Nordisk forspill Mens Jonas Lie kartla norske kommunister i Nord-Norge, ble jernbane linjene gjennom landsdelen selve livsåren. Her gikk forsyningene med soldater, råvarer og materiell til den finske hæren. På Østbanen i Oslo 5. januar 1940 møtte unge norske menn opp i puljer for å begynne reisen mot russerfronten. Selv om det var grytidlig på morgenen, var Østbanehallens buerom fylt av mennesker som ville gi sin støtte. Med enorme oppakninger på ryggen sto de frivillige i klynger med pårørende og venner rundt seg. Kjærestepar og ektefolk tok farvel, mødre og fedre ønsket sønnene god reise. Noen gråt, andre lyste av stolthet. De som skulle reise til Finland, ble hyllet som helter og frihetskjempere. Like før toget skulle gå, holdt en av de pårørende en følelsesladd tale. En annen fulgte opp. Så stemte mengden spontant i med «Ja vi elsker». «Det ble en stor dag i Østbanens historie. De frivillige vil sikkert huske morgenen den 5. januar 1940. De følte nok tydelig den interesse og kjærlighet som fulgte dem på ferden», skrev Aftenposten.180 Det isete togsettet dampet ut i en mørk og kald vintermorgen under den snøkledte Ekebergåsen. Toget var ikke kommet langt før kupeene stinket av sprit. «Ingen skulle tro at vi var på vei mot forfrysninger, invaliditet, død og elendighet oppe i det kalde helvete som var den finske fronten», skrev den norske motstandsmannen Max Manus. Knapt noen av dem som reiste, visste hva krig var. Heller ikke de frivillige som reiste til Spania i 1936, hadde vært i krig tid ligere, men mye skilte dem fra de som forlot Norge i 1940. Finlandsfarerne dro ut med landet og nasjonalsangen i ryggen. Ingen truet med rettsforfølgelse. Likevel var det mange som gjorde seg sine tanker om hva de ville møte da de gikk til sengs for overnatting i en svensk gymsal. Ville man virkelig dø for Finlands sak? Stemningen i Sverige var annerledes enn i Norge, mange anså krigen å være en del av svenskenes eget forsvar mot Sovjetunionen. Over DEL 2: KRIGSTID –
123
