Samtidig som mange europeiske kommunister begynte nedtellingen til den endelige kampen mot Hitler, jobbet Kristian Welhaven fortsatt etter kjent mønster. I 1938 møtte han kolleger i Hamburg for å diskutere kampen mot «internasjonal kommunistisk terror».124 Det såkalte IKPK-samarbeidet var forløperen til Interpol og omfattet de nordiske landene, flere øst- og mellomeuropeiske land og Hitler-Tysklands Gestapo. På dagsorden sto sabotasjeaksjonene mot tyske interesser til sjøs og i europeiske havner. Jøder, sigøynere og kommunister på flukt var trolig også et tema, selv om samarbeidet skulle være upolitisk. Politiseringen av det tyske rettssystemet gjorde det vanskelig å skille ordinær kriminalitet og politisk rettet forfølgelse. Det var med Justisdepartementets velsignelse at norsk politi samme år gikk til aksjon og ransaket NKPs kontorer. Det hjalp ikke å protestere, beslutningen var sanksjonert fra toppen. Ved å ransake lokalene fikk man fatt i en liste med navnene på 130 frivillige fra Spania. Fra disse kunne man utlede rekrutteringsnettverket og at mange av NKPs sentrale folk var involvert. Beslaget kom på toppen av at overvåkingspolitiet utførte en razzia hos Asbjørn Sundes far Anton hjemme i Kopervik mens sønnen var i Spania. Til Asbjørns irritasjon fikk de tak i korrespondansen mellom familien. Når politiet sammenkoblet resultatene av den mer skjønnsmessige overvåkingen i Bergen og listene av frivillige, fant man linjer mellom Norman Iversen, Martin Hjelmen, Dagfrid og Schrøder Evensen, Slåttelidfamilien og en rekke andre kommunister. Kombinasjonen av Welhavens overvåking og politisamarbeidet betød at nazistene fikk hjelp til å sirkle inn norske statsborgere og deres nettverk. Men gjorde ikke Welhaven bare sin plikt? Mistanken mot en Wollweber-drevet sabotasjeorganisasjon hadde rot i virkeligheten. Så lenge man ikke vurderte Tyskland som en fiende, var det liten tvil om hvilke krefter som sto for kaotiske samfunnsomveltninger.
Europas forente svik 1938 skulle bli Hitlers år. Den 12. mars marsjerte nazistenes tropper inn i Østerrike og innlemmet nabolandet i Det stortyske riket. Utviklingen i Europa hadde pekt mot et tysk «Anschluss» siden freden i 1918 da begge nasjonalforsamlingene ønsket sammenslåing. Men Versailles-traktaten og den påfølgende Saint-Germain-traktaten125 la hindringer i veien. Frankrike og England ønsket ikke et storgermansk rike. DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
93
