opp. Men selv om miljøet var lite og lokalt, var spørsmålene han tok opp, store og universelle. I romanserien Juvikfolket (1918–1923) skildrer han en slekt over sju generasjoner. Romanserien viser hvordan både mennesker og samfunn endrer seg i overgangen mellom gammel og moderne tid. De tre siste romanene i serien handler om Odin. I det dramatiske høydepunktet i romanen står han overfor et stort etisk dilemma: Odin er ute på havet med barndomsrivalen Laurits. Båten de sitter i, forliser, og det er kun plass til én person på vraket. Det etiske dilemmaet er: Hvem av de to skal få plassen? Skal han ta den selv, eller skal han la Laurits få sjansen til å overleve forliset? Det ender med at Odin slipper seg sakte ned i vannet mens han sier: «Mordar vart æ no ikkj da.»
Ondskap I flere av Duuns romaner finnes det «onde» karakterer: en kvinne eller mann som ødelegger for seg selv og andre, ofte fordi de ikke klarer å legge hendelser i fortiden bak seg. De bærer på hevntanker og vonde følelser videre i livet. En slik «ond» karakter er Didrik i Medmenneske (1929). Han er svigerfaren til Ragnhild. Da Ragnhild innser at Didrik er i ferd med å ødelegge livet til ektemannen Håkon, dreper hun svigerfaren med øks. Hun må i fengsel for ugjerningen, og blir aldri tilgitt av mannen. Konklusjonen i romanen blir: «Det vonde drep du ikkje med øks.» Ragnhild står altså overfor et etisk dilemma, og tar et valg om å redde ektemannen. Var det et riktig valg?
Mennesket og maktene Et annet tema i Duuns forfatterskap er forholdet mellom enkeltmennesket og fellesskapet. Står mennesket sterkest alene, eller sammen med andre? I romanen Mennesket og maktene (1938) truer en naturkatastrofe et lite øysamfunn. Mens lokalbefolkningen venter på en storflom, får leserne innblikk i hvilke «makter» som river og sliter i menneskene. Noen har et vanskelig forhold til broren sin, andre klarer ikke å motstå sterke erotiske lengsler. Felles for karakterene er at de sliter med noen grunnleggende, moralske dilemmaer. Når uværet treffer øya, blir de tvunget til å stå sammen. Det er den eneste måten menneskene kan vinne over naturkreftene på. I overført betydning blir da moralen at menneskene også må stå sammen for å vinne over makter som ikke er like synlige som uvær og springflo.
KAPITTEL 1 1 • Den realistiske tradisjonen 1850–1940 225
