Hendelsen rammet Furubotn personlig, men ved inngangen til 1942 var situasjonen prekær. Den gamle sentralledelsen var arrestert, og partiet behøvde samlende skikkelser. Visjonen om motstandskampen var ennå på utviklingsstadiet. I kraft av posisjonen som partileder så han for seg en sentral rolle. Aktive sabotasjegrupper burde være underlagt partiet. Kanskje fantes det en mulighet for å skape en samlende progressiv motstandsgruppe på tvers av politiske skillelinjer? Furubotn så i utgangspunktet ikke noen hindring for at kommunistene kunne bidra til å samle også borgerlige grupperinger. Allerede i oktober hadde han henvendt seg til statsminister Johan Nygaardsvold med en sjupunktsplan for å samle tverrpolitiske krefter i en nasjonal frigjøringsfront. Det han skisserte, var en nasjonalgarde som ytte aktiv motstand og ikke gikk av veien for sabotasje og geriljakamper. Om Furubotn hadde sett for seg dialog, ble han skuffet. Reaksjonen var iskald. Regjeringen ville ikke provosere okkupantene.
Øye for øye Søndag 1. februar 1942 fyltes riddersalen på Akershus festning av gallauniformerte tyskere, NS-folk og æresgjester. Vidkun Quisling gikk gjennom salen omkranset av tilskuerne, som reiste seg og strakte høyrearmen ut i nazihilsen. Anledningen var feiringen av den såkalte Statsakten, der rikskommissær Terboven innsatte Quisling som ministerpresident. Statsakten endret ikke okkupasjonsmaktens suverene overhøyhet, men ga Quisling og NS-regjeringen større spillerom. Den nyslåtte ministerpresidentens drøm var fred med Tyskland og en varig NS-regjering. Fundamentet til et norsk tusenårsrike skulle sementeres i middelalderborgens gjenskapte praktrom. Seremonien var et gedigent propagandastunt fra NS’ side, men hadde liten oppslutning i folket, selv om Aftenposten proklamerte «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905». I Asbjørn Sundes verden skrek propagandastuntet etter en motstemme. Noe som synliggjorde at okkupantene og NS ikke hadde kontrollen de ga inntrykk av. Svaret kom allerede på festkvelden, men opptakten lå noen dager tilbake i tid da Sunde hadde hentet fire hirduniformer hos en kontakt i Oslo. Med uniformene fulgte opplysninger om at hirden skulle reise fra byen med to ekstratog etter seremonien på Akershus. Togene ville være fylt av norske 226 – FORFULGT AV STATEN
