KLINIKK
Norwegian Exercise Oncology Network (NEON): Et forskningsnettverk med fokus på trening og fysisk aktivitet i forbindelse med kreftsykdom
KUNNSKAPSUTVIKLINGEN løpet av de siste par tiår har det vært et markant økt kunnskapsgrunnlag om sammenhengen mellom fysisk inaktivitet og kreftsykdom. De første forskningsrapporter kom på 80-tallet. Frisch og medarbeidere1 publiserte en av de første longitudinelle studie hvor en fant lavere forekomst av bryst- og underlivskreft blant tidligere studenter som hadde vært aktive innenfor studentidrett sammenliknet med «ikke-aktive» studenter. Om en gjør et søk på PubMed i dag med søkerord som trening/fysisk aktivitet og kreft får en over 20 000 treff. En har i den seinere tid også sett at individer som har fått en kreftdiagnose, oppnår flere helsegevinster ved å være fysisk aktiv, både når de gjennomgår kreftbehandling, men også i etterkant av denne2-3. Per i dag finnes både nasjonale4 og internasjonale generelle anbefalinger5 for fysisk aktivitet. Disse anbefalinger er hovedsakelig tilsvarende som for den voksne befolkning generelt, hvor en bl.a. anbefales fysisk aktivitet ukentlig tilsvarende minst 150 minutter med moderat intensitet og/eller minst
I SVEINUNG BERNTSEN1 Instituttleder KRISTIN BENJAMINSEN BORCH2 MAY GRYDELAND3 LENE THORSEN4 LINE OLDERVOLL5 1 Institutt for Idrettsvitenskap og Kroppsøving, Universitetet i Agder 2 Institutt for samfunnsvitenskap, UiT 3 Institutt for fysisk prestasjonsevne, Norges idrettshøgskole 4 Oslo Universitetssykehus 5 Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU
54
75 minutter med høy intensitet (eller en kombinasjon), supplert av styrketrening et par ganger i uka. Det er også utarbeidet mer spesifikke treningsanbefalinger hvor det også fremheves at individuell tilpasning til den enkelte, og det enkelte behandlingsforløp og diagnose tilrådes2,6. Det anbefales gjerne også at tverrfaglige team bestående av kreftlege, sykepleier og fysioterapeut/ treningsveileder bør involveres for både å forankre arbeidet i den kliniske virksomheten, men også får å gjøre det enklere for pasienten å sette søkelys på fysisk aktivitet7. Forskning har også vist at helsepersonell som møter disse pasientene er viktige ressurspersoner, også for å få pasientene til å ha mer fokus på fysisk aktivitet8. I denne forbindelse er det viktig for den enkelte pasient å opprettholde, eller i minst mulig grad redusere, det fysiske aktivitetsnivået når en får en kreftdiagnose eller skal i gang med god, målrettet men tøff behandling. Helsepersoners holdninger og kunnskap om fysisk aktivitet er også vist å være viktig for om og hvordan disse anbefaler og tilrettelegger for fysisk aktivitet9.
ONKONYTT • NR 2 // 2021
