Da nærmer hennes enogtyvende fødselsdag seg. Denne dag kan hun ikke oppleve uten å ha lettet samvittigheten – den dagen kan hun ikke se inn i de rolige, klare øynene hans uten å dø av skam og sorg. Og ettersom tiden lider tenker hun nu mer på mannen enn på volde: forårsake, skape
seg selv. Smerten hun må volde ham, fyller henne, den tar smaken av tungen, følelsen av hendene - hun greier ikke lenger se på hans glade ansikt uten å vende sitt eget vekk. Hva vil han gjøre med
vrede: sinne
henne i den første vrede? Vil han slå henne? Vil han støte henne vekk fra seg for alltid? Hun minnes de gangene hun har sett ham vred – hun prøver ane seg inn mot noe voldsomt, som kan ligge skjult i hans natur. Eller - han er for edel! Sorgen kan ikke bli brutal hos en som ham. Han vil ikke jage henne fra seg, han vil la henne få bli, få sone, få gjøre godt igjen. Hun skal fortjene ham tilbake, gjøre ham trygg, vinne igjen, skritt for skritt. Voksent og tappert tenker hun det igjennom: hun har sviktet
rede: klar
ham, men hun vil gjøre bot – hun er rede til å ta ydmykelsen, hun
84 INTERTEKST VG3 • DEL 2
