prinsipper: retten til fritt å utøve lovlig politisk arbeid og meningsytring. Gerhardsens ord var en relativt utilslørt oppfordring til angiveri og stigmatisering av politiske motstandere. Budskapet var klart nok; framtiden måtte bygges av likesinnede, ellers ventet et liv under Stalins jerngrep. Men lå det ikke like gjerne en rå politisk maktkamp bak det utenrikspolitiske skinnalibiet? I Arbeiderpartiets innerste krets hadde man allerede gjort bruk av nazistenes systematiske kommunistkartlegging fra okkupasjonen. Deler av denne informasjonen ble framskaffet under tortur.1 Det nye overvåkingspolitiet som var under kraftig opprusting, hadde hentet medarbeidere fra førkrigsmiljøet. En del av arven var den altover skyggende kommunistfrykten. Selv da fascismen og nazismen spredte seg fra land til land i 20- og 30-årene, hadde politiet hovedsakelig lett etter fiendene i et marginalt norsk kommunistparti. Den nye enheten skulle være tilpasset en ny tid, men dro med seg mye av førkrigsholdningene inn i etterkrigstiden. Det var imidlertid en viktig forskjell; nå skulle overvåkingspolitiet arbeide under og rapportere til ett enkelt parti med suverent flertall. Til en gruppe politikere med nærmest uinnskrenket makt. Da applausen ebbet ut i Folkvang, hadde en smilende Einar Gerhardsen gitt klarsignal til den største systematiske statsforfølgelsen av opposisjonelle i norsk historie. Utenfor kommunistpartiets kontorer i Folkets Hus i Oslo samlet det seg tusenvis av demonstranter. De bar plakater og bannere som sammenliknet kommunistpartiet med nazistene.
Frihet, likhet og brorskap – en bakgrunn Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale var et lite, men viktig punkt på en lang og broket historisk tidslinje som strakte seg tilbake til morgenen 14. juli 1789. Både statsministeren og de han ønsket å stigmatisere, hadde sine ideologiske aner fra masseopprøret i Paris, der borgerne stormet det forhatte symbolet på kongemaktens undertrykkelse, fengselet Bastillen. Oppstanden innledet revolusjonen i Frankrike, der eneveldet falt, og kongen, dronningen og adelige ble halshugget på løpende bånd. Fra blodet i Paris’ gater oppsto en erklæring som fastslo grunnleggende menneskerettigheter som frihet,
18 – FORFULGT AV STATEN
