og forsyninger, men oppfatningene av samarbeidet syntes å være ganske forskjellige. Furubotn virket å mene at han hadde oppnådd å gjøre Osvaldgruppa til en partiseksjon for sabotasje, et skritt nærmere realiseringen av «Nasjonalgarden». For Sunde dreide avtalen seg om et samarbeid for å sikre en fortsettelse av sabotasjehandlingene. Uansett hvor mye Furubotn ønsket seg et fullt integrert og lydig verktøy, kunne ikke Sunde bli det. I august var Asbjørn Sunde i Bergen, der oppbygningen av Furubotns nasjonale organisasjon fortsatte. På ei hytte i Steindalen holdt Sunde et instruksjonskurs for Norman Iversen og fire andre knyttet til planleggingsog rekrutteringsarbeidet. NKP-ledelsen fortsatte arbeidet med å ekspandere kontaktnettet og utvikle den militære slagkraften til partiets motstands organisasjon. På Vestlandet, i Voss-distriktet, Odda, Tyssedal, Samnanger, Høyanger og Os-distriktet fikk organisasjonen fotfeste.
Brente broer Den intensiverte tyske overvåkingen hadde gitt resultater i Bergen og Oslo allerede våren 1942. I Odda skulle det også gå hardt ut over kommunistene. Dagfrid Evensens bror Harald Slåttelid sto sentralt i kommunistenes aktivitet i bygda. Harald var redaktør for Hardanger Arbeideravis, og sønnen Ørnulf Slåttelid gikk tidlig med i Peder Furubotns illegale apparat. I midten av mai sto Harald Slåttelid på åkerlappen han leide, da politiet kom for å arrestere ham. Under opprullingen av den kommunistiske motstandsbevegelsen mente tyskerne at sønnen var i Oslo for å planlegge illegal virksomhet. Faren ble arrestert i sønnens sted. Det ble sagt at Ørnulf Slåttelid hadde noe av den samme innstillingen som Asbjørn Sunde, han var villig til kompromissløst å ofre seg for kampen. Da Ørnulf ble pågrepet i Oslo, forsøkte han å flykte, men ble skutt og såret under forsøket. Han ble brakt til Victoria Terrasse, der han ble forhørt og torturert. På et tidspunkt fant han situasjonen uutholdelig, men ville ikke sprekke under avhørene. Den 18. mai 1942 tok 22-åringen sitt eget liv på cellen. «Han brente alle broer bak seg, han kunne ikke ha noen personlige bånd som ville kunne hemme ham. Han ville ofre seg helt og fullt», het det i minneordet etter Ørnulf Slåttelid.412 Nå var det farens tur til å gjennomgå et torturhelvete. DEL 2: KRIGSTID –
243
