter og borgere blir satt til side gjennom sivil ulydighet, men det er viktig at det fungerer som en siste mulighet.

Likevel viser hun til at det er ere sider av saken.

– Om politikere blir presset av aksjonister, og lar seg styre av hva som får medienes oppmerksomhet, så vil det være å sette det representative demokratiet til side for aksjonistenes press.

Strømsnes legger til at det i praksis ikke fungerer helt slik. I Norge har gjerne organisasjoner ganske stor inn ytelse også utenom aksjoner.

– Har metodene for politisk deltakelse i klimakampen utviklet seg over tid?

– På én side er mye fortsatt stabilt, med tanke på å lenke seg fast. Eller om lenkingen har blitt byttet ut med lim. Men det er jo tendenser til mer ekstreme aksjoner, som for eksempel de nylige, med hærverk. Disse handler mer om medieoppmerksomhet.

– Sivil ulydighet skjer ikke nødvendigvis hyppigere nå. Men metoden har blitt mer internasjonal, som henger sammen med at klimakampen er mer enn de lokale naturvernsakene.

– Hva tenker du om den seneste tids eksempler på sivil ulydighet?

– Jeg tror at disse nylige aksjonene har skapt debatt fordi folk ikke ser koblingen mellom aksjonen og selve saken. Generelt sett har folk blitt mer tolerante til ere typer aksjoner enn tidligere. Sivil ulydighet er et virkemiddelet for de mer maktesløse, som ikke ser andre løsninger.

Aksjonistenes side

Emilie Østebø er støttespiller av Stopp Oljeletinga, og har vært aktiv i organisasjonen det siste året. De mener de tradisjonelle metodene for klimaaktivisme ikke har fungert godt nok. Østebø ser på historien, i håp om at sivil ulydighet er et effektivt virkemiddel.

– For meg handler sivil ulydighet om å maksimere slagkraften min – som en vanlig person i samfunnet.

– Hvorfor tar dere ikke hensyn til prinsippet om ikke-skade?

– Det må være bredde i klimakampen. Sivil ulydighet med helt tydelig ikke-voldelige prinsipper, bidrar til nettopp det.

Østebø legger også til at ere former for deltakelse innen klimakampen må benyttes:

– Inkludert mer kontroversielle typer som «shaker» opp debatten.

Gina Gylver er leder for Natur og Ungdom, som de siste årene har brukt sivil ulydighet for å aksjonere mot gruvedumping i Repparfjorden og Førdefjorden.

I Natur og Ungdom er prinsippene om ikke-vold og ikke-skade noe de har holdt fast ved siden de begynte med sivil ulydighet. Det sentrale er at aksjonene er tydelige, så folk ser sammenhengen.

– Ikke-vold er et viktig prinsipp å holde fast ved, og så får man diskutere hvor grensen går for hva som er hærverk.

Gylver viser til en aksjon i SørFrankrike da det var vannmangel. Selv om alle måtte rasjonere på vann, ble golfbanene allikevel vannet. Da fylte noen aktivister golfhullene med sement.

– Mye er gråsoner og litt loso ske spørsmål, men akkurat det opplever

ikke jeg at bryter med ikke-skade prinsippet. Det er et humoristisk stunt, og en aksjon som har et veldig tydelig og presist budskap som også skaper stor sympati og støtte, fordi folk tar poenget.

Østebø mener derimot at det allerede er en eksisterende sammenheng når det gjelder de aksjonene som ikke er like spesi kke.

– Det er økende bevissthet hos folk om at klimaendringene blir større, nærmere og skumlere for hvert år som går. Det er ingenting som har endret det faktum at utslippene øker, og aksjonene ses i kontekst av det. Vi hadde jo nå nylig om i Norge i stor grad på grunn av klimaendringer.

Til tross for ulike aksjonsvirkemidler mellom Natur og Ungdom og Stopp Oljeletinga, føler verken Gylver eller Østebø at klimakampen har splittet seg innad.

– Miljøbevegelsen står veldig samlet rundt de samme målene, blant annet ønsket om å vekke en kriseforståelse for å skape politisk handling. Det er en bred bevegelse. Når ere blir med får man også et større meningsmangfold. I utgangspunktet er det sunt at vi har debatt rundt virkemidler, men jeg opplever også at media er veldig opptatt av splittelse, sier Gylver.

Emilie Østebø. Foto: Privat

Medias oppspinn

I forbindelse med Debatten på NRK fra 24. november opplevde Gylver at NRK fabrikkerte en stor debatt om vold i klimakampen.

– I realiteten er det virkelig ikke noen i klimakampen som vurderer det. At NRK bidrar til å polarisere en ekstremt vanskelig debatt er farlig og skadelig. Jeg reagerer også på at det er dette Debatten ønsker å diskutere – ikke klimatiltak, ikke politikken som ikke monner, og ikke den krisen vi faktisk står i.

Hun mener derimot at både samarbeidet og tonen mellom organisasjonene som bedriver sivil ulydighet er god.

– Historisk sett, når man har vunnet viktige saker, har det så å si alltid vært en moderat anke og en radikal anke. Og den radikale anken har ofte vært veldig upopulær – også innad den moderate anken. Men de kontroversielle aksjonstypene normaliserer og gjør andre typer av klimabevegelsen mer

som allemannseie. I retrospekt så har det vært nødvendig med begge deler, forklarer Østebø.

– Men jeg vil at hver enkelt alvorlig skal spørre seg hva de mener er nødvendig. Det føler jeg alle har et stort ansvar for i et land som Norge – som har et ekstremt overforbruk og lever på måter som truer folk på livet

– Du sier at du har lyst til å maksimere din politiske inn ytelse gjennom sivil ulydighet, blir ikke det å heve seg over demokratiet?

– Det mener jeg ikke i det hele tatt. For meg så er det en utrolig lite inspirerende måte å se for meg demokratiet. At man kun stemmer hvert fjerde år eller hvert andre år og så tvinner mann tommeltotter, svarer Østebø.

Hun forklarer at de gjør det for å at så mange som mulig skal engasjere seg.

– Demokratiet er en levende organisme med sine svakheter og sine styrker. Vår oppgave er å holde det gående.

Gylver viser til hvordan de avgjørelsene som tas i dag kan påvirke livene til så mange som ikke har mulighet til å stemme ved valg.

– Det kan være dyr og planter, men det kan også være unge folk i dag, fremtidige generasjoner, klima, Afrika, Pakistan – de kan ikke stemme ved norske valg, men våre handlinger og vår politikk påvirker også deres liv, fremtid og rettigheter. Sånn at å løfte deres stemmer er også en viktig del av den sivile ulydigheten.

Hun beskriver sivil ulydighet som en sikkerhetsventil.

– Tåler dette prosjektet at alles blikk rettes mot det som skjer? Forvaltningen kan gjøre feil som gjør at prosjekter som aldri burde blitt startet blir noe av.

Når vi prater om klimakampen videre, tar både Gylver og Østebø opp mengden hets ere unge klimaaktivister har opplevd, særlig den siste tiden.

– Det er vondt å se hvordan andre klimaorganisasjoner har blitt møtt med vold og en veldig aggressiv holdning. Som aksjonistene fra Stockholm som ble slept ut av veien av sivile som ikke ventet på politiet, der én endte med hjernerystelse og forstuet nger. Eller de aksjonistene utenfor Tønsberg som ble nakenvisitert på cella, og som sliter med det i ettertid. Den hardhendte trenden syns jeg er mer skremmende enn aksjonister som kaster maling som kan vaskes bort, sier Gylver.

Østebø forteller også om hvordan det er å få dødstrusler og tusenvis av kroner i bot.

– Det er kjempeukomfortabelt, men jeg gjør det fordi vi må snu denne trenden siden vi nå er på vei mot klimahelvete.

Gina Gylver. Foto: Amanda Iversen Orlich

EN HYLLEST TIL SOLEN

Tekst Hermann Stange Jenssen Illustrasjon Marie Guldager

Solen hadde en helt annen posisjon i livene våre før. Vi tilba den. Vi ofret sølv, gull, blod, til og med hele mennesker til den – vi fryktet den. Vi våknet til den, og la oss med den. Idag har vi ikke den samme bevisstheten rundt dens effekter på oss, og den symboltunge betydningen kan kun sees i klisne dikt. Men den er fremdeles et langt mer pragmatisk himmellegeme enn de forbannede stjernenekonstellasjonene så mange predikerer livene sine med, vil noen mene. For mange vil påstå at den fremdeles kan hjelpe på det labre humøret vårt. At en gåtur i et ørlite høyere tempo enn det automatikken anlegger, med solen skinnende skrått inn i øynene våre, ofte er like effektivt på depressive symptomer som det å gå til en psykolog og snakke om dem. Ikke minst langt billigere.

Men vi tror kanskje ikke på slikt i dag. Vi tror ikke på så mye i grunn. Annet enn den fullkommenheten vi

nærhet og forståelse.

Joda, vi bryr oss fremdeles om den, uten at vi tilber eller dreper for den. Det er åpenbart fra småpraten i gangene fra og til lesesal. Det er tungt i mørket, som vi sier, spesielt nå i disse eksamenstider, hvor vi drukner oss selv med en om av informasjon. Såpass tungt at mange blir deprimerte av å være i det for lenge, i mørket altså. NHI informerer om at mellom fem til ti prosent av befolkningen opplever vinterdepresjon i varierende grad, med symptomer som mangel på energi, økt søvnbehov og nedsatt stemningsleie. Høres kjent ut? Det er rimelig å anta at en langt høyere andel blir påvirket i betydelig grad uten å bli deprimerte,

på bevissthet. Vurder å ta dem av deg den lille halvtimen om morgenen, det gjør nok mer godt enn vondt. Samtidig har jeg forståelse for mange av de grunnene en kan ha til å stenge den ute. Om du får migrene, er besatt av å være rynkefri når du er 70, eller ikke kan la muligheten gå fra deg til å se care ut med det motebevisste nykjøpet ditt, slik er det. Men, man går glipp av mye glede ved å ikke ta den inn, et avkall man bør ha kjennskap til.

De mer kritiske av oss vil komme med innvendinger mot det å skulle maksimere lykken vår for enhver pris. Noe jeg stiller meg bak. Å unngå alt av mørke bør ikke nødvendigvis være en ledestjerne for oss.

Det bør heller ikke være noe mål å være så utrolig jovial og gøyal hele tiden, eller fri for negative tanker og emosjoner. De har verdi de også, og kan gi oss dybde i møte med lysere tider, eller motstandsdyktighet til uunngåelige og virkelig mørke tider.

Men, om noe, skader det ikke å være takknemlig for den. Takknemlig for den billige og ubetingede gleden den gir i øyeblikket. For hvordan den kan tilrettelegge for gode og nære samtaler, og gi oss det lille løftet vi trenger for å sette pris på menneskene rundt oss. Om det er ti, eller bare én prosent mer glad den gjør oss, så har det påvirkning på de neste møtene våre. Som har påvirkning på de neste bevegelsene våre. Og det er nettopp det man kan si at solen er – vår første beveger.

RETTEN TIL Å BLI LEST

Det gis ut stadig flere bøker i Norge, men nordmenn leser mindre og mindre. Hvorfor velger noen å bruke årevis på en bok, når sannsynligheten for belønning i andre enden er så lav?

Tekst Josefine Gjerde, litteraturspaltist Foto Mats Vederhus

Skriver ikke for pengenes del På Litteraturhuset i Bergen en mørk novemberkveld nner vi en av dem som har tatt sjansen. Før han skal på scenen sammen med åtte andre av årets debutanter, har forfatteren av Saltstøttens sønn, Carl Henrik Berge, sagt seg villig til å dele hemmeligheten med Stoffs lesere. Han er klar på at det er ikke forfatter du blir om du er opptatt av å tjene penger.

– Om du har noen planer på å tjene penger på å skrive, så foreslår jeg at du ikke skriver. For min del tenker jeg at skrivingen må være sin egen belønning. Den må oppleves som meningsfull.

– Men vil ikke det kunne utelukke noen stemmer? Blir det da et privilegium å kunne skrive, og at det kun er noen få som har råd til det?

– Spørsmålet er hva et privilegium er? Hvis jeg velger å bli forfatter, så har jo det en kostnad. Du stiller deg utenfor for mye av de tingene som veldig mange andre tar for gitt. Så er spørsmålet om du kan leve med de konsekvensene eller ikke?

– Hvis du sliter i re år fordi du håper på applaus, uten å få det, så er det kanskje litt hardt?

– Ja, det var vel Hemingway som sa: Hvis du vil skrive så må du være villig til å alltid skrive uten applaus. Hvis du bare sitter i re år og gleder deg til å bli ferdig, så bør du kanskje gjøre noe annet?

Carl Henrik Berge jobber som kulturjournalist i Morgenbladet, men uttaler seg her som privatperson.

Kultur skal ikke betales Men kan man leve på skriveglede? Utenfor Litteraturhusets dører nner vi ere som engasjerer seg i saken. Litteraturanmelder og forfatter Gro Jørstad Nilsen setter spørsmålstegn ved at vi godtar at forfattere, og kunstnere generelt, ikke skal tjene penger på arbeidet de legger ned.

– Er det forbeholdt noen få å kunne skrive i Norge i dag?

– Ja, og det er jo veldig pussig. Særlig når en både som forfatter og kritiker er en råvareleverandør og produserer varer til en svær industri. Det er jo et lite byråkrati av redaktører og et enormt stort apparat som er avhengig av at forfatterne skriver og at det eksisterer kritikere.

– Hvorfor godtar man det?

– Nei, det er et spørsmål jeg stiller om og om igjen. Kultur skal liksom ikke betales. Jeg forstår det ikke. Jeg tror det er sedvane, at kultur ikke regnes som ordentlig arbeid. Det nnes jo løsninger, som å øke stipendandelene eller prosjektandelene. Det beste ville jo vært om man kunne fått betalt for jobben, men det ser ikke ut til at det er noen mulighet for det.

Vi tar også en prat med Sunniva Roligheten, som debuterte i 2021 med boken Når alt er av papir. I et

innlegg i Klassekampen stiller hun spørsmålet: “Hvor mye skal man kunne tjene på en sultefora forfatter”, og peker på skjevfordelingen av midler i bokbransjen.

– Det er jo masse penger i bransjen, så det er jo ikke der problemet ligger. Problemet ligger kanskje heller i det at forfatteren ikke får så mye av kaken.

Ikke alle skal bli forfattere Debatten om forfatternes lønn for strevet henger sammen med en større debatt: Er det nok boklesere i Norge til å ta imot alle bøkene som skrives? For mens nordmenn stadig leser mindre, gis det ut ere og ere bøker. I fjor ble hele 693 unike titler lagt for salg i norske bokhandlere, i følge tall fra Kulturrådet. Litteraturanmelder Nilsen har merket seg denne tendensen.

– Jeg har et inntrykk av at det er ere som vil bli forfatter enn som vil lese bøker. Det kan man jo tenke litt over, for jeg tror ikke du kan bli en god forfatter uten å ha lest noe særlig på forhånd, sier Nilsen.

For noen føles nåløyet svært trangt, for andre går det lekende lett. På spørsmål om det er for vanskelig å bli forfatter i Norge i dag, er debutanten Berge usikker.

– Det kommer an på hva man mener med vanskelig. Men jeg tror jo at man skal investere ganske mye tid i skriving, før det har verdi som et litteraturprodukt. Så det er jo mange som mener at det er for lett. At det blir gitt ut for mye, svarer Berge.

Han får støtte av Roligheten, som selv erfarer som leser at det kan være en utfordring å komme gjennom og få oversikt over alt som gis ut.

– Veldig mye av oppmerksomheten går til veldig få bøker. Men kanskje det har litt med markedet å gjøre, kanskje vi gir ut for mye bøker til at vi klarer å lese alt.

Det kan virke som vi begynner å nærme oss noe viktig.

– Man kan jo stille seg spørsmålet: hvor mange skal ha muligheten til å leve av det å skrive? Man lever jo på offentlige midler, og på lesernes nåde. Sånn er det jo med kunst da, man lever jo på offentlige penger, og da er det vanskelig å si hva som er riktig.

Gro Jørstad Nilsen uttalte derimot i Klassekampen at det gis ut for mange bøker, men på direkte spørsmål om det modererer hun seg og presiserer at det var snakk om innkjøpsordningen. Innkjøpsordningen for litteratur er en ordning hvor Norsk kulturråd kjøper boktitler som blir tilgjengelig på folke- og skolebibliotek landet over. Tall fra Kulturrådet, gjengitt i Klassekampen, viser at antall påmeldinger til ordningen har økt med 100 bøker i året siden 1995.

– Alle er så redde for å rokke ved denne innkjøpsordningen, og frykter at uten den vil ingenting bli gitt ut. Men i Danmark kom det ut 1800 skjønnlitterære titler i fjor, altså tre ganger så mye som i Norge, og de har ingen innkjøpsordning. Det er

Oppmerksomhetsøkonomien

Samtidig som lesertallene blir lavere og skjermtiden øker, kritiseres mediene for å kun gi oppmerksomhet til de allerede godt etablerte forfatterne. Roligheten viser til debatten som har rast i norske litteraturmiljøer i høst om kritikernes ansvar for å løfte frem bredden i norsk litteratur.

– Det er jo et problem at mye av oppmerksomheten går til de samme bøkene.

Kritikkens rolle som kvalitetssikrer har endret seg mye siden internettets inntog, påpeker Nilsen. Historiene fra de som husker en tid før internett sier at man som debutant nærmest kunne troppe opp på pressekontoret og fortelle om boken din. Sånn er det ikke lenger.

– Vi må snakke om mottaksapparatet, som jo på mange måter er lagt dødt. Da jeg begynte som anmelder i Bergens Tidende i 1999 var vi 16 kritikere på litteraturfeltet. Nå er vi tre. Kritikken bør lete mer etter nye stemmer. Men hvem har råd til å la en kritiker sitte å lese. Da må du være idealist da, sier Nilsen.

Et mettet marked?

Nils-Øyvind Haagensen, forlagssjef i Flamme forlag, vil derimot ikke hevde at det gis ut for mange bøker i Norge.

– Jeg mener jo at en bok har leverett selv om ingen leser den. Det å lage noe, det selvre ekterende i å skrive en bok, det har en verdi. Som et lite forlag som gir ut omtrent tjue bøker i året, ser vi ikke et veldig behov for å stramme inn.

vanskelig å gi et klart svar på om det gis ut for mange eller ikke. Men det gis ut for mange til at alle når ut til et publikum.

– Hva skyldes lavere lesertall, tror du?

– Jeg tror det blant annet skyldes at TV-seriene er blitt den nye romanen, så enkelt som det.

«

JEG HAR ET INNTRYKK AV AT DET ER FLERE SOM VIL BLI FORFATTER ENN SOM VIL LESE BØKER DET KAN MAN JO TENKE LITT OVER .»

FORRÆDER

Føler du deg noen gang som en inntrenger i eget intellektuelle liv?

Du er mest sannsynlig ikke den eneste.

Tekst Hallvard Hegland Øvstebø Illustrasjon Oline Løseth

Eksamenstiden er over oss. Nettene blir lange. Panikken setter inn. Sakte kommer følelsen snikende. Du har ikke lest nok. Alle andre har mer oversikt enn deg. Lenge har du forsøkt å lure folk til å tro at du har kontroll. Bøkene er fulle av gule og grønne markeringer, men de sier deg ingenting. Tiden er i ferd med å renne ut. Snart vil sensor avsløre at det eneste du har fått til er å laste ned «safe exam browser».

Semesterslutt er høytiden for «imposter syndrome», eller «bedragersyndromet» på norsk. Ifølge snl viser begrepet til en tenkemåte hvor man betviler egne intellektuelle og faglige prestasjoner, med en underliggende frykt for å bli avslørt som en inkompetent bedrager. Det er en følelse av å opprettholde en fasade av kompetanse og kontroll, mens man innerst inne kjenner seg ukvali sert og dum.

Et typisk scenario noen sikkert kan kjenne seg igjen i, er impostersyndromets tilstedeværelse i kollokviegrupper. Disse bejublede arenaer for læring og dyrking av kunnskap kan få frem forræderfølelsen i den beste av oss. Man nikker anerkjennende mens begreper og ash-cards yr veggimellom, uten å føle at man har fått med seg noen ting. Det kan ofte virke som de andre har lest mer, siktet høyere og

re ektert dypere. Og det er bare et spørsmål om tid før de innser at du ikke har noe som helst der å gjøre.

Impostersyndrom er velkjent blant studenter. Et forskningsprosjekt fra Ohio Dominican University, gjennomført av Anna Parkman, viser en sammenheng mellom eksamensangst, nevrotisisme, perfeksjonisme og høye ambisjoner. Men man trenger ikke være en streber på studiene for å kjenne seg som en forræder på feil sted. Studietiden generelt og

gjerne ytre faktorer. «Jeg var heldig med spørsmålene». «Dette hadde aldri gått hvis jeg ikke snyltet på kollokviegruppa». Egne ferdigheter og evner blir nedvurdert. En gjennomgående faktor er at man til enhver tid stiller spørsmål ved sin egen plass i det akademiske maskineriet. «Er jeg egentlig smart nok til å være her»?

Når man tenker over det, er det ikke bare i faglige eller jobbrelaterte sammenhenger at impostersyndromet

Impostersyndrom er ikke en klinisk diagnose, men er likevel et fenomen vi bør bli kjent med og ta på alvor. Oppsummert handler det om en uheldig mistro til egne evner og intellektuelle ferdigheter, og en usunn oppvurdering av andres. I lengden kan det tære på selvtilliten, og skaper en unødvendig psykisk belastning både i eksamenstiden og ellers i livet. Virkelighetens «Forræder» er brutal, og vi har dessverre ikke Mads Hansen til å veilede oss.

eksamenstiden spesielt er preget av jevnlige vurderingssituasjoner som setter mål på prestasjonene våre. Dette gjør det nesten umulig å ikke sammenligne seg selv med andre. Noen vil alltid få en bedre karakter, ha en bedre re eksjon eller bruke en bedre fargekode i markeringstusjene sine.

Noe av det mest oppsiktsvekkende med impostersyndromet, er at det også gjør seg gjeldende når man faktisk lykkes med noe. Dersom man gjør det godt på en eksamen eller en oppgave, tilskriver man det

gjør seg gjeldende. Det er også aktuelt i uformelle, sosiale sammenhenger. Har du noen gang følt at «alle» rundt deg har hørt ere podcaster, lest ere bøker eller følger bedre med i nyhetsbildet enn det du klarer? Gruer du deg til Spotify unwrapped skal avsløre at du egentlig hører mer på Ballinciaga enn Bon Iver? Dette kan også betraktes som varianter av impostersyndrom. Det er en underliggende følelse av at «alle» er mer oppdaterte eller interessante, og at det ikke er lenge før det blir avslørt at man selv ikke er det.

Så hva gjør man for å slippe å bli «eliminert» av sin indre inntrenger? Noen vil kanskje si at vi må begynne å stole mer på oss selv. Jeg tenker vi heller må stole litt mindre på andre. Det er ikke sikkert hun ene i kollokviegruppa har mer kontroll bare fordi hun har laminerte ash cards og bokstativ. Kompisen din har sannsynligvis aldri lest hele Forbrytelse og straff. De andre i redaksjonen min har sikkert ikke hørt 10 nye album til «Årets album»-kåringen de heller.

Om du ikke nner troen på deg selv, kan du heller rette litt mer tvil mot de andre. Det er ikke sikkert det hjelper deg på eksamen, men kanskje føler du deg litt kulere på festen etterpå.

« SNART VIL SENSOR AVSLØRE AT DET ENESTE DU HAR FÅTT TIL ER Å LASTE NED “ SAFE EXAM BROWSER ”»

SMAKEN AV MORAL

Har du hørt om samfunnsborgeren som kappåt med samvittigheten?

Jørgen Sjeggestad

Jeg er lei av å spørre for venner, så jeg spør for meg selv fra nå av: Er det mulig å leve moralsk godt i et samfunn som råtner på rot? Gjør jeg rett i å tenke at noe av det jeg gjør er galt, enda jeg ikke merker handlingens negative konsekvenser personlig? Jeg vet ikke. Men det gjør kanskje Espen Gamlund? Han er loso professor ved UiB, og har anvendt etikk som særskilt interessefelt. Jeg sendte ham en mail og spurte om han ville ta en prat. Han sa ja.

Jeg ankommer Gamlunds kontor (litt for sent, som alltid når jeg skal noe – er ikke det egentlig litt moralsk ugreit?) og føler meg med ett ganske trygg. Koselig kontor – gode sittefasiliteter. Jeg stiller ham et par spørsmål som antakelig går under kategorien loso sk plankekjøring, før jeg undrer:

– Er det slik at man kan lære seg å vite hva som er riktig og galt i alle situasjoner, eller er det slik at man kan havne i situasjoner der man ikke egentlig aner hva som er moralsk riktig og galt, og nærmest må improvisere litt?

– Det er et godt spørsmål… Uansett hvor godt etisk skolert du er, og uavhengig av hvor mye livserfaring du har, så vil det i noen situasjoner være veldig vanskelig å vite hva du skal gjøre fordi situasjonen oppleves som krevende i kraft av å være riktig på én måte, og gal på en annen måte.

Han understreker at etiske dilemmaer gjerne kjennetegnes ved at det ikke nnes noen løsning, i den forstand at uansett hva du gjør så føler du at du har brutt en norm eller gjort noe du synes er problematisk. Jeg tenker på det Gamlund sier som veldig

gjenkjennelig. Men jeg har ikke gitt opp ennå, og ser for meg at jeg skal bli en selvtillitsfull herre over egne valg, og – ikke minst – klare å stå for dem med litt rakere rygg.

– Kan loso hjelpe en med å være forberedt?

– Filoso en kan være viktig som verktøy for å re ektere etisk. Så når man møter på problemstillinger har man potensielt noen verktøy i sekken man kan bruke.

Det er godt. Det nnes heldigvis hjelpemidler. Så enda fjellvettregelen om å lytte til erfarne

fjellfolk er skrotet på grunn av dagens internetthegemoni, kan det å lytte til erfarne losofer være et gjeldende råd i livet – i hvert fall ifølge losofen selv.

Jeg nevner et eksempel for Gamlund –eller etisk dilemma, om du vil–der en person vet at en venn ønsker seg et elektronikkprodukt, med innholdsdeler utvunnet under etisk kritikkverdige forhold. Personen har selvfølgelig lyst til å gi dette produktet i gave til vennen sin for å gjøre vedkommende glad, men har samtidig ikke lyst til å støtte bransjen som produserer det.

– Hva er etisk forsvarlig å gjøre i en slik situasjon?

– Det er et godt eksempel på en valgsituasjon med ganske mange ulike komponenter. Den ene er: Hva er det vennen vil bli glad for?

Gamlund er rask til å forklare at hvis vennen ønsker seg dette produktet, så kan man tenke at moralen krever at man tar hensyn til det. Men samtidig legger han til at det kan hende vennen ikke er klar over at dette produktet har en betenkelig etisk

Tekst

Espen Gamlund. Foto: privat

« DET ER KANSKJE VERRE HVIS

DU OVERHODET IKKE KJENNER PÅ DÅRLIG SAMVITTIGHET .»

bakside, og at man kanskje vil gjøre vedkommende oppmerksom på det. Han fortsetter:

– En annen dreier seg om: Hva er det gavegiveren kan stå inne for? Gavegiveren er også en moralsk berørt part, for hen skal bruke penger på produktet. Valget gjøres problematisk fordi det er mange ulike hensyn å ta her: Man vil gjøre godt, samtidig som man vil la være å gjøre galt.

– Hvor viktig er det å ha skaffet seg tilstrekkelig med opplysninger før man gjør et moralsk valg?

– Jeg tenker at vi helt generelt har en plikt til å skaffe oss kunnskap før vi gjør valg. Verden blir stadig mer globalisert og komplisert, og de varene og tjenestene vi bruker har så lange kjeder at det er helt umulig å skaffe seg full oversikt over hvordan de produktene vi kjøper har blitt til.

Da plikter man ifølge Gamlund å sette seg inn i, så langt det er mulig, hva som er relevant for om et produkt er etisk riktig å konsumere.

– Hvis du gjør valg uten å ha forsøkt å skaffe deg kunnskap, så er det klanderverdig og problematisk, legger han til.

Samtidig mener Gamlund at man alltid er i fare for å bli møtt med problematiseringer av ens valg:

– Jeg lot være å kjøpe skinnsko en gang, men så kom det en annen og sa «Jamen, du kjøpte jo polyester». Etikken griper inn på alt. Faren er

at vi stiller for høye krav, slik at det blir helt umulig å leve normale liv. Men jeg tenker også at vi må stille krav, slik at vi setter oss inn i hvordan verden henger sammen.

Han bruker fotball-VM som et ferskt eksempel, der det er brakt for dagen hva som er problematisk –gjennom ganske mye informasjon om korrupsjon og menneskerettighetsbrudd. Da blir det neste spørsmålet ifølge Gamlund: Hva gjør vi med informasjonen? – boikotter vi VM, eller ikke?

– Det verste du kan gjøre er å gi blaffen i verden og hvordan den henger sammen, samt i hvilken rolle du spiller i den store sammenhengen, fortsetter han.

– Så da er det vår oppgave å tilegne oss så mye kunnskap som mulig om både positive og negative sider av en sak?

– Nja, det er mulig det er et krevende ideal i praksis: så mye kunnskap som mulig. Et eksempel er når du går på butikken og kjøper mat: Da skal du i prinsippet skaffe så mye kunnskap som mulig om hver enkelt matvare –det er ikke vanskelig å tenke seg at det er et krevende prosjekt.

– Nei, altså, jeg har en tendens til å gå sånn til verks og… det går jo ikke!

– Nei, jeg tror ikke det går. Hvis du samtidig tenker at det ikke bare er du som skal være så grundig, men at du også krever det av dine

omgivelser – da blir det fort slitsomt å leve sammen. Så vi må akseptere at vi er født inn i en globalisert verden som er som den er. Og vi kan ikke ta ansvar for alt.

Om produkter man får informasjon om at er etisk betenkelige sier Gamlund riktignok:

– Hvis det er alternativer tenker jeg at vi har plikt til å velge det som er etisk bedre enn andre. Om mange nok gjør disse valgene får det betydning for tilbud og etterspørsel. Og da kan man begynne å forandre verden. Det er jo det som er tanken bak forbrukermakt: At summen av alle enkeltvalgene vi gjør kan ha en betydning.

Jeg nikker tankefullt. Det er jo ofte vanskelig å se for seg at man kan utgjøre en forskjell. Samtidig presser et spørsmål på:

– Kan jeg leve med god samvittighet, eller er jeg født til å ha dårlig samvittighet på grunn av disse uoversiktlige sammenhengende?

– Du kan si at å være født inn i en globalisert verden som vår, gjør det umulig å unngå dårlig samvittighet. I takt med graden av kunnskap du har om hvordan den globaliserte verden henger sammen – om hvordan du deltar på ulike måter og bidrar til å opprettholde ulike former for urettferdighet – kan du på en måte si at du er dømt til å leve med dårlig samvittighet. Det er en type urettferdighet i det også. Du har jo ikke valgt å bli født, og du kan ikke unnslippe det. Så da handler det om at du må forsøke å bøte på den dårlige samvittigheten ved å gjøre noe.

– Så dårlig samvittighet kan fungere moralsk skjerpende?

– Ja, det tenker jeg. Det er kanskje verre hvis du overhodet ikke kjenner på dårlig samvittighet. Det kan være nyttig å noen ganger synke litt ned og kjenne på dårlig samvittighet for å få et spark til å gjøre noe.

KJØNN OG SPRÅKLIG ETTERSLEP

Helene Uri kom i år ut med sin andre bok om språk, kjønn og makt, denne gang i håndbokformat. Vi har tatt en prat med henne om retten til å definere språk og nødvendigheten av språklig bevisstgjøring.

Vi møter Helene Uri over Zoom for å prate om den nye utgivelsen: Han, hun og hen - Håndbok i språk og makt.

– Alle de kjønnede uttrykkene vi har gjenspeiler en verden vi i stor grad har forlatt. Det er jo helt naturlig, språket går i arv fra generasjon til generasjon. Det skjer små endringer, men vi bærer med oss hovedstoffet videre.

Forfatter og lingvist Helene Uri har i ere år undersøkt sammenhengen mellom språk, makt og kjønn. Hennes nyeste utgivelse tar for seg hvordan disse restene av utdaterte holdninger videreføres i språkbruken - og hvordan en som språkbruker kan unngå det. Ifølge Uri kan vi se behovet for en

håndbok om denne tematikken hver eneste dag i norske aviser.

– Det er veldig mange eksempler på kjønnet språk i norske medier og i norsk hverdagsspråk, selv om vi gang på gang blir kåret til et av verdens mest likestilte land.

Et bevisstgjøringsprosjekt

Uri ga i 2018 ut Hvem sa hva, som også tar opp språk og kjønn. Nå har hun likevel endret på formatet.

– Jeg hadde lyst til å skrive en litt mindre bok, som er lettere å ta med i veska. Jeg har sagt om Hvem sa hva at den egner seg godt til å slå i hue på den som trenger det. Han hun og hen er en mye snillere bok, den er litt mindre i formatet og litt lettere.

For denne utgivelsen er ikke ment til hodeslåing.

– Det har vært veldig viktig for meg å ikke løfte peke ngeren og si at «sånn skal kjønnsnøytral norsk lyde, sånn skal det se ut». Det nnes det jo ikke en fasit på. Mitt hovedmål har vært å løfte debatten og å få frem interessen, rett og slett få folk til å snakke om det. Så kan man jo heller være dundrende uenig i det jeg sier, men da har jeg i hvert fall vært med på å høyne bevisstheten.

-For det er det som er hovedfokuset? Å bevisstgjøre?

– Ja. Det er jo første trinn i endringsprosessen. Man må først bli oppmerksom på at det er sånn,

før man kan ta stilling til om man synes det er problematisk, og deretter gjøre noe med det.

Hun smiler og sier at hun aldri har tenkt på det som tre faser før, men at når man først er kommet til denne «siste fasen», byr boken også på helt konkrete råd.

Varsom makt ovenfra Dette fører oss inn på en mer generell debatt om språk og de nisjonsmakt, der jeg spør om hvem som bør sitte med makten, lingvistene eller språkbrukerne? Hun påpeker at de este lingvister er mer opptatt av å observere språket enn å lage regler for det.

– Da er kanskje spørsmålet i større grad hvor mye makt man skal gi

Tekst Borghild Rangnes Homlong Foto Anna-Julia Granberg

«

JEG

KAMPEN VAR FERDIG UTKJEMPET AV BESTEMØDRENE DERES PÅ 70 - TALLET . FOR DET ER DEN IKKE . DEN PÅGÅR

staten, og i sin forlengelse Språkrådet, og hvor mye makt man skal gi språkbrukerne.

Hun sier at veldig mye språkutvikling foregår nedenfra, ved at vi som språkbrukere tar i bruk et nytt ord eller et nytt begrep.

– Jeg har ikke noe imot en varsom makt ovenfra. Språkrådet i Norge er jo ganske varsomme.

Samtidig skjer altså denne helt organiske utviklingen fra oss språkbrukere. Et eksempel er overgangen fra “formann” til “leder”. Språkrådet kom med en oppfordring for en del år siden der «leder» ble anbefalt, men det er ikke noe pålegg om det, siden det tross alt er et begrep som ikke er forbeholdt statlige dokumenter og statlige titler. Man kan jo være formann i et borettslag eller i den lokale

akvarieforeningen. Men der ser vi likevel at leder, som jo er en kjønnsnøytral variant, er blitt mer og mer vanlig.

Hun mener også dette gjelder innføringen av pronomenet hen, som Språkrådet satte godkjenningsstempel på nå i 2022.

– Det har jo vært i bruk i mange år. Her har det nok kommet nedenfra,

Han, hun og hen

Til tross for at språket har en tendens til å re ektere et binært kjønnsbilde, legger Uri også vekt på språklige problemstillinger knyttet til en mer ytende kjønnsforståelse. Faktisk i så stor grad at hun har viet tittelen til innføringen av et tredje pronomen. Selv synes hun hen er et godt kjønnsnøytralt begrep, og oppfordrer i boken til å ta det i bruk. Samtidig skriver hun at «hvis du ikke liker det, er det bare å la det ligge». Er det virkelig sånn?

– Dette er et klart eksempel på at det er gjort nok ovenfra, der Språkrådet har gitt det godkjenning til bruk i for eksempel lovtekster og lærebøker. Så vil det være opp til oss som språkbrukere om vi vil ta det i bruk eller ikke.

Hun mener at de som provoseres av begrepet, ofte kan ha problemer med noe annet enn selve språkreformen.

– Jeg tror det handler mer om at de provoseres av andre ting. Kjønnsbåsene er litt løsere enn de

var tidligere, der man vokste opp med at det kun nnes kvinner og menn, og dermed kun han og hun. Ferdig med det. Når det nå nnes et mer nyansert kjønnsbilde, tror jeg det er det mange egentlig lar seg provosere av.

Hun mener derfor det er bedre å etablere at pronomenet nnes, og la det sildre inn i språket derfra. Videre legger hun vekt på at det personlige forholdet vårt til språket er noe av det som opprører oss når det endres.

– Alle mennesker har en forestilling av en slags språklig gullalder, en periode da de mente språket var i en perfekt tilstand. Den perioden faller tilfeldigvis sammen med deres egen skoletid eller studietid. Språket før den tiden oppleves som gammeldags, og endringer i ettertid er nytt og fælt. Vi er alle veldig påvirket av det språket vi har vokst opp med.

NÅR DET NÅ FINNES ET MER NYANSERT KJØNNSBILDE , TROR JEG DET ER DET MANGE EGENTLIG LAR SEG PROVOSERE AV .»

Ikke ferdig utkjempet

I boken tar Uri også for seg hvordan det muntlige språket opprettholder kjønnsforskjeller. Hun peker på forskning som viser at kvinner får mindre taletid i møter, de avbrytes i større grad og de får sjeldnere gjennomslag for ideene sine.

– Dette er kanskje ulikheter som går mer under radaren enn de vi kan regulere i skriftspråket. Hva kan vi gjøre for å likestille også det muntlige språket?

– Også her tror jeg det handler mye om bevisstgjøring. Samtidig har jeg veldig tro på å hjelpe et medmenneske. Om du ser noen bli forbigått eller utsatt for

hersketeknikker, eller poengene blir tatt fra hen: poengter det!

Hun skyter også inn at det nnes nyanser i forskningen.

– Jeg tror også det i sånne situasjoner er viktig å huske at dette på ingen måte gjelder alle menn eller alle kvinner. Forskningsresultatene vi ser er et gjennomsnitt, de gjelder ikke alle.

Likevel nnes det tydelige tendenser. Hun forteller om egen, mer uo siell forskning.

– Jeg satt på et møte i forfatterforeningen med stoppeklokke og noterte ned taletilen på alle som

pratet. Da jeg regnet ut kjønnsbalansen så jeg at mennene snakket dobbelt så mye som kvinnene. Jeg så det ikke, og trodde det ikke, før jeg la sammen tallene. Av og til er det nødvendig med sånne enkle øvelser for å se at det fremdeles nnes forskjeller.

– Dette er kanskje en ukultur som også nnes i studentmiljøet?

– Det tror jeg absolutt. I 2018 tok Universitas tiden på de som var oppe på talerstolen i Studentersamfunnet, og det viste seg at mannlige studenter sto for nærmere 80 prosent av taletiden. Og dette er jo ikke kjempevanskelig å undersøke, hvis man har med seg notisbok og

stoppeklokke. Det kan være en måte å få tall å slå i bordet med i en eventuell debatt.

– Jeg tror mange på min alder vil tenke at den ujevne kjønnsbalansen i språket i stor grad gjelder eldre generasjoner, men dette viser jo at det fremdeles forekommer?

– Jeg tror det er viktig å ikke tenke at kvinnekampen var ferdig utkjempet av bestemødrene deres på 70-tallet. For det er den ikke. Den pågår ennå, og den trengs.

Å BEVARE DET I ENDRING

Jonas Gamper er 22 år, fra Indre Østfold, og bor nå i Oslo. Han tar en bachelorgrad i konservering ved UiO. Konservering innebærer å bevare objekter og materiale best mulig, og i noen tilfeller forsøker man å forsinke nedbrytningsprosessen. Nettopp denne tilnærmingen til objektet, forsøket på å bevare noe for fremtiden, er noe Gamper selv sier han interesserer seg for. Spesielt trekker han frem hvordan han ønsker å fange inntrykk fra omgivelser som stadig er i endring.

Bildene av Oslo formidler tydelig perspektivet Gamper beskriver. Bildene er tatt fra uvanlige vinkler – et tilfeldig tak ved Majorstuen, kabler under en bro. Andre bilder viser preg av humor, som et hvor han og venner spiller biljard i et til uktsrom, mens det tilfeldigvis ligger en ødelagt hest av pappmasje på bakken. Han forteller at det ofte er tilfeldig når han tar bilder av byen. Det er en n måte å være tilstede på – man nner ne utsnitt og motiver man selv vil ivareta. Videre presiserer han at selv om han liker å ta vare på inntrykk gjennom bildene sine, så prøver han å ikke dokumentere for mye heller, da det innebærer å mister det litt av magien.

Tekst Ada Harboe Foto Jonas Gamper

– Jeg liker mange ting, jeg liker blant annet å male. Motivene er varierende og de er av alt mulig. Med foto liker jeg også det tekniske – å gjøre prosessen selv. Med analogt foto får man frem stof ighet og over ater. Jeg bruker likevel mye digitalt kamera, men har ikke råd til å kjøpe noe bra. De jeg bruker er som regel funnet på loppemarked for 50kr. Bildene her er alle tatt med et Olympus-kamera, Point and Shoot.

Jonas Gamper foto av Ada Rummelhoff

KERAMIKEREN SOM BLE BLIND

Vegard Hanve mistet gradvis sitt viktigste verktøy. I dag lager han keramikk og skulpturer med ett prosent syn.

& foto Åsalinn Arntzen Dale

En mann i høstfarget jakke og en sort labrador er ute på dagens første luftetur. På de høye vollene rundt Gamlebyen i Fredrikstad kommer de to spaserende. Det er ikke langt fra stien til den bratte skrenten rett ned på siden. Men hunden kan veien utenat og eieren kan den i blinde.

– Oi sann! Den pleier ikke stå der, utbryter han og rekker akkurat å hoppe til siden.

Summing fra gressklippere er det eneste vitnet om at kommunebilen står parkert midt på stien.

Mannen heter Vegard Hanve. En gang i tida hadde han like mange sanser som den gjennomsnittlige mannen i gata. Så begynte han gradvis å miste den viktigste, den som utgjør hele 80 prosent av sanseapparatet. Kunne han fortsette som kunstner? Hvordan ville livet som blind se ut? Lite visste han at det skulle skje helt spesielle ting med sanseapparatet.

Det bare sluknet Forskere kaller det plastisitet. Er du litt fantasifull kan du kalle det å se med henda. Mer om det senere. Hanve har stoppet opp på stien ved noen eiketrær og gløtter opp på trekronene. Meddeler hvor vakre de er. Vakre? Vi turer videre innom det lokale bakeriet. Croissanter og

wienerbrød tas med inn porten til Hanves hjem og arbeidsverksted. Inne på det mintgrønne kjøkkenet må spørsmålet allikevel fram i lyset.

– Hvordan kan noe være vakkert når du ikke kan se?

– Jeg har ikke gitt blaffen helt enda, svarer den 75 år gamle keramikeren.

– Jeg kan ha glede av å huske ting på en morsom måte. Det har med min evige fantasi å gjøre. Et krydder som er nt å ha med seg!

Mye er altså plukket og satt sammen fra hukommelsen, formet av intuisjonen og tatt litt på sparket. Han har jo ikke vært blind hele livet. Moren mistet synet i en alder av 36, lillebroren begynte å miste synet ennå tidligere. En dag var det også Hanves tur.

Han kjørte bil i Oslo med en kunstnerkollega da han plutselig måtte bråstoppe.

Hanve var bare noen få centimeter fra å kjøre på en mann i gangfeltet. Han fortet seg ut av bilen. «Jeg er så glad du lever», var det eneste han kk seg til å si.

Kort tid etter oppsøkte Havne øyelege og kk konstatert den arvelige sykdommen retinitis pigmentosa.

Tekst

Uka etter var han pasient på Ullevål. Der tok det ikke mer enn 14 dager før han mistet 40-50 prosent av synet.

Ingen smerter. Det bare sluknet. Heldigvis utviklet synstapet seg sakte etter den kraftige skaden på nervecellene på netthinnen. Men skaden som var skjedd kk Hanve til å ta ere vendinger i livet.

Estetikeren

En eim av svensk, mørkbrent kaffe sprer seg i rommet. Seks skjeer blir taktilt beregnet og fylt over i en gammel ltertrakt som står plassert oppå en termos.

– Nå får du bilder av hvordan min hverdag er. Jeg har bare omtrent ett prosent syn igjen.

Vannkokeren bobler opp, klikk –det er klart for å helle kokende vann ned i den manuelle kaffetrakteren. Men på veien slenges hånda i veien, og den malte kaffen havner på kjøkkenbenken.

– Der datt kaffen og alt sammen. Sånt skjer av og til.

Nytt lter, ny kaffe. Denne gangen går det etter planen, og

kaffen skjenkes fra termosen og ned i de hjemmelagde krusene. Kjøkkenskapene er fulle av kopper og krus, tallerkener og skåler og kanner til forskjellig bruk. Ingen er like, mange litt skjeve.

– Kakefatet ble bare sånn, sier Hanve. Han gliser mens han setter bakverket på papirposen den kom fra. Alt kan nemlig ikke være strøkent, selv ikke for en som jobber med å skape vakre ting.

– Jeg er jo på mange måter en estet. Men jeg jobber litt imot det, for det kan bli veldig sterilt.

Den overdrevne gleden av estetikk, sammen med en stor skapertrang, vokste tidlig fram. Han var en idérik og produktiv ung kunstner som brettet papir, malte og gurerte så smått med leire. Men det var rene tilfeldigheter som skulle få ham inn på keramikkfaget.

Fôring for fantasien

Hanves onkel vanket på Theatercaféen i Oslo og kom i kontakt med den velkjente kunsthåndverkeren Richard Duborgh. Dristig nok spør onkelen om ikke Duborgh kan ta nevøen i lære. Det

skal bli starten på en helt spesiell læretid, et utall antall sigaretter og et betydningsfullt vennskap for Hanve.

Læremesteren er en del av Plus-gården i Fredrikstad – et atelierfellesskap med de fremste i landet innen kunsthåndverk. Nå har Hanve funnet et slags hjem.

– For meg betydde det alt å være i et kunstnerkollektiv. Jeg hadde vært så mye alene som barn. Så da jeg fant kunstnerne og de fant meg, så var jeg jo lykkelig.

Da Richard Duborgh noen år senere tilbød Hanve å kjøpe opp verkstedet, var han ikke vond å be. Hanve befant seg da på Kunstog håndverksskolen i Bergen med gravid kone og bonusbarn. Utdannelsen hadde han ikke tid til å fullføre. Keramikerparet Pille og Vegard Hanve var kommet gjennom nåløyet blant kremen av norske kunsthåndverkere. Nå måtte de satse.

Hanve tok seg jobber ved siden av for å få inn nok penger til familien. Han jobbet i helger. Skiftet tak og

gravde grøfter. Jobbene var ofte bedre betalt enn keramikken. Men om det ødela noe av skapertrangen? Nei, å ha det trangt økonomisk var heller fôring for fantasien, skal man tro keramikeren.

– Det hangla og gikk. Men det ga meg en bedre drømmeverden, sier Hanve og bryter ut i latter.

Men den optimistiske Hanve skulle snart bli til en aggressiv fyr i villrede. Skaden han får på synet etter de to ukene på Ullevål, får ham til å gjøre det slutt med både kone og kunst. Og folk rundt ham blir nærmest skremt vekk.

Det bare kokte

Hanve blir litt ubekvem når han snakker om denne overgangstida. Han gnir på det store kaffekruset han har i hendene, som om han pusser fram ordene.

– Skal jeg være helt ærlig med deg så syns jeg det har vært litt leit. For det var ikke noen varm familie som jeg ble født inn i. Det var ganske kjølig, og det var ikke plass til meg.

Store deler av barndomsårene bodde Hanve og familien på en psykiatrisk institusjon for ungdomsgutter med atferdsvansker. Hanves far Rolf Hanve var pioner innen sosialt arbeid i Norge og startet opp Kittelsrud behandlingshjem i Lier utenfor Drammen. Selv var Hanve en stille og rolig gutt, nesten usynlig i alt som skjedde på guttehjemmet. Etter hvert skilte foreldrene seg og faren kk en ny familie.

– Så det jeg ønsket meg og som jeg har ønsket meg i alle år, det var å lage en varm, herlig familie, ikke sant. Mye liv og moro... men en klassisk familie.

Øyesykdommen var utfordrende for forholdet. Hanve, som tidligere hadde vært kvikk og til stede, mistet plutselig mye av seg selv.

– Vi ble skilt. Og jeg ble jo ganske gal, for å si det sånn. Jeg var veldig redd og veldig lei meg, og innimellom ganske forbanna. Det bare kokte, ikke sant! Og jeg snubla og datt.

Ser vi på nyere undersøkelser nner vi at blinde og svaksynte er to til tre ganger mer utsatt for depressive lidelser enn befolkningen ellers, viser tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Forskningsgruppen avdekket et stort og udekket behov for helsehjelp. Dessuten svarte 60 prosent at de savner nære relasjoner, og 40 prosent følte seg ekskludert fra sosiale nettverk. For Hanves del ønsket han ikke i begynnelsen å oppsøke hjelp.

– Jeg har jo foreldre og folk rundt meg som har vært psykologer og psykiatere i all tid, fra jeg var liten, så jeg orket ikke å legge meg i deres vugge. Istedenfor å gå i terapi, så gikk jeg på skauen i tre år før jeg begynte å få det til å bli normaliserende.

Pensjonerer seg i 16 år Noen år etter at sykdommen inntraff, yttet Hanve ut til en gammel stenhoggerplass på Hvaler. Han kk seg ny kone og levde som fritidsbonde på trygd, sjøluft og kjærlighet.

– Jeg la ned alt arbeid i 16 år, både keramisk og skulpturelt. Dyrka plommer og pærer, forteller Hanve og er tilbake i latter.

Livet hadde bestått av raske avgjørelser. Impulser. Ønsker om å skape en familie og mye arbeid for å få alt til å henge sammen. Penger på konto og mat på bordet. Det var et levende liv som han likte. Likevel var den rolige tiden viktig.

– Jeg kk mer tid, kanskje også til å sette ord på ting. Det har vært en lang prosess det også, for jeg var et menneske som snakket lite. Jeg så jo alt. Jeg så hva du tenkte, ikke sant.

Plommer, prat og pærer var likevel ikke nok for Hanve i lengden. Kjærligheten skulle også havarere. Men tiden som fritidsbonde hadde likevel gitt ham noen dyrebare frukter. Etter 16 år med skrinlagt kunstnervirke bestemte han seg for å ta det opp igjen. Kanskje har synstapet også vekket helt nye interesser? Fra å være dyslektiker, eller det man før i tida kalte ordblind, har Hanve hatt en unik

mulighet til å fordype seg i bøker i voksen alder.

– Jeg har jo hatt stor glede av ord og litteratur gjennom dette å se dårlig. Det har vært mye utdannelse der, senere i livet. Jeg har lest mye lydbøker, og det har hjulpet meg til å bruke språket bedre.

Som folkemusikk

Vinden buldrer utenfra, og førerhunden Odin sukker litt utålmodig. På tide å få jobbet litt!

– Jeg har ikke tingene helt i orden her. Jeg blir gående sånn og vasse, sier Hanve idet han geleider oss inn i verkstedet.

Her bugner det av keramikk som skal brennes, verktøy til ulikt bruk, tauverk til båten, leire pakket inn i plast. Hanve unnskylder rotet. Det har ikke vært så mye tid til verken jobbing eller rydding i det siste. Med trebåt på vannet, egen hund og ny kjæreste med to bonushunder er det mye som skal klaffe for å få arbeidsro.

Midt i blant alt rot og knitring fra plast nner Hanve fram et svært stykke fra leirebanken. Med alle krefter dunker han luften ut av leirestykket. Deler det opp. Dreiemaskinen skrus på og setter grunntone for arbeidet. Han minner mest om en eldre Picasso der han sitter, til tross for en beethovensk tilnærming til leire: komponering i blinde. Sjangeren er derimot en annen.

– Jeg lager keramikk sånn som folk lager folkemusikk omtrent, sier Hanve og utdyper: – Jeg har ikke noen sånne veldig strenge krav til design og utseende ellers. En kopp skal være god å drikke av og n å bruke og litt hyggelig.

De store hendene sentrerer leireklumpen i et slags sylinder før den tar form som både skål, kanne og en dressingskål med tut. Det er ikke mye som skal til før hele skulpturen klapper sammen. En umotivert nger er nok. Små bevegelser av uforsiktighet. Det er ikke uten grunn at Hanve kan si at han kan se med henda. Sansene i

ngertuppene er skarpere enn noen gang.

«Lita konstiga»

Det er dette som kalles blindes plastisitet – hjernens evne til å kompensere for synssansen med de andre sanseinntrykkene. Plastisiteten er livsnødvendig for Hanve. Ikke bare i verkstedet, men også i høyeste grad utenfor døra. Han gjør til og med helt spesielle grep for å holde læringsevnen ved like. Nærmest årlig drar han på fjellturer og storbyferie med broren Øystein. Da orienterer de seg i høyfjellet eller i vilt fremmede byer – litt for å teste seg selv, litt for å lære nye ting.

– Broren min Øystein og jeg, vi ser like dårlig begge to. Vi reiser til en by, og så går vi rundt i den byen sønder og sammen i løpet av en uke. Det er jo litt artig da, å gjøre det som blind!

De spør seg rundt om hva slags struktur byen har, om den har store plasser eller parker som dominerer sentrum. De oppsøker historie og

matkultur og treffer på folk som er mer enn villige til å prate med dem. Mange syns det er imponerende og modig å valse rundt ved bryggekanter og tra kkerte veier.

Andre, selv om det er av de få, blir skeptiske. Som da de holdt på å bli kastet ut av en sint nne i en restaurant i Helsingfors, mens de famlet og tok på veggene for å nne inngangsdøra.

– Vi kk forklart han litt på norsk og litt på engelsk, og så ble vi godtatt og kk et lite bord ved døren. Men vi var «lita konstiga»!

Reisene tilhører likevel sjeldenhetene. Stort sett gleder Hanve seg av helt nære ting.

– Jeg er sanselig. Veldig sterk sanselig. Og det gir meg svar. Det jeg ofte før har gått rett forbi, og som andre også gjør... de går forbi øyeblikket som de lever i, ikke sant. Istedenfor å ta verdien i det øyeblikket. Det er en kunst å gjøre.

MÅNEDENS DEBUTANT : DØSSI

Vi har tatt en prat med Ingrid Døssland, alias Døssi, om kjærlighet og råtne loft.

2. desember slapp Ingrid Døssland, for mange bedre kjent som Døssi, sin debutplate Love, let go and love again. Vi møter henne en typisk mørk og kald dag i slutten av november, bare noen dager før albumet kommer ut. Møteplassen er et glissent Kulturhuset, og været og mørket føles som en bra ramme for en samtale mellom en artist med vakre og melankolske låter og en avisredaksjon preget av eksamensangst og vinterdepresjon.

Samtalen har en løs og ledig tone, og det er tydelig Døssland heller vil snakke om musikk enn seg selv. Likevel innledes selvfølgelig samtalen med det grunnleggende. Det er altså her snakk om Ingrid Døssland, en 28-åring fra Kvinnherad. For de som ikke har hørt musikken så ble den beskrevet av Bylarm som «et atmosfærisk univers av ytende gitar, drømmende synther og otte vokalproduksjoner». Men hva inspirerer artisten?

– Følelser, alt som kan gi håp, spesielt når ting er litt vanskelig. Det å måtte kjempe litt for å nne et lyspunkt. Jeg tenker veldig mye

på hvorfor ting blir som det blir, og dette preger nok musikken.

Dette er også, i følge Døssland, ting som står sterkt i produksjonene og det instrumentale.

– Jeg tenker veldig mye på følelse med tanke på hvordan produksjon og arrangement skal være. Det skal høres ut som de følelsene jeg prøver å formidle. Det skal også låte litt rufsete, jeg syns ikke helt glatte og polerte produksjoner er så interessant.

Døssland forteller om uferdige lyder og urene koringer. Å ta i bruk «stygge» elementer, slik at det ikke blir for perfekt.

– Perfekt syns jeg er kjedelig. Det må ha litt motstand i seg for å føles levende. Jeg er også veldig opptatt av at folk skal kunne høre låtene mange ganger og fortsatt kunne høre nye lyder, nye lag, sier Døssland.

I diskusjonen blir det snakket om at musikken er lite basert på rytmiske elementer.

– Det er i stor grad fordi det ikke

er noe jeg er ink til. På min første EP brukte jeg de instrumentene jeg kunne spille og produsere på egenhånd. Etter det har det instrumentale utviklet seg avhengig av hvem jeg har jobbet sammen med. Dessuten er jo musikken litt nedstemt, og ting må passe til de følelsene som står i fokus. Samtidig er det vel også verdt å nevne at jeg er klassisk skolert. Det har nok mye med saken å gjøre. Rubato er nok min største venn og ende i popmusikkens verden. Og jeg hater metronom.

Tanken på metronomer fører oss videre til hvor og hvordan låtene er spilt inn. Døssland kan fortelle at låtene er spilt inn sammen med Trygve Tronstad på et gammelt tørkeloft med skråtak ned til gulvet. Alle veggene er råtne, og når det regner mye så drypper det ned i plastkasser plassert på strategiske plasser rundt om i rommet.

– Det er nok ingen andre som ville hatt et studio der, men det tilfører jo noe unikt. Det er ganske god akustikk, og når det regner, så hører du det på opptakene. Du får med alle lydene av rommet, som gjør det mindre sterilt. Ting er aldri helt stille

i virkeligheten, så hvorfor skal det være det på innspillingene?

Etter litt innledende forvirring blir det tydelig at samtlige utgivelser i 2022 er en felles samling tanker og ideer som kulminerer i dette albumet, og det er mye fokus på det tematiske generelt. Hvis vi forstår Døssland riktig, så ser hun på EPene Lovebirds pt. 1: Love og Lovebirds pt. 2: Let Go som del en og del to av albumet denne samtalen kretser rundt. Med så mye fokus på tematikk, hva er egentlig det overordnede temaet for platen?

– Kjærlighet er det overordnede temaet. Hele den reisen, livets sirkel i kjærlighetsform. De este historiene på albumet er kjærlighetsrelasjoner, så er det litt familierelasjoner, hvordan disse relasjonene har påvirket deg, og det å nne tilbake til seg selv etterpå. At albumet er sluppet i deler er for å få frem de forskjellige fasene. Det å slippe låtene som både singler, EPer og album på den måten vi har gjort, underbygger den helheten jeg ønsker å skape.

Tekst Christian Midthun Foto Truls Skram Lerø

Hun snakker entusiastisk om sin kunstneriske visjon og er opptatt av å få videreformidlet sine tanker rundt hvorfor ting er bygget opp slik de er.

– Jeg har alltid sett opp til andre artister som tenker helhetlig, og jeg er veldig glad i albumformatet. Det gir meg veldig mye når folk tenker

litt dypere på hva innholdet på et album skal være. Jeg tenker mye på det når jeg lager musikk. Hva jeg kan gjøre for å forsterke min egen følelse og hva jeg vil formidle.

En naturlig ting å snakke om blir da hvor dette ambisjonsnivået kommer til å føre Døssi videre.

– Det enkle svaret er vel å fortsette å bli bedre og å lage musikk. Jeg har vært veldig opptatt av det visuelle, det tematiske, at musikk og tekst skal henge sammen og det å skape en helhet. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli mindre opptatt av dette. Jeg føler meg ikke ferdig nå, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

MER MAS OM KVINNEHELSE

Ja det har vært et underprioritert område, men at det stod så

dårlig til? Man får lyst til å le.

Tekst Astri Nyaas Foto Benedikte Bergevik Illustrasjon Marie Haugen

«Men er jeg egentlig så overrasket?» spurte jeg meg selv. «Jeg vet jo at kvinnehelse har vært lavt prioritert?».

Jeg hadde nettopp snublet over et par artikler om kjønnsbalanse og medisintesting. Studier fra University of California og Brigham & Women’s Hospital i Boston kunne fortelle meg et par interessante ting. Mellom 1990 og 2010 var bare 22 prosent av deltakere i fase-1 forsøk kvinner, og før dette var det enda færre. Kvinner har i mange tiår blitt droppet i testingen av nye medisiner. Til og med lab-rottene har blitt favorisert på bakgrunn av kjønnsorgan.

Nå har det riktignok blitt bedre. Reguleringer er på plass, og dagens medisintesting er mer likestilt. Men hvorfor hører jeg ikke om dette før nå? Og hva med den store andelen medisiner på markedet som ble forsket frem før den tid?

Det kan utvilsomt virke som om det er et lite stykke igjen. Så sent som i 2016 kritiserte en forsker ved Yale School of Medicine produsentene av Addyi – et medikament som skulle

behandle seksuell dysfunksjon hos kvinner. De hadde testet hvorvidt det kunne kombineres med alkohol, i et forsøk hvor 23 av 25 deltakere var menn.

«Vitenskapen ass. Et eller annet sted sitter det smarte forskere med peiling og kontroll», har jeg tenkt. Det er jo en litt beroligende tanke. Og så viser det seg altså at verdens ledende medisinere gjennom mange tiår nærmest har droppet å teste medikamenter på halvparten av verdens befolkning.

Ja, for hvordan i alle dager skal man vite hva som er medisinvirkninger og hva som er uforutsigbare hormonelle svingninger? Kvinners syklus har nemlig blitt trukket fram som potensielt forstyrrende for testresultater, og dermed også blitt brukt som eksklusjonsgrunnlag.

Et eller annet sted har de altså sittet, verdens ledende forskere og innovatører, med lange utdannelser og labfrakker, og sagt: «Nei dette blir for komplisert, la oss heller finne noen normale forsøkspersoner som ikke menstruerer.»

en hel halvdel av verdens befolkning fra testingen av nye medisiner. Særlig ikke når nevnte halvdel i snitt har mindre kroppsmasse, lavere enzymaktivitet, langsommere stoffskifte og tregere leveraktivitet enn resten.

Ifølge en studie fra Health Waikato i Hamilton i New Zealand, ble kvinner plaget av bivirkninger i mye større grad enn menn. Mye tydet på at mange rett og slett var overmedisinerte, nettopp fordi medikamentene deres var testet på menn, og doseringene tilpasset deretter.

Kvinner har også vært overrepresentert blant sjåfører som havnet i bilulykker under påvirkning av sovepillen Ambien, ifølge en studie fra Scripps Health. Medisinene ble i systemene deres lengre, slik at de fortsatt var greit neddopede når de satte seg bak rattet morgenen etterpå. Det er ganske teit.

Hvorfor?

Fordi det er litt stress å forholde seg til mensen.

Man får mest lyst til å møte det hele med lattermild indignasjon.

Men så viser det seg faktisk at det ikke er helt uproblematisk å utelate

Det er også ganske teit å få alvorlige utslett, leversvikt eller hjertestans av medisiner som i utgangspunktet er laget for å hjelpe deg. Undersøkelser gjort av serbiske ALIMS viser at over 70 % av pasienter som får leversvikt

av krampestillende epilepsimedisin er kvinner. Undersøkelser fra Yale University of Medicine avdekker at legemiddelet Digoxin som skal behandle forstyrrelser i hjerterytme faktisk øker sannsynlighet for hjertestans hos kvinner fordi de har annerledes hjerterytme enn menn.

Det er teit å dø fordi medisinene du tar ble utviklet innenfor et forskningsfelt som lenge har sett på cis-menn som «normalmennesket» og alle andre som perifere underkategorier. Ja, for selv om de nevnte studiene tar for seg cis-kvinner og cis-menn, kan manglende kjønnsbalanse i medisintesting for eksempel også gå utover transmenn og ikke-binære.

Det er i det hele tatt en ganske stor og variert gjeng som rammes.

Så ja, jeg har faktisk latt meg overraske.

Livmor- og eggstokkrelaterte plager er et underprioritert forskningsområde – det har jeg fått med meg. Men forskning på endometriose krever tid, penger, og at man tar folks helseproblemer på alvor istedenfor å avskrive dem. Det krever at man tar et steg videre fra å utskrive p-piller til bokstavelig talt alle eggstokkrelaterte plager. Vi vet jo at det går litt treigt med de greiene der.

Forskning på slike helseproblemer krever innsats og vilje.

Medisintesting på alle kjønn derimot, krever nt lite. Det er irriterende enkelt.

Jeg visste jo at legemiddelindustrien hadde vært styrt av en gjeng sexister, men jeg trodde i det minste det var snakk om smarte sexister. Jeg visste ikke at jeg i alle år hadde latt helsen min hvile i hendene til en okk med late nek.

Den overraskelsen ville jeg dele. Fordi den kk meg til å le høyt, fordi den omhandler informasjon som kan være grei å få med seg, men kanskje mest av alt fordi den understreker et allerede hyppig repetert poeng: Vi trenger mer forskning på kvinnehelse.

Det er kanskje gjentatt i hjel, men denne nye informasjonen kk meg til å se det i et nytt lys: Vi snakker tross alt om et felt som inntil nylig ikke bare har gitt greit faen i å lære om halve befolkningens anatomi, men som også har brukt den aktivt som unnskyldning for å ekskludere dem fra forskningen. Det er ganske ekstremt.

Det er mye prat om kvinnehelse om dagen, og det er fullstendig på sin plass. Ja til mer mas om likestilt helseforskning!

KUNSTANMELDELSE : JEGKJENNERDETER EKTE

Jegkjennerdeter ekte er en multimodal kunstutstilling som tematiserer det ekte i den digitale samtida. Agnes Li Obelstad aktiviserer publikum på utfordrende vis.

Norske kunstmuseer er i stor grad fylt med verk fra den norske kanonen eller internasjonale stjerner. På Galleri Gamma kan man oppleve noe så forfriskende som en norsk debut. Agnes Li Obelstad sin soloutstilling Jegkjennerdeter ekte treffer tidsånden som en mintpastill.

Obelstads kunst er i stor grad multimodal og konseptuell. Utstillingen på Galleri Gamma interagerer med publikum, og medier som video, tekst, installasjoner og fotogra er tatt i bruk. Det brede uttrykket gjør Jegkjennerdeter ekte lettfordøyelig selv for publikum som ikke drar så ofte på kunstutstillinger.

Utstillingen er ambisiøs og problematiserer den digitale samtidas innvirkning på det ekte.

Pam etten jeg kk utdelt etter å ha kjøpt studentbillett, forklarer at adjektivet ekte i denne sammenheng brukes til å betegne ere fenomener parallelt.

At noe er ekte kan bety at det foregår i virkeligheten, eller at det ikke er fantasi. Det kan være noe genuint, organisk, umanipulert, eller noe det er enighet om at stemmer. Obelstad retter et kritisk blikk mot vår digitale tilværelse, og verkene stimulerer publikum til å re ektere

rundt hvordan de forholder seg til det ekte i egne liv.

Det første verket publikum møter når de entrer utstillingen, «ekte syltetøy ekker», er en videoinstallasjon bestående av 30 sekunders videosnutter der bestemødre med diverse dialekter forteller om «ekte syltetøy ekker».

en video av Obelstad som fremfører slampoesi. Man står i mørket og hører henne lange ut mot det hun oppfatter som en svekket evne hos dagens mennesker til å kommunisere i virkeligheten. Dette mener hun særlig gjelder kommunikasjon ved hjelp av mimikk og kroppsspråk: “Vi markedsfører oss selv på nett med stillbilder av ktive nanosekund

« VERK SOM MIRAGE I & II

ER KIRURGISK EFFEKTIVE TIL Å TVINGE FRAM INTROSPEKSJON »

Det er snakk om multe på juleduken og solbær på piknikteppet. Verket vekker nysgjerrigheten min, og noe så banalt og klønete som syltetøy ekker er en kontrast til det store og perfekte utstillingen tematiserer i andre verk.

En av utstillingens største styrker er dens hang til interaksjon med publikum. Dette er spesielt gjeldende for installasjonen «mirage I & II». For å komme til selve verket går man gjennom en bekmørk, klaustrofobisk gang. Ved enden av gangen kommer man fram til et enmannsrom med en TV-skjerm på veggen. På skjermen spilles det av

vi lanserer som opplevde, spontane, ekte. Når vi derimot skal posere som oss selv i virkeligheten blir kommunikasjonen avslørt som hakkete”.

Rosinen i pølsa er at videoen av Obelstad gradvis falmer ut og man oppdager at det ikke er en vanlig TVskjerm man har foran seg. Videoen forsvinner gradvis og skjermen blir et vindu. En LED-stripe over skjermen lyser forsiktig på ansiktet ditt. På andre siden av vinduet står det en annen, tilfeldig publikummer, som nettopp har blitt konfrontert med de samme påstandene i sitt eget separate enmannsrom. Man har

ingen sted å gjemme blikket, ingen felles luft å dele ord i. Ekstremt ubehagelig. Forstod vedkommende i marineblå duffelcoat meg?

Utstillingens store blikkfang er en stor sel e-ringlampe på 4x4 meter. Langs naboveggen henger det en fotoserie av livene til norske konspirasjonsteoretikere. Politiske og historiske overbevisninger hører absolutt hjemme i kabareten om det ekte, men serien er hovedsakelig dokumentarisk og fremstår mer som tam fotojournalistikk enn kunst.

Utstillingen er underholdende på et dadaistisk vis. Dessverre hadde ere av verkene hatt godt av mer tvetydighet. Det ville gitt publikum større rom til egen tolkning. Selv om verk som “mirage I & II” er kirurgisk effektive til å tvinge fram introspeksjon hos publikum. Alt i alt skinner Obelstad sitt perspektiv gjennom, dog uten å bringe noe nytt til bordet. For å sitere kunstnerens egne, noe overtydelige ord: «ekte har gått i in asjon, blitt en digital valuta».

Jegkjennerdeter ekte holder åpent ut februar på nyåret.

Tekst Hauk Fevang Foto/Illustrasjon Kais Chaouch

JULENATT PÅ HOLMEN

Ulrik så ut på den andre holmen. Vinden ulte, men ute mot den islagte sjøen dalte snøen rolig. Underlig, tenkte han, at man kan bli lurt av været på den måten. Is og snø skjuler alt.

Inne i den lille hytta var det varmt. I glørne fra peisen spraket det høyt med jevne mellomrom, og om man så godt nok etter, kunne man se et dusin par glødende øyne som stakk frem og forsvant like etter.

Her hadde han bodd i tjue år. Etter det som hendte, klarte han ikke å være i Bergen stort lenger. Gatene ble lange årer og byen et stort og skadet hjerte. De grå dagene syntes aldri å ta slutt. Så han yttet hit, til holmen der kun den lille hytta sto plassert, og han måtte ro frem og tilbake til fastlandet selv. Den dagen han ikke klarte å ro lenger, var den dagen han var ferdig, tenkte han.

Bare ferdig.

Til og med julen feiret han alene på hytta nå, etter at foreldrene døde. Ulrik var ikke trist eller ensom på grunn av det. Det var nesten som

om andre mennesker stadig hadde vært i veien for ham og hans ideer. Her ute var det aldri noen, og Ulrik kk tenke i fred. I byen var han ufrivillig alene, mens her ute var det et aktivt valg.

De to holmene lå helt parallelt, slitt ned til nesten ingenting av tusenvis av år med istid. Istid kunne det nesten være fortsatt, så kaldt og værhardt som det var her ute. Trærne som omkranset hytta var bøyd i samme forblåste vinkel, og sjøfuglene satt alltid i klynger for å holde varmen. Men for Ulrik var hytta perfekt: Det var her, foran peisen, han hadde tilbrakt julefeiringene i barndommen med besteforeldrene. Snølagene utenfor dannet et mykt teppe av minner.

Han kikket ut av vinduet for å se etter fuglene, men så ingen. Det er ikke så rart, tenkte han, de este ville yktet fra dette været. Men – ute på den andre holmen var det noen, en høy skikkelse. Han hadde aldri sett et menneske her ute, langt mindre midt på julekvelden. Han tenkte en stund på hva farmoren hadde fortalt

ham de gangene de var her og feiret jul. Aldri gå på isen etter midnatt, hadde hun sagt. Da er det tusser i vannet.

Allikevel hektet han parkasen av kroken og fulgte stien ned mot det isdekte vannet. Lett, lett.. to skritt videre. Snøen var myk og dempet lyden av skrittene hans. Han hadde store føtter, og etterlot seg markante avtrykk i nysnøen. Selv hørte han ikke noe annet enn pulsen i ørene.

Langt der borte så han det. Opplyst av den gule månen sto en kvinneskikkelse på den andre holmens høyeste punkt. Han trådde videre bortover isen, oppglødd av synet.

«Hei!» Han prøvde å rope. «Hei, går det bra?» Det var så vidt han kk frem en lyd når vinden var så sterk. «Hallo!»

Hun snudde seg mot ham. Ansiktet var fullt av skjell, store blåskjell som vokste frem fra pannen og på nesen. Håret var ammerødt, men bølget seg på samme måte som tang gjør i en sirkelstrøm. Like rødt som hans

eget. Men det aller merkeligste med henne var at hun hadde en kropp som forsvant ned i holmen selv, som en sky av sjøsprøyt, stein og lav.

Han løp forover - vesenet kunne ikke slippe unna! Hvis vesenet i det hele tatt fantes, måtte han se det på nært hold. Det kunne vel ikke være?

Men i det han løp ut på isen, hadde han glemt hva farmoren fortalte ham. Bakken under ham ga etter, og med ett var han omringet av is og vann, is og vann på alle kanter, en del av vannet selv. Men han var sikker på hvem han hadde sett på holmen.

Han våknet i hytta, innpakket i ere ullpledd. De våte klærne hang til tørk foran peisen, og utenfor var det to par fotavtrykk, ett litt mindre enn det andre. I hytta hang det igjen en kjent parfymelukt, en som minnet om julefeiringer for lenge siden.

Du må ikke tro alt du ser. Men du kan tro på en god del.

Tekst Julie Strand Klausen Illustrasjon Marie Haugen

Å SVELGE EGEN STOLTHET

Alene sitter jeg ved kjøkkenbordet med en anseelig mengde sæd i en krukke foran meg, og lurer på hvordan jeg endte opp her. Jeg som hadde alle muligheter til å skrive en bra tekst.

Tekst Kjartan Kaatee Gjerde Illustrasjon Kais Chaouch

Å anmelde egne kroppsvæsker føyer seg inn i rekken av ideer som tok seg bedre ut på nach. Altfor ofte skal jeg imponere, tøffe meg, og være kul. Som så mange ganger før ble jeg overmodig, og lovet ting jeg ikke burde lovet. Konsekvensen står på kjøkkenbordet og stirrer nedlatende på meg. Det er ingen sympati å hente i eget sekret.

Tapet er et faktum. Stirrekonkurransen jeg var sikker på å vinne er tapt, og motstanderen holder hånlig blikkontakt for å gni tapet inn. Desperat leter jeg etter ord som beskriver situasjonen. Fadese er det eneste som dukker opp.

Melankolien treffer meg som en knyttneve idet det slår meg at dette øyeblikket representerer noe større enn meg selv. Dette er ikke bare beviset på at jeg ikke kan skrive kule tekster, men vitner også om

en mislykket studietid. Jeg skulle bli kul da jeg tok med yttelasset over fjellet. Dra på hippe steder, få venner med dårlig inn ytelse, og gi faen. Bergen skulle bli farligere da jeg meldte min ankomst. I stedet har jeg kjøpt kaffeavtalen til Sammen, og brukt mesteparten av tiden min på lesesal, treningssenter og trasige vinkvelder. Det eneste som har blitt farligere er kvartlivskrisen jeg skimter konturene av i det fjerne. Men det hjelper ikke å bekymre seg for det nå: Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

I et krampaktig forsøk på å redde en forfallen studietid melder jeg meg inn i Stoff, gratismagasinet for unge voksne i Bergen som skriver dyptgående og modig om kultur og samfunn. Selvsagt var det kulturjournalistikk som skulle sette meg på kartet igjen.

Om noe har det distansert meg enda lenger fra mannen i gata. Ydmykelsen av å ikke ha noen gode ideer etablerer redaksjonsmøtene som ukas nedtur. Hvorfor kunne det ikke, for en gangs skyld, være jeg som kom med ideen om å skrive en hyllest til sola, eller å lage en ktiv kulturanmeldelse? Noe jævlig stoffete. På overtid erkjenner jeg at den akademiske stilen min ikke passer inn. I et desperat forsøk på å tilpasse meg kom ideen om å anmelde egne kroppsvæsker.

Glasset med svømmere re ekterer det tomme blikket mitt, idet det slår meg at sirkelen er sluttet. En dag, for tjue re og et halvt år siden, var jeg ikke mer enn guggen som stirrer på meg fra bordet. Det er ekkelt å tenke på, men motvillig bestemmer jeg meg for å holde tanken så lenge som mulig. Det bygger karakter, og jeg forsones snart med eget opphav.

Jeg er tilbake til der det hele startet. Kanskje dette kan være min mulighet til en ny begynnelse. Positiviteten griper meg. Jeg kjenner en varm følelse ta bolig i kroppen,

å følge Trond-Viggos befaling om å stå for det jeg sa. Ingen skal kunne anklage meg for å være likeglad. Som en sommeliér snurrer jeg på glasset for å ta det bedre i åsyn. Jeg

« DET ER INGEN SYMPATI Å HENTE I EGET SEKRET »

og for første gang på lenge føler jeg meg glad. Med lukkede øyne suger jeg til meg så mye jeg kan av øyeblikket. Det gjelder å leve her og nå. Med showbiz-smil om munnen åpner jeg øynene, og lykkerusen forsvinner like fort som den kom. Krukken med dårlige livsvalg holder fortsatt blikkontakt. Når tapet i stirrekonkurransen har sunket inn bestemmer jeg meg for

vurder fargen før jeg lukker øynene, og forsiktig lukter på massen i håp om at den på magisk vis har blitt til prosecco. Skuffet innser jeg at den ikke har det.

Forsiktig trekker jeg pusten, løfter glasset til munnen, og slurper væsken i meg. En voldsom skam strømmer gjennom kroppen i det jeg kjenner den seige massen bre seg

rundt innsiden av munnen. Etter å ha vurdert om jeg er en svelger eller spytter tvinger jeg sæden ned gjennom spiserøret, og jager den på en ferd tilbake dit den kom fra. Jeg kjenner tårene presse på i det jeg erkjenner at jeg i jaget etter å passe inn har mistet meg selv. I samme øyeblikk slår tanken meg: Hvorfor ikke bare skrive et skjønnlitterært essay? Kanskje det er eneste måte jeg kan gå videre og klare å leve med meg selv.

Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Ordtaket har vært min faste følgesvenn gjennom størstedelen av mitt voksne liv. Nå har jeg det ikke så bra, og jeg tar det enda dårligere.

BARNETS HØYTID I VOKSEN NISSEDRAKT

Jula er barnas høytid, og for voksne nostalgiens høytid. Når ble jeg voksen? Uten tvil må det ha vært året jeg delte ut klementiner i altfor stor nissedrakt, i stedet for å stå i kø med de andre barna.

Det er jul, det er barnas høytid. Ingen måned glitrer mer enn desember. Men da jeg så ut av vinduet var det ingen lys slik det pleier å være. Jeg trodde alle hadde dratt på juleferie uten meg, uten å si fra, men det viste seg at det bare lå et tykt lag tåke over byen. Neste dag dro jeg likevel ut og sjekket, og ja, alle var her fremdeles. De kunne påkostet seg noe mer julepynt. Lyslenker på gelenderet og krans på inngangsdøra. Samtidig kan det være at mange ikke ønsker ere distraksjoner enn de desember allerede har. Klok av skade legger de ikke til ere gjøremål enn de som allerede trenger seg på. Ettersom jeg blir eldre, føles desember stadig mer som å jages gjennom en hverdag som likner den jeg har i en hvilken som helst måned, oktober eller mars, men alt skinner mer og jeg får lyst til å ta alt inn.

På vei hjem stanser jeg for å snuse på ei julestjerne, og puster med uhell inn glitteret de røde bladene er pyntet med. Jeg nyser og må skylle vekk glitter fra ansiktet når jeg kommer hjem. Etterpå løper jeg videre til køen resten av byen tilsynelatende står i for å kjøpe karamelliserte epler. Folk rører urolig på seg. I tankene er de allerede på vei videre til neste gjøremål. Allerede tidlig i november, eller sent i oktober, begynner folk å gire seg opp til den kommende høytiden. Nå er desember endelig her og jeg har overtenning, jeg surrer meg fast i julelys og løper blinkende gjennom byen. Det var egentlig lyslenka jeg skulle pynte gelenderet med. Det går for raskt for meg, ja, hele desember forsvinner med alt jeg skal rekke. Tiden er fremdeles den samme, jeg lever etter de voksnes krav som om det var oktober eller mars, mens jeg proppes full av sjokolade med ettersmak av appelsin, steinharde kokosmakroner og klementiner. Mest av alt skal jeg rekke å kose meg.

desember var lett, men for hvert år sniker trettheten seg nærmere også meg. Nesten på trass maner jeg frem den barnlige iveren. Dersom jeg kniper begge øynene sammen, kan jeg se desember gjennom et barns blikk. Det er bare ikke like enkelt som det pleide å være. Men jeg har altså ingen intensjon om å gi fra meg barndommens jul. Eller barndommens latter. Den dagen vi lo sammen som voksne for første gang glemmer jeg aldri. Bare noen timer tidligere ville jeg ikke ledd, jeg ville heller rullet i gresset, blitt full av grønske, sovnet med insekter i syltetøyglass på puta. I stedet ble jeg inkludert i de voksnes fortrolighet. Plutselig er jeg den som blir bedt om å ta på nissekostyme, og da er det ingen vei tilbake.

Dette er de voksnes jul. Jeg svetter bak nisseansiktet i gummi, den røde velurdrakten henger som en pose over meg. Nisseansiktet har røde bollekinn og et stort hvitt skjegg. Dette er fremdeles nok til

forsøker å dele ut gavene som om jeg har vært nisse før. Forsøker å gjøre latteren mørkere. I sekken foran meg har jeg én klementin til hvert eneste barn i den lange køen. Når alle er mette og fornøyde, er det også klementiner til meg – men det blir selvsagt ikke det samme. Da jeg var barn gjorde noen dette for meg, må jeg huske. All min barndoms idyll har vært bygd på de voksnes usynlige arbeid og tilrettelegging. Nå bidrar jeg i dette virkelighetens julenisseverkstedet.

Jeg husker ikke når jeg sluttet å tro på julenissen. Julenissen som besøkte familien min på julaften, var i virkeligheten vår nabo i et svært realistisk nissekostyme. Dette var noe jeg forsto fra en jul til den neste, uten særlig dramatikk. Men jeg tør ikke fortelle dette til min fem år yngre bror, i tilfellet han ennå ikke vet. Jeg verner fremdeles om barnets jul. Jeg vil kose meg slik bare barn koser seg i desember.

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Marie Haugen

SELVBEVISSTE BEZZERWIZZERE

I det sekundet klokken slår 15.00 lukkes PC-skjermene synkront. Det er fredag ettermiddag og duket for fortæring av helgens første pils. I den anledning tusler en samlet lesesalgjeng ned mot den vesle fakultetspuben. Om den første pilsen går ned på høykant? For samtlige. Om det skal bestilles én til? Et unisont «javisst!». Stemningen eskalerer, skulderhøyde reduseres, og der kom det, spørsmålet du har ventet på de siste 30 minuttene:

«Noen som er hypp på en runde Bezzerwizzer eller?»

Du er mildt sagt grisehypp. I quizens verden er det nemlig de kulturelt bevandrede som regjerer med jernhånd, og hånden din er blankpolert. Ølglass skyves til side og viktigheten av Kardashiandrama og Tiktok-trender svinner hen i det spillbrettet foldes ut over bordet. Fjørsilkebrisen skyller over deg og ansiktet vrenges i et selvsikkert glis når du trekker opp sjangrene «bøker», «musikk» og

Martin Archer Dreyer Illustrasjon Marie Haugen

«samfunn» fra kategoriposen. Du er jo selvfølgelig i det øvre sjiktet hva angår kulturell kapital. Ikke bare er du Glenn Goulds topp 0.001% lytter på Spotify, men du var også først ute i vennegjengen med å oppdage Matias Faldbakken. Det faktum at du har sett alle lmene til von Trier bærer du med stolthet. Et arsenal av «fun facts» be nner seg på tungens apex allerede før første spørsmål blir stilt.

Det er riktignok ikke deg det første spørsmålet rettes mot, men det er likevel mye som minner om Gollum og ringen, når klamme ngre knuger iherdig om bezzerwizzerbrikken. Brikken er jo selve nøkkelen til brutal overkjøring av dine rivaler og stadfesting av kunnskapsdominans. Med pulsen skrudd opp til maks og rumpa plassert ytterst på stolen innledes rundens første spørsmål.

«Hva er Norges høyeste fjell?»

Som et prosjektil kaster du brikken på bordet i en slik hast at den

spretter over brettet og inn i fanget på en av dine motstandere. Folk og øl skvetter. Et spisst «såpass, ja» er det noen som mumler. Andre utveksler dømmende blikk seg imellom.

«Kulan litt da mann, tror alle her visste det altså...»

Et par hånlige ir på din bekostning sprer seg blant gjengen, og varmen siler nedover ryggen i det du innser tabben. Men herregud da, du ble jo bare en smule overivrig. Samma det, denne quizseieren har du i lommen uansett, og nå har det i tillegg blitt din tur til å svare på det neste spørsmålet. Idet den designerte spørsmålsoppleseren henvender seg til deg, har ryggen gjenvunnet normal temperatur. Du er på ballen igjen, skjerpet og forberedt på den garanterte applausen som vil følge svaret ditt.

«Hvilken norsk forfatter har skrevet romanserien ‘Min kamp’?»

Øynene dine lyser opp i det du

skjønner at dette er øyeblikket du har ventet på. Du holder ikke tilbake, men går hardt ut.

«Herregud så syyykt lett, jeg har faktisk nettopp lest de for sånn tredje gang, og visste dere forresten at Knausgård...»

Monologen din strekker seg godt over et minutt. Ruset på egen selvforherligelse får du ikke med deg at øyehimlingen til resten av gjengen har nådd nye høyder. Det går deg også hus forbi at pipa som til nå har spilt toner av god stemning plutselig har fått en annen lyd, og at du har skyld i det. Gratulerer, du klarte det endelig. Du har bevist at du er den sanne quizmester. Men du har også bevist at du er uutholdelig. Ja, kunnskap kan som kjent være sexy, men det kan sannelig også evnen til å lese rommet være. I dette øyeblikk har du gjort kunnskap usmakelig.

Tekst

STOFFEN SPØR

Illustrasjon Marie Haugen

HVA HAR FAGBEVEGELSEN BET YDD FOR UTDANNINGSSEKTOREN ?

Hallaisen Stoffen! Så du lurer på hva fagbevegelsen har betydd for utdanningssektoren? Hyggelig at du fikk tak i meg da. Jeg kan nemlig en god del om nettopp det. Man er ikke spesialrådgiver i LO for ingenting.

Foto Lisbet Bjone

Etablering av fagbevegelsen i Norge

La meg starte med begynnelsen. Det var Chr. Holtermann Knudsen fra Bergen som grunnla den første norske fagforeningen på nasjonalt nivå i 1882. Den het Norsk Centralreisekasse for Bogtrykkere og samlet gra kere og trykkere som laget bøker etter opp nnelsen til Johann Gutenberg.

Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon ble stiftet i 1899. Det som i dag er kjent som LO hadde arbeid, bolig og utdanning som sine viktigste kampsaker. I starten var fagbevegelsen i hard kamp mot arbeidsgiverne og NHO. Norge hadde est antall streiker i Europa per innbygger og var det fattigste landet etter Irland. Men i 1935 ble det sluttet fred og partene skrev under på hovedavtalen i arbeidslivet. Den sikret et bedre samarbeid og mindre kon ikt, og la grunnlag for et bedre arbeidsliv for alle, fremveksten av velferdsstaten og et skole- og utdanningssystem som bidro til lik rett til utdanning for alle.

Lik rett til utdanning Einar Gerhardsen formulerte sin visjon tydelig i en tale, 17. Mai 1947: «De som har hatt og har privilegier, må forstå at friheten ikke blir mindre verd for den enkelte om hele folket blir delaktig i den». Det var et privilegium å ta utdanning. Nå ville arbeiderklassen også ta del i dette privilegiet, og lik rett til utdanning ble en av de fremste kampsakene til fagbevegelsen.

LO kjempet for at alle unge, uansett foreldrenes økonomi og hvor i landet de bodde, skulle være sikret et likeverdig skoletilbud. Snuoperasjonen begynte på 1930-tallet da LO ville ha «arbeiderskoler», for å redusere sosiale forskjeller i samfunnet. I 1946 gikk LO inn for at «Alle skal ikke bare ha rett, men og høve til å få den utdanning deres evner og anlegg gir dem krav på, slik at samfunnet får full nytte av alle krefter i folket.» Senere har skolen utviklet seg til et fellesgode for alle, og den gir videregående opplæring til generell studiekompetanse, eller man kan ta fag- og yrkesopplæring.

Det var også en kamp for at høyere utdanning skulle være for alle. En tillitsvalgt fra Aker verft sa det slik: «Jeg vil kjempe for at mine barn og barnebarn skal få muligheten til å ta den utdanningen jeg aldri kk muligheten til å ta.» Svaret var Statens Lånekasse og kraftig utbygging av høyere utdanning.

Etablering av Universitetet i Bergen og Statens Lånekasse i 1947 var et direkte resultat av det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og AP. Målet var å få ere studieplasser og fjerne ulikhet slik at utdanning ikke skulle være avhengig av tykkelsen på pengeboka. LOs berømte leder i denne tiden, Konrad Nordahl, sa at fra gammelt av hadde arbeidsfolk drømt om at barna deres skulle få

lære mer enn dem selv. Bakteppet var at nesten bare overklassen hadde råd og tid til å ta høyere utdanning. Med nansiering fra lånekassen og etablering av distriktshøyskoler og ere universiteter, ble lik rett til utdanning langt mer enn et tomt slagord

I dag har vi over 300 000 studenter. Vi må ikke glemme at fagbevegelsen var en av dem som kjempet hardest for at dette skulle bli mulig. Hadde ikke de kjempet kampen for oss, ville vi hatt britiske og amerikanske tilstander der bare de aller rikeste ville hatt råd til å ta høyere utdanning.

Utdanning hele arbeidslivet

En dag skal dere studenter, og kanskje også du Stoffen, ut i det virkelige arbeidslivet. Vi kaller dette livslang læring, fordi det handler om å lære ny teknologi og få kompetansepåfyll hele arbeidslivet gjennom. Før var det nemlig slik at utdanning var noe vi gjorde oss ferdig med i ung alder, og deretter skulle vi tære på den kompetansen resten av livet. Nå er dette helt umulig. Utdanning går raskere ut på dato. Når dere studenter kommer inn i arbeidslivet, vil dere derfor møte tillitsvalgte som kjemper for at dere skal få opplæring på arbeidsplassen og etter- og videreutdanning. Fagbevegelsen har nemlig kjempet frem dette i avtaleverket, en rett til kompetansepåfyll utviklet i samarbeid med arbeidsgiverne, der alle skal ha rett til relevant kompetansepåfyll og permisjon for dette. I enkelte bedrifter kan du til og med få det betalt av din arbeidsgiver.

Fremtiden

Norge har utviklet seg fra et av de fattigste landene i Europa – til et av de beste og rikeste landene i verden. Fagbevegelsen har i avgjørende grad bidratt til dette, og skapt et langt bedre arbeidsliv, der vi er sikret ferie, arbeidsledighetstrygd og pensjon. Men det otte byggverket som fagbevegelsen møysommelig har bygget over tid, lar seg dessverre så alt for fort rive ned om man ikke forvalter det med omhu.

Dette er mitt budskap til deg Stoffen, og jeg håper du ble litt klokere nå. Selv studerte jeg på Universitetet i Bergen på 1990-tallet, og da drømte vi studentpolitikere på venstresiden om å bli med i fagbevegelsen. Drømmen ble til virkelighet, og nå kan jeg bringe denne drømmen videre til dine lesere. For det er jo dere som skal forme fremtidens fagbevegelse!

Arvid Ellingsen,

Spesialrådgiver i Samfunnspolitisk avdeling, LO.

FØRSTEHJELP KULTURELL

Det er jul jo! Og verdens beste by gir oss kulturopplevelser i form av film, musikk og fermentering.

Vi tar det absolutt viktigste først. 14. desember er det duket for førjulstidas høydepunkt: Stoffs slippfest på Pappa bar! Gira på dansing? Mingling? Drikking? Tenk at alt dette kan oppleves på ett og samme sted!

Hva er vel jula uten lm? Svaret er: nitrist. Men ta det med ro! Cinemateket byr på et avbrekk i eksamensinnspurten i form av kjente og kjære juleklassikere. Her er det bare å prokrastinere i vei! På programmet står amerikanske klassikere som Christmas Vacation, Home Alone og It’s a Wonderful Life, men også verdens vakreste julelm (helt objektivt vurdert), nemlig stavangerklassikeren Mongoland fra 2001, som vises 14. og 15. desember La lavbudsjettseventyret fra oljebyen, som også er debuten til både Kristoffer Joner og Pia Tjelta, ringe julen inn! «Det e tradisjon, for faen!»

Lei av kjas og mas fra tidligere Stjernekamp-deltagere om

juleturneene de legger ut på? Det kan virke som det er like vanskelig å slippe unna dem som det er for England å overleve en straffekonk (ikke at noen av oss har sett et sekund av VM, vi har bare hørt rykter). Her kommer forslag til litt musikalsk påfyll som ikke innebærer Michael Bublé-covere:

Dersom du rekker å plukke med deg et magasin allerede på utgivelsesdatoen, kan det hende du også får med deg dette: Med en stemme fra en annen toneverden og trekkspilling fra over øverste divisjon garanteres en sterk opplevelse når Elias Akselsen og Stian Carstensen inntar Nykirken 12. desember. Dersom du heller er i humør for real rock spiller, tradisjonen tro, Powerslaves julen inn med ektefølt tribute til Iron Maiden på kulturhuset 17. desember. Noen er mer fan av disco enn av jul. Vil du ut og danse, drikke øl og sprit og ikke si en drit? Føkk lunsj og hør No4 spille på USF Verftet 17. desember. Tredje

juledag spiller bergenslegendene i Fjorden Baby! på Kulturhuset. Bandet har blitt kalt både kultband og kritikerfavoritter, og nå kan du høre dem spille igjen og igjen og igjen og igjen.

Last tango in Bergen? Det håper vi ikke. Men 16. desember slår Nobel Bopel til med tangoaften La deg inspirere av Dag Solstad og legg igjen genanse og verdighet hjemme. Du tar kanskje ikke referansen, men du kan ta dansegulvet. Dersom du er mer i humør for klubb, techno og jul byr Landmark på alle tre når de arrangerer Tjommijul 26. desember

Er du blant de som ikke vet hvordan man bytter passord på PC-en? Lærte du deg akkurat hurtigtastene for klipp og lim? Redaksjonens dataferdigheter er heller ikke helt på topp. Kanskje vi sees på årets siste datahjelp på Hovedbiblioteket 13. desember? Det er annonsert at ingen spørsmål er for dumme! Er du derimot datakyndig nok og heller fan av prat og strikking,

varter biblioteket to dager senere opp med strikkekafé. 15. desember er datoen!

Julen er fermenteringens høytid. Har du ennå ikke fått på plass sølvløken til årets julemiddag?Null problem! Bybonden i Bergen inviterer til fermenteringskurs 13. desember.

Helt på tampen minner vi om at det også er ting å glede seg til etter nyttår: blant annet spiller Tigerstate på Kulturhuset 14. januar. Det eklektiske oslobandet lover god stemning og høyt musikalsk nivå, og kan bli en god motivasjon til å ta turen tilbake til studiebyen litt før studiene krever.

For øvrig byr de tusen hjem på lille julaften 23. desember, julaften 24. desember, første juledag 25. desember og nyttårsaften 31. desember. Så her er det bare å stålsette seg.

Tekst Redaksjonen Illustrasjon Kari Orvik Olsson

1962,

DEN ER GOD

02

Tenk at vi har kommet til desember og ingen har laget en quiz om 1962 ennå, det er tross alt 60 år siden! Slapp av, dette har vi fikset!

01Den kalde krigens desidert heteste øyeblikk var Cubakrisen i oktober 1962. Men hvilken norsk sjokoladeprodusent lager Cuba-sjokoladen med nougat og mandler? Mmmmm.

Et irsk rockeband med en ganske irriterende vokalist er oppkalt etter et amerikansk spionfly som ble skutt ned over Cuba. Hvilket band og fly er vi ute etter?

Du kan si mye om 1962, men hvilke av disse uttrykkene ble ikke kåret til et nyord av språkrådet dette året? Hushai, vakuumpakking, rusbrus eller u-land?

Herregud, The Irishman var en lang film, tror jeg. Skal se den! Lawrence of Arabia var den største kinosuksessen i 1962, hvor lang er den? a) 248 minutter. b) 227 minutter. c) 256 minutter.

West Side Story vant Oscar for beste film i 1962. Hvilket Shakespeare-skuespill var inspirasjonen bak denne filmen og den originale musikalen?

Hey! Steve Carell ble født i 1962, da kan vi ha spørsmål om ham! Hvilken jobbtittel liker Dwight fra The Office (US) å påstå at han har? Og hvilken tittel sier Michael Scott han har? (to poeng)

En av de absolutt mest tragiske hendelsene dette året var dødsfallet til Marilyn Monroe. Hvilken anerkjent popkunstner foreviget Monroe i et av sine mest kjente malerier?

08

The Beatles hadde ennå ikke rukket å bli megastjerner i 1962, men det var dette året de fikk sin megatrommis. Hva heter denne legendariske mannen? Bonuspoeng for ekte navn. (to poeng)

09

10

11

Hva er det ekte navnet på mannen som i 1962 lovlig endret navn til Bob Dylan?

8. mars 1962 vedtar Stortinget paragraf 93 i… Hey! Bare tuller, jeg stiller ikke sånne spørsmål. MC Hammer ble født i 1962, hva er hans største hit?

Jeg er helt seriøs denne gangen! Hvem var statsminister i Norge i 1962?

«Visst faen gjør vi det – som i 1963» synges på Stadion til alle tider. Men, Brann vant også serien i 1962. Hvilke to legendariske Brann-spillere tok av seg støvlene og spilte det siste kvarteret i bare strømpelesten i 4-1-seieren mot Rosenborg dette året?

Det viktigste til slutt. 1962 var det store gjennombruddsåret til Wenche Myhre! I hvilken legendarisk Jan Eggum-sang har han lengre hår enn henne?

POENGSCORE

0-4 poeng: Du er åpenbart født i 2002, det er ikke lett når man ikke har livserfaring… 5-8 poeng: Det staves Beatles ikke Beetles… 9-12 poeng: Du har jo litt peiling, 60-talls fanboy? Skaff deg et liv. 13-15 poeng: Har du en tidsmaskin og nylig vært i 1962 og jukset? Fysj, skam… Gratulerer.

Regional Manager. 7. Andy Warhol. 8. Ringo Starr, ekte navn Richard Starkey. 9. Robert Allen Zimmerman. 10. U Can’t Touch This. 11. Einar Gerhardsen a.k.a. Gærrasjen. 12. Roald «Kniksen» Jensen og Rolf Birger «Pesen» Pedersen. Nils Arne Eggen glemte aldri dette. 13. Kor e alle helter hen.

«Vi hadde lengre hår enn Wenche Myhre, noen gikk på syre».

Fasit: 1. Nidar. 2. Bandet U2 og flyet Lockheed U-2. 3. Rusbrus, dette var et nyord i 1997 4. b), 227 minutter. 5. Romeo og Juliet. 6. Assistant Regional Manager og Assistant to the

Tekst Joakim Holmen Egenæs Illustrasjon Marie Haugen

KUNSTNER :

George Condo

George Condo er en amerikansk maler, tegner og skulptør. Mellom skyskraperne i New York (eller sikkert i en penthouseleilighet i toppen av en av dem) maler Condo sine verk. I krysningspunktet mellom abstrakte personligheter, typer, og konkrete roller viser Condo frem sine karakterer. Hans særegne motiver er det som gjør ham spennende. Uten spesiell faglig kompetanse innenfor aktuelle felt, ville jeg kanskje tenkt at noen av verkene hans minner om en rundere Picasso? Modernistiske temaer og utpreget annerledeshet i hans motiver gjør mange av maleriene hans tidløse og eviganalyserende. Uansett er verkene hans spektakulære i både form og størrelse, og alt fra de harde strekene laget med kullstift, til de uendelige nyansene av ulike myke paletter gjør verkene hans svært spennende.

(Psst! Det er Condo som har laget alle maleriene til My Beautiful Dark Twisted Fantasy av Kanye West, håndplukket av albumets «art director» Virgil Abloh)

SE

OG HØR

H er NA og

MUSIKK : Kanye West (Ye)

Før den enorme blokaden som er kanselleringskultur spiser Kanye West, nå «Ye», sitt frie ord, og Spotify sletter katalogen hans, er det en ting du må gjøre: Hør den! Alt! Lytt gjennom katalogen kronologisk, og nyt en artists utfoldelse og progresjon. Fra morsomme bars om skoleball og cheerleader-dating, til mer seriøse re eksjoner rundt kunst og individualitet. Kanye har utfordret både leveransestil og fortellerteknikk. Det historiefortellende aspektet av musikken hans er noe enhver ung rapper strekker seg etter. Selvfølgelig nnes det større lyrikere, men måten Kanye West fortalte historier fra sitt eget standpunkt var og er fortsatt en fortryllende opplevelse for den aktive lytter. Albumet 808s & Heartbreak kom ut i 2008 og var sonisk de nerende ved måten trommemaskinen 808 ble anvendt i hiphop. Jeg går så langt som å si at en forståelse av «Ye» som sjangerde nerende artist vil gi både varme lytteopplevelser og ikke minst en dypere og utvidet lyttekapital i møte med annen musikk. Det vil også vise hvordan en artist fra den otteste stjernehimmel ender som en fallen, utbrent stjerne.

(Jeg deler selvfølgelig ingen av artistens politiske, historiske eller samfunnsmessige synspunkter).

BOK :

Mengele Zoo – Gert Nygårdshaug

Vi står nå fremfor en miljøbevegelse noen frykter tar sine siste skritt over den radikale kanten. I en slik tid kan det være nyttig med litt skjønnlitterær lesning, som gir et innblikk i en slags tankevirksomhet som kanskje ikke virker så usannsynlig, i hvert fall etter endt lesning. Mengele Zoo fra 1989 er en rask, enkel og ufattelig spennende roman om den lille regnskogsgutten Mino, som tar skjebnen i egne hender. Hans lille landsby i Amazonas blir bulldosert og tilintetgjort av et amerikansk selskap på jakt etter pro tt. Mino samler en nydelig gjeng unge mennesker, og de blir hverandres eneste familie. Opplevelsen av kapitalismens miljøødeleggelse på nært hold limer dem sammen til en hardbarket miljøterroristgruppe som legger verdens miljøsvin under sine føtter. Høres det aktuelt ut? Kanskje har Joachim Skahjem rett? Uansett, denne fortellingen tar deg med på en reise du sent vil glemme.

BOK : Pengar – Victoria Benedictsson

Om du synes det er vanskelig med selvrealisering i 2022, kan du tro det var vanskeligere på 1800-tallet! Særlig som kvinne. Pengar av Victoria Benedictsson er en svensk roman fra 1885, fylt til randen av samtidskonvensjonenens strupetak på den kreative kvinne. Benedictsson skrev under pseudonymet Ernst Ahlgren, det var liksom litt lettere å være mann på den tiden. Sidene bruser med skildringer av den unge Selma, som vokser opp på et lite sted i Sverige. Hun drømmer om å bli kunstner, men innser at veien dit er lang. Etter hvert gir hun etter for ekteskapets fordeler, og gifter seg med en eldre mann. Pengar er en rystende roman om en ung jente og hennes utvikling mot å bli en selvstendig og sterk kvinne, men i det ulykkelige ekteskapets tøyler. Greier hun å fri seg på samme måte som Nora i Et dukkehjem, eller går livet til grunne? Les!

Tekst Jonas Vedeler Gudmundson

Illustrasjon Marie Haugen Foto Mads Reis

MANGE BERGENSSTUDENTER SKAL HJEM TIL JUL. HER ER KUNSTEN, LEKTYREN OG LYDEN DU TRENGER FOR EN BEHAGELIG OG LÆRERIK REISE.

SIDEN SIST

Alle disse nyhetene som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

VM i Qatar

Verdensmesterskapet i fotball for menn ble sparket i gang 20. november i Qatar, landet der 40 grader i skyggen er normalen som er kjent for sitt store fotballengasjement. Tja. Det er vanskelig å anslå hvor mange arbeidere som døde for å bygge stadionene, men menneskerettighetsorganisasjoner tror det kan være ere tusen. Qatar har også fått kritikk for bestikkelser og korrupsjon i forbindelse med tildelingen av mesterskapet, samt deres syn på kvinners og homo les rettigheter. Men ingen fare: FIFA-presidenten føler seg sikkert som begge deler!

Koronaviruset på fremmarsj Pandemien! Kanskje det kjipeste som har ankommet Bjørgvin siden skipet i 1349. Og den er på vei tilbake!? Neida, etter økt smitte i løpet av november ser det ut til å ate ut, selv om FHI kaller det en uoversiktlig situasjon.

De Kristne blir Konservativt

Partiet De Kristne, KrFs litt sære og lugubre søskenbarn, skifter navn til Konservativt for å bedre kommunisere hvilken ideologi partiet er fundert på. Men frykt ikke, du må fremdeles være kristen for å stemme på dem!

Vi passerte likelønnsdagen 17. november var årets likelønnsdag. Siden kvinner tjener 87,9 prosent av det menn gjør, kan man si at de jobber gratis fra 17. november og ut året. Heldigvis går verden fremover, da likelønnsdagen 2021 ble markert 15. november. I dette tempoet blir det kanskje noen år med likelønn før pensjonsalderen kommer!

Monolitten dekket av maling

Etter en rekke klimaaksjoner rundt om i verden, som blant annet inkluderer tomatsuppe kastet på malerier, superliming av hender på diverse steder og hindring av tra kk, var det på tide at den trendy aksjonsformen skulle komme til bjerget. Den 18. november ble Monolitten dekket av oransje maling i klimaets navn. Det endte med klima som tema i Debatten – med fokus på debattklimaet. Det er fremdeles usikkert om vi gidder å løse klimakrisen.

8 milliarder mennesker på jorden!

Den 15. november ble vi 8 milliarder mennesker på den lille blå planeten vår. Forrige gang vi passerte en av milliardene var 31. oktober 2011, da vi ble 7 milliarder. Det globale folketallet eksploderte i løpet av 1900-tallet. Det tok hele

menneskehetens historie frem til rundt år 1800 å nå den første milliarden, den neste ble nådd rundt 1930.

Siden den gang har det økt med 1 milliard hvert 10.-20. år. Dette er mye takket være den grønne revolusjonen, der kunstgjødsel og økt effektivitet i jordbruket har økt matproduksjonen i verden drastisk. På grunn av økt levestandard i verden bremses befolkningsveksten og man anslår at man når toppen på 10,4 milliarder rundt 2080. Da er vi mange, da! Lykke til med å telle alle dem!

NRK skal hem

Flere statlige selskaper må kutte kostnadene etter et stramt statsbudsjett i disse strøm-, krigs- og økonomikrisetider. Dette inkluderer blant annet Folkehelseinstituttet, som vi ikke trenger lenger nå som pandemien er over(!?). NRK må også gjøre ere drastiske kutt, og legger ned blant annet Sportsrevyen etter 62 år i drift. I tillegg ytter de TV-aksjonen til Bergen for å spare penger. Bra for Bergen, men kulere om det hadde vært på grunn av det gode fagmiljøet eller noe sånt.

Uro i Iran

16. september døde 22 år gamle Jina Amini etter å ha blitt arrestert av det iranske moralpolitiet for å bruke hijaben «på en feil og uanstendig måte». Siden har det vært uro og demonstrasjoner i Iran. Myndighetene har svart på demonstrasjonene med sensur, tåregass og skudd. I motsetning til tidligere protestbevegelser har denne som hovedfokus å styrte den islamske republikken som har styrt landet siden revolusjonen i 1979. Har de ikke skjønt at de må lime seg fast til noe? (For de som er nysgjerrige på den postrevolusjonære situasjonen i Iran anbefales Persepolis, som nnes i tegneserie- og tegne lmformat.)

Tekst Simen Tomren Grip Illustrasjon Kais Chaouch