Ragnhild Wiik kjempet for livet. Å innrømme rollen som organisasjonens kurér ville trolig sende henne i døden. Å tie ville gjøre livet til et helvete, men samtidig opprettholde hennes verdi overfor tyskerne. På vei fra København til Hamburg må hun ha undret seg over hva som var Gestapos neste trekk. Svaret fikk hun i byens gamle rådhus, der Peter Kraus ventet med andre metoder for å få løsnet på tungebåndet. Hun ble kledt naken og spent over en trebukk. Håndleddene ble bundet sammen med knærne før kroppen ble festet med en lærreim rundt bukken. Fastbundet, fornedret og uten mulighet til beskyttelse slo de henne over ryggen med lærpisker. Ragnhild fikk telle hvert slag, kom hun ut av tellingen, begynte torturistene forfra igjen. Etter en tid sa kroppen stopp, og hun ble syk. Det betød tre ukers opphold fra torturen. Så begynte Kraus på igjen.323 Denne gangen trakk han ut Ragnhilds negler. Så holdt han fram noen blyanter. «Vet du hva disse kan brukes til?» spurte han. «Til å skrive med», svarte hun. «De kan brukes til noe annet også», sa Kraus. Han plasserte blyantene mellom fingrene hennes og klemte dem sammen til hun svimte av. Ragnhild Wiik holdt fortsatt tett. Det samme gjorde Martin Hjelmen. Men det kostet. Da Ragnhild så Hjelmen i fengselsgården, så han «fryktelig» ut, hun lurte på om han var blitt sinnssyk. En annen innsatt beskrev ham som «likblek i ansiktet og innsunken som en død». Hjelmen hadde forbannet seg på ikke å snakke, men torturen var i ferd med å knekke ham. Nå var han knapt i stand til å skrive hjem. «Jeg kan forstå at du synes det er lenge mellom brevene», skrev han til Valda, «det er jo ikke stort en har å skrive om, men det er jo en avveksling å få brev en gang i blant for begge parter. Her er det som vanlig». Martin Hjelmen og Ragnhild Wiiks situasjon var fryktelig, men for Asbjørn Sunde var det enda bare et fåtall av nøkkelpersonene som var tatt. I motsetning til i Danmark, der så godt som hele sabotasjeorganisasjonen satt i arrest eller var på flukt, hadde Sunde nærmere femti menn og kvinner klare til kamp eller under opplæring. Organisasjonen var intakt, tross at lederen satt fengslet. Alt han behøvde, var et klarsignal.
Klarsignal Den 21. juni 1941 var Moskva i feriemodus. Skolene hadde lukket for sommeren, og den tunge innlandsvarmen gjorde stemningen døsig. På DEL 2: KRIGSTID –
195
