KLINIKK
Fysisk aktivitet som en del av oppfølging etter gynekologisk kreft BAKGRUNN et er økende dokumentasjon på at fysisk aktivitet og systematisk trening tilpasset den enkelte pasient, har positive effekter under og etter kreftbehandling (1). Fysisk aktivitet kan blant annet bidra til mindre bivirkninger av behandlingen, mindre fatigue, bedre søvn, og bedre vektkontroll - faktorer som også er relatert til livskvalitet og sykdomsmestring. Dermed er det potensielt mange fordeler å hente fra et oppfølgingsopplegg som inkluderer fysisk aktivitet og livsstilsendring.
D BENEDIKTE WESTERN PhD stipendiat Institutt for Idrettsvitenskap og roppsøving, Universitetet i Agder K Epost: benedikte.western@uia.no
Studien Lifestyle and Empowerment Techniques in Survivorship of Gynecologic Oncology (LETSGO) skal teste en ny modell for oppfølging av kvinner med gynekologisk kreft. Målet med oppfølgingen er at pasientene skal få et individualisert tilbud med målrettet informasjon om kreftsykdommen og symptomer, slik at residiv oppdages og blir meldt raskt. I tillegg skal oppfølgingen ha fokus på viktigheten av en sunn livsstil, der fysisk aktivitet står sentralt, og skal gi pasientene verktøy som støtter opp under livsstilsendring. Fedme og insulinresistens er sentrale risikofaktorer for livmorkreft, men har også vært assosiert med dårligere prognose og død (2). Få kvinner rapporterer at de kjenner
44
til sammenhengen mellom livsstil og gynekologisk kreft. 9 av 10 kvinner oppgir for eksempel at deres gynekolog eller fastlege aldri har diskutert risikoen for livmorkreft med dem, tross tilstedeværelse av risikofaktorer som fedme (3). En nylig publisert oversiktsartikkel viste at kvinner med kreft i livmoren hadde høyere sannsynlighet for å dø av livsstilssykdommer som hjerte-karsykdom og annen kreft enn livmorkreften (2). Paradoksalt nok oppgir kun 3 av 10 livmorkreftpasienter at de har fått veiledning i forhold til livsstil. Her har kreftoppfølgingen et uutnyttet potensial til å redusere forekomsten av livsstilsrelaterte sykdommer og plager, og dermed bedre livskvalitet, helse og overlevelse blant disse kvinnene. Dagens kreftoppfølging, med rutinemessige kontroller hos lege, baserer seg mer på tradisjon enn evidens, og har ikke vist god effekt på livskvalitet eller kreftoverlevelse (4-6). En av årsakene er at tilbakefall ofte ikke oppdages før neste kontroll. Kun halvparten av pasienter med symptomatisk tilbakefall kontakter helsepersonell før neste oppfølgingstime (7). Dette gjør at man mister verdifull tid til å behandle kreften.
ONKONYTT • NR 2 // 2021
