hva Sunde mente. Overlegens hensikt var ikke politisk motivert, men det var lett å oppfatte det som at han hadde en agenda.580 Men hvorfor fortalte ikke Sunde sannheten? At det var nettopp politigruppa og Milorg som hadde bestilt de fleste av de rene likvidasjonene. At det var gode nordmenn i maktposisjoner som brukte gruppa som leiemordere mens man ventet på at krigens vinder vendte seg mot Hitler. Asbjørn Sunde holdt kjeft, kanskje lå det en æreskodeks bak. Mindre ærefullt var det at forsvarsminister Jens Christian Hauge, overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og motstandshelt Gunnar Sønsteby satt stille og lot Scharffenberg rakke ned på Sundes moral. De visste at historien var annerledes. Den 28. november 1947 sto forfatter og krigssabotør Asbjørn Sunde sammen med Just Lippe under lysekronene i Sovjetunionens ambassade i Drammensveien. De to skulle motta den sovjetiske krigsmedaljen i selskap med et knippe offiserer. Lippe hadde bistått de russiske styrkene i frigjøringen av Finnmark på oppdrag fra London-regjeringen. Sundes meritter var godt kjent for russerne. Han behøvde ikke skjemmes, selv om han gikk kledt i en dress han hadde lånt av en venn. Dette var hans stund. Ved siden av Lippe følte Sunde kanskje at ringen var sluttet. Det var Lippe som hadde rekruttert ham til den spanske borgerkrigen, der det hele begynte. Hvilke mål Asbjørn Sunde hadde satt seg da han ruslet hjem fra den russiske ambassaden, vet vi ikke. Trolig skulle han nyte anerkjennelsen og leve på midlene som endelig kom hans vei. Han kunne ikke vite at han befant seg på toppen av sitt livsløp. Heller ikke at veien videre skulle lede ham inn i det største fallet blant samtlige norske motstandsfolk.
Skjult agenda Den norske virkeligheten etter storkrigen var sterkt påvirket av internasjonal stormaktspolitikk. Forholdet mellom øst og vest ville legge premisset for hvordan et lite land i en geografisk utsatt posisjon fikk utvikle seg. Folket måtte velge side, og valget ville være påvirket av hvordan stormaktenes handlinger ble tolket. Forenklet sagt fantes det minst to virkelighetsoppfatninger i Norge. Disse skilte først og fremst mellom kommunister, radikale DNA-folk og resten av det politiske miljøet. Basert på valgresultatet i 1945 betød det at opp mot 20 prosent av nordmennene hadde en større tilbøyelighet til å se Sovjetunionens 338 – FORFULGT AV STATEN
