unna, satt forloveden innelåst og forslått. Dagfrid Slåttelid og Schrøder Evensen hadde tatt valg som skulle koste dem dyrt.
Forbilledlige nazister 1933 ble europeiske kommunisters og sosialisters annus horribilis. Bølgen av optimisme som skapte politiske framganger utover 20-tallet, hadde avtatt i takt med den økonomiske stagnasjonen som rammet Europa. Ideen om en sosialistisk verdensrevolusjon var i ferd med å blekne, for etter hvert å havne på utopienes velfylte gravplass. Likevel hadde arbeiderbevegelsen samlet sett oppnådd historiske resultater når det gjaldt innflytelse. Men 1933 innvarslet noe nytt. Hitlers maktovertakelse bar bud om at statsbrutaliteten mot politiske motstandere og folkegrupper skulle tas til et nytt nivå i Sentral-Europa. Den tyske samfunnsutviklingen liknet ikke noe man hadde sett tidligere. Aristokratiet og den konservative offisersstanden ble satt på sidelinjen til fordel for en middelklasse og arbeidere som omfavnet nasjonalsosialismen. Hitler lovet tyskerne et økonomisk mirakel, livsrom og å straffe ansvarlige for landets ulykke med alle tilgjengelige virkemidler. Budskapet vant gehør. I en tid der Vest-Europa og USA ikke hadde sluppet frykten for rød verdensrevolusjon, virket ikke antikommunisme og antisemittisme skremmende på folkevalgte politikere. Heller ikke i Norge. Jødenes påståtte innflytelse over russiske bolsjeviker var ikke et tysk påfunn. Konspirasjonsteorien passet høyresidens narrativ. Hitlers eksempel kunne gjøre nytten over hele verden. For norske kommunister betød utviklingen et endret fiendebilde. Kampen som tradisjonelt hadde vært ført mot kapitalister og borgerlige regjeringer, måtte rettes mot nazismen. Arbeiderkamp og antifascisme hørte sammen, å bekjempe Hitler var å kjempe for arbeiderbevegelsen. 17. mai 1933 fikk nasjonalsosialismen sin partipolitiske avlegger i Norge. Bondeparti-regjeringens tidligere forsvarsminister Vidkun Quisling tok med seg de politiske verdiene fra Nordisk Folkereisning og stiftet et nytt parti. Det fikk navnet Nasjonal Samling (NS). Blant lederskikkelsene sto, foruten Quisling selv, tidligere høyrefolk som advokat Johan Bernhard Hjort og vennen Frederik Prytz. Partinavnet tilsa at man ønsket å samle Norge i
DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
49
