pet ter dass (1647–1707) var en norsk forfatter og prest. Dass skrev både religiøse salmer og verdslige (ikke-kristne) tekster. Han var sogneprest på Alstahaug, det rikeste prestegjeldet på Helgeland i Nordland. Dass hentet inspirasjon til hovedverket sitt, Nordlands Trompet, fra reisene i Nordland.
om teksten Nordlands Trompet (1678–1690) er en hyllest til Nordland skrevet på vers. I verket skildrer han nordnorsk natur, årstidene, dyreliv, næringsliv og folkeliv. Teksten her er et utdrag som skildrer horisonten, elementene og værlaget.
NORDLANDS TROMPET (UTDRAG) NORDL ANDS HORISONT, ELEMENTER OG VÆRL AG Nu spør du meg vel hvordan værlaget er? Jeg svarer at den som er oppvokset her, har kjent elementenes vrede: ulidelig kulde og snestorm og sludd, så den som vil leve, må rå seg med mudd og trøye av skinnforet klede. Rett over oss hersker den iskolde pol, uendelig langt fra en strålemild sol og kranset av bistre planeter. Der vokter Saturn i sin gnistrende prakt den skatt som fins skjult i vår nordlige trakt for menneskeslekten som leter. Jeg våger å si, skjønt det høres som løgn, at året her nord er et eneste døgn. Min tankegang må da bli denne: at vinteren er ikke annet enn natt, og dagen begynner når somren tar fatt, med den er da døgnet til ende. Fra timen da solen når Skytterens tegn og helt til hun vandrer i Fiskenes egn, så går hun med tillukket øye. Ved middagstid slukkes i hav hennes brand, så dagen blir bare en ulmende rand i øst over fjellsider høye. Her bygger en bonde, han får hennes glans. Her bygger en annen, han ser ingen krans av stråler som varmer og lyser. I enkelte avkroker glimter hun frem, men gjemmer seg oftest bak fjellenes brem, og bonden han hutrer og fryser. Et øyeblikk triller hun frem som et hjul, så glir hun på ny bakom berget i skjul og skinner i gården hos grannen.
358
Hun blunker med øyet. Hun lukker det helt. Slik blir da de gyllene luer fordelt som solen forvarer i pannen. Hvor fjellet er brutt av en kløft eller skar, der blir man selv midtvinters solskiven var, det drøyer kan hende en time. Men reis så en fjerding, kan hende litt mer: straks får horisonten en ny karakter, der skimter du knapt nok en strime. For mørk ruger vinteren alltid her nord, den dekker med nattesort teppe vår jord, som hundrede ravner til hope. Se derfor har bonden de dystreste kår, i mørke han sovner, i mørke oppstår, en natt til den neste kan rope. Han vet ofte hverken om døgn eller dag, men sitter en uke i trekk under tak forknytt og ser talglyset flagre. Han sperrer seg inne som kveget på bås, mot bitende frost slår han døren i lås. Slik vinter gjør hønsene magre. En sier: «Hør, bror! Er det lenge til vår?» En annen, som synes hans skjebne er hård: «Når tror du at vintren er omme?» Den tredje beklager at natten er lang og sutrer og synger sin evige sang om solen som aldri vil komme. Men når hun så kommer, da er det bardus! Da danser hun plutselig frem som i rus og lyser en sommer til ende. Selv midnattes tid står hun høyt over vann, beskinner i netter og dager vårt land
