registrere og kontrollere potensielle femtekolonnister og andre som setter rikets sikkerhet i fare (...)».532 Aulie advarte i prinsippet mot å bruke tjenesten med en politisk slagside uten å forklare hvordan overvåkingen skulle løses. Sett i forhold til Aulies tanker om kommunistovervåkingen fra mellomkrigstiden og i Stockholm under krigen var advarselen overraskende. Hadde Aulie allerede merket at det var politiske krefter i sving? Rent juridisk var fremmed overvåking av norske statsborgere krevende, men hvor gikk grensen for samarbeid? Aulies advarsler skulle vise seg mindre verdt enn blekket de ble skrevet med.
De nyttige fiendene Oppgjøret med flere kjente norske nazister og tyskere viste at behovene til den nye overvåkingstjenesten trumfet både rettferdighet og allmenn rettsforståelse. I praksis betød det at Schrøder Evensen, Rigmor Hansen og Viggo Hansteens bødler og torturister hadde skaffet seg et forhandlingskort. Å kjenne kommunistenes identitet og nettverk hadde blitt en verdifull salgsvare. Kjøper var den norske staten. På selve julekvelden 1945 gikk alarmen på Misjonshotellet i Trondheim. En betjent oppdaget at cellen til den arresterte torturisten og landssvikeren Henry Oliver Rinnan var tom. Flukten burde ikke ha kommet som noen overraskelse, da Rinnan noen dager i forveien hadde forsøkt å slå ned en etterforsker. Men nå var en av Norges mest forhatte menn på rømmen. 29-åringen fra Levanger hadde ledet den såkalte Rinnanbanden og var kjent som farlig infiltratør med en rekke drap på samvittigheten. Han hadde vært blant Osvald-gruppas likvidasjonsmål under krigen, men hadde vist seg å ha stor overlevelsesevne. Politimester Erling Østerberg mente at noen måtte ha hjulpet Rinnan på flukt. «Vi forsøkte å finne ut hvorledes Rinnan kunne forlate fengselet, komme seg bort ut fra cellen i kjelleren og ut av Misjonshotellet. Det var i alle fall sikkert at noen av vaktene hadde gjort seg skyldig i grov tjenesteforsømmelse (...) Men i hvilken utstrekning noe kunne ha vært arrangert eller planlagt, lyktes det oss ikke å komme til bunns i», fortalte politimesteren. Østerberg spekulerte i om det kunne vært allierte interesser bak Rinnans rømning. «Det var også engelske etterretningsfolk i Trondheim etter kapitulasjonen,
314 – FORFULGT AV STATEN
