situasjoner, selv overfor embetsmenn i nøytrale land. Hvem ønsket vel å befinne seg på feil side når hele Europa snart var styrt fra Berlin? Martin Lundqvists delegasjon kom hjem med en fersk tysk utredning under armen. Den dreide seg om det de kalte Schaap/Wollwebers311 sabotasjeorganisasjon, «Spesielt med henblikk på den svenske gruppe.» Siden den svenske og norske gruppa var knyttet til hverandre, pekte den direkte inn i Asbjørn Sundes organisasjon. I de svenske analysene av den tyske utredningen ble det nevnt én kvinne som gjerne befant seg i selskap med Wollweber. Hun ble kalt «Else» og kunne være tysk, men mest sannsynlig norsk.312 «Else» var Ragnhild Wiik.
Smertegrensen Den 69-årige diplomaten og forfatteren Aleksandra Kollontaj var et kjent ansikt i Norge. Som sovjetisk minister i Oslo hadde hun vært en vesentlig bidragsyter da Norge anerkjente den nye sovjetstaten før en rekke andre land. Kollontaj var en av verdens første kvinnelige diplomater og en erklært feminist. Hun mente at virkelig likestilling mellom kjønnene bare kunne oppnås gjennom sosialismen. Seksuell frigjøring var en viktig del av perspektivet. Men Kollontaj hadde sterke kritikere innen det russiske kommunistpartiet. Hennes kjønnskamp ble ansett som småborgerlig og ikke noe en ung stat som kjempet for eksistensen, burde beskjeftige seg med. Hun sto for et kritisk syn på det stadig mer autoritære regimet under Stalin, men unngikk konsekvenser av regimekritikken. Ved utbruddet av verdenskrigen spilte Aleksandra Kollontaj en viktig rolle i Kremls forhold til de nordiske landene som sovjetisk sendebud til Sverige. Det var i kraft av ministerstillingen i Stockholm at Kollontaj i begynnelsen av mars 1941 besøkte den svenske kabinettssekretæren Erik Boheman. I motsetning til Martin Lundqvist var kabinettsekretæren antinazistisk innstilt, og Boheman kjempet for at den svenske regjeringen skulle være fleksible med begrepet «politisk flyktning» overfor nordmenn som kom over grensen. Etter et tiår i landet hadde Aleksandra Kollontaj inngående kjennskap til det svenske embetsmannsverket, og å oppsøke Boheman var et bevisst valg. Gudrun Wiiks ankomst til Moskva hadde gitt ny informasjon om DEL 2: KRIGSTID –
189
